Jeg misliker andre mennesker

[Trine]

15 timer siden, FGT skrev:

Det er mulig, hvis en ikke trives så godt i sitt eget selskap, eller har funnet sin plass med lite sosial krav. 

Trives egentlig ganske greit i mitt eget selskap jeg, det er i andres selskap det blir krøll for meg. Og dermed blir det å være en del av samfunnet ganske problematisk.

15 timer siden, FGT skrev:

Det har jeg alltid ment at en må innse og akseptere sine begrensinger . Men det å ikke skylde på diagnosen har mer med en innstillig å gjøre. Hvis en minner seg på at jeg kan ikke  det eller det pga. AS så blir det slik ,En kan på den måten skape unødvendige hindringer for seg selv. 

Jeg syns det er helt greit å tenke at jeg ikke kan det eller det pga diagnosen. Jeg kan f.eks ikke konsentrere meg særlig lenge av gangen, og jeg kan ikke sitte stille. Jeg kan ikke være med andre mennesker for lenge, jeg kan ikke glede meg over en samtale uten mål og mening o.s.v. Og at det er pga adhd og asperger er jo helt greit. Unnskyldningen blir heller en forklaring. Hva er egentlig forskjellen på en unnskyldning og en forklaring, i diagnosesammenheng?

[FGT]

43 minutter siden, Trine skrev:

Trives egentlig ganske greit i mitt eget selskap jeg, det er i andres selskap det blir krøll for meg. Og dermed blir det å være en del av samfunnet ganske problematisk.

Jeg syns det er helt greit å tenke at jeg ikke kan det eller det pga diagnosen. Jeg kan f.eks ikke konsentrere meg særlig lenge av gangen, og jeg kan ikke sitte stille. Jeg kan ikke være med andre mennesker for lenge, jeg kan ikke glede meg over en samtale uten mål og mening o.s.v. Og at det er pga adhd og asperger er jo helt greit. Unnskyldningen blir heller en forklaring. Hva er egentlig forskjellen på en unnskyldning og en forklaring, i diagnosesammenheng?

For mange år siden, da  jeg sto over en stor følelsesmessig sosial utfordring, ( jeg var blitt voksen, men da visste jeg ikke om AS, men nedstemtheten hadde jeg, men ikke noen diagnose)  tenkte jeg at dette vil jeg aldri klare. Nei ut fra slik jeg var , så kunne jeg ikke forestille meg dette. I dag er det mer eller mindre blitt naturlig for meg . Jeg kunne stoppet opp der den gangen og trukket meg tilbake, og tenkt dette faller ikke naturlig for meg , men det gjorde jeg ikke . Jeg mener at en skal ta hensyn til sine begrensinger og ikke presse seg stadig over sine grenser, særlig når det ikke svarer seg til forventningen, men noe gir deg mer drivkraft til å overvinne an andre ting. 

Jeg har måtte lære meg å bli flinkere til å lytte til kona,  prioritere henne foran mine ønsker eller behov. og måtte lære meg til å være mer tålmodig  med henne. Dette hadde jeg nok ikke utviklet hvis jeg hadde vært alene for eksempel. Tror også på at en kan bli et bedre menneske å stelle med dyr, som for eksempel hunder.  Ja det påstås at en kan bli et bedre menneske av å med å gå i skogen., som den tidligere kjente film mannen og zoologen Sverre M Fjelstad sa en gang. 

Endret 9. april 2018 av FGT

[Trine]

4 timer siden, FGT skrev:

For mange år siden, da  jeg sto over en stor følelsesmessig sosial utfordring, ( jeg var blitt voksen, men da visste jeg ikke om AS, men nedstemtheten hadde jeg, men ikke noen diagnose)  tenkte jeg at dette vil jeg aldri klare. Nei ut fra slik jeg var , så kunne jeg ikke forestille meg dette. I dag er det mer eller mindre blitt naturlig for meg . Jeg kunne stoppet opp der den gangen og trukket meg tilbake, og tenkt dette faller ikke naturlig for meg , men det gjorde jeg ikke . Jeg mener at en skal ta hensyn til sine begrensinger og ikke presse seg stadig over sine grenser, særlig når det ikke svarer seg til forventningen, men noe gir deg mer drivkraft til å overvinne an andre ting. 

Jeg har måtte lære meg å bli flinkere til å lytte til kona,  prioritere henne foran mine ønsker eller behov. og måtte lære meg til å være mer tålmodig  med henne. Dette hadde jeg nok ikke utviklet hvis jeg hadde vært alene for eksempel. Tror også på at en kan bli et bedre menneske å stelle med dyr, som for eksempel hunder.  Ja det påstås at en kan bli et bedre menneske av å med å gå i skogen., som den tidligere kjente film mannen og zoologen Sverre M Fjelstad sa en gang. 

Jeg aksepterer at jeg ikke klarer det. Jeg drar i familieselskaper, vel vitende om at de neste to ukene blir jævlige. Jeg klarer ikke lære meg å takle det, for det eneste man kan gjøre for å unngå sensorisk overbelastning er å skjerme seg selv. Men sånn jeg har forstått det, har ikke du disse sensoriske problemene, og da tror jeg det er veldig vanskelig å forstå hvordan det oppleves.

Jeg har ikke problemer med å lytte til andre, eller prioritere andre foran meg. Eller, det vil si, jeg har jo problemer med det, til den grad at det har gitt meg fysiske smerter, men jeg har nesten alltid prioritert andre før meg. Det går for mye ut over meg selv når jeg må tilpasse meg andre for mye. Og jeg har ingenting igjen for det. Jeg tilpasser meg når jeg trener hunder sammen med andre, fordi jeg får noe igjen for det. Og jeg tilpasser meg når jeg er med familien for å unngå konflikter, men akkurat det krever ekstremt mye av meg og er ikke noe jeg kan gjøre veldig lenge av gangen.

[FGT]

49 minutter siden, Trine skrev:

Jeg aksepterer at jeg ikke klarer det. Jeg drar i familieselskaper, vel vitende om at de neste to ukene blir jævlige. Jeg klarer ikke lære meg å takle det, for det eneste man kan gjøre for å unngå sensorisk overbelastning er å skjerme seg selv. Men sånn jeg har forstått det, har ikke du disse sensoriske problemene, og da tror jeg det er veldig vanskelig å forstå hvordan det oppleves.

Jeg har ikke problemer med å lytte til andre, eller prioritere andre foran meg. Eller, det vil si, jeg har jo problemer med det, til den grad at det har gitt meg fysiske smerter, men jeg har nesten alltid prioritert andre før meg. Det går for mye ut over meg selv når jeg må tilpasse meg andre for mye. Og jeg har ingenting igjen for det. Jeg tilpasser meg når jeg trener hunder sammen med andre, fordi jeg får noe igjen for det. Og jeg tilpasser meg når jeg er med familien for å unngå konflikter, men akkurat det krever ekstremt mye av meg og er ikke noe jeg kan gjøre veldig lenge av gangen.

Ja noen har fått visse egenskaper mer eller mindre i gave, mens noen blir helt utslitt , faller det mer naturlig for andre igjen av det samme. Slik er det også med dem som har diagnosen også. Har forstått deg slik at diagnosen kan forsterke ting i mange retninger, ut fra personligheten  og typen. 

[AnonymBruker]

På 8.4.2018 den 22.37, Trine skrev:

Jeg har både asperger og adhd, og tror jeg må si meg enig i at asperger er mer alvorlig. Det kan være bra slitsomt med adhd, ingen tvil om det, men jeg tror man lettere kan finne en plass i samfunnet med adhd enn med asperger.

For to år siden ville du heller hatt asberger enn adhd. Hva er grunnen til at du har skiftet mening?

Anonymkode: 0b122...68b

[AnonymBruker]

På 4/8/2018 den 19.33, FGT skrev:

Men du har jo lært å takle dette med årene. Da du var yngre så var situasjonen nok helt annerledes

Jeg syntes bare det blri verre og verre med årene.

Anonymkode: 0b122...68b

[AnonymBruker]

På 4/9/2018 den 0.43, FGT skrev:

Husker for mange år siden at NHD  ga en karaktestikk  av Asperger , som var Hjerneskade,

Det er det mange som har sagt.

På 4/9/2018 den 0.43, FGT skrev:

manglet empati, og at det var en sykdom.

Han sa vel det var en psykisk lidelse?

Anonymkode: 0b122...68b

[FGT]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det mange som har sagt.

Han sa vel det var en psykisk lidelse?

Anonymkode: 0b122...68b

Nei, han sa sykdom akkurat da, men han og mange andre har vel også sagt at det er en psykisk lidele.Så lenge ikke nedstemt regnes sim en del av syndromet ,kan en ikke kalle det for en psykisk lidelse.

Endret 10. april 2018 av FGT

[FGT]

11 timer siden, Trine skrev:

Jeg aksepterer at jeg ikke klarer det. Jeg drar i familieselskaper, vel vitende om at de neste to ukene blir jævlige. Jeg klarer ikke lære meg å takle det, for det eneste man kan gjøre for å unngå sensorisk overbelastning er å skjerme seg selv. Men sånn jeg har forstått det, har ikke du disse sensoriske problemene, og da tror jeg det er veldig vanskelig å forstå hvordan det oppleves.

Jeg har ikke problemer med å lytte til andre, eller prioritere andre foran meg. Eller, det vil si, jeg har jo problemer med det, til den grad at det har gitt meg fysiske smerter, men jeg har nesten alltid prioritert andre før meg. Det går for mye ut over meg selv når jeg må tilpasse meg andre for mye. Og jeg har ingenting igjen for det. Jeg tilpasser meg når jeg trener hunder sammen med andre, fordi jeg får noe igjen for det. Og jeg tilpasser meg når jeg er med familien for å unngå konflikter, men akkurat det krever ekstremt mye av meg og er ikke noe jeg kan gjøre veldig lenge av gangen.

Det er rosverdig det du gjør,samtidig som du tenker, hva du har igjen for dine anstrengelser.

[FGT]

11 timer siden, Trine skrev:

Jeg aksepterer at jeg ikke klarer det. Jeg drar i familieselskaper, vel vitende om at de neste to ukene blir jævlige. Jeg klarer ikke lære meg å takle det, for det eneste man kan gjøre for å unngå sensorisk overbelastning er å skjerme seg selv. Men sånn jeg har forstått det, har ikke du disse sensoriske problemene, og da tror jeg det er veldig vanskelig å forstå hvordan det oppleves.

Jeg har ikke problemer med å lytte til andre, eller prioritere andre foran meg. Eller, det vil si, jeg har jo problemer med det, til den grad at det har gitt meg fysiske smerter, men jeg har nesten alltid prioritert andre før meg. Det går for mye ut over meg selv når jeg må tilpasse meg andre for mye. Og jeg har ingenting igjen for det. Jeg tilpasser meg når jeg trener hunder sammen med andre, fordi jeg får noe igjen for det. Og jeg tilpasser meg når jeg er med familien for å unngå konflikter, men akkurat det krever ekstremt mye av meg og er ikke noe jeg kan gjøre veldig lenge av gangen.

Ja du har nok rett i det sensoriske problemene, og ta hensyn til de.

[Trine]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

For to år siden ville du heller hatt asberger enn adhd. Hva er grunnen til at du har skiftet mening?

Anonymkode: 0b122...68b

Da snakker jeg om meg som enkeltperson, med de forutsetninger og funksjonsforstyrrelser akkurat jeg har. Men generelt, ville jeg heller hatt bare adhd enn bare asperger, nå som jeg vet at det jeg trodde var adhd faktisk er asperger.  Det er bl.a veldig dårlig kombinasjon å ha smerter i føtter og adhd. Men uten smertene er ikke hyperaktiviteten et stort problem for meg, så lenge jeg ikke tvinges til å sitte stille. Og om jeg kun hadde hatt asperger, hadde jeg lettere klart å sitte i ro, noe som hadde vært bedre med tanke på smertene. I tillegg kjenner jeg meg mer igjen i asperger enn i adhd, sånn sett bort ifra rastløsheten og behovet for å gjøre ting som kan ende litt galt. Og jeg vil jo helst ha den diagnosen som best forklarer meg. På den tiden visste jeg ikke at jeg hadde asperger, så naturlig nok trodde jeg at mine aspergersymptomer var adhd-symptomer. Siden det er en større forståelse for at aspergere ikke fungerer så godt, og mine utfordringer ikke ble forstått som adhd, følte jeg at verden måtte ha misforstått adhd totalt. Men så viste det seg jo at problemene ikke skyldtes kun adhd, at jeg hadde flere funksjonsforstyrrelser enn hva som ses hos adhd alene. Så ut ifra hva jeg vet i dag, og sett bort ifra at jeg har ødelagt helene mine, mener jeg at asperger gir større utfordringer enn adhd. Men selvfølgelig er det grader av begge deler. Så en mild asperger er nok lettere å leve med enn en kraftig adhd. Og hvilke symptomer man har på de to tilstandene vil også være avgjørende for hva som er mest problematisk å ha.

[FGT]

15 timer siden, Trine skrev:

Da snakker jeg om meg som enkeltperson, med de forutsetninger og funksjonsforstyrrelser akkurat jeg har. Men generelt, ville jeg heller hatt bare adhd enn bare asperger, nå som jeg vet at det jeg trodde var adhd faktisk er asperger.  Det er bl.a veldig dårlig kombinasjon å ha smerter i føtter og adhd. Men uten smertene er ikke hyperaktiviteten et stort problem for meg, så lenge jeg ikke tvinges til å sitte stille. Og om jeg kun hadde hatt asperger, hadde jeg lettere klart å sitte i ro, noe som hadde vært bedre med tanke på smertene. I tillegg kjenner jeg meg mer igjen i asperger enn i adhd, sånn sett bort ifra rastløsheten og behovet for å gjøre ting som kan ende litt galt. Og jeg vil jo helst ha den diagnosen som best forklarer meg. På den tiden visste jeg ikke at jeg hadde asperger, så naturlig nok trodde jeg at mine aspergersymptomer var adhd-symptomer. Siden det er en større forståelse for at aspergere ikke fungerer så godt, og mine utfordringer ikke ble forstått som adhd, følte jeg at verden måtte ha misforstått adhd totalt. Men så viste det seg jo at problemene ikke skyldtes kun adhd, at jeg hadde flere funksjonsforstyrrelser enn hva som ses hos adhd alene. Så ut ifra hva jeg vet i dag, og sett bort ifra at jeg har øødelagt helene mine, mener jeg at asperger gir større utfordringer enn adhd. Men selvfølgelig er det grader av begge deler. Så en mild asperger er nok lettere å leve med enn en kraftig adhd. Og hvilke symptomer man har på de to tilstandene vil også være avgjørende for hva som er mest problematisk å ha.

Jeg blir stadig minnet på hvor komplisert dette kan være. For meg med Asperger så er omsendighetene , miljøet, det sosiale, krav og forventninger,  ikke minst nære relasjoner  svært avgjørende for hvordan jeg  kan ha det, siden hovedkriteriet på voksne går på relasjoner. Ringvirkningene av alt dette kan gi mye stress og mange uønskede symtomer. Derfor, slik jeg opplever det , så blir asperger mer situasjonsbetinget ,siden miljøet er svært avgjørende.

For de med ADHD,ADD så kan jeg ikke for min egen del si så mye om det, men har forstått det slik at det kan hindre deg i å gå i en fast jobb, og at ADHD føger mer med deg hele tiden  som en plage ? Er det riktig å si, sånn generelt ? Eller er stor forskjeller her også på den enkelte? 

Endret 11. april 2018 av FGT

[FGT]

Hvis jeg hadde bod alene,slik jeg fungerer i dag, vel og merke,  altså ingen andre i huset, da ville jeg uten tvil valgr Asperger, fordi det hadde passet med å kunne holde på med noe mer  kreativt i mitt eget selskap. Men samtidig ville jeg gått mye i naturen , hatt hund selfølgelig,og filmet litt osv. Så det betyr ikke at jeg ville isolere meg. Har også behov for å treffe andre mennesket.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, FGT skrev:

Jeg blir stadig minnet på hvor komplisert dette kan være. For meg med Asperger så er omsendighetene , miljøet, det sosiale, krav og forventninger,  ikke minst nære relasjoner  svært avgjørende for hvordan jeg  kan ha det, siden hovedkriteriet på voksne går på relasjoner. Ringvirkningene av alt dette kan gi mye stress og mange uønskede symtomer. Derfor, slik jeg opplever det , så blir asperger mer situasjonsbetinget ,siden miljøet er svært avgjørende.

For de med ADHD,ADD så kan jeg ikke for min egen del si så mye om det, men har forstått det slik at det kan hindre deg i å gå i en fast jobb, og at ADHD føger mer med deg hele tiden  som en plage ?

Det gjør vel Asperger også. Hvis du ikke isolerer deg 100%, men da blir man jo bare deprimert og ødelagt i hodet.

22 minutter siden, FGT skrev:

Er det riktig å si, sånn generelt ? Eller er stor forskjeller her også på den enkelte? 

Men problemet med stress og reladjoner fører også til at de fleste med asperger ikke jobber, sånn som dagens svært omskiftlige arbeidsliv er, med åpne kontorlandsap, jobbing i stadig skiftene prosjektgrupper, krav til sosialisering og omstillinger hele veien. Jeg tro det var enklere før i tiden.

Anonymkode: 0b122...68b

[FGT]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det gjør vel Asperger også. Hvis du ikke isolerer deg 100%, men da blir man jo bare deprimert og ødelagt i hodet.

Men problemet med stress og reladjoner fører også til at de fleste med asperger ikke jobber, sånn som dagens svært omskiftlige arbeidsliv er, med åpne kontorlandsap, jobbing i stadig skiftene prosjektgrupper, krav til sosialisering og omstillinger hele veien. Jeg tro det var enklere før i tiden.

Anonymkode: 0b122...68b

Det er jo litt forskjell da på å bygge opp nære relasjoner, og det med å treffe mennesker. 100% isolasjon er ikke bra for noen, selv m du har all verdens kreative ting å holde på med.  Det var nok litt letter før i tiden å få seg en grei jobb uten noe utdannelse , men bare opplæring i jobben. Derfor har jeg jobbet mange år i mitt liv. Noen med AS har nok lettere for å tilpasse seg også , og jeg tror det gå mye på typen menneske og personlighet her. 

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, FGT skrev:

Det er jo litt forskjell da på å bygge opp nære relasjoner, og det med å treffe mennesker. 

 

Eneste forskjellen er at det første er litt vanskeligere enn det andre.

Anonymkode: 0b122...68b

[AnonymBruker]

På 4/5/2018 den 15.47, AnonymBruker skrev:

Vil nesten si jeg hater alle. Det må sies at jeg ikke lar det gå utover noen. Jeg er snill som et lam på utsiden, men inni meg tenker jeg mye dritt og stygge tanker om stort sett alle jeg møter, både i RL og på nettet. Jeg syntes folk rett og slett er noen stupide, ignorante og ekle krypt. Hvorfor er det slik?

Anonymkode: 0b122...68b

Jeg føler meg fremmed.

men jeg hater ikke andre, tenker ikke de er dummere enn meg heller, men jeg er annerledes, men jeg skulle ønske jeg forstod meg bedre på den gjennomsnittlige omgangsformen.

At jeg ikke gjør det er ingens feil.

Anonymkode: 1239f...fbb

[AnonymBruker]

Jeg misliker ikke andre mennesker, men jeg føler vel som jeg tror mange gjør i dag at jeg har så altfor nok med mine egne ting.

Anonymkode: a2b6a...f72

[Trine]

6 timer siden, FGT skrev:

Jeg blir stadig minnet på hvor komplisert dette kan være. For meg med Asperger så er omsendighetene , miljøet, det sosiale, krav og forventninger,  ikke minst nære relasjoner  svært avgjørende for hvordan jeg  kan ha det, siden hovedkriteriet på voksne går på relasjoner. Ringvirkningene av alt dette kan gi mye stress og mange uønskede symtomer. Derfor, slik jeg opplever det , så blir asperger mer situasjonsbetinget ,siden miljøet er svært avgjørende.

For de med ADHD,ADD så kan jeg ikke for min egen del si så mye om det, men har forstått det slik at det kan hindre deg i å gå i en fast jobb, og at ADHD føger mer med deg hele tiden  som en plage ? Er det riktig å si, sånn generelt ? Eller er stor forskjeller her også på den enkelte? 

Miljøet har mye å si uansett om man har det ene eller det andre.

Det er ingenting som hindrer en med adhd å ha en fast jobb. Problemet er at mange blir rastløse og fort lei, så da ønsker de å bytte jobb ofte. Det kan også være vanskelig å holde på en jobb fordi f.eks det å komme tidsnok kan være en utfordring når man har adhd. Da jeg jobbet reiste jeg rundt på forskjellige steder, så jeg fikk ikke den rastløsheten. Men aspergeren i meg var jo ikke helt fornøyd med disse stadige endringene. Sett bort ifra at jeg har belastningsskade, var det aspergersymptomene som laget mest vansker for meg i jobbsammenheng. Jeg føler at både asperger og adhd følger meg som en plage, men nå er det jo fryktelig vanskelig å tilpasse seg både den ene og den andre disagnosen, når de to diagnosene egentlig krasjer skikkelig. Man er ikke plaget av adhd 100% av tiden. Når jeg er på fjelltur f.eks. er ikke adhd et problem. Eller, når jeg prøver å ta pause er det kanskje et problem, for jeg klarer ikke sitte og gjøre ingenting. Men når jeg går er ikke adhd et problem. Men om jeg møter på folk, er asperger et problem. Eller når jeg går i en av skogene her hjemme, som generelt er altfor små slik at jeg hører trafikkstøy. Da kan jeg bli ekstremt stressa og sliten.

Nesten alt i livet innebærer at man må forholde seg til andre mennesker, og det er mer utfordrende med asperger enn med adhd. Det er nok flere med adhd som er i jobb, enn med asperger.

[AnonymBruker]

 Det å være nær andre mennesker er risikabelt fordi man kan bli såret eller avvist. Samtidig trenger man å ha tatt imot kjærlighet og nærhet for å kunne vise kjærlighet og nærhet. Det er vanskelig å like andre når man ikke liker seg selv. De fleste mennesker er faktisk bra folk men når man ikke har det greit med seg selv er det vanskeligere å se. Ofte forventer vi mer av andre og har lett for å finne unnskyldninger for vår egen oppførsel men er nådeløs mot andre. Jeg ser mange rundt meg som ikke har det så greit og som er ensome. Jeg ønsker de det beste men jeg har ikke kapasitet til å gjøre så mye med det. Bak min vellykkede fasade har jeg mye å stri med i mitt eget liv og slik er det nok med de fleste. Jeg bryr meg virkelig om andre mennesker og egentlig er livet ganske meningsløst og tomt når det bare dreier seg om meg selv. Tror dette gjelder alle men man må bare tørre å oppdage det. 

Anonymkode: 2072f...5f0