Gå til innhold
AnonymBruker

Forhøyet risiko for selvmord blant høyfungerende autister og de med aspergers. Gjennomsnittlig levealder er kun 58 år.

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

http://ki.se/nyheter/personer-med-autism-har-storre-risk-att-do-i-fortid

En studie ved Karolinska Institutet viser at risikoen for tidlig død for mennesker på autismespektrumet er rundt 2,5 høyere enn for resten av befolkningen.

- "Vi ser ett samband mellan autismspektrumtillstånd och förhöjd risk för förtida död. En grupp som har en särskilt förhöjd risk är kvinnor med autismspektrumtillstånd och intellektuell funktionsnedsättning", sier forsker Tatja Hirvikoski.

Gruppen med austime uten samtidig intellektuell funksjonsnedsetting (asperger) har større riskiko for en spesiell dødsårsak: selvmord. 

Gjennomsnittlig levealder for høyfungerende autister er bare 58 år!

http://bjp.rcpsych.org/content/208/3/232

Individuals in the control group died at a mean age of 70.20 years (s.d. = 24.16, median = 80), whereas the corresponding figure for the entire ASD group was 53.87 years (s.d. = 24.78, median = 55), for low-functioning ASD 39.50 years (s.d. = 21.55, median = 40) and high-functioning ASD 58.39 years (s.d. = 24.01, median = 63) respectively.

Det tror jeg kan forklares med at en føler en seg som en som står utenfor samfunnet, ikke mester det andre mestrer, uten arbeid og kanskje med dårlig økonomi, ingen venner, en følelse av ensomhet, lever i en monoton boble, det å være taper. Ikke finnes det en kur eller håp for bedring heller.

Godt nytt år. :(


 

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tror jeg kan forklares med at en føler en seg som en som står utenfor samfunnet, ikke mester det andre mestrer, uten arbeid og kanskje med dårlig økonomi, ingen venner, en følelse av ensomhet, lever i en monoton boble, det å være taper. Ikke finnes det en kur eller håp for bedring heller.

Godt nytt år. :(


 

Anonymkode: 36130...191

Ja tror det stemmer det, merker jeg begynner å bli litt mongo-zombie, selv om jeg ikke tar medisiner engang, en råtner i hodet etterhvert så går det vel som det går. Å leve i isolat skal visstnok være tortur og noe vi ikke må gjøre med fanger i fengselet, men noen av oss har et helt liv slik.

Menn menn, godt nytt år uansett vi får gjøre det beste ut av det, vel

Anonymkode: 8b245...ecb

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja tror det stemmer det, merker jeg begynner å bli litt mongo-zombie, selv om jeg ikke tar medisiner engang, en råtner i hodet etterhvert så går det vel som det går. Å leve i isolat skal visstnok være tortur og noe vi ikke må gjøre med fanger i fengselet, men noen av oss har et helt liv slik.

Menn menn, godt nytt år uansett vi får gjøre det beste ut av det, vel

Anonymkode: 8b245...ecb

Ikke så mye en kan gjøre, vel. 

Det er bare å ta en dag av gangen, og ikke tenke så mye.

FOr et liv.

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja jeg mreker jeg har begynt å råtne innvendig. Å leve med asperger er ikke noe liv. Å være dømt til å leve i ensomhet fanget i sitt eget hjem resten av livet uten noe å gjøre fordi en ikke klarer jobb det er ikke noe liv. Forundrer meg ikke om de tar selvmord

Anonymkode: 9ff04...154

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg mreker jeg har begynt å råtne innvendig. Å leve med asperger er ikke noe liv. Å være dømt til å leve i ensomhet fanget i sitt eget hjem resten av livet uten noe å gjøre fordi en ikke klarer jobb det er ikke noe liv. Forundrer meg ikke om de tar selvmord

Anonymkode: 9ff04...154

Det finnes en mengde folk som er utenfor arbeidslivet og som finner stor glede og mening i ulike fritidsaktiviteter. Mulighetene er neste uendelige for den som vil.

Anonymkode: 4754c...632

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes en mengde folk som er utenfor arbeidslivet og som finner stor glede og mening i ulike fritidsaktiviteter. Mulighetene er neste uendelige for den som vil.

Anonymkode: 4754c...632

Det blir endimensjonalt, ensomt og meningsløst i lengden.

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

yellow ledbetter

Folk med disse diagnosene er ekstra sårbare for depresjon, så det er sikkert ikke så rart. Og jeg vet også at mange har vanskelig for å be om hjelp når de sliter. Det har jeg sett i nærmeste familie også, dessverre, selv om det ikke var selvmord som ble resultatet der, men alvorlig fysisk sykdom. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
yellow ledbetter
28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir endimensjonalt, ensomt og meningsløst i lengden.

Anonymkode: 36130...191

Det kommer jo an på hva en interesserer seg for å drive med og at en faktisk gjør noe med det i stedet for å grave seg ned i gremmelse over ting en ikke kan gjøre noe med. Det er ikke alle jobber som gir så mye glede heller, for å være ærlig. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tjohei1
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

http://ki.se/nyheter/personer-med-autism-har-storre-risk-att-do-i-fortid

En studie ved Karolinska Institutet viser at risikoen for tidlig død for mennesker på autismespektrumet er rundt 2,5 høyere enn for resten av befolkningen.

- "Vi ser ett samband mellan autismspektrumtillstånd och förhöjd risk för förtida död. En grupp som har en särskilt förhöjd risk är kvinnor med autismspektrumtillstånd och intellektuell funktionsnedsättning", sier forsker Tatja Hirvikoski.

Gruppen med austime uten samtidig intellektuell funksjonsnedsetting (asperger) har større riskiko for en spesiell dødsårsak: selvmord. 

Gjennomsnittlig levealder for høyfungerende autister er bare 58 år!

http://bjp.rcpsych.org/content/208/3/232

Individuals in the control group died at a mean age of 70.20 years (s.d. = 24.16, median = 80), whereas the corresponding figure for the entire ASD group was 53.87 years (s.d. = 24.78, median = 55), for low-functioning ASD 39.50 years (s.d. = 21.55, median = 40) and high-functioning ASD 58.39 years (s.d. = 24.01, median = 63) respectively.

Det tror jeg kan forklares med at en føler en seg som en som står utenfor samfunnet, ikke mester det andre mestrer, uten arbeid og kanskje med dårlig økonomi, ingen venner, en følelse av ensomhet, lever i en monoton boble, det å være taper. Ikke finnes det en kur eller håp for bedring heller.

Godt nytt år. :(


 

Anonymkode: 36130...191

Det er jo en trøst at noen med asberger lever normale liv, og at noen har spesielle talenter. Det er en skam av helsevesenet i Norge og ikke være mer oppdaterte på Asberger slik at diagnosen kan settes så tidlig som mulig. Den kom i 1994. Alle som ble behandlet for psykiske problemer etter det årstallet burde bli fanget opp dersom de har diagnosen. Dette har ikke skjedd. Istedenfor har mange lidd seg gjennom voksenlivet som de ikke har fått til på grunn av diagnosen og blitt feildiagnostiserte. Det er en stor skam for helsevesenet i et av verdens rikeste land!  Mange fagpersoner har sovet i timen! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
49 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det kommer jo an på hva en interesserer seg for å drive med og at en faktisk gjør noe med det i stedet for å grave seg ned i gremmelse over ting en ikke kan gjøre noe med. Det er ikke alle jobber som gir så mye glede heller, for å være ærlig. 

Sant nok.

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tjohei1
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes en mengde folk som er utenfor arbeidslivet og som finner stor glede og mening i ulike fritidsaktiviteter. Mulighetene er neste uendelige for den som vil.

Anonymkode: 4754c...632

Frivilligetsarbeid er gjerne for de som har stort sosialt overskudd og som fungerer godt sosialt. Man må til og med gå på kurs for å jobbe som frivillig noen steder. Det er ikke bare å stille opp. Det er ikke beregnet på ensomme sjeler som synes livet er vanskelig selv. De kunne selv trenge støttekontakter. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

En annen ting er sammenhengen mellom Asberger og fysiske sykdommer. Selv sliter jeg med fedme. Jeg vil gjerne slanke meg, men når livet består av mye motgang, føler seg annerledes, isolert og ensom, uten jobb å gå til er det vanskelig å ikke trøstespise. Men jeg skal ikke gi meg. Håper jeg vil greie å gå ned i vekt. 

Anonymkode: 8fdc1...1d8

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
yellow ledbetter
15 minutter siden, tjohei1 skrev:

Frivilligetsarbeid er gjerne for de som har stort sosialt overskudd og som fungerer godt sosialt. Man må til og med gå på kurs for å jobbe som frivillig noen steder. Det er ikke bare å stille opp. Det er ikke beregnet på ensomme sjeler som synes livet er vanskelig selv. De kunne selv trenge støttekontakter. 

Men en fritidsinteresse må jo ikke være sosial liksom. Jeg liker å strikke, se på film på TVen hjemme og lese bøker. Eller gå tur og høre på musikk. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg lært meg å spille piano, spille spill på nettet, drevet med slektsforskning og malt bilder og en hel masse ting jeg innser at jeg bare må utsette til jeg blir pensjonist. Jeg er glad for at jeg er arbeidsfør, og jeg liker jobben min, det er ikke det altså. Men hvis jobben er det eneste en lever for så blir det litt snevert. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
21 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det kommer jo an på hva en interesserer seg for å drive med og at en faktisk gjør noe med det i stedet for å grave seg ned i gremmelse over ting en ikke kan gjøre noe med. Det er ikke alle jobber som gir så mye glede heller, for å være ærlig. 

Viss du klarer å ha masse fritidsinteresser, reise på ferier, være ute å fester med venner osv da syns jeg jammen de som klarer det burde klare å jobbe også.

På den andre siden er det mange som er såpass hemma i sin diagnose at en ikke kan ha et normalt liv, en er dømt til å leve innstengt i eget hjem alene

Anonymkode: 9ff04...154

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Men en fritidsinteresse må jo ikke være sosial liksom. Jeg liker å strikke, se på film på TVen hjemme og lese bøker. Eller gå tur og høre på musikk. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg lært meg å spille piano, spille spill på nettet, drevet med slektsforskning og malt bilder og en hel masse ting jeg innser at jeg bare må utsette til jeg blir pensjonist. Jeg er glad for at jeg er arbeidsfør, og jeg liker jobben min, det er ikke det altså. Men hvis jobben er det eneste en lever for så blir det litt snevert. 

Man du har mann, barn og familie?

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
yellow ledbetter
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man du har mann, barn og familie?

Anonymkode: 36130...191

Ja. Men ingen venner her jeg bor nå, og ikke noe arbeidsmiljø. Savner det ikke heller. Men klart det betyr mye å ha mannen og ungene. Jeg har ikke prøvd å bo alene siden jeg var nitten, så jeg aner jo ikke hvordan det ville vært hvis jeg aldri hadde fått familie. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
yellow ledbetter
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Viss du klarer å ha masse fritidsinteresser, reise på ferier, være ute å fester med venner osv da syns jeg jammen de som klarer det burde klare å jobbe også.

På den andre siden er det mange som er såpass hemma i sin diagnose at en ikke kan ha et normalt liv, en er dømt til å leve innstengt i eget hjem alene

Anonymkode: 9ff04...154

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg jobber fullt og vel så det, og har ikke vært sykmeldt siden nittitallet da jeg hadde influensa sist, men jeg omgås knapt med andre enn de jeg bor sammen med og andre familiemedlemmer som kommer på besøk, eller drar på ferie for den del. Men folk er jo ikke like. Det noen orker, orker ikke andre, og så videre. Men jeg må innrømme at jeg blir oppgitt når folk krever sykmelding fra jobben fordi de strengt tatt drukner i fritidsinteresser og verv som de sliter seg ut på. Så familie først, så jobb og så det andre hvis du orker og har lyst. For min del, i alle fall.

Men fritidsinteresser som ikke har forpliktende oppmøte blir jo noe annet enn å gå på jobb hver dag, ikke sant? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine

Jeg har venner, men å ha venner når man har asperger er ikke nødvendigvis veldig enkelt det heller. Jeg merker det veldig godt nå som det har vært mye familiegreier. Jeg har det bedre når jeg får være mest mulig i fred. Det er ikke veldig lystbetont å hele tiden skulle late som at det er veldig koselig med besøk, eller late som at man ikke blir sliten av å besøke familien. Man kjenner enda mer på anderledesheten når man er sammen med andre. Jeg kan klare å være med andre så lenge det er snakk om tur i skogen eller på fjellet, eller hundetrening. I alle andre situasjoner blir jeg fullstendig utmattet og vil bare hjem. Men jeg må late som at det er hyggelig, jeg må presse ut av meg at det var koselig å få komme, enda jeg hater å lyve. For meg er det ikke ensomheten som tar livet av meg, men det å hele tiden måtte late som at det er hyggelig å være sosial. Nå har jeg valgt venner som ikke forventer mer av meg enn at jeg er med på tur, eller er med og trener hund. Jeg slipper å sitte i "hyggelige" lag sammen med dem. Det er kaoset i hodet når jeg har hatt folk rundt meg for lenge, som er problemet. Jeg har mer energi de dagene jeg har gått turer med hundene alene, og ellers kanskje bare sitti på pcen og redigert bilder. Så er det det å vite at hjernen tenker på en helt annen måte og sansene reagerer anderledes enn hos andre, og viten om at andre ikke fullt ut kan forstå det. Det er ganske tyngende. Jeg vet at endel av mine tanker og reaksjoner ikke er sosialt akseptert, så jeg skjuler dem. Men jeg kan vel ihvertfall være glad for at jeg kan være ærlig med legen og saksbehandleren i NAV, og at ihvertfall de klarer å koble min "særhet" og "vrangvilje" til asperger.

Men nå som det har vært for mye sosialt, har jeg mest lyst til å grave meg langt ned, og jeg tenker at det hadde vært helt greit om jeg døde en naturlig død i en alder av 58, for innen da vil jeg tro jeg er rimelig utslitt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, Trine skrev:

Jeg har venner, men å ha venner når man har asperger er ikke nødvendigvis veldig enkelt det heller. Jeg merker det veldig godt nå som det har vært mye familiegreier. Jeg har det bedre når jeg får være mest mulig i fred. Det er ikke veldig lystbetont å hele tiden skulle late som at det er veldig koselig med besøk, eller late som at man ikke blir sliten av å besøke familien. Man kjenner enda mer på anderledesheten når man er sammen med andre. Jeg kan klare å være med andre så lenge det er snakk om tur i skogen eller på fjellet, eller hundetrening. I alle andre situasjoner blir jeg fullstendig utmattet og vil bare hjem. Men jeg må late som at det er hyggelig, jeg må presse ut av meg at det var koselig å få komme, enda jeg hater å lyve. For meg er det ikke ensomheten som tar livet av meg, men det å hele tiden måtte late som at det er hyggelig å være sosial. Nå har jeg valgt venner som ikke forventer mer av meg enn at jeg er med på tur, eller er med og trener hund. Jeg slipper å sitte i "hyggelige" lag sammen med dem. Det er kaoset i hodet når jeg har hatt folk rundt meg for lenge, som er problemet. Jeg har mer energi de dagene jeg har gått turer med hundene alene, og ellers kanskje bare sitti på pcen og redigert bilder. Så er det det å vite at hjernen tenker på en helt annen måte og sansene reagerer anderledes enn hos andre, og viten om at andre ikke fullt ut kan forstå det. Det er ganske tyngende. Jeg vet at endel av mine tanker og reaksjoner ikke er sosialt akseptert, så jeg skjuler dem. Men jeg kan vel ihvertfall være glad for at jeg kan være ærlig med legen og saksbehandleren i NAV, og at ihvertfall de klarer å koble min "særhet" og "vrangvilje" til asperger.

Men nå som det har vært for mye sosialt, har jeg mest lyst til å grave meg langt ned, og jeg tenker at det hadde vært helt greit om jeg døde en naturlig død i en alder av 58, for innen da vil jeg tro jeg er rimelig utslitt.

Jeg har ingen venner, det har jeg ikke hatt siden jeg var 15. Nå jeg engang ligger i kisten kommer det ikke til å være noen som møter opp i bisettelsen. Men det spiller vel ingen rolle da.

For et liv.

Anonymkode: 36130...191

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
elina777

Jeg kommer til å dø når jeg er i den alderen jeg og, advarer Gud, men jeg har ikke diagnose Asperger (enda)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×