Hvis du levde livet ditt om igjen...hva ville du gjort da?

[cilie]

16 minutter siden, mariaflyfly skrev:

Jeg skulle reist til London og studert, slik planen opprinnelig var, og gjort ferdig utdanninga mi på et mye tidligere tidspunkt.

Jeg skulle drukket mer champagne.

Jeg skulle sunget enda mer.

Det er fortsatt mulig å drikke champagne vel?

[mariaflyfly]

1 time siden, cilie skrev:

Det er fortsatt mulig å drikke champagne vel?

Gjør det etter beste evne. Synes bare jeg oppdaga litt for seint hvor glad man blir av det. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, mariaflyfly skrev:

Gjør det etter beste evne. Synes bare jeg oppdaga litt for seint hvor glad man blir av det. 

Kan være at leveren din liker at du ikke oppdaget det tidligere;-) For øvrig enig i det med London, - folk rundt deg skulle ha vært mer våkne og ikke så lett svelget endringen du gjorde i planene dine. 

Anonymkode: 13613...2a7

[mariaflyfly]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan være at leveren din liker at du ikke oppdaget det tidligere;-) For øvrig enig i det med London, - folk rundt deg skulle ha vært mer våkne og ikke så lett svelget endringen du gjorde i planene dine. 

Anonymkode: 13613...2a7

[cilie]

26 minutter siden, mariaflyfly skrev:

Gjør det etter beste evne. Synes bare jeg oppdaga litt for seint hvor glad man blir av det. 

Ja, det kan jeg være enig i!

[Gjest Maggie55]

Jeg ville sikkert bare gjort enda mere knasende dumt og galt faktisk tror jeg det.😊

[Gjest Mina1]

6 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det er en viss forskjell på meg og deg likevel. Jeg har aldri brukt mye tid på å dvele over fortiden. 

Jeg brukte mer tid på å fokusere på fremtiden, slik at alt skulle bli slik jeg ville ha det. 

Nå slapper jeg mer av. 

Det har vel noe med alderen å gjøre. 

 

Jeg skal begynne å gjøre noe med dette. Jeg henger fortsatt fast i den dårlige selvtilliten jeg fikk etter måten eksen behandlet meg på. Den var skikkelig stygg og dårlig. Men jeg skal ikke la det begrense meg lenger. Jeg klarte ikke å dra til byen i frykt for å treffe på han men nå skal jeg gjøre det selv om jeg har hatt angst for det. Jeg må ikke la fortiden hindre meg. Jeg må ikke la den nedverdigende følelsen jeg fikk pga behandlingen av han hindre meg. Har sagt dette til legen. Han mener at jeg fikk stressreaksjoner i den forbindelse og det gjør at jeg sliter ekstra med det. Jeg tapte mye selvverd og selvtillit men det må jo kunne fikses. Jeg bør nok bare ta å bryte angsten med at jeg må tvinge meg til å våge å kunne treffe på han. Jeg må jo kunne dra og ferdes i sentrum i byen jeg og. 

Ja vi er ulike men du har ikke vært i min situasjon tror jeg. Og ikke jeg i din heller. Og for meg bydde alt på dårlig selvtillit og begrensninger i hvor jeg ville gå, angst for å våge å lete etter ny mann , angst for mye faktisk , og det satte sine spor og de må jeg bryte for å kunne leve bra i nåtiden.  Kjedelig å si at jeg har det sånn men det er fakta. Men må gjøre noe med det slik at jeg ikke sitter senere å angrer på at jeg ikke gjorde noe med det. 

Endret 23. mars 2018 av Mina1

[Nicklusheletida]

13 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg skal begynne å gjøre noe med dette. Jeg henger fortsatt fast i den dårlige selvtilliten jeg fikk etter måten eksen behandlet meg på. Den var skikkelig stygg og dårlig. Men jeg skal ikke la det begrense meg lenger. Jeg klarte ikke å dra til byen i frykt for å treffe på han men nå skal jeg gjøre det selv om jeg har hatt angst for det. Jeg må ikke la fortiden hindre meg. Jeg må ikke la den nedverdigende følelsen jeg fikk pga behandlingen av han hindre meg. Har sagt dette til legen. Han mener at jeg fikk stressreaksjoner i den forbindelse og det gjør at jeg sliter ekstra med det. Jeg tapte mye selvverd og selvtillit men det må jo kunne fikses. Jeg bør nok bare ta å bryte angsten med at jeg må tvinge meg til å våge å kunne treffe på han. Jeg må jo kunne dra og ferdes i sentrum i byen jeg og. 

Ja vi er ulike men du har ikke vært i min situasjon tror jeg. Og ikke jeg i din heller. Og for meg bydde alt på dårlig selvtillit og begrensninger i hvor jeg ville gå, angst for å våge å lete etter ny mann , angst for mye faktisk , og det satte sine spor og de må jeg bryte for å kunne leve bra i nåtiden.  Kjedelig å si at jeg har det sånn men det er fakta. Men må gjøre noe med det slik at jeg ikke sitter senere å angrer på at jeg ikke gjorde noe med det. 

Du skriver at jeg ikke har vært i din situasjon. Jeg synes det er teit å sammenligne, men jeg selv synes jo at min situasjon var mye værre he , he. 

Men jeg er nok heldig og født med en sterkere psyke, selv om jeg var fullstendig nedkjørt med lav vekt og depresjon jeg også. 

Mye handler om vilje tror jeg. Vil du forbli der du er, ja da fortsetter du bare å produsere masse innlegg og fokuserer på det samme om igjen og igjen. 

Hvis du ønsker å ha det bra, slutter du med dette. Det burde egentlig være veldig enkelt. Det er bare å bestemme seg. 

[Gjest Mina1]

4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du skriver at jeg ikke har vært i din situasjon. Jeg synes det er teit å sammenligne, men jeg selv synes jo at min situasjon var mye værre he , he. 

Men jeg er nok heldig og født med en sterkere psyke, selv om jeg var fullstendig nedkjørt med lav vekt og depresjon jeg også. 

Mye handler om vilje tror jeg. Vil du forbli der du er, ja da fortsetter du bare å produsere masse innlegg og fokuserer på det samme om igjen og igjen. 

Hvis du ønsker å ha det bra, slutter du med dette. Det burde egentlig være veldig enkelt. Det er bare å bestemme seg. 

Jeg vet ikke hvem av oss som har hatt det tyngst. 

Som dere ser så sliter jeg over 2 år etter et styggt brudd men jeg forsøker å reise meg opp igjen. Jeg har forsøkt ulike metoder uten at det har funket helt men jeg fortsetter å forsøke. Jeg må bare akseptere at det er pga selvbildet og situasjonen jeg selv var i som jeg burde ha forlatt gjorde det slik. Ikke pga han i seg selv. For han burde vært dumpet. Jeg laget meg en illusjon og egne fantasier om hvordan jeg trodde han var. Men den var han ikke. Jeg ønsker å tro at han elsket meg oppriktig. Men det gjorde han ikke. Han driter i meg. Jeg var også svært forvirret i situasjonen. Skulle aldri ha blitt værende i en slik relasjon. Jeg har lært av det. Håper er å finne en mann som viser å bry seg om meg. Ikke noe slikt igjen. 

Vi vet ikke hvem som har det verst. Er jo egentlig godt å vite at andre her inne mener at min situasjon er ikke ille. Den kan føles ille pga selvbilde. Men jeg lever. Og er glad i livet mitt uansett . 

Dere som har lykkes med å finne en mann. Er det den happiness? Eller har det sine tanker det og? Jeg tror livet kan være tøfft med en partner og uten. Så det er ingen svar på lykke annet enn å forsøke å gjøre det beste ut av livet som det er. 

Hvor lenge man sliter etter et brudd er inviduellt. For meg var det mest selvtilit og at jeg lot han slå meg ganske hardt fysisk som gjør vondt i etterkant. Jeg lot han få behandle og snakke til meg så nedsettende han ville. Jeg burde ikke grave meg selv så langt ned. Det skal aldri skje noe lignende igjen. 

Jeg ser fremover. Og jeg var på en reise forleden. Da ble alt glemt men selvtilliten var ikke med meg. Jeg kjente at den gjorde vondt. Men så kom jeg hjem igjen og den nedverdigende følelsen kom tilbake om hvor dum jeg hadde vært mot meg selv og hvor mye jeg angret på å ikke ha gått ifra han i starten pga ting han sa og av usikkerheten rundt situasjonene hans. Men man lærer. 

Endret 24. mars 2018 av Mina1

[Gjest Maggie55]

Alt vet man nok ingenting om.😊

[AnonymBruker]

Jeg hadde studert juss og blitt advokat.  Jeg hadde studert og jobbet i Hong Kong, Beirut, Jerusalem, Johannesburg etc.  Jeg hadde satset på internasjonal politisk karriere.  Jeg hadde ikke blitt samboer så tidlig som jeg ble, men jeg hadde hatt familie og fått barn.  Skulle gjerne ha sluppet skilsmisse og depresjoner.  Skulle gjerne ha sluppet flere harde slag som livet har gitt meg.

Anonymkode: 19619...e1a

[Gjest Xtra]

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things I can,
And wisdom to know the difference.

 

(Serenity prayer)

[laban]

5 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg ser fremover.

Hvorfor finner du ikke et studium du kan ta på deltid på nett, slik at du kan holde på med det når du ikke har jobbvakt på dagtid? Du får ny kompetanse slik at du kan komme videre innen yrket ditt eller i en annen bransje, og du får mindre tid til å gruble og stresse 

[Nicklusheletida]

7 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg vet ikke hvem av oss som har hatt det tyngst. 

Som dere ser så sliter jeg over 2 år etter et styggt brudd men jeg forsøker å reise meg opp igjen. Jeg har forsøkt ulike metoder uten at det har funket helt men jeg fortsetter å forsøke. Jeg må bare akseptere at det er pga selvbildet og situasjonen jeg selv var i som jeg burde ha forlatt gjorde det slik. Ikke pga han i seg selv. For han burde vært dumpet. Jeg laget meg en illusjon og egne fantasier om hvordan jeg trodde han var. Men den var han ikke. Jeg ønsker å tro at han elsket meg oppriktig. Men det gjorde han ikke. Han driter i meg. Jeg var også svært forvirret i situasjonen. Skulle aldri ha blitt værende i en slik relasjon. Jeg har lært av det. Håper er å finne en mann som viser å bry seg om meg. Ikke noe slikt igjen. 

Vi vet ikke hvem som har det verst. Er jo egentlig godt å vite at andre her inne mener at min situasjon er ikke ille. Den kan føles ille pga selvbilde. Men jeg lever. Og er glad i livet mitt uansett . 

Dere som har lykkes med å finne en mann. Er det den happiness? Eller har det sine tanker det og? Jeg tror livet kan være tøfft med en partner og uten. Så det er ingen svar på lykke annet enn å forsøke å gjøre det beste ut av livet som det er. 

Hvor lenge man sliter etter et brudd er inviduellt. For meg var det mest selvtilit og at jeg lot han slå meg ganske hardt fysisk som gjør vondt i etterkant. Jeg lot han få behandle og snakke til meg så nedsettende han ville. Jeg burde ikke grave meg selv så langt ned. Det skal aldri skje noe lignende igjen. 

Jeg ser fremover. Og jeg var på en reise forleden. Da ble alt glemt men selvtilliten var ikke med meg. Jeg kjente at den gjorde vondt. Men så kom jeg hjem igjen og den nedverdigende følelsen kom tilbake om hvor dum jeg hadde vært mot meg selv og hvor mye jeg angret på å ikke ha gått ifra han i starten pga ting han sa og av usikkerheten rundt situasjonene hans. Men man lærer. 

Jeg har det fint. Jeg valgte et annet fokus.  Ja, jeg er i nytt forhold og det er et solid og godt forhold. 

Selvtilliten min lar seg ikke påvirke av min x. Det hadde da vært fryktelig dumt. Om jeg skulle tatt til meg alt det grusomme han sa, så hadde selvtilliten blitt ødelagt, men det prellet av. Han har sagt unnskyld, at han ikke mente det osv. Det visste jeg jo også. 

Så depresjon jeg fikk etter skilsmissen var mer en sorg over å måtte utsette de to yngste for dette og sorg over at det jeg jobbet så hardt for å redde, ikke lot seg redde. Hun eldste ønsket at jeg skulle skille meg fra faren. 

Jeg har en helt grei tone med x i dag. Vi snakkes ikke så mye. Kun om praktiske ting, men skal på en liten ferietur i sommer , jeg og kjæresten og han og kjæresten. Akkurat det kommer til å bli litt rart

Endret 24. mars 2018 av Nicklusheletida
.

[AnonymBruker]

OI DENNE VAR LETT Å SVARE PÅ

SELVFØLGELIG VILLE JEG BLITT BESTIS MED ANDERS BEHRING BREIVIK SOM 0 ÅRING OG "TATT DET VIDERE OG KANSKJE WIDEREØ HAHA DERFRA" SÅ FORT SOM MULIG.

MINE BARNEHAGER OG SKOLER OG OPPBEVARINGSANSTALTER KUNNE KOST SEG MED HANS NÆRVAR.

Anonymkode: 3f317...376

[Gjest Maggie55]

Det er et veldig vanskelig spørsmål for man har så lett for å ta alt som en selvfølge på en måte. Man tar kanskje alt og mennesker nær for mye som en selvfølge. For meg kjennes det mye som en selvfølge at det aldri ville skje og derfor er veldig utopisk tanke. Kunne selvsagt ønske jeg kunne gjøre mye om  i livet men sånn er det. Man var der man var når man var etter beste evne og forstand.Alle gjør sitt beste tror jeg bare.

Jeg ville ønsket meg et liv med bedre helse kanskje.

[Gjest Maggie55]

Men AKK jeg kjenner meg selv så altfor godt. Bare bremsesporene kom til å stå igjen etter meg så dessverre. Men man kan bare gjøre sitt beste slik våres forfedre gjorde føler jeg.Kanskje godt jeg er her jeg er i livet. Hvem vet.😊

[AnonymBruker]

19 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg vet ikke hvem av oss som har hatt det tyngst. 

Som dere ser så sliter jeg over 2 år etter et styggt brudd men jeg forsøker å reise meg opp igjen. Jeg har forsøkt ulike metoder uten at det har funket helt men jeg fortsetter å forsøke. Jeg må bare akseptere at det er pga selvbildet og situasjonen jeg selv var i som jeg burde ha forlatt gjorde det slik. Ikke pga han i seg selv. For han burde vært dumpet. Jeg laget meg en illusjon og egne fantasier om hvordan jeg trodde han var. Men den var han ikke. Jeg ønsker å tro at han elsket meg oppriktig. Men det gjorde han ikke. Han driter i meg. Jeg var også svært forvirret i situasjonen. Skulle aldri ha blitt værende i en slik relasjon. Jeg har lært av det. Håper er å finne en mann som viser å bry seg om meg. Ikke noe slikt igjen. 

Vi vet ikke hvem som har det verst. Er jo egentlig godt å vite at andre her inne mener at min situasjon er ikke ille. Den kan føles ille pga selvbilde. Men jeg lever. Og er glad i livet mitt uansett . 

Dere som har lykkes med å finne en mann. Er det den happiness? Eller har det sine tanker det og? Jeg tror livet kan være tøfft med en partner og uten. Så det er ingen svar på lykke annet enn å forsøke å gjøre det beste ut av livet som det er. 

Hvor lenge man sliter etter et brudd er inviduellt. For meg var det mest selvtilit og at jeg lot han slå meg ganske hardt fysisk som gjør vondt i etterkant. Jeg lot han få behandle og snakke til meg så nedsettende han ville. Jeg burde ikke grave meg selv så langt ned. Det skal aldri skje noe lignende igjen. 

Jeg ser fremover. Og jeg var på en reise forleden. Da ble alt glemt men selvtilliten var ikke med meg. Jeg kjente at den gjorde vondt. Men så kom jeg hjem igjen og den nedverdigende følelsen kom tilbake om hvor dum jeg hadde vært mot meg selv og hvor mye jeg angret på å ikke ha gått ifra han i starten pga ting han sa og av usikkerheten rundt situasjonene hans. Men man lærer. 

Du er verdifull og du er skapt for noe mer. Noe mange glemmer er at vi som mennesker er veldig forskjellig. Vi ser andre gjennom vår egen personlighet og våre egne erfaringer. Derfor kan andre ta helt feil ang deg og gi råd som bare gjør deg mer motløs. Om noen er mer sårbar enn andre er det ikke noe man skal dømme den personen for. Personlig mener jeg at du skulle ha fått bearbeidet dine opplevelser med denne mannen hos en terapaut. Jeg forstår godt at du strever litt og jeg mener din eks gikk over grensen for hva som er akseptabelt uansett hvilket navn man setter på det. Dessuten tror jeg du må slutte å anklage deg selv. Noen ganger trenger man hjelp til å tilgi seg selv. Og noe som er typisk for kvinner som har opplevd det du har er å tenke at man selv er skyld i det. Men dette er bare min personlige mening. 

Anonymkode: 6010a...ea2

[Trine]

Hvis jeg hadde levd livet om igjen, hadde jeg sikkert endt opp med å gjøre akkurat det samme som jeg har gjort. Med mindre noen hadde klart å diagnostisere meg tidligere da, da hadde jeg sluppet å late som så mye.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trine skrev:

Hvis jeg hadde levd livet om igjen, hadde jeg sikkert endt opp med å gjøre akkurat det samme som jeg har gjort. Med mindre noen hadde klart å diagnostisere meg tidligere da, da hadde jeg sluppet å late som så mye.

Hva med et nytt liv uten diagnoser?

Anonymkode: d2896...838