Hvordan takler dere «friske» mennesker som ønsker å bli kjent?

[AnonymBruker]

Jeg personlig «løper å gjemmer meg» for det feiler meg en hel del. Jeg har barn på skole. Barnet mitt er veldig sosial og jeg ønsker ikke å gjøre h*n til skamme. Jeg går til behandling og håper ting vil lette etterhvert, men hvordan takler  dere nye bekjentskaper i en slik situasjon? (Er ofte foreldre av barnets venner, men tenker egentlig ift det og generelt). 

Anonymkode: 96765...015

[stjernestøv]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg personlig «løper å gjemmer meg» for det feiler meg en hel del. Jeg har barn på skole. Barnet mitt er veldig sosial og jeg ønsker ikke å gjøre h*n til skamme. Jeg går til behandling og håper ting vil lette etterhvert, men hvordan takler  dere nye bekjentskaper i en slik situasjon? (Er ofte foreldre av barnets venner, men tenker egentlig ift det og generelt). 

Anonymkode: 96765...015

Jeg ville helst ikke ha noe med dem å gjøre, plaget meg når de ringte og skulle avtale møter mellom barna. Ellers hadde jeg ikke noe med dem å gjøre, og det var nok det aller beste. Trakk meg tilbake. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg personlig «løper å gjemmer meg» for det feiler meg en hel del. Jeg har barn på skole. Barnet mitt er veldig sosial og jeg ønsker ikke å gjøre h*n til skamme. Jeg går til behandling og håper ting vil lette etterhvert, men hvordan takler  dere nye bekjentskaper i en slik situasjon? (Er ofte foreldre av barnets venner, men tenker egentlig ift det og generelt). 

Anonymkode: 96765...015

Jeg tenker at så sant du kan klare det, så er det viktig av hensyn til barnet at du ikke løper og gjemmer deg. Hva er det disse menneskene foreslår som du synes er umulig å delta på? Eller er det når de vil småsnakke du trekker deg?

Anonymkode: 79b93...e62

[Gondor]

Med mine to første var jeg veldig aktiv på skolen. Meldte meg til verv og ble kjent med mange. Da minstemann begynte gikk alt skjeis. Jeg var redd og trakk meg unna. Jeg angrer litt på at jeg ikke tok meg sammen og engasjerte meg mer. Jeg gikk på alle arrangementer og tilstelninger men jeg satt alltid alene og det var vondt. Men det var noen av mødrene som ikke lot seg affisere av min fiendtlighet og tok kontakt, men jeg følte meg alltid som en tosk når jeg snakket med dem. Nå går minstemann i første klasse på videregående og jeg er blitt varamann i foreldrestyret. Jeg har overhode ikke talent til å sitte som formann, men varamann tør jeg å være.

Bortsett fra det føler jeg meg annerledes enn "vanlige" folk. Jeg har rett og slett mindreverdighetskomplekser. Jeg har tre gode venninner og de er veldig spesielle så dem trives jeg med. Jeg er heldig som har dem.

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, stjernestøv skrev:

Jeg ville helst ikke ha noe med dem å gjøre, plaget meg når de ringte og skulle avtale møter mellom barna. Ellers hadde jeg ikke noe med dem å gjøre, og det var nok det aller beste. Trakk meg tilbake. 

Ser den. Jeg oppfører meg delvis på samme måte, bortsett fra de jeg kjenner godt. For meg er det ett savn å kunne mestre det. Jeg trekker meg tilbake, men ønsker ikke det. Er det ett savn hos deg eller er det noe du har innfunnet deg med det? Ts.

Anonymkode: 96765...015

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at så sant du kan klare det, så er det viktig av hensyn til barnet at du ikke løper og gjemmer deg. Hva er det disse menneskene foreslår som du synes er umulig å delta på? Eller er det når de vil småsnakke du trekker deg?

Anonymkode: 79b93...e62

Ja jeg gjør det til en viss grad folk jeg kjenner er det noe helt annet med, værre med nye folk. Det er småsnakk jeg har totalt noia for, blir helt svett og å opprettholde kontakt. (Dette foreldre til venner sv barnet) ellers andre jeg blir kjent med gjennom bekjente og kjente eller gamle kjente, som vil legge til på fb eller snap, får helt noia av å chatte med folk jeg ikke kjenner godt f.eks. Ender med at jeg fader helt vekk.ts

Anonymkode: 96765...015

[AnonymBruker]

6 timer siden, Gondor skrev:

Med mine to første var jeg veldig aktiv på skolen. Meldte meg til verv og ble kjent med mange. Da minstemann begynte gikk alt skjeis. Jeg var redd og trakk meg unna. Jeg angrer litt på at jeg ikke tok meg sammen og engasjerte meg mer. Jeg gikk på alle arrangementer og tilstelninger men jeg satt alltid alene og det var vondt. Men det var noen av mødrene som ikke lot seg affisere av min fiendtlighet og tok kontakt, men jeg følte meg alltid som en tosk når jeg snakket med dem. Nå går minstemann i første klasse på videregående og jeg er blitt varamann i foreldrestyret. Jeg har overhode ikke talent til å sitte som formann, men varamann tør jeg å være.

Bortsett fra det føler jeg meg annerledes enn "vanlige" folk. Jeg har rett og slett mindreverdighetskomplekser. Jeg har tre gode venninner og de er veldig spesielle så dem trives jeg med. Jeg er heldig som har dem.

 

Litt det samme som har skjedd her også. Jeg engasjerte meg i flere år i skolesammenheng, var i FAU etc. Og det samme skjedde her, bare at jeg fikk ikke ett barn til, gikk på en «smell» og trakk meg helt unna. Er fremdeles på foreldremøter etc, men engasjerer meg ikke lenger utenom det vi -må-. 

Kjenner meg så igjen! Når du beskriver deg med fiendtilghet. Det er det jeg føler jeg gjør, det og/eller at jeg kan virke overlegen. Er ubevisst, men en forsvarsmekanisme tror jeg. Jeg og føler meg som en tosk når jeg snakker med de, fordi jeg kan ha ett pessimistisk/negativ «slør» over det jeg sier, mens alle andre er så positive og er noen skikkelige friskuser. 

Fantastisk at du er varamann da  Da har jo du hoppet i det igjen, er det fordi har det bedre no enn da minstemann var liten, eller er det for st du presser degselv til å klare det? 

Må si jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg har også mindreverdighetskomplekser, men ikke i alle sammenhenger. Det er mer at jeg er usikker på megselv i sosiale situasjoner blandt fremmede og nesten fremmede pga psykiske utfordringer og at  jeg føler meg litt «rar» og har ikke lyst å bli stemplet som rar og st det igjen skal gå utover barnet mitt på noen måte, derfor trekker jeg meg unna. Men ønsker ikke st det skal være slik, jeg har bare ikke peiling på hvordan jeg skal mestre det bedre. Jeg har guttevenner og veldig få jentevenner. Blir helt stresset av å forholde meg til jenter/damer. Syns det er mye mer komplisert. Skulle ønske det ikke var slik, men så er jeg sikkert ikke så ukomplisert jeg heller. Du er heldig som har de ja  

Anonymkode: 96765...015

[Gondor]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt det samme som har skjedd her også. Jeg engasjerte meg i flere år i skolesammenheng, var i FAU etc. Og det samme skjedde her, bare at jeg fikk ikke ett barn til, gikk på en «smell» og trakk meg helt unna. Er fremdeles på foreldremøter etc, men engasjerer meg ikke lenger utenom det vi -må-. 

Kjenner meg så igjen! Når du beskriver deg med fiendtilghet. Det er det jeg føler jeg gjør, det og/eller at jeg kan virke overlegen. Er ubevisst, men en forsvarsmekanisme tror jeg. Jeg og føler meg som en tosk når jeg snakker med de, fordi jeg kan ha ett pessimistisk/negativ «slør» over det jeg sier, mens alle andre er så positive og er noen skikkelige friskuser. 

Fantastisk at du er varamann da  Da har jo du hoppet i det igjen, er det fordi har det bedre no enn da minstemann var liten, eller er det for st du presser degselv til å klare det? 

Må si jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg har også mindreverdighetskomplekser, men ikke i alle sammenhenger. Det er mer at jeg er usikker på megselv i sosiale situasjoner blandt fremmede og nesten fremmede pga psykiske utfordringer og at  jeg føler meg litt «rar» og har ikke lyst å bli stemplet som rar og st det igjen skal gå utover barnet mitt på noen måte, derfor trekker jeg meg unna. Men ønsker ikke st det skal være slik, jeg har bare ikke peiling på hvordan jeg skal mestre det bedre. Jeg har guttevenner og veldig få jentevenner. Blir helt stresset av å forholde meg til jenter/damer. Syns det er mye mer komplisert. Skulle ønske det ikke var slik, men så er jeg sikkert ikke så ukomplisert jeg heller. Du er heldig som har de ja  

Anonymkode: 96765...015

Svar på spørsmålet ditt: Jeg presser meg selv til å klare det. Men så er det ikke så mye å klare heller da! Jeg bare håper at formannen holder seg frisk jeg! Men det var en seier å si til minstemann at nå var mamman hans intet mindre enn varamedlem. Tror han satte pris på det.

Jeg har alltid også følt at det har vært for komplisert med jenter, men det har forandret seg med årene. Før søkte jeg alltid guttevenner, men nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg er var på kvinner og deres falskhet og evige skravling om uvesentligheter, men mange damer er veldig ok. Det er bare det at du ikke oppdager dem med en gang.

[AnonymBruker]

Man unngår dem.

Anonymkode: 9bc62...2ab

[stjernestøv]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser den. Jeg oppfører meg delvis på samme måte, bortsett fra de jeg kjenner godt. For meg er det ett savn å kunne mestre det. Jeg trekker meg tilbake, men ønsker ikke det. Er det ett savn hos deg eller er det noe du har innfunnet deg med det? Ts.

Anonymkode: 96765...015

Det var fordi jeg ikke orket, hadde nok med meg selv. De jeg kjente godt var jeg noen ganger med, var trygg på dem. Sånn er det i dag og, er med dem jeg er trygg på noen ganger. Og jeg satt alene på tilstelninger i barnehage og skole, følte meg så dum og dårlig. Savner ikke det.