Samlivsbrudd - medisinering

[marinøkkel]

Hei!

For halvannen måned siden tok jeg avgjørelsen om å bryte ut av et "dødt" samboerforhold (to små barn inkludert).

Ukene som har fulgt etter dette har vært vanskelige. Eier nesten ikke ork til noe som helst. Ting som vanligvis gleder meg betyr ikke noe nå. Enten grubler jeg i det vide og det breie, eller går jeg i en tankeløs tilstand, et slags vakuum.

Har hatt noen perioder innimellom på ett par dager hvor jeg har vært tilnærmet normal, og prøver da å ta igjen litt av den ekstra oppmerksomheten ungene er vant med å få.

Men klart de merker at ting er galt fatt (3 og 5 år), selv om det ikke er krangling e.l. hjemme. Mamma er mentalt fraværende og pappa er fysisk fraværende, han jobber sent nesten hver kveld og halve helgen.

Har gode venninner å snakke med, men ble litt betenkelig da den ene i dag lurte på om jeg vurderte noe medisiner siden jeg var så deppa.

Jeg synes dette virker som en noe lettvint løsning, er det ikke "kjempe-normalt" å være nedfor før/mens/etter samlivsbrudd?

Skal en ikke prøve å la denne prosessen gå sin gang før en blander inn medikamenter?

Klart, hvis dette ikke gir seg og jeg går i mørket mitt i måneder så føles det mer naturlig å oppsøke hjelp, men ennå synes jeg det er for tidlig...

Tror selv avlastning m.t.p. ungene og gode samtaler er veien å gå foreløpig.

Noen erfaringer - anyone?

[Gjest ikke undertegnet]

Det er klart det er best hvis du greier deg uten medisiner, det er det vel ingen tvil om. Men, jeg synes ikke en nødvendigvis skal plage seg selv alt for lenge, det går ut over omgivelsene det også. Selv opplevde jeg et samlivsbrudd for snart 1 år siden og selv om det var et ekteskap som ikke hadde fungert på flere år så hadde det tross alt tatt 25 år av mitt liv. Jeg falt helt sammen, det var omtrent som om hele min verden fallt sammen, selv om det ikke hadde noe med "kjærlighetssorg" i den forstand å gjøre. Min lege anbefalte å prøve cipramil en periode. Det fungerte aldeles utmerket.ikk livsgnisten tilbake etter et par uker og siden ahr den vært der. Ingen bivirkning, bortsett fra mangelnde sexlyst, noe som heller ikke var så aktuelt på den tiden. Jeg holder nå på med nedtrapping og det går helt fint. Jeg trodde jeg skulle komme tilbake ned til bølgedalen, men har ikke gjort det enda.I mellomtiden er også mange praktiske brikker falt på plass og jeg har funnet fotfeste igjen, parallett med at jeg har brukt medisiner. Mitt råd er derfor: Prøv uten medisiner, men hvis det går ut over deg selv og dine omgivelser alt for lenge, skal du ikke være redd for å prøve ihvertfall.Lykke til.

[Gjest Papinjas]

Mitt råd (selverfart): la det gå en tid før du prøver medisiner.

Det er vel en form for sorgprosess du må igjennom. Det går lettere UTEN medisiner. Medisiner forsegler lett slike akutte følelser.

Taler av bitter erfaring. JEG brukte medisiner siden DE mente det var best. Var for sliten til argumentere da. OG jeg trengte sykemelding. Medisinering var et krav for å få det. Tro det eller ei!

[lina1365380363]

Det er vel normalt å reagere slik du gjør nå.

Det er tross alt barn med i bildet, og det er ikke bare,bare med et samlivsbrudd. Det blir mange forskjellige følelser å stri med.

Du har egne bra forslag hva du kan gjøre!

Gjør det du føler er riktig!

Lykke til!