All aktivitet

Hva skal du? Jeg skal på fjellet Anonymkode: 309a2...4fa

Jeg er ikke ute etter hjelp, bare etter andres tanker og erfaringer. Jeg er en voksen person med ansvar for meg selv. Jeg setter pris på Glitter sitt svar, da det får meg til å føle at jeg ikke er alene om disse tankene. HI Anonymkode: a2f8e...7c8

Er anoreksi et fenomen av luksussamfunnet? Det er jo kun i et overflodssamfunn at tynnhet blir sett på som noe positivt. Før ble det jo ansett som status å være tykk, fordi det viste at man var rik og hadde ressurser. Kun de fattige var tynne, fordi de hadde ikke mer mat tilgjengelig. Følelsene som ligger under er jo universelle, men måten de kommer frem på er jo relatert til hver enkelt kultur.

For tykke for hva om jeg kan spørre? De fleste vil ikke se ut som et beinrangel. Anonymkode: b259b...298

Hvilken hjelp skulle dette være til en svært spiseforstyrret person? Anonymkode: b259b...298

Ja, man blir ikke bare opphengt i sin egen vekt. Man blir opphengt i andre sin også. Jeg sammenlignet meg med andre hele tiden og jeg registrerte hvor mye de spiste og hvis en tykk person skeiet ut og spiste et større måltid så ville jeg bli mer redd for å Skeie ut selv, for da kunne jeg bli like tjukk også. Jeg har også automatisk bare syntes synd på overvektige, de må jo ha det forferdelig med seg selv. Uten å klare å skjønne at ikke alle knytter sin verdi til tallet på badevekta.

Å ja det glemte jeg nesten, ELSKER mellomrommet mellom lårene mine jeg også. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli så tynn at jeg må legges inn. Men jeg var ungdom på 90-tallet, og heroin chic og Kate Moss er fremdeles mitt ideal. Jeg kommer aldri noensinne til å få et "sunt" forhold til kroppen min. Og jeg synes helt ærlig at jeg ser mye bedre ut når jeg er undervektig enn normalvektig, og synes dessuten at de fleste andre også er for tykke. Anonymkode: a2f8e...7c8

Nei. For jeg får ikke hjelp i psykiatrien sånn sett. Jeg er i full jobb og betaler privat psykolog. Anonymkode: a2f8e...7c8

Jeg har akkurat kjøpt meg airfryer så dette skal jeg definitivt teste ut. Jeg elsker laks

Sånn følte jeg det selv også. Har ikke hatt diagnosen anoreksi da, laveste BMI jeg har hatt er vel 18,5. Men på meg så det veldig tynt ut da jeg har en bred beinbygning. Selv nå med litt over 25 i BMI er kragebeina synlig. Jeg digget spesielt å ha mellomrom mellom lårene. Jeg sjekket meg daglig om jeg fortsatt var like tynn, samt veide meg hver dag. Men etter hvert ble jeg bare tom i hode og lei av at alt handlet om maten. Ble også lei de gangene jeg mistet kontrollen og overspiste. Så begynte å spise mer la litt på meg, men ikke mye. Men så begynte jeg å drikke mer alkohol og la på meg 18 kg på ett år. Så her sitter jeg lettere overvektig og savner å være så tynn. Savner likevel ikke det jeg måtte ofre for å være det. Konstant tenke kalorier og tall, konstant fokus på eget utseende, ignorere sult, kraftige blodtrykksfall, bortfall av mensen, frykt for å feks dra ut og spise et måltid med en venn, energiløs osv. Ønsker å komme meg ned i vekt, men ikke så tynn som jeg var. De fleste syntes jeg så for tynn ut og et par har til og med sagt jeg ser bedre ut nå med litt mer former og ikke like markerte kinnbein. Men akkurat det tror jeg ikke på. Ser definitivt best ut litt for tynn enn litt for tjukk. Jeg vil gjerne finne en mellomting. Uansett en dag vil du gå lei av det mentale fengslet det er å ha anoreksi. De som dør av dette har nok vært svært lei og fortvilet over tilstanden sin lenge før de døde. Men hos noen er sykdommen alt for sterk. Det var den ikke hos meg da jeg bare bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle jeg få et mer normalt forhold til mat igjen. Et mer normalt forhold til kroppen min har jeg derimot ikke fått selv om jeg nå spiser mer normalt. Så unngår å se meg i speilet.

Enig. Pasta er noe av det beste som finnes.

Ja, det er hyggelig. Men det er egentlig uheldig å knytte seg så sterkt til en behandler slik jeg kan gjøre. Men det er en relasjonsproblematikk jeg har. Knytter meg ikke sterkt til alle, men enkelte fester jeg meg til som en igle. 😛 Har gitt komplimenter til min fastlege også. Han er en fantastisk person både som fagperson, men med sin personlighet. Jeg har vært heldig med ganske mange flinke fagpersoner som jeg får god kjemi med. Aldri følt meg urettferdig behandlet av dem. Har riktignok blitt misforstått av enkelte, men det kom seg det også. De hadde evnen til å gå tilbake på sin mening og rette opp vurderingen de før har vurdert feil.

Det er ikke bare dose som er greia, men også tid. Jeg merket god effekt på samme dose etter noen måneder. Nå er det pusle-anfall av panikkangst i forhold til før. Det kan fint takles ved hvile.

Mer sånn at jeg skulle ønske jeg var like flink til å spise fisk fisk er godt altså .. men sjelden helgemat for min del. Jeg tror egentlig det bare bunner i at jeg har så lite oppskrifter å variere i, for sjømat er så digg. Men i dag kjøpte jeg to krabbeskall, det blir snask! Nå som i "nå for tiden" Jeg har sett slike, tror jeg må kjøpe meg dem. de virker helt geniale Pasta er bare kremen av alt... men jeg liker egentlig best helt vanlig pasta. Prøvde meg på noe grønnsaksgreier men det smakte rart. Derimot fungerer det veldig bra med squash i lasagne fant jeg ut. Men en vanlig pastarett er helt himmelsk, med goood saus til Anonymkode: 6e798...02f

Er du redd for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen fordi du da kanskje ikke får hjelp i psykiatrien lenger? Anonymkode: 2197d...907

Hva jeg tenker om min egen anoreksi? At den har tatt over hverdagen min og tankene mine. At den gir meg en følelse av lykke, eufori, mestring og kontroll. At jeg elsker å være tynn, elsker å kunne telle ribbeina mine og kjenne på knoklene på skuldrene, ryggraden, brystbeina, at det gjør vondt å sitte på halebeinet. Den gir meg fri fra problemene og traumene jeg sliter med, og jeg har lyst til å fortsette å sulte meg. Jeg har nådd undervekt, men ønsker å gå ned litt til for sikkerhets skyld. Men jeg vil ikke at familien skal stille spørsmål. Anonymkode: a2f8e...7c8

Hva tenker du selv? Anonymkode: 2197d...907

Dette er såpass ille at jeg ville spurt Statsforvalteren om dette er «innenfor» Etter min mening er dette knapt til noen nytte for pasienten.

Har lest An unquiet mind av Kay Redfield Jamison som @Drømmeautomat nevnte. Den var ganske grei. Har også lest noen andre bøker hvor forfatterne skildrer egne erfaringer med bipolar lidelse, men syntes bare det var dårlig litteratur.

An unquiet mind finnes på norsk som Mitt urolige sinn. Det finnes også en norsk lærebok som heter Bipolare lidelser.

Bare hyggelig! Jeg vil råde deg til å ta kontakt med behandler i telefontiden og fortelle hvordan du har det. Sett ord på at du strever spesielt nå med slikt et intervall mellom timene. Lykke til! Anonymkode: f75d1...0e6

Takk for forståelsen! Jeg har kptsd og har stort behov for trygghet. Nå føles det veldig uforutsigbart og utrygt. Å få tilbud om en telefonkonsultasjon hadde i alle fall føltes litt bedre. Takk igjen for svar og forståelse! Anonymkode: 749cd...f1e

Er alle de bøkene på siden der om bipolar eller? Takk for tips. Anonymkode: b0a1e...468

Hvordan går det med deg, og hva tenker du om spiseforstyrrelsen din? Anonymkode: a2f8e...7c8

Jeg skulle ønske jeg hadde ventet lenger med å øke dosen til at virkningen flatet ut. Bruker et annet preparat som til dels har hatt god virkning og fortsatt har noe å si, er jeg overbevist om, men jeg kan altså ikke øke mer.