Gå til innhold

Opprop: Kjære Helseminister Bent Høie: opprop fra helsepersonell om forholdene innen psykisk helse.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

https://www.opprop.net/kjare_helseminister_bent_hoie_opprop_fra_helsepersonell_om_forholdene_innen_psykisk_helse

Kjære Helseminister Bent Høie.

Det er i det siste via NRK kommet frem svært nedslående tall knyttet til selvmordsstatistikken i Norge. Tallene er i stor grad knyttet til pasienter som har vært i behandling under psykisk helsevern eller nylig utskrevet. Det er alvorlig; og det reiser mange spørsmål. Psykisk lidelse kan gi seg utslag i tilstander som er vanskelige å behandle, både terapeutisk og medikamentelt. Som tidligere sagt, er det neppe mulig å fange opp og redde alle. Men hvorfor klarer vi ikke å hjelpe flere?

Der finnes ikke ett svar på dette og forskningen vil forhåpentligvis gi flere svar. Men ett tema har vært helt utilstrekkelig drøftet. Nemlig at vi har et behandlingssystem som i de siste ca 10-15 årene ikke lenger legger til rette for tilstrekkelig hjelp til de med stort lidelsestrykk.

Trygghet og stabilitet i behandlingen forutsetter også kontinuitet, muligheten for langvarige behandlingsforløp og relasjoner til een eller få behandlere man kan knytte seg til. Vi har i dag et helsevesen som ikke er i stand til å ivareta dette behovet. I stedet har vi et system med store kapasitetsproblemer, hvor pasienter ofte må nøye seg med et minimum i forhold til behovet, og hvor behandlingsrelasjoner over lengre tid sjeldent er mulige.

Anonymkode: da110...8f1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Vi går jo alle inn i problematikken (selv som  bare pasienter )for å redde alle som vil ha vår hjelp og lage vårt et liv og virke. 

Det er så mange rare holdninger i samfunnet i dag. Mye hva som vanskeliggjør synes jeg. Kanskje har vi for mye tro på de profesjonelle og bør få familien og de foresatte mer på banen.Det er jo tydelig at pasienten ikke møter nok forståelse og hjelp til å gjenvinne sitt liv slik det er i dag.

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ingen vansker med å forstå at alt kan ikke være lett men problemet er jo at tingene fungerer ikke optimalt over hele fjøla. Det er ikke bare et og aannet tilfelle.

Man kan fristes til å spørre om der finnes noen kriterier som gjør at det kan komme på tale om at en person institusjonaliseres. Hva slags kriterier er dette. Kan de uttrykkes med ord eller er det en egen liste med diagnoser hvorav personen har treff på minst fem eller lignende.

Som vanlig privatperson blir man veldig engstelig og redd. Man tenker. Bør jeg begynne å rydde opp etter meg eller beskikke mitt bo allerede som førtiåring selv om jeg ikke har grunn til å tro eller fått beviselig beskjed om alvorlig sykdom. Psykisk lidelse er jo en alvorlig lidelse men i og med at samfunnet i et helt liv har stilt så lite opp for mange. Ja så er det kanskje ikke så alvorlig?? Og tenk på alle de som ligger igjen på slagmarken.Alt er ikke bare.

Ingen har lyst å være noen til byrde. Aller minst mennesker med psykisk lidelse. En annen ting er at det er sjelden noen har papirer som en kjent statsminister hadde på sin sykdom. Det er nok mere sjeldent. Folk har bare huller i tenner og CV og har alltid båret tapet også etter overgrep selv. Selv når de på første rad i kirken kanskje blir bedt om å skjule de mest synlige spor. Hva gir vi dem som kanskje trenger oss mest.Alle har vi vårt å tenke på tror jeg. Ikke minst de som styrer og steller og gir til verdige trengende forhåpentlig. Om noen tør å være enige eller nikke samtykkende da.???

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Kanskje burde man innen psykisk helsevern lære mer av de som jobber med somatiske pasienter som jo også ofte kan være livstruende.Alt går jo på kjennskap og vennskap i dag og det virker som de er så mye flinkere til å hegne om sine. Alle hegner jo om sine i dag. Det er slik vårt system er kommet til å fungere virker det som. Hva gjør at somatikken er så mye bedre håndtert egentlig.?

Er det egentlig så smart å opprettholde sånne skiller?

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Deg er store feil og mangler psykiatrien.  Det er selvfølgelig det som har med den lange tiden det tar før folk får hjelp. Og at psykiatrien er vanskelig å få kontakt med om kvelden, i helgene og i ferier da kriser ofte topper seg.

Men selv om en får behandling så kan kvaliteten være svært variable , det er for mye opp til den enkelte behandler hva behandlingen skal bestå av. Ikke for å si noe negativt om utlendinger, men folk som snakker og forstår dårlig norsk burde kanskje ikke jobbe i en tjeneste der god kommunikasjon er grunnsteinen. 

Dessuten synes jeg at for mye av behandlingen består av for mye tørrprat og lite substans. Det er bra at pasienten selv skal tenke rundt sine problemer og forsøke å finne løsninger ,men når pasienten går seg vill i egne problemer må psykiatrien være mer villig til å gå aktiv inn med mer praktisk hjelp. For  " hva synes du selv da ?" Behandlingen er ofte ikke nok .

Brukerstyrt plass der pasienten selv kan legge seg inn på avdelingen for å avverge forverring burde også bli brukt mye mer enn i dag.

Anonymkode: b7593...f85

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Man sparer inn penger på alt man kan. Jeg tror dette er den egentlige årsak til at alt går så dårlig. Men strengt tart driter jeg fullt det hele. Det er ganske riktig.😊

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Det er lange køer for alt i dag. Lengst er det om man har klaget på noe. Alle kan bli syke og jeg tror vi alle ønsker bedring av tilstandene.😊

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Man driver hasard med menneskeliv i dag er mitt inntrykk. Men at noe hjelper har jeg mistet mye troen på.

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg synes det er mye bedre i psykiatrien nå, enn da jeg var førstegangsinnlagt med psykose i 92. Da vippet de meg over på ett sykehjem når tvangsmedisineringsvedtaket var i boks. Nå fortiden får jeg da hjelp med en gang skulle jeg trenge det. Oppfølging etter sykehjemsopphodet var også elendig fikk vel 14 timer på dps og jeg hadde en alvorlig diagnose (schizofreni) og null nettverk penger eller noe som helst.

 

Så jeg skjønner ikke hvordan noen kan hevde det er verre nå?

 

Det eneste må vel være tunge avdelinger som folk lå på for livet, de mangler, men er det noe å savne?

Anonymkode: dfe2c...28d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Vi er bare så veldig mange i køene i kampen for vår sak i dag. Både pasienter og arbeidsledige og mange andre kasus alt hulter i bulter. Mye av skylda må bare systemets sendrektighet ta opplever jeg. Er der noe annet valg enn bare å stå på videre selv om man har mistet troen på det meste. Snart er alt bare svindel føler jeg.

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Godt noen " trekker i nødbremsen" og varsler. Det inngir mye respekt fra oss alle. Ville bare gjerne si fra om det også jeg.

Anonymkode: 859b0...7db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...