Får dere vite noe om psykolog etc personlig ?

[AnonymBruker]

Eksempelvis antall barn, alder , sivil status , hobbyer oa. Jeg fått vite bittelitt , tross mange år i behandling og kan  lure litt og bli nysgjerrig . Jeg spør  aldri om ikke han selv deler . Er jeg upersonlig og uinteressert ? Føler ikke det er « høflig» å spørre personlige spørsmål , samtidig nokså rart når behandler jo vet( nesten ) «alt» om meg...

Anonymkode: 03fe1...d44

[Trine]

Jeg fant ut at hun ene hadde barn da hun var "hjemme med sykt barn" en gang. Men ellers har jeg vel ikke fått vite så mye personlig. Man går jo ikke til behandling for å snakke om behandleren. Jeg tenker at de må få ha privatlivet sitt i fred.

[gråstein]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eksempelvis antall barn, alder , sivil status , hobbyer oa. Jeg fått vite bittelitt , tross mange år i behandling og kan  lure litt og bli nysgjerrig . Jeg spør  aldri om ikke han selv deler . Er jeg upersonlig og uinteressert ? Føler ikke det er « høflig» å spørre personlige spørsmål , samtidig nokså rart når behandler jo vet( nesten ) «alt» om meg...

Anonymkode: 03fe1...d44

Syntes det er noe pasienten har noe med.

[kupton]

Bortsett fra faglige fakta som hvor utdannet, når osv, hører behandlers personlige opplysninger ikke hjemme i en terapisituasjon.

En del slike opplysninger vil selvfølgelig være offentlige som at hun er korpsdirigent eller han er skitrener, men det er ikke noe man snakker om i timene.

[emilie321]

Akkurat nå, kupton skrev:

Bortsett fra faglige fakta som hvor utdannet, når osv, hører behandlers personlige opplysninger ikke hjemme i en terapisituasjon.

En del slike opplysninger vil selvfølgelig være offentlige som at hun er korpsdirigent eller han er skitrener, men det er ikke noe man snakker om i timene.

Jeg har fått høre mye fra en terapeut, for mye synes jeg. Synes faktisk det har vært vanskelig at han deler enkelte ting, mens andre ting har vært litt mer levelig. 

[stjernestøv]

Jeg fikk høre om livet til en psykolog jeg gikk til, det gjorde til at jeg ble veldig knyttet til henne og det var helt krise når hun sluttet. Hadde hun vært mindre personlig hadde ikke savnet blitt så stort. Nå syns jeg det var bare teit av meg, gråt i en lang og en brei. Så på henne som en morsfigur. 

[emilie321]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Jeg fikk høre om livet til en psykolog jeg gikk til, det gjorde til at jeg ble veldig knyttet til henne og det var helt krise når hun sluttet. Hadde hun vært mindre personlig hadde ikke savnet blitt så stort. Nå syns jeg det var bare teit av meg, gråt i en lang og en brei. Så på henne som en morsfigur. 

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor de gjør det? Er det for at vi skal føle oss spesielt priviligert?    Eller er det for at vi skal knytte bånd.  Håper noen kan forklare det, for jeg skjønner det ikke.

[stjernestøv]

Akkurat nå, emilie321 skrev:

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor de gjør det? Er det for at vi skal føle oss spesielt priviligert?    Eller er det for at vi skal knytte bånd.  Håper noen kan forklare det, for jeg skjønner det ikke.

Jeg har lurt på det også, det virker ikke akkurat så profft. Hun jeg hadde var så snill og åpent, en veldig varm person. Men tror egentlig hun var kald nå i ettertid. 

[Pallida]

Min behandler deler ingenting av personlig informasjon. Synes det er OK. 

Gikk til en kroppsterapeut tidligere som delte mer av sitt, og i tillegg ga uttrykk for litt vel mye medfølelse. Dette gjorde at jeg følte et visst ansvar for hennes følelser og et slags press for å bli bedre - raskt.

Synes det er mer befriende med psykologen, som er like stødig enten jeg er sint, fortvilet, redd eller glad, og ikke blander sitt eget inn. 

[emilie321]

Akkurat nå, Mari- skrev:

Min behandler deler ingenting av personlig informasjon. Synes det er OK. 

Gikk til en kroppsterapeut tidligere som delte mer av sitt, og i tillegg ga uttrykk for litt vel mye medfølelse. Dette gjorde at jeg følte et visst ansvar for hennes følelser og et slags press for å bli bedre - raskt.

Synes det er mer befriende med psykologen, som er like stødig enten jeg er sint, fortvilet, redd eller glad, og ikke blander sitt eget inn. 

Det er jo noe av det jeg føler. Samt at jeg føler at jeg burde ha greid meg så mye bedre enn det jeg gjør. At det bare er latskap og tull fra min side , det at jeg er som jeg er. Når han har greid seg så bra, så burde jeg også ha gjort det bedre. Samtidig så er det mye godt han gjør og sier også. Er litt ambivalent angående dette.

[AnonymBruker]

Lest det er noe som heter selv avsløring ..? Tror noen små drypp som gjør terapeuten menneskelig såkalt kan være bra for alliansen . For meg betydde det mye når vi noen få ganger snakket om ufarlige ting som filmer , bøker , ferie steder oa. Men psykologen var ganske generell , sa en liten setning nå og da . 

Anonymkode: 03fe1...d44

[Pallida]

5 minutter siden, emilie321 skrev:

Det er jo noe av det jeg føler. Samt at jeg føler at jeg burde ha greid meg så mye bedre enn det jeg gjør. At det bare er latskap og tull fra min side , det at jeg er som jeg er. Når han har greid seg så bra, så burde jeg også ha gjort det bedre. Samtidig så er det mye godt han gjør og sier også. Er litt ambivalent angående dette.

Skjønner godt du er ambivalent. Og det er vel kanskje sånn det lett blir; godt med varme og personlig forståelse på den ene siden, men at det samtidig sniker seg inn noen uuttalte forventninger. Jeg savner i blant med varme og engasjement fra min behandler, men ser samtidig at det lett kan få en «slagside». 

Jeg uttrykte ønske om mer støtte og anerkjennelse av mine sterke sider/positive kvaliteter for litt siden. Ble møtt med at han mente fokus på dét ikke var gunstig. Noe med at det som er vondt og vanskelig er der, og at jeg ikke er tjent med at det blir tilslørt ved å endre fokus eller skjønnmale mine utfordringer. Det ble en a-ha opplevelse, og jeg følte meg respektert og tatt på alvor, selv om jeg ikke fikk det jeg ville «ha».

Men for all del, jeg har min del av ambivalens jeg og!😉

[emilie321]

Akkurat nå, Mari- skrev:

Skjønner godt du er ambivalent. Og det er vel kanskje sånn det lett blir; godt med varme og personlig forståelse på den ene siden, men at det samtidig sniker seg inn noen uuttalte forventninger. Jeg savner i blant med varme og engasjement fra min behandler, men ser samtidig at det lett kan få en «slagside». 

Jeg uttrykte ønske om mer støtte og anerkjennelse av mine sterke sider/positive kvaliteter for litt siden. Ble møtt med at han mente fokus på dét ikke var gunstig. Noe med at det som er vondt og vanskelig er der, og at jeg ikke er tjent med at det blir tilslørt ved å endre fokus eller skjønnmale mine utfordringer. Det ble en a-ha opplevelse, og jeg følte meg respektert og tatt på alvor, selv om jeg ikke fikk det jeg ville «ha».

Men for all del, jeg har min del av ambivalens jeg og!😉

Herregud, det er jo akkurat det jeg føler blir feil. Vi fokuserer alt for mye på det positive og jeg synes at vi gjemmer bort noe av det som er negativt. Det er jo der, uansett hvor flink han synes jeg er. Samtidig så har jeg jo blitt bedre på noen områder, men har vel stagnert på noen andre. Av og til føler jeg vi er som to venner som sitter å prater, det føles litt rart egentlig. Jeg liker jo han godt, så det er ikke det.  

[Pallida]

6 minutter siden, emilie321 skrev:

Herregud, det er jo akkurat det jeg føler blir feil. Vi fokuserer alt for mye på det positive og jeg synes at vi gjemmer bort noe av det som er negativt. Det er jo der, uansett hvor flink han synes jeg er. Samtidig så har jeg jo blitt bedre på noen områder, men har vel stagnert på noen andre. Av og til føler jeg vi er som to venner som sitter å prater, det føles litt rart egentlig. Jeg liker jo han godt, så det er ikke det.  

Det ser ut til at vi har behandlere fra hvert sitt ytterpunkt.

Hvilken terapiform bruker din behandler? Hos meg er det psykodynamisk terapi. 

[FjellOgDalar]

Det er nok en vanskelig balansegang. Jeg tenker at en god terapeut vil være i stand til å vite hva som er greit å si om seg selv til ulike pasienter. Personlig trenger jeg å vite hvem jeg snakker med. Ikke i en sånn grad at det terapeuten må si alt om seg selv eller dra seg selv så aktivt inn i relasjonen at man blir "avhengige av hverandre." Men for meg blir det ikke trygt om jeg føler jeg snakker til et overformelt steinansikt. Var borti en psykolog som var slik da jeg var i tenårene... Det medførte at jeg ikke klarte å snakke om de jeg VIRKELIG sleit med og bekymret meg over. Så henne gikk jeg ikke lenge hos. Da fikk jeg heller klare meg uten psykolog.

Jeg hadde seinere en som sa mer om seg selv, men ikke på en slik måte at det ble ødeleggede. Jeg spiller gitar. Det viste det seg at psykologen gjorde og. Dermed hadde vi et trygt emne å gå til om et tema ble for tøft å snakke om. I et par andre sammenhenger sa han og litt om seg selv, man aldri sånn at det ble for mye. Av og til spurte jeg, og ville respektert det om han hadde sagt at det ønsket han ikke å prate om. En god terapeut må vite når det er riktig å sette grenser, og så godt som det lar seg gjøre i forhold til ulike pasienter. Så vil det alltid være slik at meningene om dette varierer, og at ikke alle terapeuter passer til alle mennesker.

[Gondor]

Psykiateren min har fortalt "ufarlige" ting om livet sitt. Sin sivile status, hvor mange barn han har og hvor gamle de er, hvor han kommer fra og enkelte ting fra barndom og ungdom. Han forteller når det er naturlig å fortelle det. Ellers forteller han om konferanser han har vært på i inn- og utland. Det er alltid interessant å høre om hva han har lært. Men det er selvfølgelig mest fokus på meg. Hvordan jeg har hatt det siden sist, hva jeg strever med og hva som er bra. Jeg føler meg veldig fri i forhold til ham. Jeg kan være sint på ham, betvile hans utsagn, være irritert og erte han litt.

Et bra forhold. Jeg føler meg alltid som et fint og godt menneske når jeg går derfra.

[AnonymBruker]

På 4/8/2018 den 23.10, AnonymBruker skrev:

Eksempelvis antall barn, alder , sivil status , hobbyer oa. Jeg fått vite bittelitt , tross mange år i behandling og kan  lure litt og bli nysgjerrig . Jeg spør  aldri om ikke han selv deler . Er jeg upersonlig og uinteressert ? Føler ikke det er « høflig» å spørre personlige spørsmål , samtidig nokså rart når behandler jo vet( nesten ) «alt» om meg...

Anonymkode: 03fe1...d44

Ja jeg fikk vite mye, men over flere år, jeg satte pris på det, følte meg  glad ved all ny informasjon, følte som det jo sant var at vi bare var to mennesker mer like enn forskjellige, at nå trengte jeg hjelp, og dette menneske hjalp meg.

Og hjalp meg på alle måter, med sin faglige kompetanse, men like mye sin medmenneskelige nærhet.

Jeg ble og jeg er fortsatt svært glad i dette menneske.

Selv om jeg ikke lenger er pasient.

Anonymkode: 07387...d9d

[Gjest Maggie55]

Ikke engang alder om jeg ikke tilfeldigvis leste det i avisen. Diplomer og slikt hang jo på veggen på kontoret. Men man oppsøker jo vedkommende hjelper i egenskap av profesjonalitet så det er helt naturlig. Men jeg tror det er litt forskjellig ettersom hvem som banker på hjelpetrenar dør. Vet min mor vêr til bare noen få samtaler med et utrolig godt og personlig utbytte.

[AnonymBruker]

Tror det gikk 4-5 år før jeg fikk vite noe som helst om henne egentlig. Det føltes litt som om jeg snakket med en kald robot, så det var veldig befriende når hun etterhvert løsnet litt opp og sa litt mer om seg selv. Hun er fremdeles veldig privat, men har fått vite at hun har mann, barn og hun forteller meg av og til om reiser de har vært på. 

Anonymkode: c80d9...eca

[AnonymBruker]

Syns ikke man burde bruke tida på å spørre psykologen personlige spørsmål når det er så mange andre på venteliste for å få hjelp. 

Anonymkode: 48d4f...a3f