Noen som forstår ?

[AnonymBruker]

Har problem med å føle meg trygg på psykologer. Har nettopp begynt hos en ny terapaut som er litt eldre, erfaren og streng. Han er litt « berømt» og folk syns jeg er heldig som har fått time hos akkurat han. Jeg stresser litt med at han sikkert har det travelt og at jeg ikke vil kaste bort tiden hans. Det er jo så mange som trenger hjelp. Tror mitt problem med psykologer har med en veldig dårlig erfaring med den første psykologen jeg gikk til. Er det vanlig å bruke tid på å bli trygg på terapeuter eller å føle at man er til bry?. Jeg føler at det er min feil at jeg takler så dårlig at psykologen er så streng. At det er noe galt med meg. Men MÅ psykologer være streng for at man skal bli frisk. Han sier at det er slik han er , som om det er noe han ikke kan gjøre noe med. Jeg er jo « flink pike « og finner meg i det meste. Men strenge mennesker med autoritet gir meg angst. Noen som forstår dette?. 

Anonymkode: ad11c...67b

[AnonymBruker]

Kan du si noe om hva du mener med streng?

Selv om de fleste behandlere har det travelt i den forstand at søknadene er mange, har de det ikke travelt i hver enkelt time. Du har dine 45 eller 50 minutter. Det er mye opp til deg å prioritere hva du du vil dere skal bruke den tiden til.

Anonymkode: 06966...508

[Gjest elina777]

Var borti en psykiater som var kjempestreng og mente jeg så og si var både alkis og seksuelt løssluppen 

jeg syntes hun var spennende og utfordrende:)

[stjernestøv]

Har ikke vært borti strenge psykiatere, bortsett fra en som var sykelig opptatt av vekten min "Du veier 100 kilo" sa han ofte. Det syns jeg var ubehagelig. Klarte å gå ned i kilo etter det, men er nå oppe igjen. 

[Janus30]

38 minutter siden, stjernestøv skrev:

Har ikke vært borti strenge psykiatere, bortsett fra en som var sykelig opptatt av vekten min "Du veier 100 kilo" sa han ofte. Det syns jeg var ubehagelig. Klarte å gå ned i kilo etter det, men er nå oppe igjen. 

En lege hadde vel ikke gjort jobben sin om han ikke tok opp problemet med sykelig overvekt? 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Janus30 skrev:

En lege hadde vel ikke gjort jobben sin om han ikke tok opp problemet med sykelig overvekt? 

Bare det at det var det som var det viktigste liksom, og maste om det hver gang han så meg. Ingen andre som har nevt vekten min. 

[Pallida]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har problem med å føle meg trygg på psykologer. Har nettopp begynt hos en ny terapaut som er litt eldre, erfaren og streng. Han er litt « berømt» og folk syns jeg er heldig som har fått time hos akkurat han. Jeg stresser litt med at han sikkert har det travelt og at jeg ikke vil kaste bort tiden hans. Det er jo så mange som trenger hjelp. Tror mitt problem med psykologer har med en veldig dårlig erfaring med den første psykologen jeg gikk til. Er det vanlig å bruke tid på å bli trygg på terapeuter eller å føle at man er til bry?. Jeg føler at det er min feil at jeg takler så dårlig at psykologen er så streng. At det er noe galt med meg. Men MÅ psykologer være streng for at man skal bli frisk. Han sier at det er slik han er , som om det er noe han ikke kan gjøre noe med. Jeg er jo « flink pike « og finner meg i det meste. Men strenge mennesker med autoritet gir meg angst. Noen som forstår dette?. 

Anonymkode: ad11c...67b

At du føler deg til bry og trenger tid for å kjenne deg trygg handler vel om dine vansker, og det er i såfall symptomer, ikke noe du kan velge vekk. Blir du møtt med forståelse rundt dette? 

Selv om behandler har en streng/direkte væremåte, må han kunne tilpasse seg litt ifht den enkeltes pasients problematikk. Han har også et ansvar for å etablere en trygg og tillitsfull relasjon til deg - der du er. 

 

[yellow ledbetter]

Jeg liker ikke folk som "snakker ned til meg". Men at de er klare og direkte veldig bra. Jeg kan ikke vurdere hvordan jeg ville opplevd akkurat denne personen selvsagt. Mye handler jo om kjemi også, hvordan vi oppfatter de vi snakker med. Enkelte folk kan vippe meg av pinnen uten å mene noe vondt med det de sier, mens jeg tåler veldig mye som kan oppfattes som drøyt av folk jeg er på nett med. 

[Trine]

15 timer siden, Janus30 skrev:

En lege hadde vel ikke gjort jobben sin om han ikke tok opp problemet med sykelig overvekt? 

Æh, fastlegen ja, ortopeden kan jeg også gå med på, kardiolog, ja. Men drar jeg til ø-n-h-spesialist, forventer jeg ikke å få kommentarer på vekta, ei heller hos psykiater. De får holde seg til sitt fagfelt. Så lenge det ikke er klar forbindelse mellom vekt og psyke, har det ingenting med psykiatri å gjøre. Og hadde det hatt noe med psykiatri å gjøre, hadde det uansett ikke vært riktig å si "du veier jo 100 kg". 

[Trine]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har problem med å føle meg trygg på psykologer. Har nettopp begynt hos en ny terapaut som er litt eldre, erfaren og streng. Han er litt « berømt» og folk syns jeg er heldig som har fått time hos akkurat han. Jeg stresser litt med at han sikkert har det travelt og at jeg ikke vil kaste bort tiden hans. Det er jo så mange som trenger hjelp. Tror mitt problem med psykologer har med en veldig dårlig erfaring med den første psykologen jeg gikk til. Er det vanlig å bruke tid på å bli trygg på terapeuter eller å føle at man er til bry?. Jeg føler at det er min feil at jeg takler så dårlig at psykologen er så streng. At det er noe galt med meg. Men MÅ psykologer være streng for at man skal bli frisk. Han sier at det er slik han er , som om det er noe han ikke kan gjøre noe med. Jeg er jo « flink pike « og finner meg i det meste. Men strenge mennesker med autoritet gir meg angst. Noen som forstår dette?. 

Anonymkode: ad11c...67b

Om det er vanlig vet jeg ikke, men jeg bruker både tid på å bli trygg og føler jeg er til bry. Det er jo noe galt med deg, eller så hadde du jo ikke behøvd å gå til psykolog. Men kanskje du har godt av å gå til en streng psykolog, etter hvert vil du kanskje oppleve at det ikke er så farlig om han er streng og da slipper kanskje angsten taket. Jeg gikk til en psykiatrisk sykepleier en gang og den ene timen provoserte hun skikkelig. Men det var visst bare for å se om jeg faktisk klarte å vise at jeg ble sint. Du blir helt sikkert litt tøffere etter hvert som du blir bedre kjent.

[yellow ledbetter]

3 timer siden, Trine skrev:

Æh, fastlegen ja, ortopeden kan jeg også gå med på, kardiolog, ja. Men drar jeg til ø-n-h-spesialist, forventer jeg ikke å få kommentarer på vekta, ei heller hos psykiater. De får holde seg til sitt fagfelt. Så lenge det ikke er klar forbindelse mellom vekt og psyke, har det ingenting med psykiatri å gjøre. Og hadde det hatt noe med psykiatri å gjøre, hadde det uansett ikke vært riktig å si "du veier jo 100 kg". 

Overvekt kan jo være en følge av depresjon og trøstespising, og sånn sett være relevant å ta opp for en psykiater. Men da burde jo vedkommende presisert det, og ikke bare slengt ut av seg en kommentar om vekta og ferdig med det. Veldig klønete.

[FGT]

På ‎16‎.‎01‎.‎2018 den 8.43, AnonymBruker skrev:

Har problem med å føle meg trygg på psykologer. Har nettopp begynt hos en ny terapaut som er litt eldre, erfaren og streng. Han er litt « berømt» og folk syns jeg er heldig som har fått time hos akkurat han. Jeg stresser litt med at han sikkert har det travelt og at jeg ikke vil kaste bort tiden hans. Det er jo så mange som trenger hjelp. Tror mitt problem med psykologer har med en veldig dårlig erfaring med den første psykologen jeg gikk til. Er det vanlig å bruke tid på å bli trygg på terapeuter eller å føle at man er til bry?. Jeg føler at det er min feil at jeg takler så dårlig at psykologen er så streng. At det er noe galt med meg. Men MÅ psykologer være streng for at man skal bli frisk. Han sier at det er slik han er , som om det er noe han ikke kan gjøre noe med. Jeg er jo « flink pike « og finner meg i det meste. Men strenge mennesker med autoritet gir meg angst. Noen som forstår dette?. 

Anonymkode: ad11c...67b

Skjønner at du har fått nok av denne psykologen som behandler deg slik, med et slikt syn på seg selv. For det andre. en psykolog kan ikke gjøre deg frisk. For det tredje, at selv om de er psykologer, så kan de ha mange dårlige karaktertrekk, noen sikker syke også, og eller har familieproblemer. Men  strenghet har ingen plass i en slik sammenheng. Jeg opplever at denne psykologen er både arrogant, utålmodig  og ser ned på deg. Du skulle gjerne stilt han noen spørsmål om hvordan han tror sine klienter opplever han. Hvis han ikke kunne svaretaktfullt og vise at han tok dine spørsmål på alvor. Ferdig med han. 

[Gjest]

Bytt psykolog!!!! Det har du lov til det gjorde jeg engang

Du må jo føle en kjemi med en du skal betro deg til

Er desverre ikke alle psykologer som passer til jobben sin

[AnonymBruker]

Så kommer disse idiotiske utsagnene "bytt behandler". TS har enda ikke klargjort hva som menes med "streng". Hvis det er behandler som setter krav, krav til at en skal møte presis, møte forberedt, møte hver gang, gjøre hjemmeoppgaver etc, så er det en behandler hvis pasienter får effekt av behandlingen. Hvis streng betyr at behandler ikke jatter med, ikke synes synd på, ikke alltid er enig og "forstår" når pasienten ikke har gjort hjemmeoppgavene eller møter uforberedt, så er det en bra behandler. Uten krav og regler, ingen fremgang. Så for øvrig tråden "Å gå i psykoterapi".

Anonymkode: 06966...508

[Trine]

7 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Overvekt kan jo være en følge av depresjon og trøstespising, og sånn sett være relevant å ta opp for en psykiater. Men da burde jo vedkommende presisert det, og ikke bare slengt ut av seg en kommentar om vekta og ferdig med det. Veldig klønete.

Ja, det er derfor jeg skriver "så lenge det ikke er klar forbindelse mellom vekt og psyke, har det ingenting med psykiatri å gjøre". Klønete er vel det rette ordet ja. Selv jeg skulle klart å være mer diskret enn som så. Ville vel være mer naturlig å spørre om hvordan forhold man har til mat da. Det tror jeg faktisk jeg ble spurt om. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så kommer disse idiotiske utsagnene "bytt behandler". TS har enda ikke klargjort hva som menes med "streng". Hvis det er behandler som setter krav, krav til at en skal møte presis, møte forberedt, møte hver gang, gjøre hjemmeoppgaver etc, så er det en behandler hvis pasienter får effekt av behandlingen. Hvis streng betyr at behandler ikke jatter med, ikke synes synd på, ikke alltid er enig og "forstår" når pasienten ikke har gjort hjemmeoppgavene eller møter uforberedt, så er det en bra behandler. Uten krav og regler, ingen fremgang. Så for øvrig tråden "Å gå i psykoterapi".

Anonymkode: 06966...508

Vet ikke om du personlig har gått til en streng behandler noen gang?. Høres slik ut når du uttaler deg. At du har hatt en streng terapeut og at det har vært det beste for deg. Når jeg tenker streng er det en som tydelig gir utrykk for at vi er i to ulike roller. Og at man ikke kjenner seg helt likeverdig. Det blir som far datter forhold eller lærer elev der den voksne har autoritet uten så mye varme. Man føler seg liten og skamfull. Terapeuten har rett uansett og har en skarp tunge. Kan komme med litt ironiske og nedverdigende bemerkninger . Kan belære og irettesette og samtidig betvile det du mener og sier. Dette har jeg opplevd. Jeg var en oppegående og velutdannet kvinne som møtte veggen og som vanligvis ble møtt med respekt. Men som psykisk syk i møte med psykiatrien  følte jeg meg veldig liten og usikker. Jeg ble satt i bås uten å bli hørt. Som om man ikke vet sitt eget beste når man er psyk. Dessuten tar man ikke skade av LITT trøst, forståelse og medlidenhet. Det er en balanse i alt. 

Anonymkode: ad11c...67b

[AnonymBruker]

Da forstår jeg deg. Vi har ulik forståelse av ordet streng. Jeg ville brukt ordet autoritær og/eller arrogant om din behandler.

Anonymkode: 06966...508

[yellow ledbetter]

15 timer siden, Trine skrev:

Ja, det er derfor jeg skriver "så lenge det ikke er klar forbindelse mellom vekt og psyke, har det ingenting med psykiatri å gjøre". Klønete er vel det rette ordet ja. Selv jeg skulle klart å være mer diskret enn som så. Ville vel være mer naturlig å spørre om hvordan forhold man har til mat da. Det tror jeg faktisk jeg ble spurt om. 

Det er nok et ganske vanlig spørsmål, ja. Jeg husker ikke om jeg fikk det, men jeg er vel ganske tynn uten å være undervektig, så jeg ser vel ikke ut til å ha et problematisk forhold til mat heller. Og det stemmer heldigvis, selv om jeg har surra med sånt også for lenge siden. 

[Trine]

19 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det er nok et ganske vanlig spørsmål, ja. Jeg husker ikke om jeg fikk det, men jeg er vel ganske tynn uten å være undervektig, så jeg ser vel ikke ut til å ha et problematisk forhold til mat heller. Og det stemmer heldigvis, selv om jeg har surra med sånt også for lenge siden. 

Jeg er veldig normalvektig, tror jeg. Ser ikke ut som jeg har et problem med mat verken den ene eller andre veien, men tror det var mest rutinespørsmål. Det jeg sliter med når det gjelder mat, er at jeg er ekstremt kresen og liker lite, og har ikke et veldig bra kosthold. Men sist jeg tok blodprøve manglet jeg ikke engang D-vit. (har begynt å spise et knekkebrød med makrell i tomat hver dag), så hun ene fra kommunen sa at jeg bare skulle spise det jeg ville, og ikke tenke så mye på om jeg fikk i meg nok grønnsaker. Men nå har jeg vel spora av kanskje! 

[yellow ledbetter]

3 minutter siden, Trine skrev:

Jeg er veldig normalvektig, tror jeg. Ser ikke ut som jeg har et problem med mat verken den ene eller andre veien, men tror det var mest rutinespørsmål. Det jeg sliter med når det gjelder mat, er at jeg er ekstremt kresen og liker lite, og har ikke et veldig bra kosthold. Men sist jeg tok blodprøve manglet jeg ikke engang D-vit. (har begynt å spise et knekkebrød med makrell i tomat hver dag), så hun ene fra kommunen sa at jeg bare skulle spise det jeg ville, og ikke tenke så mye på om jeg fikk i meg nok grønnsaker. Men nå har jeg vel spora av kanskje! 

Så bra å være frisk og kunne spise det en vil. Jeg tar tran og spiser vanlig sunn mat. Liker ikke godteri og kaker, og alkohol drikker jeg heller ikke. Å være kresen er vel typisk Asperger, i grunnen. For meg går det på konsistens, ikke så mye på smak. Jeg kan spise det meste (som ikke har motbydelig konsistens), men er ingen matentusiast. Jeg spiser når det er måltid, og ferdig med det liksom. Men jeg overspiste tidligere i perioder. Latterlig, med tanke på at jeg egentlig ikke er særlig glad i mat. Det var ikke trøstespising heller, bare rastløshet og kjedsomhet. Og jeg hadde noen sultekick da jeg var tenåring. Det var ikke fordi jeg ville bli tynn, tror jeg, bare en sånn kontrollfrikgreie.