Sant/ekte, eller usant?

[AnonymBruker]

Er det noen som har tenkt og følt at ens psykiske problemer bare er noe en selv har funnet på? Tenkt om det egentlig er virkelig, ellet at det bare er noe en innbiller seg? At en har misforstått hele greia og egentlig burde vært frisk? Ta seg sammen og slutte å "juge"? 

Det har jeg gjort titt og ofte, men innerst inne vet jeg jo at det er virkelig alt sammen. Men jeg blir liksom i tvil noen ganger. Rart. Sikkert bare jeg som har det sånn. Foreldra mine har alltid fucka til mine virkelighhetsopplevelser. Sagt imot meg, at det jeg sier bare er jug, at jeg husker feil, at jeg er dum, ikke til å stole på, er slem og ondskapsfull. Men jeg vet at det egentlig er helt motsatt. Hvorfor har de gjort slik mot meg? Eller har de rett, og at det faktisk er slik de sier? Jeg blir gal av dette. Men kanskje er jeg gal? 

Jeg blir mange ganger så usikker og i tvil om egen identitet. Hvem er jeg? Er jeg slik de sier at jeg er, eller er jeg slik jeg tror jeg er? Hvem vet hva som er virkeligheten?

Det må sies at jeg ikke har det sånn ovenfor andre, bare dem.

Anonymkode: 24cdc...0bc

[AnonymBruker]

Du høres ut som veldig ung og i en veldig sårbar periode i livet ditt. Jeg håper du kan få god hjelp til å snakke med noen om dette så du klarer å få et så godt som mulig forhold. til dine nærmeste. Hvis det går bra tror jeg det får mye å si videre i livet og du spares kanskje for mye motgang og enda mere psykisk arbeid senere i livet.

Jeg er mye eldre nå men jeg syntes jeg kjente meg litt igjen spesielt i forhold til hvordan jeg hadde det engang. Jeg fikk aldri så god hjelp men jeg tror at om man står på litt i dag er der nå bedre muligheter.

Jeg hadde mye problemer med mennesker jeg møtte i dagliglivet tilfeldig og som jeg følte kjente meg fra " et annet liv" selv om jeg ikke husket å ha møtt dem før i mitt liv på jorda. Dette kan skje meg fremdeles,men som voksen har jeg mere "indre styrke "til å takle denne opplevelsen uten mye spill av egen tid og krefter. Jeg har også medisiner jeg kan bruke som hjelper litt. Jeg er også mer reservert i forhold til hva jeg eksponerer meg for i forhold til å delta steder med alkohol og  annet.

Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv og er ikke så  lett å lure lenger tror jeg selv da.

Håper ikke mitt svar var " helt på jordet" som jeg har inntrykk mine svar så ofte er. Uansett ønsker jeg deg alt mulig lykke til videre.😊

Anonymkode: 98ce1...36d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som veldig ung og i en veldig sårbar periode i livet ditt. Jeg håper du kan få god hjelp til å snakke med noen om dette så du klarer å få et så godt som mulig forhold. til dine nærmeste. Hvis det går bra tror jeg det får mye å si videre i livet og du spares kanskje for mye motgang og enda mere psykisk arbeid senere i livet.

Jeg er mye eldre nå men jeg syntes jeg kjente meg litt igjen spesielt i forhold til hvordan jeg hadde det engang. Jeg fikk aldri så god hjelp men jeg tror at om man står på litt i dag er der nå bedre muligheter.

Jeg hadde mye problemer med mennesker jeg møtte i dagliglivet tilfeldig og som jeg følte kjente meg fra " et annet liv" selv om jeg ikke husket å ha møtt dem før i mitt liv på jorda. Dette kan skje meg fremdeles,men som voksen har jeg mere "indre styrke "til å takle denne opplevelsen uten mye spill av egen tid og krefter. Jeg har også medisiner jeg kan bruke som hjelper litt. Jeg er også mer reservert i forhold til hva jeg eksponerer meg for i forhold til å delta steder med alkohol og  annet.

Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv og er ikke så  lett å lure lenger tror jeg selv da.

Håper ikke mitt svar var " helt på jordet" som jeg har inntrykk mine svar så ofte er. Uansett ønsker jeg deg alt mulig lykke til videre.😊

Anonymkode: 98ce1...36d

Takk for svar. Svaret var ikke "på jordet", men var faktisk et av de bedre innleggene dine. Godt at du er blitt opptatt av å ta vare på deg selv, -noe som også innbefatter å ta medisinene sine.

Jeg er i førti-årene og ingen ungdom lenger, gitt. 

Men i natt var jeg ikke helt meg selv. Noen ganger tviler jeg på alt, selv min egen eksistens. Er jeg virkelig? Hva er virkelig, hva er ekte, og hva er ikke.

Men nå er jeg samlet igjen, og vet forskjellen. 

Anonymkode: 24cdc...0bc

[yellow ledbetter]

Nei. Det har jeg aldri tenkt. Det var vel heller tvert imot, at jeg ignorerte eller ikke forsto at jeg hadde problemer. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Nei. Det har jeg aldri tenkt. Det var vel heller tvert imot, at jeg ignorerte eller ikke forsto at jeg hadde problemer. 

Ja, problemstillingen vår er nok vidt forskjellig. Symptomene forskjellige, og sikkert ulik sykdom. 

Anonymkode: 24cdc...0bc

[Gjest elina777]

Nei jeg kan ikke fake den smerten

[AnonymBruker]

31 minutter siden, elina777 skrev:

Nei jeg kan ikke fake den smerten

Det kan ikke jeg heller. Men av og til lurer jeg på hva som er virkelig og ikke virkelig. Dette er andre symptomer enn dine, og de henger sikkert sammen med en annen sykdom enn det du har. Forstår du hva jeg mener nå

Jeg faker ingenting, men av og til blir jeg i tvil om alt, -om jeg faker, og til og med om jeg selv er virkelig. Vanskelig å forklare. Men samma det, who cares anyway? 

Jeg er ganske kompleks. En mosaikk av ulike psykiatriske symptomer, tror jeg. Burde opptrådd på sirkus, eller noe. Men jeg er nå sånn jeg er, og orker jeg ikke å leve med det finnes det alltid en vei ut...

Jeg vet hva diagnosene mine er.

 

Anonymkode: 24cdc...0bc

[AnonymBruker]

Enkelte leger er mere syke selv enn pasientene sine tror jeg. Rart så mange søker seg innover til sykehusene. Å være offentlig ansatt og ikke i " de frie yrker" lenger er noe ganske annet vil jeg tro. Å løpe rundt å dele ut tranebær istedenfor å lave et skriv med henvisning videre. Hvordan vil det gå i lengden? Å stå i kø for å få satt seg opp på ferielistene. AKK o ve..0

Anonymkode: 98ce1...36d

[yellow ledbetter]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, problemstillingen vår er nok vidt forskjellig. Symptomene forskjellige, og sikkert ulik sykdom. 

Anonymkode: 24cdc...0bc

Ja. Jeg er ikke syk heller, sånn sett. Bare en "raritet" med ADHD og asperger. Men angsten min er jo en sykdomstilstand, og den kom jo som en følge av at jeg ikke visste hvorfor jeg ikke passet inn og lot meg presse til å være mer "normal". Det er ikke verre enn at jeg har jobbet meg rundt det og levd med det, men det er enklere nå når jeg tør å si det høyt og faktisk nekter å utsette meg for ting som trigger angsten bare for å være grei.