Hva slags hjelp får man på psykiatrisk?

[AnonymBruker]

Hva slags hjelp har du fått når du har vært innlagt på psykiatrisk sykehus?

Hvor ofte fikk du snakke med psykolog/leger/psykiater f.eks? Var det annen terapi der også?

Eller er det bare tullete å legge seg inn? Jeg mener, dersom man bare blir liggende i senga å sove hele dagen uten at det skjer noe konkret så kan man jo like godt bare ligge i senga si hjemme... hva slags hjelp får man der?

Anonymkode: 2efd9...96c

[Gjest elina777]

Sprøyter i rompa

[AnonymBruker]

Hjelpen avhenger heldigvis av hva man plages med 😁

Anonymkode: 5e0fb...cc9

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags hjelp har du fått når du har vært innlagt på psykiatrisk sykehus?

Hvor ofte fikk du snakke med psykolog/leger/psykiater f.eks? Var det annen terapi der også?

Eller er det bare tullete å legge seg inn? Jeg mener, dersom man bare blir liggende i senga å sove hele dagen uten at det skjer noe konkret så kan man jo like godt bare ligge i senga si hjemme... hva slags hjelp får man der?

Anonymkode: 2efd9...96c

Absolutt ingen.

Jeg har stort sett kommet ut, mer redusert enn da jeg kom inn de gangene jeg har vært innlagt (Dps). For min del har det kun dreid seg om oppbevaring i 1-2 uker, der eneste behandlerkontakt har vært inn- og ut-samtale, stort sett. Det eneste positive var regelmessige måltider som jeg ikke laget selv så jeg fikk i meg mer mat en normalt. Jeg ble mer redusert fordi jeg ikke fikk sove der, og hvis jeg først sovnet kom det alltid en eller annen sykepleier eller assistent inn enten det var natt eller dag. 

Resten av opplegget deres var helt tilbakestående i mine øyne. Morgentrim som minnet om eldretrimmen på tv, samtalegruppe og noen foredrag om angst og depresjon der innholdet var helt selvsagt og helt ubrukelig. Det eneste vettuge var en og annen sykepleier med genuin interesse for å prøve hjelpe folk, men overvekten av dem var mest opptatt av å bruke arbeidstiden til strikking og koseprat med de andre ansatte. 

Anonymkode: 778d8...bf0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Absolutt ingen.

Jeg har stort sett kommet ut, mer redusert enn da jeg kom inn de gangene jeg har vært innlagt (Dps). For min del har det kun dreid seg om oppbevaring i 1-2 uker, der eneste behandlerkontakt har vært inn- og ut-samtale, stort sett. Det eneste positive var regelmessige måltider som jeg ikke laget selv så jeg fikk i meg mer mat en normalt. Jeg ble mer redusert fordi jeg ikke fikk sove der, og hvis jeg først sovnet kom det alltid en eller annen sykepleier eller assistent inn enten det var natt eller dag. 

Resten av opplegget deres var helt tilbakestående i mine øyne. Morgentrim som minnet om eldretrimmen på tv, samtalegruppe og noen foredrag om angst og depresjon der innholdet var helt selvsagt og helt ubrukelig. Det eneste vettuge var en og annen sykepleier med genuin interesse for å prøve hjelpe folk, men overvekten av dem var mest opptatt av å bruke arbeidstiden til strikking og koseprat med de andre ansatte. 

Anonymkode: 778d8...bf0

Ja akkurat sånn var dps for min del og. Det er jo bare oppbevaringsplass/motell. En bare ligger der å sover, får servert mat på buffee + en daglig gåtur rundt sykehuset er alt dem tilbyr. 1 samtale med profesjonell (lege) ved inkomsten er alt man får på hele 2uker!!

Hva slags behandling er det???? Sovebehandling? Hva om man ikke lider av insomnia eller narkolepsi????

Anonymkode: 2efd9...96c

[Gjest franklyscarlet]

Jeg er innlagt på akutt nå pga. alvorlig depresjon med psykosesymptomer. Har vært innlagt en lengre periode.

Det er sant at det er en del "dødtid". Men ukedagene går relativt fort. Jeg ligger ikke i senga hele dagen.
Jeg synes faktisk at de er ganske flinke her jeg er, og jeg opplever de fleste ansatte som oppriktige og genuint interesserte i å hjelpe meg. Jeg blir tatt på alvor.

Dagene består av:
Frokost
Fysio eller tur med følge
Lunsj
Samtale med psykiater
Middag

Jeg har også vært heldig fordi kontaktpersonen jeg har oftest, er veldig engasjert og intelligent, og hjelper meg mye. H*n veier opp for at det ikke jobber noen psykolog her. Utenom dette, så skjer det ikke noe. Da bruker jeg å se på tv, eller et eller annet på pcn. 

Medisiner er selvfølgelig en del av det. Det er alltid litt kjipt. Men man må velge mellom to onder. Her tar de i alle fall hensyn til mine meninger om medikamentene, og jeg må ikke ta noe på tvang. Jeg kan velge å følge legens anbefalinger, eller ikke. 
 

Endret 29. desember 2017 av franklyscarlet

[AnonymBruker]

Akkurat nå, franklyscarlet skrev:

Jeg er innlagt på akutt nå pga. alvorlig depresjon med psykosesymptomer. Har vært innlagt en lengre periode.

Det er sant at det er en del "dødtid". Men ukedagene går relativt fort. Jeg ligger ikke i senga hele dagen.
Jeg synes faktisk at de er ganske flinke her jeg er, og jeg opplever de fleste ansatte som oppriktige og genuint interesserte i å hjelpe meg. Jeg blir tatt på alvor.

Dagene består av:
Frokost
Fysio eller tur med følge
Lunsj
Samtale med psykiater
Middag

Jeg har også vært heldig fordi kontaktpersonen jeg har oftest, er veldig engasjert og intelligent, og hjelper meg mye. H*n veier opp for at det ikke jobber noen psykolog her. Utenom dette, så skjer det ikke noe. Da bruker jeg å se på tv, eller et eller annet på pcn. 

Medisiner er selvfølgelig en del av det. Det er alltid litt kjipt. Men man må velge mellom to onder. Her tar de i alle fall hensyn til mine meninger om medikamentene, og jeg må ikke ta noe på tvang. Jeg kan velge å følge legens anbefalinger, eller ikke. 
 

Så man kan gå til fysioterapeut der? Jeg trodde at de bare hjalp folk med fysiske sykdommmer eller vondt noen steder? Kan de hjelpe folk med depresjon også isåfall på hvilken måte hjelper de? ☺

Anonymkode: 2efd9...96c

[Gjest franklyscarlet]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så man kan gå til fysioterapeut der? Jeg trodde at de bare hjalp folk med fysiske sykdommmer eller vondt noen steder? Kan de hjelpe folk med depresjon også isåfall på hvilken måte hjelper de? ☺

Anonymkode: 2efd9...96c

Psykomotorisk fysioterapi. Hjelper oss til å ikke glemme resten av kroppen når hjernen er syk. Enkle øvelser, men greit likevel. Mye rundt bevissthet, løse spenninger, pust, holdning... litt forskjellig. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt ingen.

Jeg har stort sett kommet ut, mer redusert enn da jeg kom inn de gangene jeg har vært innlagt (Dps). For min del har det kun dreid seg om oppbevaring i 1-2 uker, der eneste behandlerkontakt har vært inn- og ut-samtale, stort sett. Det eneste positive var regelmessige måltider som jeg ikke laget selv så jeg fikk i meg mer mat en normalt. Jeg ble mer redusert fordi jeg ikke fikk sove der, og hvis jeg først sovnet kom det alltid en eller annen sykepleier eller assistent inn enten det var natt eller dag. 

Resten av opplegget deres var helt tilbakestående i mine øyne. Morgentrim som minnet om eldretrimmen på tv, samtalegruppe og noen foredrag om angst og depresjon der innholdet var helt selvsagt og helt ubrukelig. Det eneste vettuge var en og annen sykepleier med genuin interesse for å prøve hjelpe folk, men overvekten av dem var mest opptatt av å bruke arbeidstiden til strikking og koseprat med de andre ansatte. 

Anonymkode: 778d8...bf0

Det du sier i siste setning der fikk meg til å tenke på noe jeg opplevde under siste innleggelse på dps. Det var for det meste ufaglærte pensjonister på jobb, og de brydde seg ikke nevneverdig om pasientene. Det var også en sykepleier på jobb.

En gang jeg hadde akutt behov for hjelp,  fløy jeg rundt, hyperventilerte og lette etter en ansatt -men ingen var å finne. Så hørte jeg plutselig stemmer og latter fra kjøkkenet. Der hadde to ansatte pensjonister låst seg inne på kjøkkenet for tydelig å snakke om private, trivielle ting. Sånt går ikke an, synes jeg. Sykepleieren var opptatt i en samtale med en annen pasient.

Og en gang kom jeg litt forsinket til et måltid (ca. et kvarter), og da var det ikke mer mat igjen. Vi hadde pølser siden det var fredag, men hvem satt og gomlet på "mine" pølser? Jo, en hjernedød pensjonist! Det går vel ikke an å forsyne seg selv før en er sikker på at alle pasientene har fått tilbud om mat! Når en ser at ikke alle pasientene er tilstede ved måltidene, så går en vel og sjekker hvorfor!? 

Grrr... Blir irritert når jeg tenker på det. Ingen stor sak, men jeg synes ikke slikt bør forekomme. Jeg var sulten! 

Men i det første tilfellet jeg beskrev, var det faktisk en stor sak for meg at det ikke  var noen ansatte til stede som jeg kunne få tak i og henvende meg til. Jeg var desperat og i akutt krise, men fikk altså ikke hjelp -og det på en institusjon for psykiatriske pasienter!  Fortvilende følelse! Det endte med at jeg stakk til skogs og klorte meg opp med pinner. Etterhvert ringte sykepleieren som var på jobb, og da ordnet ting seg til det bedre. Hun fikk roet meg, fikk vite hvor jeg var, og kom meg i møte. Endelig en som brød seg, -noe en forøvrig bør kunne forvente seg under en innleggelse. En er tross alt der fordi en er syk. 

Anonymkode: 244b4...7ad

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier i siste setning der fikk meg til å tenke på noe jeg opplevde under siste innleggelse på dps. Det var for det meste ufaglærte pensjonister på jobb, og de brydde seg ikke nevneverdig om pasientene. Det var også en sykepleier på jobb.

En gang jeg hadde akutt behov for hjelp,  fløy jeg rundt, hyperventilerte og lette etter en ansatt -men ingen var å finne. Så hørte jeg plutselig stemmer og latter fra kjøkkenet. Der hadde to ansatte pensjonister låst seg inne på kjøkkenet for tydelig å snakke om private, trivielle ting. Sånt går ikke an, synes jeg. Sykepleieren var opptatt i en samtale med en annen pasient.

Og en gang kom jeg litt forsinket til et måltid (ca. et kvarter), og da var det ikke mer mat igjen. Vi hadde pølser siden det var fredag, men hvem satt og gomlet på "mine" pølser? Jo, en hjernedød pensjonist! Det går vel ikke an å forsyne seg selv før en er sikker på at alle pasientene har fått tilbud om mat! Når en ser at ikke alle pasientene er tilstede ved måltidene, så går en vel og sjekker hvorfor!? 

Grrr... Blir irritert når jeg tenker på det. Ingen stor sak, men jeg synes ikke slikt bør forekomme. Jeg var sulten! 

Men i det første tilfellet jeg beskrev, var det faktisk en stor sak for meg at det ikke  var noen ansatte til stede som jeg kunne få tak i og henvende meg til. Jeg var desperat og i akutt krise, men fikk altså ikke hjelp -og det på en institusjon for psykiatriske pasienter!  Fortvilende følelse! Det endte med at jeg stakk til skogs og klorte meg opp med pinner. Etterhvert ringte sykepleieren som var på jobb, og da ordnet ting seg til det bedre. Hun fikk roet meg, fikk vite hvor jeg var, og kom meg i møte. Endelig en som brød seg, -noe en forøvrig bør kunne forvente seg under en innleggelse. En er tross alt der fordi en er syk. 

Anonymkode: 244b4...7ad

Ja akkurat sånn var det når jeg var på dps også. Kom man ikke til måltidene fordi man hadde angst så synd for deg da får du værsegod å sulte. Det var ingen som kom å spurte om hvorfor du ikke kom ned, og det var ingen som hjalp deg å komme ned heller. 

Det var heller aldri noen av de ansatte som spurte hvordan jeg hadde det i løpet av 2 uker. De bare banket på døren, kom inn, sa "hei sitter du her du da", så seg litt rundt og gikk igjen..

Når du sier at det jobber pensjonister der mener du bkkstavelog talt folk over 65? Eller mener du at de bare ser gamle, slitne og skrøpelige 40åringer?

Forøvrig tror jeg ikke dps er beregnet for folk som har problemer av den mer "avanserte sorten" med massevis av diagnoser og selvmordsproblematikk. På den andre siden er de nok ypperlige til folk som kun har tvangstanker eller er litt lei seg liksom 

 

Anonymkode: 2efd9...96c

[emilie321]

Den beste hjelpen har jeg fått på lukket avdeling på sykehuset. Kan ikke få fullrost dem nok. Behandlingen kunne være forskjellig fra hver innleggelse, alt fra skjerming til litt mer aktivitet. Hadde også bestandig de samme kontaktene så de visste hva de måtte gjøre/behandle meg da jeg kom inn. Medisiner ble også ofte justert litt opp.

Var noe på DPS og det ble en skikkelig nedtur, spesielt siste gangen jeg var der. Skal aldri sette mine ben der igjen.

Synes det er skremmende lesning hva andre skriver om DPS (ikke bare i denne tråden) Noen historier er nesten ikke til å tro, men har selv opplevd psykiatrien(DPS) på sitt verste, så jeg tror på de mange historiene. Må få si at jeg har hørt om folk som er fornøyde også.

Nå har jeg ikke vært innlagt på noen år og er kjempefornøyd med det. Slik håper jeg det forsetter.

[AnonymBruker]

Her jeg bor får man (etter min erfaring) bedre hjelp på dps enn på psykiatrisk avdeling (lukket) på sykehuset. Jeg hat vært innlagt på begge plasser grunnet selvmordsforsøk/suicidalitet.  På sykehuset var det slik: 

- sykepleiere som var lite interessert i å snakke med meg. De var heller ikke spesielt hyggelige. Snakket derfor omtrent aldri med noen, da de bare fikk meg til å føle meg verre.

- var der i over to uker og fikk kun 3 samtaler med psykologspesialist, inkl innkomst og utskrivingssamtale. Disse varte i 10-20 min hver. Psykologen var helt elendig, løy, og skrev direkte løgn i journalen. Han skrev blant annet at han en utredning viste at jeg ikke hadde en spesifikk diagnose. Denne utredningen ble ikke gjort, men et halvt år senere ble den gjort og jeg hadde denne diagnosen. 

- ellers var det tilbud om å gå en 45 minutters tur hver dag. 

Jeg ble mye verre av dette oppholdet, og ved innleggelser etter dette har jeg alltid bedt om å ikke komme på denne helt elendige avdelingen. 

Dps var slik:

- hyggelige og interesserte sykepleier (de fleste var psykiatriske sykepleiere men noen var også vernepleiere, og noen svært få var helsefagarbeidere) hadde gode og hjelpsomme samtaler med de sykepleierne omtrent hver dag, og de kom ofte inn for å høre hvordan jeg hadde det, og startet alltid samtalen. De ansatte var rett og slett utrolig hjelpsomme.

- det var tur og aktivitetsgrupper og man kjørte blant annet til vann og fjell lengre innan for å gå på tur.

- samtale med psykolog/psykiater enten hver dag eller annen hver dag. Psykiateren jeg hadde var utrolig snill og hjelpsom. Fikk mye hjelp av han, og samtalene varte i minst 1 time. 

Er altså veldig fornøyd med oppholdet på dps, da dps er bedre enn psykiatrisk avdeling her jeg bor. På dps er de ansatte mye mer hjelpsomme, de bryr seg virkelig og hvis du trenger det er det alltid en kompetent ansatt som kan hjelpe deg, det er også mer å gjøre på dps, og de er bedre på å tilrettelegge etter dine behov. Det er ikke kun en oppbevaringsplass hvor man blir stuet inn og vurdert en gang i uken på 20 minutter av en psykolog. Mens man resten av uken må snakke med avvisende og lite interesserte pleiere.

jeg bor dog i en stor by og her må dpsene ta imot mer "alvorlige tilfeller" jeg har selv en alvorlig psykisk lidelse og har vært veldig suicidal ved innleggelse på dps (bla rett etter suicidforsøk) og blant mine medpasienter var det også andre med mer alvorlig problematikk som Feks schizofreni, suicidalitet osv.

 

Anonymkode: d0bce...563

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja akkurat sånn var det når jeg var på dps også. Kom man ikke til måltidene fordi man hadde angst så synd for deg da får du værsegod å sulte. Det var ingen som kom å spurte om hvorfor du ikke kom ned, og det var ingen som hjalp deg å komme ned heller. 

Det var heller aldri noen av de ansatte som spurte hvordan jeg hadde det i løpet av 2 uker. De bare banket på døren, kom inn, sa "hei sitter du her du da", så seg litt rundt og gikk igjen..

Når du sier at det jobber pensjonister der mener du bkkstavelog talt folk over 65? Eller mener du at de bare ser gamle, slitne og skrøpelige 40åringer?

Forøvrig tror jeg ikke dps er beregnet for folk som har problemer av den mer "avanserte sorten" med massevis av diagnoser og selvmordsproblematikk. På den andre siden er de nok ypperlige til folk som kun har tvangstanker eller er litt lei seg liksom 

 

Anonymkode: 2efd9...96c

Jeg mener pensjonister i bokstavelig forstand, 65 +/- . Og en av dem var tydelig sliten, grå og sjuk i huet selv. Skulle hatt hjelp selv, hun der... Hun må jo være prototypen på "psykiatrisk pasient". Lå tykt utenpå henne... Skammelig å sette slike til å passe andre syke.

Forferdelig å høre at du har opplevd lignende ting under innleggelse på dps, og at du har hørt flere negative historier. 

Anonymkode: 244b4...7ad

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Forøvrig tror jeg ikke dps er beregnet for folk som har problemer av den mer "avanserte sorten" med massevis av diagnoser og selvmordsproblematikk. På den andre siden er de nok ypperlige til folk som kun har tvangstanker eller er litt lei seg liksom 

 

Anonymkode: 2efd9...96c

Til meg sa de indirekte det. Når jeg spurte om hvorfor jeg ikke fikk noen form for behandling ble det møtt av: "du har litt mer kompleks problematikk enn det vi får gjort noe med på noen uker. Du er inne til "stabilisering". Behandlingen skjer ute", så ble jeg skrevet ut uten oppfølging. Igjen og igjen. Jeg gav bare opp og ble etterhvert fiendtlig og aggressiv av det tullet og kommer aldri til å be om hjelp i dårlige perioder igjen. Det ble bare enda verre av å bli behandla sånn.

Anonymkode: 778d8...bf0

[AnonymBruker]

Jeg har hatt veldig delte erfaringer med innleggelse. Noen ganger, om problemene mine har blitt tatt på alvor og jeg har følt meg møtt og fått delta i min egen behandling, har jeg følt at jeg har kommet bedre ut av det. Ved depresjoner der jeg har fått den tid jeg trenger og oppmuntrende samtaler har det hjulpet å være på akuttavdeling. Mottaksavdeling har jeg derimot dårlig erfaring med. Ble skrevet ut etter to døgn like ille eller verre, uforsvarlig å sende meg hjem da. Hadde ingen oppfølging ute.

Jeg har også erfaring med å bli totalt overlatt til meg selv og ende opp verre enn da jeg kom inn. Kjenner meg faktisk veldig igjen i beskrivelsene fra DPS over. Jeg har hatt masse angst og blitt overlatt til meg selv på rommet hele dagen. Knapt en som kikker inn, og ingen spør hvordan det går. Ingen av personalet hilste på meg heller, og da jeg tok det opp med min primærkontakt, fikk jeg bare vite at de hadde jo sine problemer de som jobbet der også, og samtalen endte i krangel. Hva i alle?? Jeg har opplevd på DPS å komme fra en avtale som var satt opp og som personalet skulle vite om, for så å se at de hiver maten i søppelkassa rett foran meg. Jeg var sulten! Ellers er mange av dem glade i å strikke, og flere ganger låste de seg inne på kontoret eller kjøkkenet, der man kun hørte latteren igjennom.

Men: det finnes de som får god hjelp der også. Vet om dem som får god hjelp av DPS, men det er vel noe i det at man bør være litt ovenpå for å få hjelp der. Trenger man tettere oppfølging, kan det virke som at det ikke alltid er riktig sted å være. 

Det er viktig å tenke at mye som regel har to sider. Men min oppfatning av DPS er IKKE utelukkende positiv...

Anonymkode: 134bc...784