Andre som føler livet er ødelagt fordi de først fikk asperger-diagnose som godt voksen?

[AnonymBruker]

Kanskje ting hadde gått bedre hvis en hadde fått litt hjelp, råd og tilrettelegging når en gikk på skolen? De psykologene jeg var i kontakt med da var noen inkompetene fjols. Det var aldri noe forsøk på å sette en diagnose. Det skulle bare «preikes» om hva som plaget en. Et år på folkehøyskole skulle liksom være løsningen på alle problemer. Det hadde bare gjort ting værre! Og nå er det for sent. Toget har gått for lengst. Så sitter man her som en uføretrygdet taper. 

Anonymkode: 3864e...f82

[Trine]

Egentlig ikke. Jeg føler meg ikke som en taper selv om jeg er uføretrygdet. Bedre å få diagnosen som voksen, enn å aldri få den. Tror ikke livet mitt hadde vært noe bedre i dag, selv om jeg hadde fått diiagnosen som barn. Barndommen kunne kanskje vært lettere om den hadde blitt mer tilrettelagt. Men det ble den ikke, og det får ingen gjort noe med nå uansett. Om ikke annet, fikk jeg ihvertfall til slutt et bedre tilrettelagt voksenliv.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Trine skrev:

Egentlig ikke. Jeg føler meg ikke som en taper selv om jeg er uføretrygdet. Bedre å få diagnosen som voksen, enn å aldri få den. Tror ikke livet mitt hadde vært noe bedre i dag, selv om jeg hadde fått diiagnosen som barn. 

Da kunne du fått hjelp. Kanskje tilpasning til et passende yrke.

Anonymkode: 3864e...f82

[AnonymBruker]

Nei tror ikke det ville gått bra uansett for min del, men alle er forskjellige da, tror ikke hjelp funker på meg er for vrang og sta, tror jeg

Kanskje litt mer forståelse fra foreldre ville vært fordelaktig at de ville skjønnt at det var sykdom og ikke ondskap som gjorde at jeg var som jeg var og at jeg ville hatt noe forhold til dem idag det er ikke mulig slik ting ble, men totalt sett ville det nok gjort liten forskjell her i livet, jeg passer ikke inn så enkelt er det bare

Sånn er det med den saken

Anonymkode: 5bbc5...977

[yellow ledbetter]

Diagnosen fantes ikke i Norge da jeg var barn, så det var uansett ikke aktuelt for min del. Men det hadde sikkert spart meg for en del frustrasjon om jeg hadde visst mer, både om Asperger og ADHD. 

[Trine]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da kunne du fått hjelp. Kanskje tilpasning til et passende yrke.

Anonymkode: 3864e...f82

Det finnes ikke noe passende yrke. Jeg har jobbet i mange år, men til slutt gikk det ikke lenger. Det er ikke mulig å tilrettelegge nok for meg.

[AnonymBruker]

Aspergerdiagnosen var ikke særlig utbredt før på 2000-tallet, så ts du er ikke den eneste som ikke fikk diagnosen som 3åring (noe som forøvrig uansett er svært sjeldent).

Mitt liv har ihvertfall ikke blitt noe bedre etter at jeg fikk diagnosen. Jeg har jo de samme symptomene og problemene som før og de fins det ikke hjelp for.

Man har uansett et valg om man ønsker å være uføretrygda eller ikke, så ønsker du å jobbe så kan du det. Å få slengt en aspergerdiagnose i trynet er ikke det samme som at du ikke får lov til å jobbe.

Anonymkode: 32883...7fa

[AnonymBruker]

På 23.2.2018 den 19.40, AnonymBruker skrev:

Kanskje ting hadde gått bedre hvis en hadde fått litt hjelp, råd og tilrettelegging når en gikk på skolen? De psykologene jeg var i kontakt med da var noen inkompetene fjols. Det var aldri noe forsøk på å sette en diagnose. Det skulle bare «preikes» om hva som plaget en. Et år på folkehøyskole skulle liksom være løsningen på alle problemer. Det hadde bare gjort ting værre! Og nå er det for sent. Toget har gått for lengst. Så sitter man her som en uføretrygdet taper. 

Anonymkode: 3864e...f82

Jeg hadde mange vanskelige år på skolen. Fikk AS-diagnosen rett etter Videregående. Forstod ikke helt hva det innebar, fordi det var utredning, men ikke oppfølging av noe slag. Havnet på Nav i diverse tiltak, men ingenting var tilrettelagt for Aspergere, så det ble vanskelig og jeg ble utslitt. Har endt opp som uføretrygdet jeg også. Har mange ganger lurt på hva slags liv jeg hadde hatt og hvem jeg hadde vært nå, hvis jeg hadde blitt sett og fanget opp tidlig. Det jeg savner mest er følelsen av fellesskap. Er du og dere andre her i kontakt med andre Asperegere?

Anonymkode: 5c614...a21

[yellow ledbetter]

Vi er flere i familien og svigerfamilien som har Asperger eller autisme, samt ADHD eller ADD, så ja, sånn sett. Det er nok en fordel. Jeg følte meg aldri så rar i min egen familie da jeg vokste opp. Det var på skolen jeg var en alien.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aspergerdiagnosen var ikke særlig utbredt før på 2000-tallet, så ts du er ikke den eneste som ikke fikk diagnosen som 3åring (noe som forøvrig uansett er svært sjeldent).

Mitt liv har ihvertfall ikke blitt noe bedre etter at jeg fikk diagnosen. Jeg har jo de samme symptomene og problemene som før og de fins det ikke hjelp for.

Man har uansett et valg om man ønsker å være uføretrygda eller ikke, så ønsker du å jobbe så kan du det. Å få slengt en aspergerdiagnose i trynet er ikke det samme som at du ikke får lov til å jobbe.

Anonymkode: 32883...7fa

Nei, men trolig fungerer man ikke i en «vanlig « jobb (uten tilrettelegging) og ikke får man jobb heller (faller rett igjennom i jobbintetvjuer). Da er det rett på trygd, selv om man teoretisk kunne ha jobba.

Anonymkode: 3864e...f82

[yellow ledbetter]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men trolig fungerer man ikke i en «vanlig « jobb (uten tilrettelegging) og ikke får man jobb heller (faller rett igjennom i jobbintetvjuer). Da er det rett på trygd, selv om man teoretisk kunne ha jobba.

Anonymkode: 3864e...f82

Jeg tror faktisk jobbintervjuet er det verste for mange. Alle skal jo liksom ha utadvendte og sosiale arbeidstakere for tida. Det er mange jobber en med Asperger kan fikse fint, hvis de ikke har masse tilleggsproblemer. Men arbeidsro og struktur er nok essensielt for de aller fleste, og det blir det bare mindre av i arbeidslivet, dessverre. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men trolig fungerer man ikke i en «vanlig « jobb (uten tilrettelegging) og ikke får man jobb heller (faller rett igjennom i jobbintetvjuer). Da er det rett på trygd, selv om man teoretisk kunne ha jobba.

Anonymkode: 3864e...f82

Jobbet du ikke før det ble trygda da? Eller ga NAV deg uføretrygd "uten grunn" (les uten diagnose)?

Anonymkode: 32883...7fa

[FGT]

Kan ikke si at livet er blitt ødelagt fordi jeg fikk diagnosen. Jeg kunne uansett ikke fått den som barn eller ungdom, det er for lenge siden. Hadde jeg vært alene, ikke hatt så stor familie , så mange å forholde seg til, hadde det nok vært noe enklere for min egen del. For meg har det blitt slik at jeg måtte endre fokuset fra jeg fikk diagnosen i 2009, ikke fra , men mot diagnosen og jeg skulle plassere meg selv i den, forstå den, og ikke minst formidle om den. At det har tatt mye tid og oppmerksomhet i en periode, helt klart. Hovedfokuset er nok ikke der lenger på meg selv med diagnosen, men enda er det  nye ting som tar litt tid. 

Endret 25. februar 2018 av FGT

[FGT]

På ‎23‎.‎02‎.‎2018 den 23.42, Trine skrev:

Egentlig ikke. Jeg føler meg ikke som en taper selv om jeg er uføretrygdet. Bedre å få diagnosen som voksen, enn å aldri få den. Tror ikke livet mitt hadde vært noe bedre i dag, selv om jeg hadde fått diiagnosen som barn. Barndommen kunne kanskje vært lettere om den hadde blitt mer tilrettelagt. Men det ble den ikke, og det får ingen gjort noe med nå uansett. Om ikke annet, fikk jeg ihvertfall til slutt et bedre tilrettelagt voksenliv.

Men hadde du andre å ta hensyn til, etter at du fikk diagnosen ? Jeg fikk ikke mulighet til tilrettelegge livet mitt, men ikke sikkert det hadde vært noe bedre på sikt heller. Jeg vet jo ikke hva jeg skulle ha gjort , hvis jeg var alene , mener jeg. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobbet du ikke før det ble trygda da?

J

Anonymkode: 3864e...f82

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobbet du ikke før det ble trygda da?

Jo, men så ble jeg alvorlig psyk pga langvarig vedvarende stress og mas. Så ble jeg sykmeldt, så diagnose, så ufør.

Anonymkode: 3864e...f82

[Trine]

13 minutter siden, FGT skrev:

Men hadde du andre å ta hensyn til, etter at du fikk diagnosen ? Jeg fikk ikke mulighet til tilrettelegge livet mitt, men ikke sikkert det hadde vært noe bedre på sikt heller. Jeg vet jo ikke hva jeg skulle ha gjort , hvis jeg var alene , mener jeg. 

Jeg har andre å ta hensyn til i form av foreldre og en søster. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg flyttet langt langt vekk herfra. Men jeg bor alene, og har bare to hunder jeg må ta hensyn til, sånn til daglig. Jeg klarer ikke bo sammen med andre. Har forsøkt, men det ender bare med altfor mye frustrasjon hos meg. Da jeg fikk diagnosen følte jeg at jeg endelig fikk en forklaring på hvorfor jeg ikke fungerer som alle andre. Og da var det lettere å slå seg til ro med de valgene jeg hadde tatt.

[Mari Y]

På 24.2.2018 den 21.14, Trine skrev:

Det finnes ikke noe passende yrke. Jeg har jobbet i mange år, men til slutt gikk det ikke lenger. Det er ikke mulig å tilrettelegge nok for meg.

Hva med VTA? 

[FGT]

1 time siden, Trine skrev:

Jeg har andre å ta hensyn til i form av foreldre og en søster. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg flyttet langt langt vekk herfra. Men jeg bor alene, og har bare to hunder jeg må ta hensyn til, sånn til daglig. Jeg klarer ikke bo sammen med andre. Har forsøkt, men det ender bare med altfor mye frustrasjon hos meg. Da jeg fikk diagnosen følte jeg at jeg endelig fikk en forklaring på hvorfor jeg ikke fungerer som alle andre. Og da var det lettere å slå seg til ro med de valgene jeg hadde tatt.

Ja det er godt å ha hunder da.  og det er fint å kunne tenke slik som du gir utrykk for, ja godta situasjonen og tilpasse seg den så godt en kan. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Mari Y skrev:

Hva med VTA? 

Hva gjør man der?

Anonymkode: 3864e...f82