– Vanvittig høye selvmordstall

[Gjest Maggie55]

Jeg tror bare påkjenningene kan bli for store for alle mennesker men at noen er så mye mere utsatte så dessverre.

[AnonymBruker]

På 19.4.2018 den 18.13, issomethingwrong skrev:

Jeg synes egentlig at å skylde på psykiatrien alene for dette er det samme som å skylde på sykehusene for at noen dør av hjerteinfarkt.

Gitt antallet i Norge med psykiske lidelser synes jeg egentlig tallet er lavt. Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig trist at folk dør. Men alle skal dø av noe, og for meg er det ikke verre at noen dør av selvmord enn at de dør i trafikken eller av hjerneslag. Sykdommer (og trafikk) dreper dessverre.

Litt av et menneskesyn du har. Hva mener du om hjertepasienter som dør fordi de ikke får skikkelig behandling?

Anonymkode: 7c19d...189

[AnonymBruker]

Syns det er fryktelig lite overraskende. Etter at de bygget ned sengeposter i psykiatrien handler alt om å få pasienter raskest mulig gjennom systemet. De legger folk inn, gir dem ingen hjelp der: bare oppbevarer dem for kort tid og forteller dem at behandling skjer ute, før de skriver dem ut uten oppfølging.

Anonymkode: 34889...44d

[ISW]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt av et menneskesyn du har. Hva mener du om hjertepasienter som dør fordi de ikke får skikkelig behandling?

Anonymkode: 7c19d...189

Jeg mener at hjertepasienter ikke konstant kan gå med EKG-monitorering på seg. På samme måte kan ikke pasienter i psykiatrien konstant overvåkes. Helsevesenet fungerer ikke slik. Det er en balansegang, og det må du skjønne uten å trekke «menneskesyn-kortet». 

[AnonymBruker]

4 timer siden, issomethingwrong skrev:

Jeg mener at hjertepasienter ikke konstant kan gå med EKG-monitorering på seg. På samme måte kan ikke pasienter i psykiatrien konstant overvåkes. Helsevesenet fungerer ikke slik. Det er en balansegang, og det må du skjønne uten å trekke «menneskesyn-kortet». 

Psykiatrien er jo veldig dårlig bemannet sammenlignet med antall pasienter med tanke på f.eks døgnplasser/behandlingstilbud.
Hadde man sendt en hjertepasient hjem dagen etter en trippel-bypass uten særlig oppfølgning så vil man nok klandret sykehuset hvis det gikk galt.

Anonymkode: 801ce...947

[ISW]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykiatrien er jo veldig dårlig bemannet sammenlignet med antall pasienter med tanke på f.eks døgnplasser/behandlingstilbud.
Hadde man sendt en hjertepasient hjem dagen etter en trippel-bypass uten særlig oppfølgning så vil man nok klandret sykehuset hvis det gikk galt.

Anonymkode: 801ce...947

Jeg mener at psykiatrien er noe skjevt bemannet mht. hvem som får prioritet.

Utgangspunktet mitt er at det bør foreligge veldig gode grunner til at man skal være innlagt. Noen ganger er det nødvendig, men psykiatriske sykehus bør ikke fungere som de gamle asylene, der pasienter ble oppbevart. Jeg reagerer også på at så mange bruker suicidalitet (sitt eget liv) som et gissel for å oppnå viljen sin, og jeg skjønner faktisk en overlege som sender pasienten hjem når denne argumentasjonen kommer for femtende gang fra samme person i løpet av et år. Hvis man heller hadde sagt at man hadde det helt jævlig pga årsak X og spurte hvordan man best skulle få hjelp, tror jeg man ville fått mer kvalifisert hjelp enn å bare bli "oppbevart" noen dager og så kastet ut igjen. Det er en dårlig strategi.

Hvis man i større grad brukte fastlegen sin FØR man ble så dårlig at innleggelse var nødvendig, tror jeg også det kunne hjulpet mye.

Endret 22. april 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Jeg mener at psykiatrien er noe skjevt bemannet mht. hvem som får prioritet.

Utgangspunktet mitt er at det bør foreligge veldig gode grunner til at man skal være innlagt. Noen ganger er det nødvendig, men psykiatriske sykehus bør ikke fungere som de gamle asylene, der pasienter ble oppbevart. Jeg reagerer også på at så mange bruker suicidalitet (sitt eget liv) som et gissel for å oppnå viljen sin, og jeg skjønner faktisk en overlege som sender pasienten hjem når denne argumentasjonen kommer for femtende gang fra samme person i løpet av et år. Hvis man heller hadde sagt at man hadde det helt jævlig pga årsak X og spurte hvordan man best skulle få hjelp, tror jeg man ville fått mer kvalifisert hjelp enn å bare bli "oppbevart" noen dager og så kastet ut igjen. Det er en dårlig strategi.

Hvis man i større grad brukte fastlegen sin FØR man ble så dårlig at innleggelse var nødvendig, tror jeg også det kunne hjulpet mye.

Fastlegen har ofte et par måneders venteliste.

Anonymkode: 7c19d...189

[ISW]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fastlegen har ofte et par måneders venteliste.

Anonymkode: 7c19d...189

Det høres veldig rart ut. Alle skal ha tid til akutte problemstillinger og ellers er vel 7-10 dager det «normale»

[AnonymBruker]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Jeg mener at psykiatrien er noe skjevt bemannet mht. hvem som får prioritet.

Utgangspunktet mitt er at det bør foreligge veldig gode grunner til at man skal være innlagt. Noen ganger er det nødvendig, men psykiatriske sykehus bør ikke fungere som de gamle asylene, der pasienter ble oppbevart. Jeg reagerer også på at så mange bruker suicidalitet (sitt eget liv) som et gissel for å oppnå viljen sin, og jeg skjønner faktisk en overlege som sender pasienten hjem når denne argumentasjonen kommer for femtende gang fra samme person i løpet av et år. Hvis man heller hadde sagt at man hadde det helt jævlig pga årsak X og spurte hvordan man best skulle få hjelp, tror jeg man ville fått mer kvalifisert hjelp enn å bare bli "oppbevart" noen dager og så kastet ut igjen. Det er en dårlig strategi.

Hvis man i større grad brukte fastlegen sin FØR man ble så dårlig at innleggelse var nødvendig, tror jeg også det kunne hjulpet mye.

Akkurat dette temaet synes jeg du viser svært liten innsikt i forhold til. Å si at mange bruker suicidalitet som et middel til å oppnå "viljen sin", er etter min oppfatning ikke det som foregår, - selv om enkelte helsepersonell innimellom tenker det. Den enorme smerten og fortvilelsen som en del av de som hyler om hjelp bærer på, bør ikke snakkes om på måter som gir assosiasjoner til bortskjemte drittunger. Det er mennesker som ofte har fått dårlig kort utdelt fra starten av, som ikke har de erfaringene de trenger fra tidlig av, og som ikke mestrer å være til.  Det kan ta tid å få mot til å leve, det kan ta tid å slutte å leve livet sitt som en stadig deltakelse i russisk rulett. 

Når du sier at man bør si "man har det jævlig pga av årsak X", så forutsetter det at man vet hva X er. En del av de menneskene du er kritisk til måten de bruker psykiatrien på, har ikke den oversikten og kontrollen i livet som gjør at man kan si hva X er. De de derimot av og til roper ut til verden i håp om at noen skal høre, er at de ikke orker å ha det som de har. 

Når det gjelder dette med "gode grunner til å være innlagt", så er det et ganske komplisert spørsmål. Hvorvidt innleggelse er hensiktsmessig, har jo ikke bare med pasienten å gjøre, men også med hvilket behandlingsopplegg som tilbys. Det må være match mellom behandlingstilbudet og pasientene, for at det skal være hensiktsmessig bruk av ressursene. Hvis du for eksempel ser på pasientgrunnlaget på Modum Bad, så er alle pasientene der i stand til å klare seg uten innleggelse der og da (det er jo et kriterium for innleggelse at de er i stand til å ta vare på seg selv og ikke selvskader osv.), men nettopp de tre måneder lange innleggelsene der har for mange mennesker betydd en stor endring i livskvaliteten i etterkant. Tilsvarende gjelder for en del dps-avdelinger, - de får til miljøterapi og kan gi et tilbud med mennesker med relasjonstraumer.

Noe av det som sannsynligvis vil minske behovet for akutte innleggelser mest, er at pasientene har enkel tilgang til behandlingsapparatet og at de vet at de vil bli nøye lyttet til dersom de ytrer at de trenger mer hjelp enn de får. Det er ikke gitt at behandlingsapparatet har ressurser til å kunne gi dem det omfanget av hjelp de ønsker, men mange pasienter er i stand til å holde ut bedre mellom hver time, dersom de vet de kan henvende seg ved krise. En annen ordning som sannsynligvis oftere burde vært tilbudt, er regelmessige planlagte innleggelser i serie (for eksempel en uke hver åttende uke det kommende året), og hvor innleggelsene ikke er betinget av at pasienten skal være spesielt dårlig under innleggelsen, snarere tvert i mot. 

For en god del pasienter er det viktigste elementet i behandlingen: relasjoner. Mesteparten av behandlingen skal skje poliklinisk, men innimellom kan behandling i institusjon være hensiktsmessig og nødvendig. 

Anonymkode: 44811...e51

[AnonymBruker]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Jeg mener at psykiatrien er noe skjevt bemannet mht. hvem som får prioritet.

Utgangspunktet mitt er at det bør foreligge veldig gode grunner til at man skal være innlagt. Noen ganger er det nødvendig, men psykiatriske sykehus bør ikke fungere som de gamle asylene, der pasienter ble oppbevart. Jeg reagerer også på at så mange bruker suicidalitet (sitt eget liv) som et gissel for å oppnå viljen sin, og jeg skjønner faktisk en overlege som sender pasienten hjem når denne argumentasjonen kommer for femtende gang fra samme person i løpet av et år. Hvis man heller hadde sagt at man hadde det helt jævlig pga årsak X og spurte hvordan man best skulle få hjelp, tror jeg man ville fått mer kvalifisert hjelp enn å bare bli "oppbevart" noen dager og så kastet ut igjen. Det er en dårlig strategi.

Hvis man i større grad brukte fastlegen sin FØR man ble så dårlig at innleggelse var nødvendig, tror jeg også det kunne hjulpet mye.

Er vel ingen som ønsker å være innlagt uten god grunn?, at noen truer å ta sitt eget litt for å få hjelp sier vel mer om hvor dårlig rustet psykiatrien er her til lands.

Det burde også bygges langt flere psykiatriske institusjoner med døgnplasser som ikke er bygget opp som asyler.
Burde også være plasser/tilbud til dem som har andre psykiske problemer en psykoser og suicidalitet.

Hva kan en fastlege gjøre i dag?, skrive ut lykkepille og henvise til poliklinikk noe som kan ta lang tid og kun tilbyr det vanlige 1 time i uka samtaler i ett par måneder. 

Anonymkode: 801ce...947

[ISW]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette temaet synes jeg du viser svært liten innsikt i forhold til. Å si at mange bruker suicidalitet som et middel til å oppnå "viljen sin", er etter min oppfatning ikke det som foregår, - selv om enkelte helsepersonell innimellom tenker det. Den enorme smerten og fortvilelsen som en del av de som hyler om hjelp bærer på, bør ikke snakkes om på måter som gir assosiasjoner til bortskjemte drittunger. Det er mennesker som ofte har fått dårlig kort utdelt fra starten av, som ikke har de erfaringene de trenger fra tidlig av, og som ikke mestrer å være til.  Det kan ta tid å få mot til å leve, det kan ta tid å slutte å leve livet sitt som en stadig deltakelse i russisk rulett. 

Når du sier at man bør si "man har det jævlig pga av årsak X", så forutsetter det at man vet hva X er. En del av de menneskene du er kritisk til måten de bruker psykiatrien på, har ikke den oversikten og kontrollen i livet som gjør at man kan si hva X er. De de derimot av og til roper ut til verden i håp om at noen skal høre, er at de ikke orker å ha det som de har. 

Når det gjelder dette med "gode grunner til å være innlagt", så er det et ganske komplisert spørsmål. Hvorvidt innleggelse er hensiktsmessig, har jo ikke bare med pasienten å gjøre, men også med hvilket behandlingsopplegg som tilbys. Det må være match mellom behandlingstilbudet og pasientene, for at det skal være hensiktsmessig bruk av ressursene. Hvis du for eksempel ser på pasientgrunnlaget på Modum Bad, så er alle pasientene der i stand til å klare seg uten innleggelse der og da (det er jo et kriterium for innleggelse at de er i stand til å ta vare på seg selv og ikke selvskader osv.), men nettopp de tre måneder lange innleggelsene der har for mange mennesker betydd en stor endring i livskvaliteten i etterkant. Tilsvarende gjelder for en del dps-avdelinger, - de får til miljøterapi og kan gi et tilbud med mennesker med relasjonstraumer.

Noe av det som sannsynligvis vil minske behovet for akutte innleggelser mest, er at pasientene har enkel tilgang til behandlingsapparatet og at de vet at de vil bli nøye lyttet til dersom de ytrer at de trenger mer hjelp enn de får. Det er ikke gitt at behandlingsapparatet har ressurser til å kunne gi dem det omfanget av hjelp de ønsker, men mange pasienter er i stand til å holde ut bedre mellom hver time, dersom de vet de kan henvende seg ved krise. En annen ordning som sannsynligvis oftere burde vært tilbudt, er regelmessige planlagte innleggelser i serie (for eksempel en uke hver åttende uke det kommende året), og hvor innleggelsene ikke er betinget av at pasienten skal være spesielt dårlig under innleggelsen, snarere tvert i mot. 

For en god del pasienter er det viktigste elementet i behandlingen: relasjoner. Mesteparten av behandlingen skal skje poliklinisk, men innimellom kan behandling i institusjon være hensiktsmessig og nødvendig. 

Anonymkode: 44811...e51

Jeg sier ikke at disse menneskene er "bortskjemte drittunger" men jeg mener at man i så henseende har lagt seg til en dårlig vane. Kanskje fordi det har fungert før, hvem vet, men jeg synes egentlig at suicidalitet er et veldig dårlig argument for å presse seg framover i køen. Jeg forutsetter også at ressurskrevende innleggelser skal benyttes konstruktivt og ikke som brannslukking. 

Da jeg hadde helseangst, skulle jeg forvente at legevakten sto klar for å ta imot meg hver eneste kveld fordi jeg var redd for å være syk? Det hadde selvfølgelig vært mest behagelig for meg der og da å bli godt tatt imot og undersøkt, men i det lange løp ville effekten være dårlig. Nettopp fordi jeg ville lære meg til en dårlig vane. 

Nå er jo kanskje denne problemstillingen mest aktuell for de som har dramatiserende / cluster B personlighetsforstyrrelser. Jeg tror ikke det er så vanlig at noen med en engangsepisode av en alvorlig depresjon som knapt klarer å få i seg næring, blir avvist. Men jeg mener at med de fleste kroniske psykiske lidelser så må behandlingen inkludere at man tar ansvar for seg selv, prøver å jobbe, og mestrer livet sitt på best mulig måte etter forutsetningene. Som jeg innledningsvis sa, så hadde det sikkert i en periode for meg vært fint å være konstant EKG-overvåket. Men jeg lærte meg etter hvert at dette ikke er den beste løsningen.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg sier ikke at disse menneskene er "bortskjemte drittunger" men jeg mener at man i så henseende har lagt seg til en dårlig vane. Kanskje fordi det har fungert før, hvem vet, men jeg synes egentlig at suicidalitet er et veldig dårlig argument for å presse seg framover i køen. Jeg forutsetter også at ressurskrevende innleggelser skal benyttes konstruktivt og ikke som brannslukking. 

Da jeg hadde helseangst, skulle jeg forvente at legevakten sto klar for å ta imot meg hver eneste kveld fordi jeg var redd for å være syk? Det hadde selvfølgelig vært mest behagelig for meg der og da å bli godt tatt imot og undersøkt, men i det lange løp ville effekten være dårlig. Nettopp fordi jeg ville lære meg til en dårlig vane. 

Nå er jo kanskje denne problemstillingen mest aktuell for de som har dramatiserende / cluster B personlighetsforstyrrelser. Jeg tror ikke det er så vanlig at noen med en engangsepisode av en alvorlig depresjon som knapt klarer å få i seg næring, blir avvist. Men jeg mener at med de fleste kroniske psykiske lidelser så må behandlingen inkludere at man tar ansvar for seg selv, prøver å jobbe, og mestrer livet sitt på best mulig måte etter forutsetningene. Som jeg innledningsvis sa, så hadde det sikkert i en periode for meg vært fint å være konstant EKG-overvåket. Men jeg lærte meg etter hvert at dette ikke er den beste løsningen.

Jeg tror ikke du forstår hva alvorlig angst/depresjon/suicidalitet er. Det er noe ganske annet enn helseangst.

Anonymkode: 7c19d...189

[ISW]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke du forstår hva alvorlig angst/depresjon/suicidalitet er. Det er noe ganske annet enn helseangst.

Anonymkode: 7c19d...189

Du trenger ikke å dra det kortet heller.

Jeg tror jeg vet ganske godt hva en alvorlig psykisk lidelse er.

I flere år har du motargumentert med det samme "du skjønner ikke...". Nei, suicidal har jeg aldri vært. Men jeg har nok hatt et symptomtrykk som kunne gjort de fleste suicidale.

Hvem er du forresten til å vite hva jeg har og ikke har opplevd? Jeg skulle ønske jeg kunne svare høflig, men jeg opplever deg så usaklig at den beste responsen rett og slett er "klapp igjen".

Endret 22. april 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

5 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Du trenger ikke å dra det kortet heller.

 

Når du snakker om "prøver å jobbe" forstår du virkelig ikke alvorlighetsgraden. Er du så syk, KLARER DU IKKE Å JOBBE.

5 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tror jeg vet ganske godt hva en alvorlig psykisk lidelse er.

I flere år har du motargumentert med det samme "du skjønner ikke...".

Jeg vet ikke hva du snakke om.

Anonymkode: 7c19d...189

[ISW]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Når du snakker om "prøver å jobbe" forstår du virkelig ikke alvorlighetsgraden. Er du så syk, KLARER DU IKKE Å JOBBE.

Jeg vet ikke hva du snakke om.

Anonymkode: 7c19d...189

Nå er det litt utfordrende å vite hvem som er hvem av dere anonyme, men det har vært en stund her hvor en (du?) hele tiden skrev akkurat den samme setningen som du skrev nå.

Uansett er poenget mitt at du ikke har lov til å kneble en diskusjon med denne hersketeknikken. Og du vet virkelig ingenting om hvordan jeg har hatt det tidligere.

Din øverste påstand er både upresis og til dels feil. Jeg skrev ingenting om at man skulle jobbe når man var på det sykeste, og dertil er det mange som har gått på jobb en dag og tatt livet sitt den neste.

Endret 22. april 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

14 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg sier ikke at disse menneskene er "bortskjemte drittunger" men jeg mener at man i så henseende har lagt seg til en dårlig vane. Kanskje fordi det har fungert før, hvem vet, men jeg synes egentlig at suicidalitet er et veldig dårlig argument for å presse seg framover i køen. Jeg forutsetter også at ressurskrevende innleggelser skal benyttes konstruktivt og ikke som brannslukking. 

Da jeg hadde helseangst, skulle jeg forvente at legevakten sto klar for å ta imot meg hver eneste kveld fordi jeg var redd for å være syk? Det hadde selvfølgelig vært mest behagelig for meg der og da å bli godt tatt imot og undersøkt, men i det lange løp ville effekten være dårlig. Nettopp fordi jeg ville lære meg til en dårlig vane. 

Nå er jo kanskje denne problemstillingen mest aktuell for de som har dramatiserende / cluster B personlighetsforstyrrelser. Jeg tror ikke det er så vanlig at noen med en engangsepisode av en alvorlig depresjon som knapt klarer å få i seg næring, blir avvist. Men jeg mener at med de fleste kroniske psykiske lidelser så må behandlingen inkludere at man tar ansvar for seg selv, prøver å jobbe, og mestrer livet sitt på best mulig måte etter forutsetningene. Som jeg innledningsvis sa, så hadde det sikkert i en periode for meg vært fint å være konstant EKG-overvåket. Men jeg lærte meg etter hvert at dette ikke er den beste løsningen.

Slik jeg ser det, så fortjener også disse menneskene å få hjelp til å leve. Inntil de har funnet måter å klare det på, så synes jeg det er like viktig at helsevesenet bruker penger på dem som på andre livstruende lidelser. 

Selvfølgelig bør behandlingen være orientert mot å bidra til at mennesker både tar ansvar for seg selv og får muligheter til å jobbe, men dersom lidelsestrykket er så heftig at noen trenger ivaretakelse en periode, så synes jeg de skal oppleve at de kan bli ivaretatt på måter som er tilstrekkelig gode for dem. 

F.eks. mennesker som har opplevd relasjonstraumer i tidlig alder, vil gjennom god behandling kunne få en såpass god livskvalitet at de vil kunne kalle seg friske. Tilsvarende for mange med eupf. Selv om behandlingen kan bli langvarig og ressurskrevende, så ønsker jeg et samfunn som er villig til å gi behandling til mennesker som har kommet dårlig ut fra starten av. Av og til vil disse menneskene ikke orke å leve det neste døgnet, og hvis det nå er slik, så synes jeg det er viktigere å prøve å hjelpe dem enn å være opptatt av å oppdra dem. I tillegg mener jeg selvfølgelig at man skal være bevisst farene med langvarige og lite konstruktive innleggelser, men avvisning bør ikke være måten folk møtes på. 

Det er for øvrig ganske tankevekkende at du sammenligner din helseangst med situasjonen til mennesker med for eksempel eupf. Det var vel ingen særlig stor sannsynlighet for at du skulle dø i løpet av helgen pga helseangsten? Når det gjelder mennesker med bla eupf, så er det et ikke ubetydelig antall som dør av sin sykdom. 

Anonymkode: 44811...e51

[AnonymBruker]

19 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Du trenger ikke å dra det kortet heller.

Jeg tror jeg vet ganske godt hva en alvorlig psykisk lidelse er.

I flere år har du motargumentert med det samme "du skjønner ikke...". Nei, suicidal har jeg aldri vært. Men jeg har nok hatt et symptomtrykk som kunne gjort de fleste suicidale.

 

Der tror jeg du tar feil. 

Anonymkode: 44811...e51

[ISW]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik jeg ser det, så fortjener også disse menneskene å få hjelp til å leve. Inntil de har funnet måter å klare det på, så synes jeg det er like viktig at helsevesenet bruker penger på dem som på andre livstruende lidelser. 

Selvfølgelig bør behandlingen være orientert mot å bidra til at mennesker både tar ansvar for seg selv og får muligheter til å jobbe, men dersom lidelsestrykket er så heftig at noen trenger ivaretakelse en periode, så synes jeg de skal oppleve at de kan bli ivaretatt på måter som er tilstrekkelig gode for dem. 

F.eks. mennesker som har opplevd relasjonstraumer i tidlig alder, vil gjennom god behandling kunne få en såpass god livskvalitet at de vil kunne kalle seg friske. Tilsvarende for mange med eupf. Selv om behandlingen kan bli langvarig og ressurskrevende, så ønsker jeg et samfunn som er villig til å gi behandling til mennesker som har kommet dårlig ut fra starten av. Av og til vil disse menneskene ikke orke å leve det neste døgnet, og hvis det nå er slik, så synes jeg det er viktigere å prøve å hjelpe dem enn å være opptatt av å oppdra dem. I tillegg mener jeg selvfølgelig at man skal være bevisst farene med langvarige og lite konstruktive innleggelser, men avvisning bør ikke være måten folk møtes på. 

Det er for øvrig ganske tankevekkende at du sammenligner din helseangst med situasjonen til mennesker med for eksempel eupf. Det var vel ingen særlig stor sannsynlighet for at du skulle dø i løpet av helgen pga helseangsten? Når det gjelder mennesker med bla eupf, så er det et ikke ubetydelig antall som dør av sin sykdom. 

Anonymkode: 44811...e51

Jeg håper på en viss saklighet vedrørende sistnevnte. Nei, selvfølgelig vet jeg at disse lidelsene ikke er sammenlignbare. Men med det sagt, det er mange med helseangst som er suicidale av symptombelastningen. Men sykdommen har jo en viss forebyggende effekt. 

Nei, jeg ønsker ikke et elitesamfunn der mange faller utenfor. Det har jeg heller aldri påstått. Men det er jo dessverre grenser for hva et helsevesen kan gjøre. Jeg antar du ikke mener at ti somatisk syke mennesker skal dø fordi en i psykiatrien skal reddes? Dette er satt på spissen, men ressursene skal jo fordeles. Og - jeg skjønner ikke hvorfor det er verre at noen dør av selvmord enn hjertestans? Det dør 15.000 mennesker i året av hjertestans, tretti ganger mer enn selvmord. Mange kunne vært reddet med implanterbar hjertestarter. Hvor er oppropene for disse?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Nå er det litt utfordrende å vite hvem som er hvem av dere anonyme, men det har vært en stund her hvor en (du?) hele tiden skrev akkurat den samme setningen som du skrev nå.

Uansett er poenget mitt at du ikke har lov til å kneble en diskusjon med denne hersketeknikken. Og du vet virkelig ingenting om hvordan jeg har hatt det tidligere.

Din øverste påstand er både upresis og til dels feil. Jeg skrev ingenting om at man skulle jobbe når man var på det sykeste, og dertil er det mange som har gått på jobb en dag og tatt livet sitt den neste.

Det er ikke normen. Det er sikkert noen alvorlig kreftsyke som har gått på jobben og dødd dagen etterpå. Det er heller ikke normen.

Anonymkode: 7c19d...189

[AnonymBruker]

11 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg håper på en viss saklighet vedrørende sistnevnte. Nei, selvfølgelig vet jeg at disse lidelsene ikke er sammenlignbare. Men med det sagt, det er mange med helseangst som er suicidale av symptombelastningen. Men sykdommen har jo en viss forebyggende effekt. 

Nei, jeg ønsker ikke et elitesamfunn der mange faller utenfor. Det har jeg heller aldri påstått. Men det er jo dessverre grenser for hva et helsevesen kan gjøre. Jeg antar du ikke mener at ti somatisk syke mennesker skal dø fordi en i psykiatrien skal reddes? Dette er satt på spissen, men ressursene skal jo fordeles. Og - jeg skjønner ikke hvorfor det er verre at noen dør av selvmord enn hjertestans? Det dør 15.000 mennesker i året av hjertestans, tretti ganger mer enn selvmord. Mange kunne vært reddet med implanterbar hjertestarter. Hvor er oppropene for disse?

Er vel ikke mange kardiologer som klager over at mennesker med hjertelidelser ikke får tilstrekkelig behandling eller at budsjettene er skrapet inn til beinet, innenfor psykiatrien er det derimot bred enighet om at de er tildelt alt for lite ressurser og at pasienter ikke får den behandlingen de bør ha. 

Nå kan det jo kanskje også tilføyes att de med helseangst også koster helsevesenet en del.
Er ikke ett fåtall MR og CT undersøkelser etc. som er totalt ubegrunnede. Men, terskelen for å nekte disse pasientene med helseangst å få utført X antall dyre tester er høy. I psykiatrien møter du fort avslag grunnet begrensede midler.

Jeg syntes det er verre at noen som er psykisk syke og ber om hjelp ikke får tilstrekkelig behandling dør av selvmord vs. at en tilfeldig person faller om av hjertestans, dette da det førstnevnte kunne vært mye lettere forhindret.

Anonymkode: 801ce...947