Gå til innhold

Hva om livet aldri blir bedre


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei! Jeg har slitt i mange år med psyken min, men har alltid vært en person som prøver å skjule problemene sine, som alltid må være den som hører på andre sine problem. Det er liksom nå i en alder av 22 jeg har blitt flinkere til å "åpne" meg opp, til en viss grad. Det som er greia er at jeg føler meg veldig langt nede og har vel gjort dette i mange år, men har hatt perioder der jeg har være mer oppe. Det er ingenting som gir meg glede lenger i livet, jeg har alltid vært en aktiv jente, og det som har hjulpet meg gjennom de tunge stundene er fysisk aktivitet. Jeg var ikke kresen, likte alle aktiviteter så lenge jeg brukte kroppen. Litt etter litt har denne gleden forsvunnet, en etter en aktivitet sluttet jeg med da det plutselig var meningsløst. Jeg har snart fullført 3 år på høgskolen, men likevel føler jeg meg mislykket, livet er meningsløst, jeg passer ikke inn i verden, jeg oppfatter alt og alle annerledes, har få venner og føler grunnen til at jeg har de jeg har er fordi jeg gidder å sitte å lytte til bullshitet deres. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var rundt 16 år. Nå er det kun trøstespising som gir meg noe, jeg kommer meg sjeldent ut å trener, da må jeg i såfall ha en veldig god dag og jeg har alltid vært glad i å feste, men gidder ikke dette lenger da det også er meningsløst. 

Er begrenset med hva jeg forteller folk, men har gitt uttrykk til de nærmeste at jeg føler meg veldig nedstemt men jeg skylder liksom på vinterdepresjonen. Selvom dette er ett konstant problem. 

Alle forteller meg at jeg bare må holde ut, det vil bli bedre, jeg er ennå ung og blablabla. Nå har det gått nesten 6 år og jeg får mindre og mindre glede her i livet. Det å gå på fjellet ga meg før en lykkerus, nå gir det meg ikke en dritt. Jeg har alltid vært tynn, og trøstespisingen gjør at jeg bare legger på meg, det gir meg mer angst og jeg tør nesten ikke å vise meg offentlig.

 

Sorry for laaang klaging, men poenget med alt dette er om noen har vært gjennom det samme som meg og evt hvordan klarte dere å snu det? Har gitt opp det å søke hjelp da jeg gang på gang feiger ut når jeg sitter face to face med legen, eller ender opp med å bagatellisere problemene mine. 

Setter utrolig stor pris på dere som gidder å lese og komme med svar!

Anonymkode: 8f748...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har hatt det tøfft på mange måter, og har det fortsatt tøfft på noen måter da... alt har ikke blitt som jeg ønsket det skulle bli i livet. Jeg går på treningssenter nå for å forsøke å få inspirasjon.. må trene for det gjør meg glad. Jeg har forsøkt å tenke meg til hva jeg er missfornøyd med i livet mitt, og da har jeg kommet frem til hva som kan gjøre meg tryggere. Dvs.: jeg har begynt å søke jobber for å mulig få en bedre økonomi - noe som gjør meg sterkere psykisk... I tillegg så bruker jeg tiden på familien min og det jeg trives med. Jeg dro på en ferie til et varmere fint land for å fornye tilværelsen min litt og. Det er også et tiltak du kan tenke på. Jeg vet godt hvor vanskelig det er. Håper det jeg skriver kan hjelpe deg litt... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du beskriver anhedoni. Prøv å Google dette og gjør også søk her på DOL.

Anbefaler at du oppsøker fastlegen din for å få hjelp for din depresjon.

'

Anonymkode: 4da57...2f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Jeg jobber jo deltid ved siden av skole, men føler jeg ikke klarer å komme meg inn i arbeidsmiljøet fordi jeg selv er flink til å trekke meg unna og holde folk på avstand, og om jeg først prøver så sier jeg bare teite ting eller ting ingen bryr seg om. 

Søkte på anhedoni, slik som jeg har det nå stemmer jo det bra, men har jo følt glede en gang i tiden da:p

Det er liksom det at trening (joggeturer, styrke, fjelltur, gåtur) har liksom alltid vært min måte å deale med ting og følelser på, får jo utløp for både sinne, frustrasjon, glede, sorg og ja gjennom en økt med springing eller fjellet. 

Føler liksom alle tipsene her på siden er oppsøk lege, oppsøk ditt, oppsøk datt. Jeg passer ikke inn sammen hos mennesker, jeg forstår meg ikke på de, og de forstår seg ikke på meg virker det som. Finnes det ikke noe annet som ikke handler om å snakke til ett annet menneske? 

Har forsåvidt prøvd ut nye aktiviteter som yoga og meditasjon, men har en så stor uro i kroppen at jeg synes det er helt uutholdelig med dette...

Anonymkode: 8f748...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har slitt i mange år med psyken min, men har alltid vært en person som prøver å skjule problemene sine, som alltid må være den som hører på andre sine problem. Det er liksom nå i en alder av 22 jeg har blitt flinkere til å "åpne" meg opp, til en viss grad. Det som er greia er at jeg føler meg veldig langt nede og har vel gjort dette i mange år, men har hatt perioder der jeg har være mer oppe. Det er ingenting som gir meg glede lenger i livet, jeg har alltid vært en aktiv jente, og det som har hjulpet meg gjennom de tunge stundene er fysisk aktivitet. Jeg var ikke kresen, likte alle aktiviteter så lenge jeg brukte kroppen. Litt etter litt har denne gleden forsvunnet, en etter en aktivitet sluttet jeg med da det plutselig var meningsløst. Jeg har snart fullført 3 år på høgskolen, men likevel føler jeg meg mislykket, livet er meningsløst, jeg passer ikke inn i verden, jeg oppfatter alt og alle annerledes, har få venner og føler grunnen til at jeg har de jeg har er fordi jeg gidder å sitte å lytte til bullshitet deres. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var rundt 16 år. Nå er det kun trøstespising som gir meg noe, jeg kommer meg sjeldent ut å trener, da må jeg i såfall ha en veldig god dag og jeg har alltid vært glad i å feste, men gidder ikke dette lenger da det også er meningsløst. 

Er begrenset med hva jeg forteller folk, men har gitt uttrykk til de nærmeste at jeg føler meg veldig nedstemt men jeg skylder liksom på vinterdepresjonen. Selvom dette er ett konstant problem. 

Alle forteller meg at jeg bare må holde ut, det vil bli bedre, jeg er ennå ung og blablabla. Nå har det gått nesten 6 år og jeg får mindre og mindre glede her i livet. Det å gå på fjellet ga meg før en lykkerus, nå gir det meg ikke en dritt. Jeg har alltid vært tynn, og trøstespisingen gjør at jeg bare legger på meg, det gir meg mer angst og jeg tør nesten ikke å vise meg offentlig.

 

Sorry for laaang klaging, men poenget med alt dette er om noen har vært gjennom det samme som meg og evt hvordan klarte dere å snu det? Har gitt opp det å søke hjelp da jeg gang på gang feiger ut når jeg sitter face to face med legen, eller ender opp med å bagatellisere problemene mine. 

Setter utrolig stor pris på dere som gidder å lese og komme med svar!

Anonymkode: 8f748...f78

Dette er ikke normalt, det er ikke en "vinterdepresjon", du trenger hjelp. Å gå slik du gjør er ikke ok, print ut innlegget du har skrevet og ta det med deg til fastlegen fordi du får med mye som er viktig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Jeg jobber jo deltid ved siden av skole, men føler jeg ikke klarer å komme meg inn i arbeidsmiljøet fordi jeg selv er flink til å trekke meg unna og holde folk på avstand, og om jeg først prøver så sier jeg bare teite ting eller ting ingen bryr seg om. 

Søkte på anhedoni, slik som jeg har det nå stemmer jo det bra, men har jo følt glede en gang i tiden da:p

Det er liksom det at trening (joggeturer, styrke, fjelltur, gåtur) har liksom alltid vært min måte å deale med ting og følelser på, får jo utløp for både sinne, frustrasjon, glede, sorg og ja gjennom en økt med springing eller fjellet. 

Føler liksom alle tipsene her på siden er oppsøk lege, oppsøk ditt, oppsøk datt. Jeg passer ikke inn sammen hos mennesker, jeg forstår meg ikke på de, og de forstår seg ikke på meg virker det som. Finnes det ikke noe annet som ikke handler om å snakke til ett annet menneske? 

Har forsåvidt prøvd ut nye aktiviteter som yoga og meditasjon, men har en så stor uro i kroppen at jeg synes det er helt uutholdelig med dette...

Anonymkode: 8f748...f78

Hva mener du med at du ikke forstår andre mennesker og de forstår ikke deg, er det sosiale koder du snakker om, hva som er normalt å gjøre i ulike settinger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja si det, jeg vet ikke helt. Jeg føler bare jeg ikke forstår meg på mennesker, hva de vil, hva de tenker osv. Føler at det sosiale har alltid vært så anstrengende for meg, og at jeg ikke vet hva jeg skal si i hver setting. Men har jo hørt selv fra de få vennene jeg har at jeg mangler ikke sosiale antenner. Er redd mange av problemene mine er kun i mitt hode, men kommer meg ikke vekk i fra de problemene..

Anonymkode: 8f748...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anhedoni er det viktigste, men også mest oversette, symptom ved depresjon. Du skriver at du ikke hadde det før, men at det nå er slik, og at det har vært slik lenge. Jeg mener at du lider av sykdommen depresjon. Du har prøvd mye for å bli bedre, særlig det viktigste som er aktivitet. Når dette ikke har ført frem, bør du søke den hjelp som er dokumentert virksom ved depresjon nemlig medisiner, psykoterapi eller en kombinasjon. All helsehjelp starter hos fastlegen, og jeg anbefaler deg å oppsøke denne. Hvis ikke er faren at det kan gå som i overskriften.

'

Anonymkode: 4da57...2f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mye, mye eldre enn deg men kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du har det. Sånn hadde jeg det også i din alder. Du er i en alder da det forventes av omgivelsene at mye skal skje. Utdannelse, jobb, partner, etterhvert barn, et blomstrende sosialliv, boliglån, billån osv. Oppi alt dette er det lett å glemme at vi er individer med unike forutsetninger i livet. Husk at du for all del har livets rett uansett hvordan du er og har det!

Det er ingenting i veien for at du trekker deg tilbake fra det sosiale livet og bruker tiden på deg selv. Jeg skjønner at du har studiekamerater og kolleger du må forholde deg til, men det forhindrer deg ikke i å låse døren bak deg når dagen er over å være bare deg.

Nedstemtheten er noe annet. Det kan være en klinisk depresjon eller det kan være en sunn, men smertefull reaksjon på livet du lever. Hva tror du det er? Ofte har vi svarene inni oss hvis vi orker og tør å lytte. Selv synes jeg det kan være vanskelig å lytte fordi svarene er så dønn ærlige.

Frem til jeg var 28 og fikk mitt første barn var livet mitt som en berg og dalbane. Hadde jeg bare tatt bedre vare på meg selv og lyttet til meg selv og mine egne genuine behov hadde alt blitt bedre! Men jeg behandlet meg selv dårlig. Trøstespising er en dårlig ide selv om jeg forstår det.

Hva slags forhold har du til foreldrene dine?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode svar:-)

Skal se om jeg klarer å åpne meg opp neste gang jeg er med legen, men er som sagt vanskelig og merker at når jeg skal fortelle det så gjør jeg problemet mindre enn hva det er. Tror det er fordi jeg er redd for reaksjonen eller noe...

Jeg vet jo ikke hva som feiler meg, kan være det kun er i mitt hode jeg vet ikke...

Jeg har hatt et turbulent forhold til foreldrene mine, de er ikke helt min type personer om jeg kan si det slik. Det er jo oppegående, men myee alkohol. De har ikke selvinnsikt nok til å innse dette og kommer nok aldri til å få de. De har kontakt med meg, men jeg driter egentlig i de. Feirer jo jul å slikt, men jeg tar aldri kontakt med de eller forteller om mine problemer her i livet. 

Selv tror jeg grunnen til min nedstemthet er en blanding av både miljø og genetikk. Det var i løpet av ungdomskolen jeg mistet interessen for ting. Sluttet å sykle, vintersport, etter hvert sluttet jeg på fotball som jeg hadde spilt i nærmere 10 år. Begynte å bli en mer engstelig og innesluttet person, så "smalt" det vel i løpet av vidergående. Var ett skikkelig nervevrak, men nervene har vel gått mer over til en nedstemthet nå. Men når jeg tenker tilbake til da det startet så var jo det ingen utløsende hendelse som skjedde annet enn puberteten? Men vanskelig å skylde på den da det aldri har gått over.. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du prøvd å lete etter nye ting som interesserer deg eller prøvd å gjøre større endringer? Du skriver f.eks at du snart har tatt 3 år ved høyskole, men ikke om du da blir ferdig eller skal gå lengre etter sommeren. Hvis du skal gå lengre: hva med utveksling og helt nye impulser ett år?

Anonymkode: 74c08...b5b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen. Er mye eldre enn deg, og nå er jeg i ferd med å gi opp. Har mista troen på at det noengang vil bli bedre. Men søk hjelp, det er verdt et forsøk iallfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å lete etter nye ting som interesserer deg eller prøvd å gjøre større endringer? Du skriver f.eks at du snart har tatt 3 år ved høyskole, men ikke om du da blir ferdig eller skal gå lengre etter sommeren. Hvis du skal gå lengre: hva med utveksling og helt nye impulser ett år?

Anonymkode: 74c08...b5b

Jada det vil jeg si at jeg har. Dette problemet har jo vært en stor del av livet mitt så jeg har jo "lært meg å leve" med det, men begynner å bli lei av det liksom.. Føler meg rett og slett fanget i min egen kropp

Jeg har vært 3 mnd i utveksling da vi kunne ta ene praksisen vår der. Hadde nesten svart hår og farget dette lyst , prøvd å skifte klesstil:p Ja litt mer sånne endringer da. Tenker på å bare reise etter utdanningen da, type backpacking eller noe. Men når jeg tenker på det så tror jeg liksom ikke at det vil gi meg noe:p ..

På utsiden så ser jo det ut som at jeg har det bra og slikt da jeg ALLTID møter opp uansett hvor jævlig jeg har det. Problemet er jo at ofte er eg bare tilstede fysisk, men ikke psykisk.. Jeg har jo veldig lyst å ikke gi opp, men hver gang jeg prøver noe nytt så bare slår livet meg i trynet føler det ut som

Anonymkode: 8f748...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Salmiakk skrev:

Jeg kunne helt alvorlig kopiert innlegget ditt, og brukt det selv. Spot on. Jeg har ikke noe å tilføye engang. 

 

53 minutter siden, Underbar skrev:

Kjenner meg igjen. Er mye eldre enn deg, og nå er jeg i ferd med å gi opp. Har mista troen på at det noengang vil bli bedre. Men søk hjelp, det er verdt et forsøk iallfall.

Huff... Unner ingen å ha det slik <3 Har innsett en ting med å ha det slik, å det er at helvete er ikke en plass, men en tilstand:unsure:

Vil jo gjerne si til dere at ting blir bedre, men ja... håper dere holder ut å finner noe som gjør livet utholdelig.

Anonymkode: 8f748...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius

Hva om det ikke blir bedre? Det er mitt skrekksenario. Det siste halve året har jeg langt bedringspotensialet via helsevesenet på hylla, jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg prøver å skape livsglede men baki hode skurrer det mørke fæle, hun som er dømt til å ikke omgås andre mennesker. Hvis ikke jeg blir kvitt den så...da må jeg gjøre noe alvorlig, flytte langt bort fra mann og barn til ett sted jeg ikke blir kjent med noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du bør få hjelp for det trenger du. Og at du bør si i fra til fastlegen helt ærlig. Ta gjerne med det du har skrevet her. 

Jag har selv depresjon - til dels alvorlig, samt sosial fobi bl.a. og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver av hvordan du har det. Jeg har hatt oppfølging av behandler på DPS i 4 år (det "normale" er 1-2 års behandling - bare jeg har det kronisk), og får nå videre oppfølging av psykisk helse i kommunen flere ganger i uka. 
Skjønner at du ikke synes det er behagelig å skulle snakke, men er det jeg vil anbefale, altså terapi. Men få deg en time hos fastlegen og diskuter med h*n om hvilken hjelp du trenger. 

Lykke til <3 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Kanuttius skrev:

Hva om det ikke blir bedre? Det er mitt skrekksenario. Det siste halve året har jeg langt bedringspotensialet via helsevesenet på hylla, jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg prøver å skape livsglede men baki hode skurrer det mørke fæle, hun som er dømt til å ikke omgås andre mennesker. Hvis ikke jeg blir kvitt den så...da må jeg gjøre noe alvorlig, flytte langt bort fra mann og barn til ett sted jeg ikke blir kjent med noen.

Jeg synes du skal gi disse tankene motstand. Jeg har forståelse for at måten dette ble gjort på slettes ikke er bra, men akkurat her omfavner du jo nærmest galskapen. Hvor parkerte du fornuften din (som jeg vet du har)?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
1 time siden, XbellaX skrev:

Jeg synes du skal gi disse tankene motstand. Jeg har forståelse for at måten dette ble gjort på slettes ikke er bra, men akkurat her omfavner du jo nærmest galskapen. Hvor parkerte du fornuften din (som jeg vet du har)?

 

Motstanden sliter meg ut. Jeg henter den frem igjen og igjen men jeg har ikke energi. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Kanuttius skrev:

Motstanden sliter meg ut. Jeg henter den frem igjen og igjen men jeg har ikke energi. 

Har du råd til å oppsøke en privat spesialist?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...