Lever tett på overgriper. Orker ikke mer.

[AnonymBruker]

Jeg har blitt misbrukt av faren min. Både seksuelt, fysisk og emosjonelt. Nå er jeg voksen og har flyttet hjemmefra, men har jevnlig kontakt med faren min, kun fordi han vil. Han trenger meg, men jeg trenger ikke han. For meg er det sterk frykt som gjør at jeg ikke sladrer om hva han har gjort. Jeg tror jeg hadde tatt livet mitt hvis det kom ut, fordi jeg ikke har ressurser til å takle det som da vil komme. Samtidig er det en så stor påkjenning å ha han i livet mitt, at jeg holder ikke ut lenger. Selv en enkel telefonsamtale som faktisk er helt ok, er nok til å retraumatisere meg, og jeg skader meg, ødelegger ting eller tar Valium for å "takle" smerten. Jeg ønsker at han plutselig skal dø. Han gjør ikke annet enn å lyve til meg eller manipulere meg, men selv mener har at han aldri har gjort og aldri gjør noe galt. Han er umulig å snakke med, og har et helt annerledes virkelighetsbilde enn meg. Han mener har har vært verdens beste far, men det har jo vært helt motsatt. Er det flere som har levd tett på sin overgriper i flere år? Har du bare holdt ut med det, eller har du tatt noen grep for å få vedkommende ut av livet ditt? Hvordan finner man mot til å ta opp en slik kamp der man vet at en selv vil bli beskyldt for å være en løgner, syndebukk, sinnsyk osv?

Anonymkode: c33ad...52d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt misbrukt av faren min. Både seksuelt, fysisk og emosjonelt. Nå er jeg voksen og har flyttet hjemmefra, men har jevnlig kontakt med faren min, kun fordi han vil. Han trenger meg, men jeg trenger ikke han. For meg er det sterk frykt som gjør at jeg ikke sladrer om hva han har gjort. Jeg tror jeg hadde tatt livet mitt hvis det kom ut, fordi jeg ikke har ressurser til å takle det som da vil komme. Samtidig er det en så stor påkjenning å ha han i livet mitt, at jeg holder ikke ut lenger. Selv en enkel telefonsamtale som faktisk er helt ok, er nok til å retraumatisere meg, og jeg skader meg, ødelegger ting eller tar Valium for å "takle" smerten. Jeg ønsker at han plutselig skal dø. Han gjør ikke annet enn å lyve til meg eller manipulere meg, men selv mener har at han aldri har gjort og aldri gjør noe galt. Han er umulig å snakke med, og har et helt annerledes virkelighetsbilde enn meg. Han mener har har vært verdens beste far, men det har jo vært helt motsatt. Er det flere som har levd tett på sin overgriper i flere år? Har du bare holdt ut med det, eller har du tatt noen grep for å få vedkommende ut av livet ditt? Hvordan finner man mot til å ta opp en slik kamp der man vet at en selv vil bli beskyldt for å være en løgner, syndebukk, sinnsyk osv?

Anonymkode: c33ad...52d

Ja jeg levde tett på min overgriper i mange år og det var svært vanskelig,han døde og det var en lettelse for meg. Men jeg ser på dem alle som overgripere,ingen gjorde noe for meg da jeg trengte det mest. Overgriperen skulle beskyttes,ingen var så snill og god som han. Ingen trengte mer hjelp enn han,jeg var usynlig for alle. Ingen så meg og det var veldig vondt. Så jeg forstår deg, det å skulle late som ingenting er veldig tøft å leve med,og ingen har jo gjort noe galt. Da må det jo være en selv det er noe galt med. 

Anonymkode: a0c12...8df

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg levde tett på min overgriper i mange år og det var svært vanskelig,han døde og det var en lettelse for meg. Men jeg ser på dem alle som overgripere,ingen gjorde noe for meg da jeg trengte det mest. Overgriperen skulle beskyttes,ingen var så snill og god som han. Ingen trengte mer hjelp enn han,jeg var usynlig for alle. Ingen så meg og det var veldig vondt. Så jeg forstår deg, det å skulle late som ingenting er veldig tøft å leve med,og ingen har jo gjort noe galt. Da må det jo være en selv det er noe galt med. 

Anonymkode: a0c12...8df

Huff, det tar nok 30 år før min overgriper dør.

Anonymkode: c33ad...52d

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt misbrukt av faren min. Både seksuelt, fysisk og emosjonelt. Nå er jeg voksen og har flyttet hjemmefra, men har jevnlig kontakt med faren min, kun fordi han vil. Han trenger meg, men jeg trenger ikke han. For meg er det sterk frykt som gjør at jeg ikke sladrer om hva han har gjort. Jeg tror jeg hadde tatt livet mitt hvis det kom ut, fordi jeg ikke har ressurser til å takle det som da vil komme. Samtidig er det en så stor påkjenning å ha han i livet mitt, at jeg holder ikke ut lenger. Selv en enkel telefonsamtale som faktisk er helt ok, er nok til å retraumatisere meg, og jeg skader meg, ødelegger ting eller tar Valium for å "takle" smerten. Jeg ønsker at han plutselig skal dø. Han gjør ikke annet enn å lyve til meg eller manipulere meg, men selv mener har at han aldri har gjort og aldri gjør noe galt. Han er umulig å snakke med, og har et helt annerledes virkelighetsbilde enn meg. Han mener har har vært verdens beste far, men det har jo vært helt motsatt. Er det flere som har levd tett på sin overgriper i flere år? Har du bare holdt ut med det, eller har du tatt noen grep for å få vedkommende ut av livet ditt? Hvordan finner man mot til å ta opp en slik kamp der man vet at en selv vil bli beskyldt for å være en løgner, syndebukk, sinnsyk osv?

Anonymkode: c33ad...52d

Kutt all kontakt med han.

Anonymkode: e0722...f19

[FjellOgDalar]

Jeg tror det vil være langt mindre skadelig for deg å kutte han totalt ut enn å leve med konsekvensene av det. Oppsøk fastlegen din og si at du trenger traumebehandling. Din far forer deg med vrangforestillinger nettopp for å manipulere deg til å ha den skadelige kontakten med han. Du er verdt å få hjelp, ikke det faenskapet han utsetter deg for. Evt kan du anmelde han og kanskje få ordnet et besøksforbud.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å kutte kontakten med han, men hvis jeg prøver blir han mer intens og kvelende. Jo mer avvisende jeg er, jo mer desperat blir han. Tror han hadde driti langt i besøksforbud og kommet og oppsøkt meg uansett. Det virker som om han er umulig å bli kvitt. 

Anonymkode: c33ad...52d

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å kutte kontakten med han, men hvis jeg prøver blir han mer intens og kvelende. Jo mer avvisende jeg er, jo mer desperat blir han. Tror han hadde driti langt i besøksforbud og kommet og oppsøkt meg uansett. Det virker som om han er umulig å bli kvitt. 

Anonymkode: c33ad...52d

Da får du anmelde han til politiet.

Anonymkode: e0722...f19

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å kutte kontakten med han, men hvis jeg prøver blir han mer intens og kvelende. Jo mer avvisende jeg er, jo mer desperat blir han. Tror han hadde driti langt i besøksforbud og kommet og oppsøkt meg uansett. Det virker som om han er umulig å bli kvitt. 

Anonymkode: c33ad...52d

Da kan du flytte uten at han vet hvor.

Anonymkode: be2b7...8bd

[motorPrøysen]

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å oppsøke hjelp hos en psykolog eller psykiater (via fastlege) for dette, slik at du kan få hjelp til å bearbeide det du har opplevd, samt håndtere en relasjon som er skadelig for deg. 

[AnonymBruker]

På 10.4.2018 den 14.12, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt misbrukt av faren min. Både seksuelt, fysisk og emosjonelt. Nå er jeg voksen og har flyttet hjemmefra, men har jevnlig kontakt med faren min, kun fordi han vil. Han trenger meg, men jeg trenger ikke han. For meg er det sterk frykt som gjør at jeg ikke sladrer om hva han har gjort. Jeg tror jeg hadde tatt livet mitt hvis det kom ut, fordi jeg ikke har ressurser til å takle det som da vil komme. Samtidig er det en så stor påkjenning å ha han i livet mitt, at jeg holder ikke ut lenger. Selv en enkel telefonsamtale som faktisk er helt ok, er nok til å retraumatisere meg, og jeg skader meg, ødelegger ting eller tar Valium for å "takle" smerten. Jeg ønsker at han plutselig skal dø. Han gjør ikke annet enn å lyve til meg eller manipulere meg, men selv mener har at han aldri har gjort og aldri gjør noe galt. Han er umulig å snakke med, og har et helt annerledes virkelighetsbilde enn meg. Han mener har har vært verdens beste far, men det har jo vært helt motsatt. Er det flere som har levd tett på sin overgriper i flere år? Har du bare holdt ut med det, eller har du tatt noen grep for å få vedkommende ut av livet ditt? Hvordan finner man mot til å ta opp en slik kamp der man vet at en selv vil bli beskyldt for å være en løgner, syndebukk, sinnsyk osv?

Anonymkode: c33ad...52d

Kjære deg. Dette er vanskelig men ikke umulig å få hjelp med. Det forholde en datter har til sin far er komplisert og innebærer ofte motstridende følelser. Min far forgrep seg mot meg og jeg har mye kontakt med han. Jeg går i terapi hos en psykolog som er ekspert på området. Hun er traumepsykolog. Det er krevende men nødvendig og godt også. Anbefaler deg på det varmeste å få hjelp med dette. Om du går gjennom fastlegen kan du be han om å ikke skrive om overgrep i journalen, det gjorde jeg. Psykologen har taushetsplikt og har nok dessverre hørt historier som din mange ganger før. 

Anonymkode: 417ae...9e8

[Admin]

Tråden er ryddet for støtende innlegg.

Ann Christin, admin