Gå til innhold
Mina1

Mangel på selvrespekt... osv... kan det komme av en lidelse?

Anbefalte innlegg

Mina1
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er verd MYE mer enn du tror! Du er alt for god for han.

Anonymkode: 012b1...2c1

Takk for den. Folk i livet mitt ellers altså når det kommer til folk utenom han og kjærlighetsliv, så sier de at de beskriver meg som: Altfor snill, naiv, en som gir mye av seg selv, veldig omtenksom, følsom men tåler egentlig for mye av andre, rolig, smilende , positiv, glad, sporty og alt det der. Jeg er ikke forbundet ellers for å være den psyko personen som man ikke kan si noen ord til eller snakke ut med. Så derfor overrasker det meg at han ser på meg slik. Spurte han i mai måned om vi kunne ta å skilles av med å gi hveandre noen gode ord på veien fordi jeg slet sånn med hvordan det ble, og jeg slet med å gå videre, men da fikk han bare en til å gi meg beskjed om at han aldri ville vite av meg igjen. Han som ga beskjeden sa at som formidler så forsto han at nå mottok jeg en utrolig sår beskjed, og at det gjerne ville sette hinder for meg å gå videre, men at vedkommende sier det og ba han si det til meg: at han aldri ville vite av meg. Og ba meg bare forsøke å glemme fyren. Men han innrømmet at han selv hadde blitt såret av å få samme beskjed. Life is hard sier jeg :) . Men jeg får bare tenke på at jeg er verdt noe uansett.  Men slik ble det forsøket på en verdig avslutning satt. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mina1

Noen ganger i livet kan man falle så hardt at det går på helsen løs. Når man faller så gjør det vondt og om etter litt klarer man å samle seg sammen. Det fysiske fallet kan være av synlig art der man klarer å se skaden. Dersom det ikke skulle være mulig så kan røngten være med på å avdekke indre skader. Det psykiske fallet derimot er ikke alltid like synlig, og gjør mange ganger mer skade enn fysisk skade. I en slik situasjon rystes man helt inn til den indre kjernen. Den største smerten er kanskje tap av selvrespekten. Så mye som utgjør en selv blir borte i en fei. Det er mulig å finne tilbake til selvrespekten, men veien kan være lang og smertefull.

Jeg får også lese om selvhevdelse... og gå til legen og ta det opp, men disse ordene føler jeg stemmer med hvordan jeg opplever det hele, men jeg har problemer å samle meg sammen... 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, Mina1 skrev:

Takk for den. Folk i livet mitt ellers altså når det kommer til folk utenom han og kjærlighetsliv, så sier de at de beskriver meg som: Altfor snill, naiv, en som gir mye av seg selv, veldig omtenksom, følsom men tåler egentlig for mye av andre, rolig, smilende , positiv, glad, sporty og alt det der. Jeg er ikke forbundet ellers for å være den psyko personen som man ikke kan si noen ord til eller snakke ut med. Så derfor overrasker det meg at han ser på meg slik. Spurte han i mai måned om vi kunne ta å skilles av med å gi hveandre noen gode ord på veien fordi jeg slet sånn med hvordan det ble, og jeg slet med å gå videre, men da fikk han bare en til å gi meg beskjed om at han aldri ville vite av meg igjen. Han som ga beskjeden sa at som formidler så forsto han at nå mottok jeg en utrolig sår beskjed, og at det gjerne ville sette hinder for meg å gå videre, men at vedkommende sier det og ba han si det til meg: at han aldri ville vite av meg. Og ba meg bare forsøke å glemme fyren. Men han innrømmet at han selv hadde blitt såret av å få samme beskjed. Life is hard sier jeg :) . Men jeg får bare tenke på at jeg er verdt noe uansett.  

Jeg er sikker på at du kommer deg videre Mina. Du vil nok komme til et punkt hvor du ikke gidder å bruke mer energi på den drittsekken, men først må du sammen med en psykolog bearbeide følelsene, det snur ikke over natta. Men jeg leser at du er på riktig vei :) 

Anonymkode: 012b1...2c1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sikker på at du kommer deg videre Mina. Du vil nok komme til et punkt hvor du ikke gidder å bruke mer energi på den drittsekken, men først må du sammen med en psykolog bearbeide følelsene, det snur ikke over natta. Men jeg leser at du er på riktig vei :) 

Anonymkode: 012b1...2c1

Ja, og det at hun venninnen hans fra det andre forumet dukket opp der jeg jobber for bare noen dager siden tror jeg forsterket de vanskelige følelsene fordi jeg ikke hadde våget meg ut på date igjen. Altså jeg ble minnet om at hun backet han opp, og støttet han i å ignorere meg etter den 2 timers lange sexøkten vi hadde siste gangen vi møttes. Jeg angrer selvsagt på sexøkten, og angrer selvsagt på at jeg ikke dumpet han før, men gjort er gjort. Jeg får virkelig håpe at han holder seg unna der jeg jobber, og at han ikke trår inn der og. Det er ikke bare han som angrer på kontakten med meg. Jeg angrer også på all sexen og kontakten med han. Der er vi iallefall to om det. Men den venninnen .. var helt uforståelig at hun kunne finne på å gå rundt meg og stirre på meg mens jeg var på jobben om dagen, men kanskje hun forstår meg nå allikevel.. hvem vet? men uansett : det er ikke hun jeg er bitter på men han!. 

Takk for oppmuntrende ord.... :) . Og takk for at du har forståelse hvor vanskelig dette er, og hvor lett det er å bli sint og bitter på han når man står i mine sko for at han ikke kunne ta seg litt tid til å rydde opp i ønsket om at jeg skulle dra til helvete og at jeg var bare patetisk osv... altså prate litt om det før han ga seg med hele kontakten. 

Jeg håper at jeg en dag kommer meg videre på kjærlighetsfronten, og at jeg får lyst å date igjen. Det er det som gjør meg bitter .. altså at jeg ikke orker det. Jeg skal forsøke å lese litt og forsøke å forstå mine egne reaksjoner og tanker i situasjonen, og forsøke både alene og sammen med hjelp fra lege/ psykolog om hvordan jeg skal legge dette bak meg uten at jeg skal gå rundt med disse opprivende følelsene i meg hele tiden som jeg aldri har klart å bearbeide skikkelig. 

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fionys

Tror du må bli helt ferdig med han før det vil føles ok å date igjen. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
2 minutter siden, Fionys skrev:

Tror du må bli helt ferdig med han før det vil føles ok å date igjen. 

Jeg ser den. De på tinder så bare at jeg satt der inne og sa at jeg kunne kanskje møte de i dag eller løpet av helgen og så forsvinner jeg helt og takler ikke å logge meg på engang for alt minner meg om det vonde. Alt ble for sterkt. Altså jeg blir jo helt forvirret og så satt jeg bare der og skrev med en haug med menn samtidig i forvirrelsens land.. og usikkerhetens land over hvor fort folk kan forsvinne.. derfor måtte jeg liksom skrive med mange om gangen osv... Jeg kom på en måte i villrede av denne situasjonen. Følte meg som en person som bare kan kastes så lett som man kaster et dopapir i toaletten. 

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
2 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja, og det at hun venninnen hans fra det andre forumet dukket opp der jeg jobber tror jeg forsterket de vanskelige følelsene fordi jeg ikke hadde våget meg ut på date igjen. Altså jeg ble minnet om at hun backet han opp, og støttet han i å ignorere meg etter den 2 timers lange sexøkten vi hadde siste gangen vi møttes. Jeg angrer selvsagt på sexøkten, og angrer selvsagt på at jeg ikke dumpet han før, men gjort er gjort. Jeg får virkelig håpe at han holder seg unna der jeg jobber, og at han ikke trår inn der og. 

Takk for oppmuntrende ord.... :) . Og takk for at du har forståelse hvor vanskelig dette er, og hvor lett det er å bli sint og bitter på han når man står i mine sko for at han ikke kunne ta seg litt tid til å rydde opp i ønsket om at jeg skulle dra til helvete og at jeg var bare patetisk osv... altså prate litt om det før han ga seg med hele kontakten. 

Jeg håper at jeg en dag kommer meg videre på kjærlighetsfronten, og at jeg får lyst å date igjen. Det er det som gjør meg bitter .. altså at jeg ikke orker det. Jeg skal forsøke å lese litt og forsøke å forstå mine egne reaksjoner og tanker i situasjonen, og forsøke både alene og sammen med hjelp fra lege/ psykolog om hvordan jeg skal legge dette bak meg uten at jeg skal gå rundt med disse opprivende følelsene i meg hele tiden som jeg aldri har klart å bearbeide skikkelig. 

 

Jeg vet hvor vanskelig det er å endre følelser.. du har brent deg skikkelig, og slike «brannskader» er vanskelig og tidkrevende å behandle - men du vil bli bra igjen, kanskje blir du sterkere enn noen gang. Stor klem til deg, den fortjener du ❣️

Anonymkode: 012b1...2c1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet hvor vanskelig det er å endre følelser.. du har brent deg skikkelig, og slike «brannskader» er vanskelig og tidkrevende å behandle - men du vil bli bra igjen, kanskje blir du sterkere enn noen gang. Stor klem til deg, den fortjener du ❣️

Anonymkode: 012b1...2c1

Takk for forståelsen. Jeg har brent meg tidligere ganske mange ganger nå, men da gikk jeg raskt videre, men da hadde det ikke vart så lenge som denne kontakten. Jeg trodde virkelig at han møtte meg fordi han var glad i meg og satte pris på meg selv om han kunne si ord som man kan reagere på. Årsaken til at jeg ikke klarte helt å la ordene synke inn var at han var utenlandsk og pratet anderledes og da oppfattet jeg plutselig alt på en annen måte. Alt lød i en helt annen klang. Og jeg var helt blindet fordi ... han sa jo at han ikke ville at jeg skulle gå og gråt.... og tryglet om at han ville ha meg i livet selv om han sa at andre kom langt foran meg... Veldig vanskelig å forstå slike ting... Så på en måte så var jeg i en forvirrende situasjon også. 

Denne gangen sitter jeg stuck i det, og tenker veldig på om han har missforstått meg, eller jeg han, eller hva er dette for noe? hvordan kunne alt gå så galt osv? Alt ble en forvirrelse... Kunne ønske at han kunne formidlet noen ord om dette, men har forstått det slik at det bryr han ikke. Forvirrelsen om at han ikke bryr seg er også veldig rar. Fordi jeg iblant tror at han gjør dette med vilje, for å såre fordi han gjerne ikke hadde situasjonen til et forhold... og så tenker jeg at han plutselig skal snu om å gjøre det godt igjen.. og så sitter jeg der å ikke forstår noe som helst av det hele. Altså jeg skal jo ikke bygge noe på hva jeg tror. Men jeg fikk inntrykk av noe iallefall pga at han rømmer som om han får helt panisk anfall. Og kan ikke diskutere eller si noe som helst.. Helt panikk liksom... 

Men viktig å innse at : ja jeg har problemer å gå videre. Jeg kunne ønske at jeg klarte det, men jeg har ikke klart det fordi jeg føler meg "brannskadet" og ute av telling, men en vakker dag, med mulig litt hjelp av en psykolog og lege, så kan dette komme seg. Jeg har bestillt en time, for jeg ser at jeg klarer ikke dette alene. Det er gjerne ikke så rart at jeg sliter med tanken på å date og gå videre med det når jeg har brent meg såpass mye som jeg har, og ganske mange ganger før han også. Da blir det sånn at man bare tenker på det hele som et ork, og som noe vondt. Men at han handlet sånn gjorde jo ikke lysten større. Gjorde det verre for å gå videre, selv om jeg selv har et ansvar å komme meg på fote igjen uavhengig av han, så var det vanskelig situasjon for meg ja. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
1 time siden, XbellaX skrev:

Ville lest om selvhevdelse om jeg var deg.

https://hieronimus.org/artikkel/behandling/selvhevdelsestrening-mennesker-med-angst-og-depresjon

Jeg leser litt om dette. Jeg ser at jeg har problemer i sosial setting med dette med grensesetting, sette personlige grenser, er veldig opptatt av å gjøre folk til lags og at de skal være fornøyde, kjenner at jeg har mye følelser inni meg som jeg ikke alltid tør å erkjenne, kjenner at jeg er redd for å være åpen, kjenner at jeg er på hugget etter at jeg må opptre perfekt ute blant annet  - si ting rett og gjøre ting rett... men samtidig ikke vise følelser. Altså jeg er vel sånn mest i situasjoner i kjærlighetslivet. I privaten .. ellers.. på jobben osv, så er jeg snill men jeg kan sette mer grenser der enn jeg kan i et kjærlighetsliv / ved dating. Jeg blir som en underdannig selvskader når jeg er ute på date eller i kontakt med menn på det plan. Det er hva jeg har vært. Nå skal ikke jeg gjøre meg selv til offer, men jeg kan si at jeg har veldig problemer å forstå hva som har gått galt for meg i kjærlighetslivet... hvorfor det ble sånn osv... men jeg tror at jeg gjorde så godt jeg kunne, og at jeg aksepterte ting som gikk over de grenser jeg egentlig har, men det fordi jeg da hadde fått følelser og blitt forelsket, og da fikk jeg de problemene. 

Men etter å ha opplevd dette fra mitt ståsted av situasjonen så er det gjerne ikke så rart at jeg kjenner at jeg får akkurat som ekstreme astmaanfall bare en mann ber meg på date... Helt greit at eksen min har et annet ståsted og kan se alt anderledes, men dette ble bare veldig dramatisk og intenst for meg. Var slik jeg opplevde det. Han har sin opplevelse. Og jeg har min. Uten at vi skal diskutere skyld. Selv om jeg føler meg sint på han da.. 

Men kollegaene mine som har sagt at de ser at jeg er utrolig snill, at jeg ofrer meg selv alt for mye for andre, men at jeg sliter med grensesetting og blir lett blind og naiv og tror det beste om alt.. har faktisk ganske så rett, selv om det er sårt når de sier det. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har ofte med økonomi å gjøre. Folk måler hverandre mye utfra økonomi og grad av kroner som ruller inn og hva de er tjent på slags virksomhet.Tror jeg. Merkelig for de fleste lever jo direkte eller indirekte av en form for pensjoner eller velferdsgarantier i dag.

Anonymkode: afb24...533

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Tror absolutt ikke det er lidelse, men heller noe som kan oppstå av gjentatt respektløs behandling fra andre der en til slutt begynner å tro på at man ikke er noe verdt. 

Anonymkode: 9b535...e1f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror absolutt ikke det er lidelse, men heller noe som kan oppstå av gjentatt respektløs behandling fra andre der en til slutt begynner å tro på at man ikke er noe verdt. 

Anonymkode: 9b535...e1f

Det er mulig det som ligger til grunne. Erfaring som gir en utrygg følelse. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror absolutt ikke det er lidelse, men heller noe som kan oppstå av gjentatt respektløs behandling fra andre der en til slutt begynner å tro på at man ikke er noe verdt. 

Anonymkode: 9b535...e1f

Kjenner meg igjen. 

Anonymkode: 012b1...2c1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Gargamel

Jeg tror det bunner i lav selvfølelse som har gjort deg sårbar for dårlig behandling gjennom omtrent hele livet. Det har gjort selvfølelsen enda lavere. 

Jeg tror ikke alt bare skylder en person eller enkelte hendelser, selv om han var det siste du trengte for å bygge opp selvbildet.

En del av løsningen tror jeg er å omgås med folk som er bra for deg og ønsker deg det beste. Du har kommet langt allerede, men det ser ut som du har gått på en slags smell de siste dagene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg tror det bunner i lav selvfølelse som har gjort deg sårbar for dårlig behandling gjennom omtrent hele livet. Det har gjort selvfølelsen enda lavere. 

Jeg tror ikke alt bare skylder en person eller enkelte hendelser, selv om han var det siste du trengte for å bygge opp selvbildet.

En del av løsningen tror jeg er å omgås med folk som er bra for deg og ønsker deg det beste. Du har kommet langt allerede, men det ser ut som du har gått på en slags smell de siste dagene.

Jeg gikk på en smell de siste dagene. Det som skjedde var at den venninnen som støtter eksen på det andre forumet mot meg da han skrev om meg der inne, kom inn der jeg jobber. Og gikk lenge rundt meg og minnene om det braste i hodet mitt. Så da ramlet jeg plutselig tilbake. Men jeg har ikke over det før det heller men det gikk lettere. 

Jeg vet at han har behandlet meg dårlig. Men jeg hadde vært sterkere om jeg ikke hadde opplevd dette mange ganger. Så det bunner ikke bare i han. Selv om oppførselen hans ikke har vært bra for meg. 

Jeg egner meg muligens ikke til et kjærlighetsliv siden jeg synes det er leit når noen går med å ønske meg til helvete osv. Det er jo noe som er normalt får jeg inntrykk av og jeg synes det er sykt og trist at man skilles på fiendtlige måter. Jeg behandlet uansett den venninnen hans med service da hun var innom der jeg jobber. Jeg har aldri vært ute etter en slik type slutt som å være fiendtlig. Men det er meg. Jeg egner meg ikke til sånnt sikkert.

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Fo

1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg tror det bunner i lav selvfølelse som har gjort deg sårbar for dårlig behandling gjennom omtrent hele livet. Det har gjort selvfølelsen enda lavere. 

Jeg tror ikke alt bare skylder en person eller enkelte hendelser, selv om han var det siste du trengte for å bygge opp selvbildet.

En del av løsningen tror jeg er å omgås med folk som er bra for deg og ønsker deg det beste. Du har kommet langt allerede, men det ser ut som du har gått på en slags smell de siste dagene.

Forstår det sånn at det er populært å avslutte forhold på fiendtlige metoder når man ikke funker sammen... Akkurat det forstår jeg ikke. Det ønsket jeg aldri. Men det ble sånn fordi han ønsket meg til helvete og var fiendtlig og da ble det slik at jeg fikk behov for å forsvare meg. Jeg synes det er sårt at han ikke kunne gå på et mer vennlig plan. Men det er min tanke. Synes verden er litt kald iblant. 

Jeg er ikke en robot heller. Men forstår at jeg er helt unormal som synes dette var leit så lenge etterpå. Og det gjør ikke saken lettere. Men det er ikke bare han som har rast ned selvtilliten min. Det er sant. Så nei det at jeg blir så ifra meg skyldes mange hendelser utenom han. Hvis det bare var han så hadde det vært enklere tror jeg. Eller jeg vet ikke. Men jeg tror det. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Babette
7 minutter siden, Mina1 skrev:

Fo

Forstår det sånn at det er populært å avslutte forhold på fiendtlige metoder når man ikke funker sammen... Akkurat det forstår jeg ikke. Det ønsket jeg aldri. Men det ble sånn fordi han ønsket meg til helvete og var fiendtlig og da ble det slik at jeg fikk behov for å forsvare meg. Jeg synes det er sårt at han ikke kunne gå på et mer vennlig plan. Men det er min tanke. Synes verden er litt kald iblant. 

Jeg er ikke en robot heller. Men forstår at jeg er helt unormal som synes dette var leit så lenge etterpå. Og det gjør ikke saken lettere. Men det er ikke bare han som har rast ned selvtilliten min. Det er sant. 

Når man er sint eller såret (og har temperament) sier man ofte ting man ikke mener. Og gjerne noe som rammer. Som for eksempel dra til helvete. Det er ikke dermed sagt at man virkelig mener det.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
23 minutter siden, Mina1 skrev:

Fo

Forstår det sånn at det er populært å avslutte forhold på fiendtlige metoder når man ikke funker sammen... Akkurat det forstår jeg ikke. Det ønsket jeg aldri. Men det ble sånn fordi han ønsket meg til helvete og var fiendtlig og da ble det slik at jeg fikk behov for å forsvare meg. Jeg synes det er sårt at han ikke kunne gå på et mer vennlig plan. Men det er min tanke. Synes verden er litt kald iblant. 

Jeg er ikke en robot heller. Men forstår at jeg er helt unormal som synes dette var leit så lenge etterpå. Og det gjør ikke saken lettere. Men det er ikke bare han som har rast ned selvtilliten min. Det er sant. Så nei det at jeg blir så ifra meg skyldes mange hendelser utenom han. Hvis det bare var han så hadde det vært enklere tror jeg. Eller jeg vet ikke. Men jeg tror det. 

Hvor har du dette fra?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
6 minutter siden, XbellaX skrev:

Hvor har du dette fra?

Det er slutten som plager meg mest av alt. Jeg er ikke lei meg over at forholdet er avsluttet men lei meg for at vi som bor så nære hveandre og etter tiden vår så synes jeg at det var trist at man skulle bli så fiendtlig. 

På en måte var jeg glad for at venninnen hans kom innom jobben min fordi det betyr vel at hun enten ikke vet hvor jeg jobber eller at hun ikke fordømmer meg lenger slik de gjorde før. Vet jeg er rar i tankene her men okey... 

Dere synes vel alle at jeg er helt rar og unormal som kan slite med slike ting jeg gjør. Det er jo flaut å være sånn men heldigvis så holder jeg dette for meg selv i virkeligheten. :)

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
1 minutt siden, Mina1 skrev:

Det er slutten som plager meg mest av alt. Jeg er ikke lei meg over at forholdet er avsluttet men lei meg for at vi som bor så nære hveandre og etter tiden vår så synes jeg at det var trist at man skulle bli så fiendtlig. 

På en måte var jeg glad for at venninnen hans kom innom jobben min fordi det betyr vel at hun enten ikke vet hvor jeg jobber eller at hun ikke fordømmer meg lenger slik de gjorde før. Vet jeg er rar i tankene her men okey... 

Jeg skjønner ikke svaret ditt. Jeg lurte bare på hvor/hvem du hadde disse tankene fra:

Forstår det sånn at det er populært å avslutte forhold på fiendtlige metoder når man ikke funker sammen 

-hva gjør at du konkluderer slik?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her