Depresjon etter samlivsbrudd

[Depressa]

Jeg ble sviktet på det groveste av min daværende mann og ville bare dø. Klarte ikke tanken på leve med han eller uten han. Fikk god hjelp og kom meg omsider på beina. Har fått fysiske helseplager i tillegg til de psykiske plagene jeg hadde etter dette. Jeg prøvde å leve med han men måtte gi opp. Det var veldig dårlig for helsen min å fortsette med han. Jeg tok initiativ til skilsmisse etter han sa at han også ønsket det. Er klar for å gå videre med livet mitt men opplever et sterkt sinne og bitterhet over det han har gjort mot meg. Jeg klarer ikke å legge det bak meg. Har slitt flere ganger i livet mitt med depresjon og nå kommer den snikende igjen. Fysiske plager er ille men for meg er de psykiske plagene verst. Har noen noen gode råd? 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Depressa skrev:

Jeg ble sviktet på det groveste av min daværende mann og ville bare dø. Klarte ikke tanken på leve med han eller uten han. Fikk god hjelp og kom meg omsider på beina. Har fått fysiske helseplager i tillegg til de psykiske plagene jeg hadde etter dette. Jeg prøvde å leve med han men måtte gi opp. Det var veldig dårlig for helsen min å fortsette med han. Jeg tok initiativ til skilsmisse etter han sa at han også ønsket det. Er klar for å gå videre med livet mitt men opplever et sterkt sinne og bitterhet over det han har gjort mot meg. Jeg klarer ikke å legge det bak meg. Har slitt flere ganger i livet mitt med depresjon og nå kommer den snikende igjen. Fysiske plager er ille men for meg er de psykiske plagene verst. Har noen noen gode råd? 

Etter skilsmissen min slet også jeg med depressive tanker, sinne og bitterhet, og tok derfor kontakt med kommunen og forhørte meg om de hadde noen form for gruppe jeg kunne gå i, og det hadde de. En slags sorggruppe for mennesker som hadde opplevd  brudd. Der ble jeg kjent med andre i samme situasjon som meg, og fikk snakket ut og grått sammen med andre som skjønte hva jeg gikk igjennom. Det var veldig bra for meg med den gruppen, og jeg fikk på kjøpet et par gode venninner i etterkant også. Kanskje du skulle forhøre deg. Kirken kan også ha slike grupper, uten at det er noe religiøst over innholdet i det som skjer i gruppen. 

I mitt tilfelle var det et samarbeid mellom kirken og kommunen. En diakon og en helsesøster drev gruppen, fungerte utmerket.

Anonymkode: 3f84c...a12

[Gjest Mina1]

22 timer siden, Depressa skrev:

Jeg ble sviktet på det groveste av min daværende mann og ville bare dø. Klarte ikke tanken på leve med han eller uten han. Fikk god hjelp og kom meg omsider på beina. Har fått fysiske helseplager i tillegg til de psykiske plagene jeg hadde etter dette. Jeg prøvde å leve med han men måtte gi opp. Det var veldig dårlig for helsen min å fortsette med han. Jeg tok initiativ til skilsmisse etter han sa at han også ønsket det. Er klar for å gå videre med livet mitt men opplever et sterkt sinne og bitterhet over det han har gjort mot meg. Jeg klarer ikke å legge det bak meg. Har slitt flere ganger i livet mitt med depresjon og nå kommer den snikende igjen. Fysiske plager er ille men for meg er de psykiske plagene verst. Har noen noen gode råd? 

I morgen er det 2 år siden jeg dro hjem til min ekskjæreste siste gang. Han spurte om jeg ville komme hjem til han å ha litt sex.. siden sexen med meg var den beste han hadde opplevd noensinne... Det var egentlig slutt på forhånd, men jeg håpet på at vi kunne finne sammen igjen siden han fortsatt ville ha kontakt. Men så skjedde det: han ville ikke vite mer av meg igjen for resten av livet etter sexen natt til 1 nyttårsdagen. Etterpå så slet jeg veldig. Jeg slet og surret og tenkte: hva gale har jeg gjort osv? jeg spurte han om vi kunne ta en prat osv... Han ignorerte alle henvendelser. Jeg tilbrakte så mye tid med han at det er rart å tenke på at han ikke brydde seg mer enn som så, men jeg har etterhvert fått meg selv til å krype meg opp på beina igjen selv om jeg fortsatt ikke har klart å finne meg en ny kjæreste. Jeg trodde at han var mitt livs store tap en tid. Samtidig så følte jeg også på at jeg hadde latt meg selv bli behandlet dårlig...

I november tok jeg en datingpause for å komme helt over eksen min. Og det har vært godt. Det er ikke om å gjøre å komme seg fortest mulig videre, men å senke skuldrene og komme over han er viktigst. Jeg synes fortsatt det er vanskelig, men jeg tenker anderledes: Jeg tenker at måten jeg ble behandlet på var ikke greit, men gjort er gjort og skjedd er skjedd. Jeg lever nå, og kan ikke gjøre noe med det. Jeg burde ha trukket meg unna før jeg selv ble dumpet. For det var mye som jeg følte var uakseptabelt i situasjonen. Men gjort er gjort. Har etterhvert forstått at min ikke er noe som helst tap når han kan oppføre seg så følelsesløst som han har gjort. Så derfor er jeg ikke så lei meg lenger, annet enn at stoltheten, og troen på å klare å finne en som liker meg fikk seg en stor diger knekk  

Mitt råd til deg er : hver gang du føler deg bitter så tenk på at du er god nok som du er uavhengig av hans behandling av deg, og om han ikke forstår deg eller forstår dine følelser så ville han vel ikke bli behandlet dårlig selv? Ville han det? Mest sannsynlig ikke. Jeg tenker sånn om min. Jeg tror ikke min ville vært meg i situasjonen heller. Han ville blitt skuffet om han ble ignorert rett etter årets nyttårs-sex foreks... av en dame han hadde møtt ganske lenge. Men en person som ikke kan tenke på andre enn seg selv er jo ikke et tap. 

Forsøk å gjør noe positivt. Gå å tren på et treningsstudio, tren, kom deg ut blant folk du liker å være rundt, eller kos deg med det du liker. Ta godt vare på deg selv. 

Hilsen en som har det mye bedre nå, selv om det var to år med mye tanker om bruddet. Det tok 2 år, for et brudd er sårt. Jeg må bare akseptere at det tok så lang tid. 

Jeg sier bare : smil over at det er over hvis han gjorde deg vondt og hvis han ikke forstår det. Det er hva jeg gjør per i dag  . 

Endret 30. desember 2017 av Mina1