Identitetskrise/forstyrrelse?

[AnonymBruker]

Er godt voksen. Det er mer følelser enn tanker. Jeg føler meg så trist hele tiden. Det er noe sårt i brystet som aldri kommer opp. Gråter sjeldent. Er bare så trøtt og sliten. I 44 år har jeg slitt med depresjoner og angst. Akkurat så lenge som jeg har levd. De få minnene fra barnehagen er grå, helt uten farger. Bare bilder - i grått. Ensom i barnehagen, mobba på skolen, omsorgsvikt hjemme, mange år med overgrep, helsefarlige foreldre, psyk samboer, ufør og svært dårlig økonomi, nesten ingen venner, ingen plass å gå til om dagene, isolasjon, psykiatri, nav, osv osv.....masse diagnoser, masse medisiner og gått opp sikkert 50 kg...noe som resulterer i vond kropp..knær og rygg...

Så siden jeg er vokst opp med ustabile foreldre som aldri gav meg anerkjennelse, så har jeg lært å oppføre meg sånn som jeg tror andre vil, for å unngå kritikk og avvisning. Jeg begynte å utvikle et "falskt jeg". Utad en som ofret seg for andre. Men likevel har jeg vært svært vanskelig å leve med for samboer....og det forstår jeg.

Så bobla er i ferd med å sprekke. Jeg har gått på ssri med fæle bivirkninger i nesten 20 år. Først nå ble det funnet ut at hjerna mi ikke er mottakelig for ssri. Skal prøve brintellix men har ikke så store forhåpninger. 

Og sambo river av meg masken. Fordi mine strategier og oppføesel ikke er akseptable. Så masken faller og nå vet jeg ikke hva eller hvem jeg er, hvordsn oppføre meg, hva jeg skal si osv...alt føles feil....finner ikke "meg selv" hva nå enn det betyr...

Jeg er egentlig ensom. Er egentlig veldig sårbar, oversensitiv. Forvirret, kaotisk, mistenksom, mistroisk, stoler ikke på noen, isolerer meg.

Hva er denne tilstanden? Hva feiler meg? De sier jeg ikke har ptsd. Traumene er der uansett, de har krøpet under huden min hvor de lever sitt eget liv. Og blir til frykt, alle musklene spent hele tida, på vakt, i beredskap! Våkner svett om morgenene med håret i floke, puster lettet ut over at det bare var en drøm. Bruker en halvtime på å få hodet opp og bena ned, i stedet for omvendt.

De har diagnostisert meg med alt mulig, unntaken ptsd. Overgrepene som varte ca 14 år klassifiseres visst ikke som ptsd. Ikke 6 års mobbing eller foesømmelse/omsorgsvikt. Ei heller ustabile, straffende, brølende foreldre. Psykisk vold. 

Jeg lærte aldri hvordan ha en sunn relasjon. Vært sammen med mannen i snart 8 år, men jeg er ofte destruktiv. På vakt - forberedt på at han skal gå. Maske på meg for å beskytte meg selv, som bare gjør d verre....

Og nå sprekker masken....men hva er bak den? Aner ikke....har alltid vært "til for" andre!

De har diagnostisert meg med GAD, tilb ven depresjoner, borderline, bla bla bla...og enda litt mer....

Men hva er dette egentlig? Hva skjer med meg? Hvem er jeg og hva skal jeg gjøre uten " mitt falske selv"? Det var jo der for å beskytte meg

Nei, jeg har ingen clue på hvem jeg er😦

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

Hva med kompleks PTSD? Det ligner på broderline. Kjenner meg igjen i dette, men det har vært overfor behandler og ikke andre:

«Og sambo river av meg masken. Fordi mine strategier og oppføesel ikke er akseptable. Så masken faller og nå vet jeg ikke hva eller hvem jeg er, hvordsn oppføre meg, hva jeg skal si osv...alt føles feil....finner ikke "meg selv" hva nå enn det betyr...

Jeg er egentlig ensom. Er egentlig veldig sårbar, oversensitiv. Forvirret, kaotisk, mistenksom, mistroisk, stoler ikke på noen, isolerer meg.»

 

Anonymkode: 431af...76c

[motorPrøysen]

Jeg syns ikke det er så viktig hva slags merkelapp man setter på problemene dine. Har du vært i psykoterapi over en viss tid? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er godt voksen. Det er mer følelser enn tanker. Jeg føler meg så trist hele tiden. Det er noe sårt i brystet som aldri kommer opp. Gråter sjeldent. Er bare så trøtt og sliten. I 44 år har jeg slitt med depresjoner og angst. Akkurat så lenge som jeg har levd. De få minnene fra barnehagen er grå, helt uten farger. Bare bilder - i grått. Ensom i barnehagen, mobba på skolen, omsorgsvikt hjemme, mange år med overgrep, helsefarlige foreldre, psyk samboer, ufør og svært dårlig økonomi, nesten ingen venner, ingen plass å gå til om dagene, isolasjon, psykiatri, nav, osv osv.....masse diagnoser, masse medisiner og gått opp sikkert 50 kg...noe som resulterer i vond kropp..knær og rygg...

Så siden jeg er vokst opp med ustabile foreldre som aldri gav meg anerkjennelse, så har jeg lært å oppføre meg sånn som jeg tror andre vil, for å unngå kritikk og avvisning. Jeg begynte å utvikle et "falskt jeg". Utad en som ofret seg for andre. Men likevel har jeg vært svært vanskelig å leve med for samboer....og det forstår jeg.

Så bobla er i ferd med å sprekke. Jeg har gått på ssri med fæle bivirkninger i nesten 20 år. Først nå ble det funnet ut at hjerna mi ikke er mottakelig for ssri. Skal prøve brintellix men har ikke så store forhåpninger. 

Og sambo river av meg masken. Fordi mine strategier og oppføesel ikke er akseptable. Så masken faller og nå vet jeg ikke hva eller hvem jeg er, hvordsn oppføre meg, hva jeg skal si osv...alt føles feil....finner ikke "meg selv" hva nå enn det betyr...

Jeg er egentlig ensom. Er egentlig veldig sårbar, oversensitiv. Forvirret, kaotisk, mistenksom, mistroisk, stoler ikke på noen, isolerer meg.

Hva er denne tilstanden? Hva feiler meg? De sier jeg ikke har ptsd. Traumene er der uansett, de har krøpet under huden min hvor de lever sitt eget liv. Og blir til frykt, alle musklene spent hele tida, på vakt, i beredskap! Våkner svett om morgenene med håret i floke, puster lettet ut over at det bare var en drøm. Bruker en halvtime på å få hodet opp og bena ned, i stedet for omvendt.

De har diagnostisert meg med alt mulig, unntaken ptsd. Overgrepene som varte ca 14 år klassifiseres visst ikke som ptsd. Ikke 6 års mobbing eller foesømmelse/omsorgsvikt. Ei heller ustabile, straffende, brølende foreldre. Psykisk vold. 

Jeg lærte aldri hvordan ha en sunn relasjon. Vært sammen med mannen i snart 8 år, men jeg er ofte destruktiv. På vakt - forberedt på at han skal gå. Maske på meg for å beskytte meg selv, som bare gjør d verre....

Og nå sprekker masken....men hva er bak den? Aner ikke....har alltid vært "til for" andre!

De har diagnostisert meg med GAD, tilb ven depresjoner, borderline, bla bla bla...og enda litt mer....

Men hva er dette egentlig? Hva skjer med meg? Hvem er jeg og hva skal jeg gjøre uten " mitt falske selv"? Det var jo der for å beskytte meg

Nei, jeg har ingen clue på hvem jeg er😦

Anonymkode: 7fa1f...744

Jeg kjenner meg skremmende godt igjen i det du beskriver. Som anonym under her, er det først og fremst i relasjon til behandler det kommer til uttrykk. Har gått lenge i terapi, men det er i løpet av de siste månedene dette har skjedd. Tidligere har jeg tviholdt på fornektelse og prøvd å late som om jeg er/har det bedre enn jeg er/har det. Nå er det liksom bare aske og tomhet igjen av det og den jeg trodde jeg var. Håpet er at det kan komme noe godt ut av dette på sikt. Kanskje det falske og fornektelsen må vekk først, for å gi plass til noe bedre? Det er i hvert fall en skremmende og vond plass å være.

Kanskje Motorprøysen har noen betraktninger eller råd å dele med oss!🙏🏻

Anonymkode: 2372c...6fb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg skremmende godt igjen i det du beskriver. Som anonym under her, er det først og fremst i relasjon til behandler det kommer til uttrykk. Har gått lenge i terapi, men det er i løpet av de siste månedene dette har skjedd. Tidligere har jeg tviholdt på fornektelse og prøvd å late som om jeg er/har det bedre enn jeg er/har det. Nå er det liksom bare aske og tomhet igjen av det og den jeg trodde jeg var. Håpet er at det kan komme noe godt ut av dette på sikt. Kanskje det falske og fornektelsen må vekk først, for å gi plass til noe bedre? Det er i hvert fall en skremmende og vond plass å være.

Kanskje Motorprøysen har noen betraktninger eller råd å dele med oss!🙏🏻

Anonymkode: 2372c...6fb

Hos meg har det kommet betydelig mye godt utav dette. Men det har ikke kommet gratis, jeg har jobbet hardt for det, det har vært mange tårer og jeg har vært gjennom mye angst. Men så har jeg også vært heldig med terapeuten min. Han har vært stødig hele tiden og ikke latt seg påvirke av mine stormer, han har ikke vært redd for å korrigere meg selv om det har vært smertefullt for meg. Han har stått ved min side hele tiden, selv om det har føltes som at han har jobbet mot meg mange ganger.

Det jeg prøver å si er at endring er mulig, men da må man være villig til å ta kostnadene også, over tid. 

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg har det kommet betydelig mye godt utav dette. Men det har ikke kommet gratis, jeg har jobbet hardt for det, det har vært mange tårer og jeg har vært gjennom mye angst. Men så har jeg også vært heldig med terapeuten min. Han har vært stødig hele tiden og ikke latt seg påvirke av mine stormer, han har ikke vært redd for å korrigere meg selv om det har vært smertefullt for meg. Han har stått ved min side hele tiden, selv om det har føltes som at han har jobbet mot meg mange ganger.

Det jeg prøver å si er at endring er mulig, men da må man være villig til å ta kostnadene også, over tid. 

Anonymkode: 431af...76c

Godt å høre du erfarer det har kommet mye godt ut av å stå i dette, og at du finner støtte i din behandler. Jeg er også villig til å tåle ubehaget. Har liksom ikke andre valg, heller. Skulle derimot gjerne hatt litt mer trygghet og tillit til at det er rett vei, for ofte oppleves det som det stikk motsatte. At jeg bare graver meg lenger og lenger ned i en håpløs og mislykket utgave av meg selv. 

Anonymkode: 2372c...6fb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt å høre du erfarer det har kommet mye godt ut av å stå i dette, og at du finner støtte i din behandler. Jeg er også villig til å tåle ubehaget. Har liksom ikke andre valg, heller. Skulle derimot gjerne hatt litt mer trygghet og tillit til at det er rett vei, for ofte oppleves det som det stikk motsatte. At jeg bare graver meg lenger og lenger ned i en håpløs og mislykket utgave av meg selv. 

Anonymkode: 2372c...6fb

Hvorfor oppleves det som stikk motsatt? Er det manglende trygghet og tillit til behandler du mener? Og hvorfor føler du at du graver deg lenger og lenger ned i en håpløs og mislykket utgave av seg selv? Har du gått lenge i terapi?

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor oppleves det som stikk motsatt? Er det manglende trygghet og tillit til behandler du mener? Og hvorfor føler du at du graver deg lenger og lenger ned i en håpløs og mislykket utgave av seg selv? Har du gått lenge i terapi?

Anonymkode: 431af...76c

Det oppleves som motsatt fordi det falske selvet og illusjonene jeg hadde tross alt fylte en funksjon. Ga meg en slags trygghet og opplevd verdi. Tro på at jeg er normal, tross alt. Nå føler jeg meg som alt annet enn normal, og det er et eller annet i dét som ryster meg langt inn i grunnvollene. Har alltid følt meg usikker og redd i møte med andre, men aldri så ille som de siste månedene. 

Jo mer sårbar og liten jeg føler meg, jo mindre tillit har jeg til behandler. Mye ambivalens i min relasjon til ham. Tror på den ene siden han er sånn du beskriver din, men frykter på den andre siden at han egentlig ikke forstår hvordan jeg har det, og at han er drittlei og sliten av meg og mine runder (meget mulig det er mine projeksjoner som «snakker» her, men det føles sant). Har gått i ukentlig behandling i fire år. To ganger i uka siste halvåret. 

Anonymkode: 2372c...6fb

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg som en del av mitt forsvar ikke har tillatt meg meg å føle det jeg føler,  eller være den jeg er. Det er som om jeg ikke har lov til det. Det er liksom bare «feil». Og da blir jeg «feil», som føler og tenker det jeg gjør. Og jeg vil ikke, tør ikke, «være feil». Jeg kan med min voksne del se at dette er absurd, men det føles reelt. Som om jeg ikke kan tillate meg å være menneskelig, med normale feil og svakheter. Har i stedet strebet etter skyhøye idealer som er umulige å nå. Tidligere teod

Anonymkode: 2372c...6fb

[motorPrøysen]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Tidligere har jeg tviholdt på fornektelse og prøvd å late som om jeg er/har det bedre enn jeg er/har det. Nå er det liksom bare aske og tomhet igjen av det og den jeg trodde jeg var. Håpet er at det kan komme noe godt ut av dette på sikt. Kanskje det falske og fornektelsen må vekk først, for å gi plass til noe bedre? Det er i hvert fall en skremmende og vond plass å være.

Kanskje Motorprøysen har noen betraktninger eller råd å dele med oss!

Det er skrevet en god del om "falskt selv" i psykoanalytisk litteratur, f.eks. Winnicot, Laing. Mange kjenner seg igjen i begrept, og sånn sett er det nyttig. Samtidig tror jeg man skal være forsiktig med å tenke på et ekte og et falsk selv som klare motsetninger — da risikerer man å fordømme/fornekte "falske" sider av seg selv som ikke er entydig negative. Vi må alle i mange situasjoner tilpasse oss omgivelsenes forventinger, og kan sånn sett ikke være 100% ekte, i den forstand at vi spontant uttrykker det vi til enhver tid føler eller ønsker. Det er ikke noe sykelig å dette. Det er en uunggåelig del av å omgås andre.

Problemet oppstår først når det hersker forvirring om hva som er egne ønsker og andres. Da blir man lett lammet, fordi man ikke vet hva man faktisk føler og vil. Mennesker som opplever dette har ofte hatt nære omsorgspersoner i barndommen som ikke har klart å se og speile tilbake deres (barne)perspektiv i tilstrekkelig grad. Dermed har de i overdreven grad tilpasset seg de voksnes forventinger og mistet litt kontakten med egne følelser og ønsker. Dette kan skje både i åpenbart dysfunksjonelle familier med misbruk og omsorgssvikt og i tilsynelatende helt normale familier, for det kan være ganske subtilt.

Så hva kan man gjøre hvis man har slike problemer? For det første kan man gå i psykoterapi, og i slike tilfeller har jeg mest tro på relativt langvarig psykodynamisk terapi. Dernest kan man gjøre ting som setter en bedre i kontakt med egen kropp, for det gjør det lettere å oppdage følelser som oppstår spontant. Ulike former for meditasjon eller yoga kan være bra for dette.

Og til sist kan man se på det som en mulighet: Kanskje vet jeg ikke helt hvem jeg er, hva jeg føler eller vil, men i så fall har jeg nå muligheten til å handle og opptre som den jeg helst vil være. Kanskje kan man bruke noen man beundrer som modell, og i tillegg til å forsøke å opptre på samme måte kan man spørre seg hva det er som motiverer denne personen og så kultivere det samme i sitt eget liv.

Jo mer man handler og opptrer som den man helst vil være, jo mer blir man den personen.

Endret 24. februar 2018 av motorPrøysen

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan legge til at jeg som en del av mitt forsvar ikke har tillatt meg meg å føle det jeg føler,  eller være den jeg er. Det er som om jeg ikke har lov til det. Det er liksom bare «feil». Og da blir jeg «feil», som føler og tenker det jeg gjør. Og jeg vil ikke, tør ikke, «være feil». Jeg kan med min voksne del se at dette er absurd, men det føles reelt. Som om jeg ikke kan tillate meg å være menneskelig, med normale feil og svakheter. Har i stedet strebet etter skyhøye idealer som er umulige å nå. Tidligere teod

Anonymkode: 2372c...6fb

Jeg forstår deg. Det er ikke lett dette her. Det er kompliserte greier. 

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

Du har fått svar av en ekspert - motorprøysen skal visstnok være en ekspert. Lykke til videre, håper du kommer deg videre du også  

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

4 timer siden, motorPrøysen skrev:

Det er skrevet en god del om "falskt selv" i psykoanalytisk litteratur, f.eks. Winnicot, Laing. Mange kjenner seg igjen i begrept, og sånn sett er det nyttig. Samtidig tror jeg man skal være forsiktig med å tenke på et ekte og et falsk selv som klare motsetninger — da risikerer man å fordømme/fornekte "falske" sider av seg selv som ikke er entydig negative. Vi må alle i mange situasjoner tilpasse oss omgivelsenes forventinger, og kan sånn sett ikke være 100% ekte, i den forstand at vi spontant uttrykker det vi til enhver tid føler eller ønsker. Det er ikke noe sykelig å dette. Det er en uunggåelig del av å omgås andre.

Problemet oppstår først når det hersker forvirring om hva som er egne ønsker og andres. Da blir man lett lammet, fordi man ikke vet hva man faktisk føler og vil. Mennesker som opplever dette har ofte hatt nære omsorgspersoner i barndommen som ikke har klart å se og speile tilbake deres (barne)perspektiv i tilstrekkelig grad. Dermed har de i overdreven grad tilpasset seg de voksnes forventinger og mistet litt kontakten med egne følelser og ønsker. Dette kan skje både i åpenbart dysfunksjonelle familier med misbruk og omsorgssvikt og i tilsynelatende helt normale familier, for det kan være ganske subtilt.

Så hva kan man gjøre hvis man har slike problemer? For det første kan man gå i psykoterapi, og i slike tilfeller har jeg mest tro på relativt langvarig psykodynamisk terapi. Dernest kan man gjøre ting som setter en bedre i kontakt med egen kropp, for det gjør det lettere å oppdage følelser som oppstår spontant. Ulike former for meditasjon eller yoga kan være bra for dette.

Og til sist kan man se på det som en mulighet: Kanskje vet jeg ikke helt hvem jeg er, hva jeg føler eller vil, men i så fall har jeg nå muligheten til å handle og opptre som den jeg helst vil være. Kanskje kan man bruke noen man beundrer som modell, og i tillegg til å forsøke å opptre på samme måte kan man spørre seg hva det er som motiverer denne personen og så kultivere det samme i sitt eget liv.

Jo mer man handler og opptrer som den man helst vil være, jo mer blir man den personen.

Trådstarter her...mange anonyme her, er forvirrende. Ser ut som en del her har "kuppa" tråden!

 Vil bare si tusen takk motorprøysen for et svar som gikk rett inn i hjertet mitt...kjenner meg så mye igjen i alt du skriver. Jeg fordømmer "falske sider" i meg, og jeg fordømmer "ekte" sider ved meg...dermed blir jeg stående mellom barken og veden, forvirra og fortvilet. Er ekstremt sårbar nå. Går i terapi men det går vel mer ut på å bare "prate". Kan ikke du fortelle litt mer om hva psykodynamisk terapi er? 

Jeg tror absolutt du har rett i det med meditasjon. Jeg har lyst å lære det, men vet ikke hvordan eller hvor. Lurer også på hva du evt mener om gruppeterapi når en har slike "vansker"? Jeg er ekstremt engstelig og på vakt for avvisning og ble svært dårlig i flere dager hver uke etter gruppeterapi. Gikk i såkalt dagbehandlingsnettverk. Har GAD og diagnostisert med borderline og gjentakende depresjoner og unnvikende pf. Har også sosial angst. Har også prøvd 10 år med individual terapi, kognitiv. Og traumeterapi; emdr. Men sitter likevel i smørja. Verst er det ift sambort. Ettet 8 år sammen er jeg fortsatt ekstremt på vakt for avvisning og føler han avviser meg hele tiden. Han trekker seg tilbake når jeg er sånn fordi jeg spør etter bekreftelser veldig mye. Og da blir det bare verre og jeg får katastrofetanker om at han vil gå fra meg. 

Lurer på om det er håp for meg, kan ikke leve sånn... orker og klarer det ikke mer, men finner ikke ut av det. Det blir feil uansett "hvem" jeg er...jeg har blitt mistroisk mot andre og isolerer meg..har "gitt opp" verden...og jeg og sambo går mye "oppå" hverandre...for mye..

Jeg vet at terapien jeg har vært gjennom siste 10 årene har vært "både og". Har liksom ikke lyst å gi opp heller.

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her...mange anonyme her, er forvirrende. Ser ut som en del her har "kuppa" tråden!

 Vil bare si tusen takk motorprøysen for et svar som gikk rett inn i hjertet mitt...kjenner meg så mye igjen i alt du skriver. Jeg fordømmer "falske sider" i meg, og jeg fordømmer "ekte" sider ved meg...dermed blir jeg stående mellom barken og veden, forvirra og fortvilet. Er ekstremt sårbar nå. Går i terapi men det går vel mer ut på å bare "prate". Kan ikke du fortelle litt mer om hva psykodynamisk terapi er? 

Jeg tror absolutt du har rett i det med meditasjon. Jeg har lyst å lære det, men vet ikke hvordan eller hvor. Lurer også på hva du evt mener om gruppeterapi når en har slike "vansker"? Jeg er ekstremt engstelig og på vakt for avvisning og ble svært dårlig i flere dager hver uke etter gruppeterapi. Gikk i såkalt dagbehandlingsnettverk. Har GAD og diagnostisert med borderline og gjentakende depresjoner og unnvikende pf. Har også sosial angst. Har også prøvd 10 år med individual terapi, kognitiv. Og traumeterapi; emdr. Men sitter likevel i smørja. Verst er det ift sambort. Ettet 8 år sammen er jeg fortsatt ekstremt på vakt for avvisning og føler han avviser meg hele tiden. Han trekker seg tilbake når jeg er sånn fordi jeg spør etter bekreftelser veldig mye. Og da blir det bare verre og jeg får katastrofetanker om at han vil gå fra meg. 

Lurer på om det er håp for meg, kan ikke leve sånn... orker og klarer det ikke mer, men finner ikke ut av det. Det blir feil uansett "hvem" jeg er...jeg har blitt mistroisk mot andre og isolerer meg..har "gitt opp" verden...og jeg og sambo går mye "oppå" hverandre...for mye..

Jeg vet at terapien jeg har vært gjennom siste 10 årene har vært "både og". Har liksom ikke lyst å gi opp heller.

Anonymkode: 7fa1f...744

Beklager så mye at jeg var med å «kuppe tråden din»! Jeg ville bare forsøke å hjelpe deg og den andre. Skal slutte å blande meg. 

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager så mye at jeg var med å «kuppe tråden din»! Jeg ville bare forsøke å hjelpe deg og den andre. Skal slutte å blande meg. 

Anonymkode: 431af...76c

Neineinei, må ikke beklage! Ble bare forvirra, glad for alle innspill og hjelp❤og jeg mente jo ikke noen spesielle❤syns det er godt at det er andre å kjenne seg igjen i, selv om jeg absolutt ikke unner noen å ha det sånn!!!!😦

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager så mye at jeg var med å «kuppe tråden din»! Jeg ville bare forsøke å hjelpe deg og den andre. Skal slutte å blande meg. 

Anonymkode: 431af...76c

Fikk dårlig samvittighet nå. Beklager😦

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk dårlig samvittighet nå. Beklager😦

Anonymkode: 7fa1f...744

Det går bra. Jeg ville bare hjelpe. Jeg har det ikke noe bra for tiden fordi jeg opplever å være til bry for andre, og da ble det for mye for meg når jeg opplevde å være til bry her også. Sender en beklagelse tilbake for min reaksjon. 

Anonymkode: 431af...76c

[AnonymBruker]

Jeg leste hi og de andre svarene under, og har lyst å kommentere akkurat det der med å være segselv falsk/ikke falsk osv, identitets»krise». Er der selv litt no. Og jeg vet ar før jeg datt inn i denne alvorlige depressjonen jeg er i no, så visste jeg mine verdier. som motorprøysen beskriver i innlegget sitt ang dette med tilpassing, så er dette noe som går naturlig og ikke blir stilt så mye spm ved når man er «frisk» føler jeg, men når maner psyk så analyserer man alt. Er mitt inntrykk hvertfall.

Jeg har lagt merke til på Facebook f.eks at folk som sliter, stiller ofte seg kritisk til verden, messkeheten, hvordan vi behandler hverandre osv. Ift quotes som legges ut, bilder, etc. Mye følelsesrelaterte ting som i og for seg kan være sant, men friske(re) personer ikke bruker så mye energi på. Litt vanskelig å forklare, men dette er noe jeg værtfall har lagt merke til. Når jeg var friskere så var jeg mindre kritisk og hang meg ikke opp i slike ting man ikke får gjort så mye med. Mens no når jeg er psyk så stiller jeg spm ved alt og alle inkl. megselv. Er mindre rasjonell i tankegangen og i overkant mye mer styr av følelser. 

Selv om jeg føler meg helt lost og lurer på hvor i all verden veien videre går herfra. Så er jeg klar på en ting. Jeg skal gjøre alt i min makt for å bli friskere, for det er min livsoppgave. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, men det skal jeg finne ut av. Jeg er også mistroisk mot andre og isolerer meg, er under utredning, men av det jeg foreløpig har funnet ut av selv er at jeg tror at jeg også kan slite med borderline. Det er så mye i den diagnosen som minner om det jeg sliter med. Men uansett så «er» man ingen diagnose. Man er ett menneske som alle andre som har like mye rett til å leve og eksistere og fungere i denne verden som alle andre. Jeg tror bare man er nødt å senke kravene til segselv til ett nivå en kan leve med. Sette grenser for segselv og på en eller annen måte lære å akseptere at vi som alle andre må ha grenser for hva som er Ok og hva som ikke er Ok. F.eks. med angst medisin kan jeg  delta på ulike arrangement, men jeg må akseptere at jeg foreløpig (og kanskje for alltid, men det får tiden vise) må fokusere på oppgavene som skal gjøres og mindre på det sosiale. Jeg kan ikke forvente av megselv at det sosiale skal gå fint, når jeg må erkjenne at det ikke gjør det. For jeg er ikke så stødig på det sosiale «skuespillet» blandet fremmede eller folk jeg bare vet litt hvem er. Småprating fungerer jeg dårlig på og må bare snike meg unna der jeg kan. Når jeg var friskere så så jeg ikke på dette som ett sosialt skuespill, jeg så på det som å være sosial og bli kjent med andre som er en helt naturlig ting.  Følelser og mistenksomhet/grenser til paranoia er noe jeg trenger hjelp til for å jekke ned. For følelsene ligger  helt på «utsiden» av meg, blottet og påvirker hvordan jeg uttrykker meg. Jeg er veldig impulsiv ift det og tenker ikke før jeg snakker ev. lar vær å si noe som helst i frykt for hva som vil komme ut. 

Jeg har opplevd mye vondt både i barndom og i voksen liv, og selv om jeg har havnet i en dyp depresjon no så kan jeg ikke se på megselv som ett offer, for da har jeg tapt føler jeg. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, for det er som det er. Jeg må ta ansvar for mitt eget liv og det hjelper ikke for meg å skylde på noen og være bitter (noe jeg kan gjøre til tider, men hva hjelper det?) Jeg må finne ut hvordan jeg kan leve ett godt liv, men da må jeg gjøre noen vesentlige endringer og ta noen valg og dette er noe jeg skal utnytte behandleren min til å hjelpe meg å finne ut av, men svaret ligger hos meg tror jeg så setter ikke min fulle lit til behandler, men at han kan hjelpe meg ift det. 

Jeg er absolutt ikke klar for noe forhold slik jeg har det no, men jeg føler med deg ift hvordan utfordringene du har med samboeren din. Jeg mener å ha lest noe om tips og råd ift hvordan håndtere ulike utfordringer når man har borderline i ett forhold på «si det med ord» mental helse sin nettside. 

Ang. det å ikke vite hvem man er lenger, så kan jeg anbefale «head-space» meditasjons app. For å roe ned tanker og stress. Kanskje begynne å skrive en liste og kategoriser ting du liker og ikke liker. Du trenger ikke fylle ut alt med en gang, men ta for deg én ting av gangen, bare for å kartlegge hva du liker og ikke liker. Og kanskje prøve å finne ut hva man liker og ikke liker uten å blande følelser inn i det. At det kan være en trening i å forholde seg til ting mer rasjonelt og finne ut hvem man er sett bort fra alt det følesesmessige?  Jeg vet ikke, men jeg skal tenkte å begynne å gjøre det selv. Uansett hva som skjer videre, så er du verdifull og det kommer til å ordne seg. Jeg føler med deg i frustrasjonen.  *klem* 

Anonymkode: 7d36a...eb2

[AnonymBruker]

Jeg trorat man må sette grenser for seg selv. Godta at man ikke er så sterk som man ønsker å være og gå varsommere frem, da blir ikke fallene så mange og dype. Beskytte seg selv. 

Anonymkode: 431af...76c

[motorPrøysen]

Man har grovt sett to hvovedformer for samtaleterapi — kognitiv og psykodynamisk. Psykodynamsik terapi er terapi i arven etter psykoanalysen (Freud), og det fins også flere varianter av psykodynamisk terapi. Fokuset ligger på forsvarsmekanismer, følelser, relasjon mellom pasient og behandler og tidligere opplevelser, ofte i barndommen.

Jeg har ingen sterk formening om gruppeterapi for problemene du beskriver, men jeg tenker vel at det stort sett ikke bør være førstevalg, men evt. noe som kommer etter individualterapi.

Uansett hvilken grad av terapi har jeg tro på at man setter seg mål om adferdsendring. De bør være konkrete og til å begynne med små. F.eks: neste uke skal jeg komme meg ut av huset på noe sosialt en gang.