Kjærlighet

[Gjest Frukt]

Jeg har vært sammen med en dame i 4 1/2 år nå, og jeg føler at vi har havnet i en veldig tung og vond sirkel. Vi har et barn sammen som snart er 3 år.

Problemet er at når jeg var i militæret (1. gangs tjeneste), hadde jeg en veldig stressende og tidkrevende tjeneste, og min samboers venner hadde flyttet ut av byen for å studere. Hun ble altså hjemmeværende i ett år med det nesten nyfødte barnet vårt, mens jeg som var i tjeneste kom hjem til middag og familie hver dag og la meg tidlig hver kveld (det ble dårlig med pleie av det personlige, sex og romantikk). Hun klagde og jeg var bundet mellom barken og veden. Jeg var jo tvunget til militæret.

Når jeg var ferdig i militæret flyttet vi direkte til en annen by og begynte på en høgskole. Jeg håpet at hun ville få seg noen venner her, slik at jeg ikke ble den eneste oppmerksomheten hennes. Hun har fått seg venner, men ønsker ikke å få dem på besøk, og sjelden er hun selv på besøk heller. Jeg har altså igjen 100 % ansvar for å underholde henne. Jeg klarer det ikke! En person kan ikke fylle en annen persons hverdag alene. Jeg må jo ha tid til meg selv. Hun er mest interessert i å være med meg hele tiden. Jeg har en glødende interesse for hobbyen min, men den får jeg ikke LOV til å holde på med. Hun har ikke noen hobbyer. De siste to årene etter militæret har hun unnviket meg (ikke kyss, ikke klemming). Hun vil ha pjusk. (Det går bare den ene veien). Jeg får ikke noe igjen. Når vi en gang i blandt (sjelden) har sex, er det mest kjedelige greier. Jeg prøver å tilfredstille henne etter beste evne (også oralt) og hun får orgasme somregel 1 gang, av og til 2 eller 3. Men hun ligger bare der og tar, men gir ALDRI. Vi var forresten begge jomfruer når vi møttes som rødruss i 1996 og hadde debut etter 6 mnd. Jeg er utrolig glad i henne, og jeg vet at hun er veldig glad i meg, men nå begynner forholdet vårt å virkelig slite. Jeg sover på gjesterommet og kommer sannsynligvis til å se meg om etter en hybel på mandag (det er fredag). Det er bare så mange ting som svirrer i hodet mitt. Jeg tenker på henne, som ikke er veldig selvstendig når det gjelder f.eks. å søke om overgangsstønad og slikt (hun har telefonskrekk), barnet vårt, meg selv og økonomi samt hvordan det vil bli å være alene igjen. Jeg ønsker å vite om andre som har vært i lignende situasjon, og hvordan livet ble etterpå. Jeg har aldri ellers vært i noe seriøst forhold. Noen råd om hvordan JEG kan redde forholdet vårt?

[blink]

Hei. Først vil jeg si at jeg synes du virker ryddig og grei. Militæret må han ha, og skole må man også ha. Din venninne virker litt "uselvstendig" og tiltaksløs. Jeg går ut fra at du tilbyr å passe barnet slik at hun kan drive med noe hun har lyst til, enten en hobby eller trene, gå og handle eller hva som helst.

Du har vært sammen med henne i over 4 år, og du kjenner henne vel forhåpentligvis en del. Hva trives hun med å gjøre, hun er vel interessert i noe.

Snakk alvorlig med henne. Si at du er bekymret fordi hun ikke har noen andre interesser, du vil jo kun hennes beste og at hun skal ha det godt. La henne prøve å sette ord på hva hun ønsker. Det er jo selvfølgelig fint at hun vil være sammen med deg, men hun trenger å utvikle selvstendighet. Det er der du må hjelpe henne. Har hun dårlig selvtillit? Da kan du hjelpe henne å få livslysten tilbake. Er hun deprimert? Kanskje hun kan få hjelp med medisiner. Det er ikke sunt å gå og ikke være interessert i noe.

Håper du kanskje kan bruke noe av det jeg skrev. Ønsker deg lykke til og hører gjerne mer om hvordan det går.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Slik jeg forstår innlegget ditt har du og samboeren din viktige spørsmål å ta stilling til nå. Jeg vil anbefale deg ikke å flytte ut før dere har fått avklart situasjonen mer. Dere har et barn sammen og er foreldre.

du skriver mye om din samboers isolerte situasjon. Jeg merket meg at du skrev hvordan hun brått hadde blitt husmor og mor mens vennene hennes flyttet ut for å studere etter videregående. Kan hun ha fått et knekk da? Du sier at dere begge er glad i hverandre. Det er et godt utgangspunkt og kan gi mye håp.

Slik jeg ser det vil jeg foreslå for dere å ta kontakt med f.eks. et familievernkontor nå. Drøft ideen med din samboer før du ringer. Dere kommer lenger med å jobbe med problemene sammen enn at du skal redde forholdet alene.