samboer med sosial fobi

[Gjest masterlu]

hei

Jeg har en samboer som liver av sosial fobi. Han går på attføring og er for tiden under behandling.

Selv håper han på uføretrygd ettersom han mener han aldri vil takle en jobb-situasjon.

Behandlingen han går til nå, er ren samtale-terapi.

Jeg mener at han burde utsette seg litt for de situasjonene han ikke liker, slik at han kanskje innser at det ikke er så farlig allikevel.

F.eks. liker han ikke å gå i butiken alene, han vil ikke være på kafe, han liker ikke å reise med offentlig transport osv.

Jeg mener han kunne øve på disse tingene og at det ville være mere hensiktsmessig enn å sitte å prate om hvorfor han har sosial fobi (mobbing i ung alder, isolasjon i snart 10 år)

Behandleren synes å mene at samboeren min ikke skal presse seg til noe før han er klar, men ærlig talt, er han ikke klar etter å ha sittet på ræva (unnskyld uttrykket) i ti år, så blir han vel ikke klar heller..

Han har blitt tilbudt piller, men det vil han ikke ta. Jeg er enig med ham på det punktet ettersom jeg er redd han skal bli avhengig, eller forandre karakter.

Hva mener du om samtale-terapi som behandling for min samboer? Er jeg for hard som ønsker å presse ham litt?

[Gjest Tidligere sosialfobiker]

Jeg tror ikke det er noen hensikt i å presse ham før han er klar og vil selv. Men det er kanskje en ide å gjøre ham oppmerksom på at det er det som må til for å bil bra.

[Gjest Nils Havard Dahl]

Samtaleterapi i den form du beskriver har sannsynligvis ingen effekt på hans sosiale fobi.

Korrekt behandling av alvorligere tilfeller av denne sykdommen er kominasjonen av et SSRI (Seroxat), kognitiv terapi med et betydelig innslag av eksponering (å utsette seg for de skremmende situasjoner.

Det er ingen fare for avhengighet eller personlighetsendring (bortsett fra mindre sjenerthet/sosial angst) ved bruk av SSRI.

Jeg vil således gi deg helt rett i din vurdering av pågående behandling! :-)

Tilslutt et spørsmål av etisk/moralsk karakter: Vil det være riktig å gi en person uføretrygd og dermed la samfunnet forsørge han for en sykdom hvor det finnes god behandling/medisin med lite bivirkninger og ingen avhengighetsfare når han selv på rent følelsesmessig grunnlag ikke en gang er villig til å forsøke denne behandlingen?

[Gjest masterlu]

Samtaleterapi i den form du beskriver har sannsynligvis ingen effekt på hans sosiale fobi.

Korrekt behandling av alvorligere tilfeller av denne sykdommen er kominasjonen av et SSRI (Seroxat), kognitiv terapi med et betydelig innslag av eksponering (å utsette seg for de skremmende situasjoner.

Det er ingen fare for avhengighet eller personlighetsendring (bortsett fra mindre sjenerthet/sosial angst) ved bruk av SSRI.

Jeg vil således gi deg helt rett i din vurdering av pågående behandling! :-)

Tilslutt et spørsmål av etisk/moralsk karakter: Vil det være riktig å gi en person uføretrygd og dermed la samfunnet forsørge han for en sykdom hvor det finnes god behandling/medisin med lite bivirkninger og ingen avhengighetsfare når han selv på rent følelsesmessig grunnlag ikke en gang er villig til å forsøke denne behandlingen?

Tusen takk for svar.

Det er mulig jeg har en litt lavere moral enn deg, for jeg har ingen problemer med at han blir uføretrygdet og "forsørget" av samfunnet

Derimot tror jeg for hans egen del at det vil være bedre å komme ut i jobb. Tror han vil ha godt av å se at det ikke er så "farlig" som han, og selvfølelsen hans vil nok også øke etterhvert.

Jeg er nok litt mer opptatt av hans velvære enn samfunnets beste

Tror du forresten jeg kan ta direkte kontakt med hans lege og fortelle hvordan behandlingen foregår? Jeg tror nemlig ikke legen er klar over at dette er kun basert på samtale-terapi, og som du sier så vil jo ikke dette hjelpe ham.

Selv om min samboer er fornøyd med behandling (naturlig nok, siden det ikke krever noe av ham) så bør behandlingen kanskje revurderes?

Hilsen

[Gjest Kanskje dumt spørsmål?]

Tusen takk for svar.

Det er mulig jeg har en litt lavere moral enn deg, for jeg har ingen problemer med at han blir uføretrygdet og "forsørget" av samfunnet

Derimot tror jeg for hans egen del at det vil være bedre å komme ut i jobb. Tror han vil ha godt av å se at det ikke er så "farlig" som han, og selvfølelsen hans vil nok også øke etterhvert.

Jeg er nok litt mer opptatt av hans velvære enn samfunnets beste

Tror du forresten jeg kan ta direkte kontakt med hans lege og fortelle hvordan behandlingen foregår? Jeg tror nemlig ikke legen er klar over at dette er kun basert på samtale-terapi, og som du sier så vil jo ikke dette hjelpe ham.

Selv om min samboer er fornøyd med behandling (naturlig nok, siden det ikke krever noe av ham) så bør behandlingen kanskje revurderes?

Hilsen

Dette re kanskje et dumt spørsmål, men vil ikke samboeren din bli frisk? Vil han virkelig leve med den ****** angsten hele resten av livet? Han vet ikke hva han gjør.

[Gjest masterlu]

Dette re kanskje et dumt spørsmål, men vil ikke samboeren din bli frisk? Vil han virkelig leve med den ****** angsten hele resten av livet? Han vet ikke hva han gjør.

Synes ikke det var et dumt spørsmål.

Det er nemlig slik at så lenge han unngår de situasjonene som plager ham, så har han det ganske OK. Det hemmer oss jo ganske mye sosialt, f.eks. omgås ikke venner, vanskelig å dra på kino, kafe, i butikken, på ferier osv.

Tror han bare velger den letteste veien. Nemlig å fortsette å holde seg for seg selv og bare være fornøyd hjemme.

[Gjest Smily]

Jeg tror ikke det er noen hensikt i å presse ham før han er klar og vil selv. Men det er kanskje en ide å gjøre ham oppmerksom på at det er det som må til for å bil bra.

Min erfaring er:

Oppstart med til eksempel Seroxat ( mange flere indiv. valg i.h.h.t. helhetlig tilstand - Fontex, Fevarin osv..)

Etter kanskje 1- 2-3 mnd blir din samboer selv i stand til å klare å bli motivert/ motivere seg selv for neste fase.

Om medisinen virker vil samtaleterapi også begynne å ha en hensikt - likedan selvtrening alene - sammen med noen gjerne nøytrale personer.

Tror veldig små skritt av gangen = mestring = videre motivasjon= mere mestring.

Motsatt ved ikke mestring( for store steg ad gangen )= tilbaketrekning - skyldfølelse = mere angst.

Jeg er ikke fagmann, men mye erfaring selv i livet både i arbeid med mennesker og egne problemer.

Lykke til og ha en fin dag.

[jlh]

Hei!

Leste innlegget ditt. Tenkte jeg ville skrive noen ord. Jeg er absolutt enig med deg i at din samboer bør oppsøke situasjoner som han får angst i. Unngåelse fører bare til mer angst, og gjør alt mye verre. Har selv personlig "erfaring" på dette området, og livet mitt ble lettere etter en stund å ha presset meg selv ut i situasjoner og "stått i angsten".

Hilsen jlh