Hvordan forklare til legen slik at han forstår alvor?

[Gjest Mina1]

Jeg er redd å forklare om psykiske plager til fastlegen min. Er redd at han tror at jeg er lat og ikke har orket å ta tak i plagene mine selv. Er redd at han tror at jeg ikke har noen plager psykisk og bare syter.  Hvordan forklarte du om dine plager til legen? Holder det med å være kort? 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg er redd å forklare om psykiske plager til fastlegen min. Er redd at han tror at jeg er lat og ikke har orket å ta tak i plagene mine selv. Er redd at han tror at jeg ikke har noen plager psykisk og bare syter.  Hvordan forklarte du om dine plager til legen? Holder det med å være kort? 

Du må forklare skikkelig. Skriv det ned, og ta med.

Anonymkode: 59de7...46e

[Kalevaala]

Jeg har skrevet brev til fastlegen min to ganger jeg ikke klarte å formidle det muntlig.  Da leverte jeg brevet på forhånd, og når timen kom hadde han lest det.   Det gikk veldig fint. 

[Gjest Xtra]

9 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg er redd å forklare om psykiske plager til fastlegen min. Er redd at han tror at jeg er lat og ikke har orket å ta tak i plagene mine selv. Er redd at han tror at jeg ikke har noen plager psykisk og bare syter.  Hvordan forklarte du om dine plager til legen? Holder det med å være kort? 

Here we go again. Når timen nærmer seg begynner du å bagatellisere plagene for å slippe å måtte legge dem frem for legen.

 

Kan hende er det lurt som Kalevaala skriver over her og skrive om problemene og levere brev til lege i forkant av timen. 

[Gjest Gargamel]

9 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg er redd å forklare om psykiske plager til fastlegen min. Er redd at han tror at jeg er lat og ikke har orket å ta tak i plagene mine selv. Er redd at han tror at jeg ikke har noen plager psykisk og bare syter.  Hvordan forklarte du om dine plager til legen? Holder det med å være kort? 

Jeg synes dine plager er kompliserte å forstå, og tror ikke du kan forklare det på en kort måte. Det er to ting jeg håper du klarer å få tydelig frem for legen.

Det ene er at du henger deg veldig opp i enkelte hendelser i fortiden. Det er hendelser som alle ville synes var ubehagelige, men det er ikke normalt å dvele så mye ved det som du gjør. Det virker mer som noe slags tvangsmessige tanker enn en normal sorgreaksjon. Er du enig? Jeg er litt redd for at han ikke vil oppfatte at det er mer enn en normal reaksjon på noe ubehagelig, dersom du ikke er veldig tydelig på at dette gnager deg hver dag og er et energisluk.

Det andre er at du sliter med lav selvfølelse og fremstår som mer enn normalt redd for å ikke bli akseptert. Det gir mange utslag, sånn som at du reagerer sterkt på kritikk enten den er rimelig eller urimelig. Et annet utslag er at du er veldig bekymret for hva legen skal tro om deg. Hvis du skal få hjelp kan du ikke pynte på sannheten. Da skjer det ingen ting.

 

[Gjest Mina1]

2 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes dine plager er kompliserte å forstå, og tror ikke du kan forklare det på en kort måte. Det er to ting jeg håper du klarer å få tydelig frem for legen.

Det ene er at du henger deg veldig opp i enkelte hendelser i fortiden. Det er hendelser som alle ville synes var ubehagelige, men det er ikke normalt å dvele så mye ved det som du gjør. Det virker mer som noe slags tvangsmessige tanker enn en normal sorgreaksjon. Er du enig? Jeg er litt redd for at han ikke vil oppfatte at det er mer enn en normal reaksjon på noe ubehagelig, dersom du ikke er veldig tydelig på at dette gnager deg hver dag og er et energisluk.

Det andre er at du sliter med lav selvfølelse og fremstår som mer enn normalt redd for å ikke bli akseptert. Det gir mange utslag, sånn som at du reagerer sterkt på kritikk enten den er rimelig eller urimelig. Et annet utslag er at du er veldig bekymret for hva legen skal tro om deg. Hvis du skal få hjelp kan du ikke pynte på sannheten. Da skjer det ingen ting.

 

Jeg tror at du, og de fleste her inne kan se at plagene mine er plagsomme nok, til at jeg bør ta det opp med lege iallefall. Men jeg er veldig opptatt av å gjøre det på riktig måte slik at han ikke tror at dette bare er tull. 

Jeg vet ikke helt hva kan sette som diagnose på plagene mine heller. Og jeg vet ikke helt hvordan legen vil reagere på det jeg sier. 

Jeg har ikke lyst å sitte på legekontoret og uttdype alt det såre og vonde som har skjedd i forbindelse med fortiden. Men jeg har lyst å ta det enkelt. Jeg har bestemt meg for å si følgende: Jeg har i lang tid / så og si hele min voksne alder slitt med noe som er skikkelig plagsomt for meg. Jeg er veldig plaget av angst. Jeg er plaget med ufriviilig tankekjør som kommer av seg selv, og iblant så får jeg problemer med å skille mellom tanker og virkelighet. Det skaper veldig hinder for meg i livet mitt. Jeg får ikke prestert slik jeg ønsker fordi jeg blir veldig satt ut og hemmet av det. Dersom det skjer en litt belastende hendelse, så blir jeg bare enda verre. Og jo mer belastninger jeg opplever jo mer av det får jeg.  Jeg har først vært åpen om det for mine nærmeste nå. Ingen av dem merker at jeg har gått rundt slik - helt utrolig nok - jeg skjuler det, men jeg presterer dårligere pga det både på jobb, og ellers. Jeg håper på at det er noe som kan gjøres for at jeg slipper å ha det sånn... Tenker : medisiner.. terapi... .  

Si noe sånnt? . Gargamel, hvis du leker lege nå  : forstår du at det er plagsomt når jeg sier det på den måten og at noe må gjøres? Jeg håper på at han klarer å forstå smerten og plagen i det. Jeg er bare nødt å ta det opp nå, for det går utover min presteringsevne. Jeg orker ikke å være særlig sosial lenger pga plagene. Så nå er det på høytid. 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

2 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes dine plager er kompliserte å forstå, og tror ikke du kan forklare det på en kort måte. Det er to ting jeg håper du klarer å få tydelig frem for legen.

Det ene er at du henger deg veldig opp i enkelte hendelser i fortiden. Det er hendelser som alle ville synes var ubehagelige, men det er ikke normalt å dvele så mye ved det som du gjør. Det virker mer som noe slags tvangsmessige tanker enn en normal sorgreaksjon. Er du enig? Jeg er litt redd for at han ikke vil oppfatte at det er mer enn en normal reaksjon på noe ubehagelig, dersom du ikke er veldig tydelig på at dette gnager deg hver dag og er et energisluk.

Det andre er at du sliter med lav selvfølelse og fremstår som mer enn normalt redd for å ikke bli akseptert. Det gir mange utslag, sånn som at du reagerer sterkt på kritikk enten den er rimelig eller urimelig. Et annet utslag er at du er veldig bekymret for hva legen skal tro om deg. Hvis du skal få hjelp kan du ikke pynte på sannheten. Da skjer det ingen ting.

 

Årsaken til at jeg sliter med dette med fortiden er at jeg har denne angsten på en måte som kompliserer for hver belastende hendelse jeg opplever. Jeg burde bare lagt det bak meg og ikke tenkt på det lenger, men det som jeg sitter igjen med er en dårlig selvfølelse, og anger over at jeg blandet meg inn i forhold som jeg så var gale for meg, og at jeg godtok alt, og så sitter jeg igjen å bereider meg selv, men det er ikke bare det: det er angsten som blir forsterket og selvfølelsen dårligere, og da får jeg disse tvangsmessige tankene og bildene, og det sitter. Og da låser alt seg. Altså det er noe med angsten og psyken som kompliserer hele greien hvis du forstår. Hadde jeg bare hatt mindre angst så hadde alt vært mye bedre. Jeg hadde da klart å mestre situasjoner som jeg ikke klarer i dag. Det er derfor jeg håper på at han har en pille som får bort angsten nå. 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[Gjest Gargamel]

2 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg tror at du, og de fleste her inne kan se at plagene mine er plagsomme nok, til at jeg bør ta det opp med lege iallefall. Men jeg er veldig opptatt av å gjøre det på riktig måte slik at han ikke tror at dette bare er tull. 

Jeg vet ikke helt hva kan sette som diagnose på plagene mine heller. Og jeg vet ikke helt hvordan legen vil reagere på det jeg sier. 

Jeg har ikke lyst å sitte på legekontoret og uttdype alt det såre og vonde som har skjedd i forbindelse med fortiden. Men jeg har lyst å ta det enkelt. Jeg har bestemt meg for å si følgende: Jeg har i lang tid / så og si hele min voksne alder slitt med noe som er skikkelig plagsomt for meg. Jeg er veldig plaget av angst. Jeg er plaget med ufriviilig tankekjør som kommer av seg selv, og iblant så får jeg problemer med å skille mellom tanker og virkelighet. Det skaper veldig hinder for meg i livet mitt. Jeg får ikke prestert slik jeg ønsker fordi jeg blir veldig satt ut og hemmet av det. Dersom det skjer en litt belastende hendelse, så blir jeg bare enda verre. Ingen rundt merker at jeg har gått rundt slik, men jeg presterer dårligere pga det både på jobb, og ellers. Jeg håper på at det er noe som kan gjøres for at jeg slipper å ha det sånn... Tenker : medisiner.. terapi... .  

Si noe sånnt? . Gargamel, hvis du leker lege nå  : forstår du at det er plagsomt når jeg sier det på den måten og at noe må gjøres? Jeg håper på at han klarer å forstå smerten og plagen i det. Jeg er bare nødt å ta det opp nå, for det går utover min presteringsevne. Jeg orker ikke å være særlig sosial lenger pga plagene. Så nå er det på høytid. 

Jeg synes det du skriver er spot on.

Når du skriver at du sliter med å skille tanker fra virkelighet så er det noe mer enn å bare være sliten eller ha litt tunge tanker. Jeg tror legen vil ta det alvorlig.

Det er sikkert også sant at dette går ut over jobb og andre ting, selv om du klarer deg og kan virke ok utad. 

[Gjest Mina1]

12 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det du skriver er spot on.

Når du skriver at du sliter med å skille tanker fra virkelighet så er det noe mer enn å bare være sliten eller ha litt tunge tanker. Jeg tror legen vil ta det alvorlig.

Det er sikkert også sant at dette går ut over jobb og andre ting, selv om du klarer deg og kan virke ok utad. 

Jeg går på jobb fordi jeg er veldig pliktoppfyllende type person. Jeg vil mestre. Jeg føler ansvar for jobben min. Og vil ikke at jobben skal måtte slite med å skaffe vikar osv. Men jeg føler det som om jeg har oppkastsyke og jobber med det, derfor er det hinder. Jeg må ærlig si at når jeg har hatt oppkastsyke så har jeg ikke følt meg mer dårlig enn når jeg har dette her. Jeg føler meg faktisk mindre dårlig med oppkastsyke, og kunne like godt jobbet med det, men det kan jeg ikke pga smitte, men jeg har altså en usynlig smerte på innsiden som gjør at jeg får problemer iblant å skille mellom tanker og virkelighet. Og det gjør vondt. Det er svært så belastende og jeg går rundt konstand i redsel over det. 

Tror jeg fikk frem litt der. Nå forsto du kanskje litt mer av hvorfor jeg sliter og sitter meg fast og. Iallefall når jeg får mye av dette her etter belastende hendelser. Da blir jeg sittende igjen med dette. Og jo mer tøff en hendelse var, jo mer får jeg av det å miste meg selv på en måte ( altså det å miste kontakten med virkeligheten, men jeg finner den igjen etter sekunder, men jeg blir jo redd når det skjer).. Det kommer flere slike anfall for dagen. Og jeg blir redd for hvert nye anfall. Skjer det mye glede og positivt så er det mindre av det. Derfor er jeg veldig avhengig av ro, og å forsøke å lete etter alt positivt slik at jeg får mindre av de skremmende anfallene mine. Det utrolige er at jeg har hatt dette mer eller mindre siden jeg var 19 år, men ingen har merket det selv om min smerte på innsiden av å få disse ubehagene er en ekstrem tung belastning. Jeg kan foreks bare sitte i en tannlegestol foreks, og så ser jeg syner av at noen blir skadet rett foran meg uten at de blir det, og så får jeg problemer å skille det, men jeg forstår når jeg ser rundt meg at alt er bra. Helt sykt... Jeg vet det er sykt, og det er derfor jeg ikke har fortalt det til noen. Men jeg tror det har med angst å gjøre. Jeg er oppegående i hodet selv om jeg får dette, men det er plagsomt å få slike anfall. Et annet eksempel er at jeg sitter på en buss å snakker med en kollega, og så ser jeg for meg at en av de jeg er mest glad i blir påkjørt. Og plutselig så sliter jeg med å skille om det var tankene som spillte meg et puss eller ikke. Kollegaen snakker som vanlig, og jeg forstår jo at ingenting har skjedd. Altså når jeg opplever kriser som brudd osv og jo mer komplisert de er jo mer øker det av dette. Derfor har jeg avstått fra dating nå. Jeg må bli frisk først. 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[laban]

9 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg har ikke lyst å sitte på legekontoret og uttdype alt det såre og vonde som har skjedd i forbindelse med fortiden.

Du trenger ikke utdype hva som faktisk skjedde, det holder om du forteller at energislukende, repeterende grubling over hendelser i fortiden er en del av problemet - i såpass stor grad at det preger mange av hverdagene dine. 

Det andre du skriver - om angsten - er helt fint framstilt.  Ta gjerne et litt absurd eksempel (f.eks. det om at du bruker mye krefter på å passe på hvor du setter beina), så forstår han at dette er noe mer enn et "vanlig" behov for å ha kontroll.

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Årsaken til at jeg sliter med dette med fortiden er at jeg har...

Pass på at du ikke forklarer altfor mye.  Jeg påstår ikke at du tar feil, men at det kan være lurt å komme til legen med en problembeskrivelse, ikke en "ferdig utredning".  Du får heller gi ham mer informasjon når det trengs.   

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, laban skrev:

Du trenger ikke utdype hva som faktisk skjedde, det holder om du forteller at energislukende, repeterende grubling over hendelser i fortiden er en del av problemet - i såpass stor grad at det preger mange av hverdagene dine. 

Det andre du skriver - om angsten - er helt fint framstilt.  Ta gjerne et litt absurd eksempel (f.eks. det om at du bruker mye krefter på å passe på hvor du setter beina), så forstår han at dette er noe mer enn et "vanlig" behov for å ha kontroll.

Pass på at du ikke forklarer altfor mye.  Jeg påstår ikke at du tar feil, men at det kan være lurt å komme til legen med en problembeskrivelse, ikke en "ferdig utredning".  Du får heller gi ham mer informasjon når det trengs.   

Det var pga sjefen tok meg inn til samtale, som fikk meg til å forstå at jeg hadde et alvorlig problem. Han er meget godt fornøyd med meg som person, og væremåte og kundebehandling. Han ser på meg som en positiv dame som alltid er blid og hyggelig og glad. Og at jeg er en topp personlighet. Men han ser at jeg kan være litt slurvete med visse ting som han ba meg skjerpe meg på. Men han sa samtidig : du har ikke vært syk på mange år.. du stiller alltid opp for jobben... du er enestående der. Men da kom jeg på en ting: jeg klarer ikke alltid å gjøre alt så bra som jeg ville, pga jeg sliter, og det må jeg ta med lege slik at jeg får en diagnose på det, og det må gjøres noe med slik at jeg ikke har et sant helvete hver dag med belastningen av å gå rundt sånn. 

Takker for veldig gode råd og innspill laban, og jeg tror det er lurt å ikke prate for mye heller til legen om det. Jeg har begynte å innse meg selv laban. Jeg innser at jeg har et problem som jeg behøver å få bukt på. Om 2 dager skal jeg til legen, og jeg regner med at da må det tas tak altså!. Jeg skal være klar og tydelig nå. Er det lurt å notere på en lapp? eller bare si det? 

Jeg skal heller ikke skamme meg over dette. Jeg skal være stolt som våger å gjøre noe med det. 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[laban]

4 minutter siden, Mina1 skrev:

...jeg tror det er lurt å ikke prate for mye heller til legen om det

Jeg mente ikke at du generelt ikke skulle si for mye til legen, men at du ikke skal komme med for mange ferdige forklaringer på årsaker og sammenhenger.  Det er problemene du skal presentere. 

6 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg skal være klar og tydelig nå. Er det lurt å notere på en lapp? eller bare si det? 

Det skader helt sikkert ikke å ha en huskelapp som øker sannsynligheten for at du er klar og tydelig. Du trenger jo ikke bruke den hvis det fungerer fint uten.

[Gjest Mina1]

25 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det du skriver er spot on.

Når du skriver at du sliter med å skille tanker fra virkelighet så er det noe mer enn å bare være sliten eller ha litt tunge tanker. Jeg tror legen vil ta det alvorlig.

Det er sikkert også sant at dette går ut over jobb og andre ting, selv om du klarer deg og kan virke ok utad. 

Jeg er veldig pliktoppfyllende type ovenfor jobben min. Det er derfor jeg går til lege med det.  For jeg er lei meg fordi jeg ikke får prestert så bra som jeg ville gjort om jeg slapp å ha problemer med det som jeg sliter med. 

Takker for bra ord fra deg og @laban 

 

[Gjest Mina1]

6 minutter siden, laban skrev:

Jeg mente ikke at du generelt ikke skulle si for mye til legen, men at du ikke skal komme med for mange ferdige forklaringer på årsaker og sammenhenger.  Det er problemene du skal presentere. 

Det skader helt sikkert ikke å ha en huskelapp som øker sannsynligheten for at du er klar og tydelig. Du trenger jo ikke bruke den hvis det fungerer fint uten.

Det er sant Laban. Jeg må komme med problemene på en saklig måte. Jeg tar med en huskelapp og noterer det i punkter. Altså hva jeg sliter med av problemer som gjør at jeg føler at jeg ikke får prestert slik som jeg ønsker i livet, både på jobb og i fritid. Det gjelder begge plasser. I helgen har jeg bare sittet i leiligheten livredd i redsel for å miste kontrollen over kontakten mellom virkelighet og tanker. Tvang meg ut to ganger på noen en spasertur og en løpetur, men det er fantastisk å bare klare det, og så gikk jeg hjem igjen og jeg var hele tiden redd for å miste kontakten med virkeligheten. Det er jeg hele tiden. Om jeg løper, om jeg er på jobb, om jeg er hjemme. Gjelder alle steder. Det føles sprøtt, derfor jeg har skjult det siden jeg var 19 år. Altså i 22 år. Jeg lever bare med en sinnsykt stor belastning som jeg nå må ha bort. Orker den ikke mer. 

Takk for tips. Jeg noterer en lapp ned, og tar den med til legen, med punktene jeg sliter med. 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

39 minutter siden, laban skrev:

Jeg mente ikke at du generelt ikke skulle si for mye til legen, men at du ikke skal komme med for mange ferdige forklaringer på årsaker og sammenhenger.  Det er problemene du skal presentere. 

Det skader helt sikkert ikke å ha en huskelapp som øker sannsynligheten for at du er klar og tydelig. Du trenger jo ikke bruke den hvis det fungerer fint uten.

Nå har jeg skrevet en liten lapp som jeg tar med og gir han. : Tok dine råd. 

På lappen står det.  (tar den med til legen på onsdag slik at jeg slipper å sitte å måtte fortelle alt det. Det er så vanskelig å si det uten å begynne å grine. 

Problemer som bidrar med at jeg sliter i hverdagen med å prestere, på jobb, og i fritid: 

1. Sliter iblant med å skille mellom tanker og virkelighet.

2. Kronisk angst

3. Tankekjør

4. Tvangshandlinger

5 Mye daglige plager som fysiske ubehag som migrene, magesmerter, kvalme, munntørrhet og muskelstivhet - som virker til å skyldes det psykiske. 

 

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Nå har jeg skrevet en liten lapp som jeg tar med og gir han. : Tok dine råd. 

På lappen står det.  (tar den med til legen på onsdag slik at jeg slipper å sitte å måtte fortelle alt det. Det er så vanskelig å si det uten å begynne å grine. 

Problemer som bidrar med at jeg sliter i hverdagen med å prestere, på jobb, og i fritid: 

1. Sliter iblant med å skille mellom tanker og virkelighet.

2. Kronisk angst

3. Tankekjør

4. Tvangshandlinger

5 Mye fysiske ubehag som migrene, magesmerter, og muskelstivhet - som virker til å skyldes det psykiske. 

 

Høres ut som en god plan det  

[Gjest Mina1]

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Høres ut som en god plan det  

Jeg skal skrive nærmere hvordan det går i tråden, og hva legen sier, og gjør. Nå skal jeg levere den lappen til han, og så skal vi se hva som skjer. Jeg håper bare at han ikke tvangsinnlegger meg inn på psykriatrisk sykehus. Det er derfor jeg har vært redd for å fortelle dette til han i 22 år. Men har gått med det så lenge at jeg regner med at han ikke ligger meg inn.  . Det viktigste er at jeg får behandling, og veiledning siden dette nedsetter mine prestasjoner. Og en ordning slik at jeg kan forsøke å bli frisk!. Nå sier jeg ikke dette for å få en sykemelding, men jeg håper at det kan tas mer hensyn med dette inn i jobben min også. For jeg ønsker så gjerne å kunne prestere bra, og uten å måtte ha disse plagene hengende på meg tilenhver tid. 

Takk godeste stjernestøv for en positiv kommentar!  

Endret 26. februar 2018 av Mina1

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Jeg skal skrive nærmere hvordan det går i tråden, og hva legen sier, og gjør. Nå skal jeg levere den lappen til han, og så skal vi se hva som skjer. Jeg håper bare at han ikke tvangsinnlegger meg inn på psykriatrisk sykehus. Det er derfor jeg har vært redd for å fortelle dette til han i 22 år. Men har gått med det så lenge at jeg regner med at han ikke ligger meg inn.  . Det viktigste er at jeg får behandling. 

Ja det viktigste er at du får behandling, og du er ikke til fare for deg selv eller andre. Slapp av!  

[laban]

6 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg håper bare at han ikke tvangsinnlegger meg inn på psykriatrisk sykehus.

Det er ikke så lett å bli tvangsinnlagt   Det heter forresten psykiatrisk. 

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja det viktigste er at du får behandling, og du er ikke til fare for deg selv eller andre. Slapp av!  

Ja jeg er redd for at han kan tro at jeg er en farlig person, men hadde jeg vært det så hadde det kommet frem for lenge siden. Jeg har gått med dette i 22 år.  . Men de sekundene hvor jeg mister meg selv, så har jeg på en måte en bevissthet i at jeg står der og gjør ingenting, og at jeg egentlig bare er svirret borte , og så våkner jeg etter få sekunder og tenker: hjelp hva skjedde... skjedde det en ulykke? skjedde det noe alvorlig med en jeg er glad i? osv.. Jeg får helt sånn panikk. Men forstår som sagt raskt at det er hjernen min og tankene som spiller meg et puss. Men så får jeg angst videre for å miste kontroll over virkelighet og tanker, og går rundt og er redd for nye anfall hele tiden. På fritiden blir jeg mye sittende i samme stilling pga det. 
Jeg kan være overalt når anfallene skjer. : Det har skjedd på kino.. og vedkommende som er med meg og sitter ved siden av meg merker ingenting mens jeg sitter skremt av å ha fått bilder i hodet. Det kan skje på jobben... og ingen merker til det annet enn jeg... og det kan skje på tannlegekontoret eller hvor som helst. Helt skremmende. Det er noe dritt å ha!. Heldigvis så har jeg hatt det i 22 år, så da blir det vel ingen mistanke om at jeg begynner å bli dement  . .