Å slite med den sosiale samtalen

[AnonymBruker]

Jeg har alltid blitt regnet som en klok person. Fikk faktisk ofte høre dette. At jeg alltid hadde noe fornuftig å si og folk kom gjerne til meg for å få råd. Etter en lengre periode med psykiske plager og antidepressiva merker jeg stor forskjel. Jeg kvier meg til å snakke med folk fordi jeg blir tom i hodet og finner ikke ord. Jeg sier ordene feil og kan også  plutselig si noe jeg ikke burde. Blir stresset og nervøs av dette og oppfører meg rart føler jeg. For meg var de gode dype samtalene og det å være med andre veldig viktig for meg. Har redusert kraftig på antidepressiva og trodde det skulle bli bedre men sliter fremdeles kognitivt. Lure på hvor lang tid etter en tøff psykdomsperiode og medisinering man kan forvente dette? 

Anonymkode: b93dd...1e7

[tjohei1]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid blitt regnet som en klok person. Fikk faktisk ofte høre dette. At jeg alltid hadde noe fornuftig å si og folk kom gjerne til meg for å få råd. Etter en lengre periode med psykiske plager og antidepressiva merker jeg stor forskjel. Jeg kvier meg til å snakke med folk fordi jeg blir tom i hodet og finner ikke ord. Jeg sier ordene feil og kan også  plutselig si noe jeg ikke burde. Blir stresset og nervøs av dette og oppfører meg rart føler jeg. For meg var de gode dype samtalene og det å være med andre veldig viktig for meg. Har redusert kraftig på antidepressiva og trodde det skulle bli bedre men sliter fremdeles kognitivt. Lure på hvor lang tid etter en tøff psykdomsperiode og medisinering man kan forvente dette? 

Anonymkode: b93dd...1e7

Best å spørre legen. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid blitt regnet som en klok person. Fikk faktisk ofte høre dette. At jeg alltid hadde noe fornuftig å si og folk kom gjerne til meg for å få råd. Etter en lengre periode med psykiske plager og antidepressiva merker jeg stor forskjel. Jeg kvier meg til å snakke med folk fordi jeg blir tom i hodet og finner ikke ord. Jeg sier ordene feil og kan også  plutselig si noe jeg ikke burde. Blir stresset og nervøs av dette og oppfører meg rart føler jeg. For meg var de gode dype samtalene og det å være med andre veldig viktig for meg. Har redusert kraftig på antidepressiva og trodde det skulle bli bedre men sliter fremdeles kognitivt. Lure på hvor lang tid etter en tøff psykdomsperiode og medisinering man kan forvente dette? 

Anonymkode: b93dd...1e7

Dette tror jeg svært mange kjenner seg igjen i, inkl meg selv. Vet ikke hvor gammel du er eller hvor lenge du var på det sykeste, men det kan dessverre hende du aldri blir helt som før. Sikkert mye pga den onde sirkelen hvor frykten for å si noe galt, gjør at du kvier deg for disse situasjonene og angsten gjør at du kløner setningene til ytterligere (snakker for meg selv nå, samt de jeg har pratet med som har samme pronlemet).  

Men vær obs på at svaret mitt her kan virke destruktivt! Det viktigste for sånne som oss er jo å lære å tenke mer positivt og med håp om bedring! Uten denme troen og håpet blir jo ting ihvertfall ikke noe bedre.

Anonymkode: a6228...89d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette tror jeg svært mange kjenner seg igjen i, inkl meg selv. Vet ikke hvor gammel du er eller hvor lenge du var på det sykeste, men det kan dessverre hende du aldri blir helt som før. Sikkert mye pga den onde sirkelen hvor frykten for å si noe galt, gjør at du kvier deg for disse situasjonene og angsten gjør at du kløner setningene til ytterligere (snakker for meg selv nå, samt de jeg har pratet med som har samme pronlemet).  

Men vær obs på at svaret mitt her kan virke destruktivt! Det viktigste for sånne som oss er jo å lære å tenke mer positivt og med håp om bedring! Uten denme troen og håpet blir jo ting ihvertfall ikke noe bedre.

Anonymkode: a6228...89d

Takk for svar. Er en godt voksen person som har jobbet i åresvis i en jobb som krevde at man kunne snakke med folk og være rask  i tankegangen. Etter seks -sju år som psykisk syk er nå alt anderledes. Men det er interessant hvordan du beskriver problemet. At det mest sannsynlig har med angsten å gjøre og ikke nødvendigvis med medisinene. Da er det jo håp om bedring egentlig. Jeg har begynt å si fra til de i familien hvordan jeg opplever dette. Da viser de forståelse og heier på meg når det går litt «i surr» i samtalen. Har tenkt å møte venner igjen etter noen år. Kanskje det da er best å møte en om gangen. Tror kanskje det går litt på min stolthet og følelse av verdi dette. 

Anonymkode: b93dd...1e7