Livet er full av motgang

[AnonymBruker]

Usikkerhet. Spenninger. Skuffelser. Hva er egentlig hensikten med å kjempe seg igjennom alt? Jeg gjør det ikke lenger for min del. Depresjonen ligger stadig på lur. Er jeg høyt oppe en kort liten stund så blir jeg redd. Jeg vet at fallet blir bare enda større når jeg er høyt oppe. 

Anonymkode: a14b1...131

[AnonymBruker]

Jeg har det aller verst når jeg kjemper imot ubehag og motgang, og tenker livet/jeg/andre skulle vært annerledes. Å tro at man kan unnslippe smerte og ubehag er i seg selv det som fører til mest lidelse og spenninger er min erfaring. Krangler man med virkeligheten taper man. Hver gang. 

* Livet er smertefullt og vil alltid være det *

Vet ikke om dette gir mening, men for meg er denne kunnskapen det jeg lener meg mot når kropp og psyke låser seg i smertefull fortvilelse og jeg desperat prøver å slippe unna smerten, ved å fornekte eller forsøke å manipulere hvordan jeg faktisk har det, og hvor vondt livet i blant kan kjennes ut. Når jeg husker på det faktum at livet er vondt og at det bare blir verre å kjempe i mot, slipper det verste taket og jeg finner større grad av ro, uansett hva som står på. Det handler vel til syvende og sist om (mangelfull) regulering av følelser, og det går det an å bli bedre på, heldigvis.

Anonymkode: 1a95d...03f

[Gjest Mina1]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikkerhet. Spenninger. Skuffelser. Hva er egentlig hensikten med å kjempe seg igjennom alt? Jeg gjør det ikke lenger for min del. Depresjonen ligger stadig på lur. Er jeg høyt oppe en kort liten stund så blir jeg redd. Jeg vet at fallet blir bare enda større når jeg er høyt oppe. 

Anonymkode: a14b1...131

Jeg føler på alt dette også. Altså mest i kjærlighetslivet hos meg, ellers går det greit. Men i kjærlighetslivet har det vært forferdelig tungt... Jeg har gått fra å føle meg forelsket, møtt en person veldig lenge.., for så å være ingenting av betydning for vedkommende... Jeg har datet.. fått avvisninger av de jeg var interesserte i.  Kjærlighetslivet mitt er dønn kjipt... !!!!!!

Men forsøk å være sterk. Det er det beste du kan være, og se alt det andre positive. Det er hva jeg gjør. Jeg vet det er mye positivt i livet også. Alt det andre i livet mitt fungerer, og derfor så tar jeg vare på det, og skyr litt unna det som gjør meg dårlig - altså menn og kjærlighet. Er veldig forsiktig med meg selv nå. Og jeg er lykkeligere når jeg er forsiktig  

Kjenner meg igjen i din beskrivelse av fallhøyden. Det er årsaken til at jeg er forsiktig og forsøker å leve så stabilt og jordnært som jeg klarer. 

Vi møter alle smerte iblant. Husk det. Men viktig å se det positive i de små øyeblikkene. 

 

Endret 9. januar 2018 av Mina1

[Gjest Maggie55]

Til tross for at jeg nå er " godt voksen" sliter jeg mye som alltid spesielt i forhold til medisiner og tvang av alle former. Vi er jo alle avhengige av hverandre som mennesker og ting kan svikte for alle tenker jeg og legger "skamfølelsebyllen" på hylla" og " strekker ikke til" for det er sannheten. Samtidig øker angsten over hvordan egen og andres tillit misbrukes av meg selv og andre jeg knapt vet hvem er. Heldige er de som har mange rundt seg. Man ser ofte ikke ting før de er for sent.Klart jeg har meg selv å skylde men samtidig er jeg veldig urolig for hvordan samfunn vi overlater til alle de kommende lovende samfunnsspirer.Føler mye jeg ikke har brydd meg stort om før det var for sent og toget gått men deperesjon og følelser er veldig vanskelig å slite med og ikke alltid like lett å kontrollere selv om man bare trenger å " fungere på et vis også." Livet blir mye " på halv tolv" som psykisk menneskekategori. "Hverken fugl eller fisk liksom." Det er virkelig viktig å bry seg før det er for sent selv om jeg tror vi mye har vår tid innebygget i " hele kroppen" også. Men viktig føler jeg å vite at ting kan svikte for alle og en dag man kanskje vet mer også om psykisk sykdom. Innimellom tror jeg der er " lys i tunnelen" og at det nytter " å snakke om det" om man orker da.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikkerhet. Spenninger. Skuffelser. Hva er egentlig hensikten med å kjempe seg igjennom alt? Jeg gjør det ikke lenger for min del. Depresjonen ligger stadig på lur. Er jeg høyt oppe en kort liten stund så blir jeg redd. Jeg vet at fallet blir bare enda større når jeg er høyt oppe. 

Anonymkode: a14b1...131

Ja, for mange av oss er det mye usikkerhet, spenninger og skuffelser. Men innimellom kan man også oppleve trygghet, vitalitet og glede. Noen liv er tyngre å leve enn andre, men det er aldri for sent å gjøre nye erfaringer og oppleve noe som gir mening. 

Anonymkode: 8d3cf...db7