All aktivitet

Seroquel går ikke ut over førerkortet, syns du burde få det. Ikke lett å ikke få nok søvn for da sliter man om dagen og, kjenner til den angsten og den er ikke god. Jeg har vival for angst men kan ikke ta for mye for da stopper de vel det, men det er ok at jeg tar en hver kveld. Det er fra psykiater, hadde nok ikke fått det av legen min.

Legen min er veldig striks, får ikke mer en nødvendig. Søvnproblemet er veldig stort. Og mye angst etter en grufull barndom. Kunne trengt noe mer, men redd for førerkortet.

Ja skjønner det, livet er en utfordring vi må lære oss å takle men lett er det ikke. Sykepleieren sier alltid det at ingen har sagt det er lett men at jeg må gjøre ting fordi om.

Kan du starte med å prøve å finne glede i små gleder? Å være mer mindfull? Anonymkode: 0349a...b97

Liker dere best naturlige pupper, eller pupper som er fikset på, silikon Anonymkode: 6e9ff...61b

har strikket skjerf og strikket tøfler da ungene var små, ellers tror jeg ikke jeg har hjernekapasitet til det for det er jo mye telling. Ok jeg bor på vestlandet, har plantet frø ute før og ble skuffet da ingenting kom opp. Men kunne jo prøvd inne da, jeg har så lyst på forglemmegei for de er så nydelige. Må vel kjøpe noe å plante frøene i da? Hvor har de det? Nei får se, vet ikke hvor jeg skulle hatt de. Men ja er jo spennende å se om det kommer noe. Jeg tror ikke på bibelen og kristendommen, jeg tror at Gud er i alt. Det er et lys som gjennomsyrer alt levende. Det er kjærlighet og vil at vi skal ha det bra. Ja hjelpere vil vi skal hjelpe oss selv og skape noe ut av livet vi har fått, men de er der og støtter oss. Ja man må tåle mye her i livet.

Eneste tiden jeg føler meg bra er når jeg ruser meg eller er hypoman. Ellers er alt bare off.

Du kan lære deg å strikke, det fins strikkeoppskrifter på nett der man bare strikker rett, f.eks. Det er ikke vanskelig, men man må jo ha litt lyst til det da. Det er litt planting allerede her jeg bor, men det kommer jo an på hvor i landet du bor. Jeg bor på Sørlandet. Det er koselig å drive med litt planting inne også. Du kan kjøpe frø og plante inne, så planter du ut senere. Spennende å følge med om det kommer. Jeg tror ikke på Gud, iallfall ikke på den guden som de religiøse snakker om. En eneherskende og dømmende, streng Gud. Men jeg har tro på hjelpere og tror de kan hjelpe. Men de vil også ha oss til å hjelpe oss selv, tror jeg. Vi skal være modige og ikke ofre, sånn jeg ser det. Ikke at hjelpere forlanger det, det vet jeg ikke, men jeg tror det blir lettere å leve hvis man biter tennene sammen og tåler litt.

Veldig enig i at det bør differensieres mer mellom alvorlige psykiske lidelser og lettere lidelser, samt skille kronisk sykdom fra sykdom som kan gå over. Jeg har bp1. Krever lite av behandlingsapparatet men om jeg får en episode med sykdom i fremtiden trenger jeg akutt og kyndig hjelp selv om jeg har fått hjelp til det samme før. Sykdommen er kronisk. Jeg gjør så godt jeg kan, jobber fullt og er ikke fast inventar på dps, likevel må jeg gjøre mange tilpasninger i kveldingen og bruke en del medisiner fast for å lykkes. Jeg må også ha hjelp om jeg skulle bli syk igjen tross tiltak.

Ja jeg gleder jo meg over det når barna har det bra og at foreldrene mine er i livet, og nyter kaffekoppen om morningen. Prøver jo å glede meg over små ting, det sies jo at det er de som blir de store ting senere. Ja det er noe hele tiden, sånn er det for noen. Jeg strikker ikke men skulle ønske jeg kunne det, prøvde å lære meg å hekle en gang jeg var innlagt men det var håpløst. Det er nok ikke noe for meg. Ja det blir fint å få planter igjen ute, det er noe å glede seg over. Det er vel for tidlig å plante nå?

Nyte livet er noe jeg tenker jeg gjør innimellom, ikke hele tiden. Små gleder, som du nevner, ta seg en dusj og nyte kaffekoppen om morgenen. Men er enig i at det er noe hele tiden, kjenner også på det. Du trenger ikke å være takknemlig, bare glad for enkle ting du kan gjøre, som å stå opp selv om morgenen, f.eks, gå en liten tur i sola og sånt noe. Det kan gjøre hverdagen enklere. Det finnes sikkert noe du kan gjøre som vil gjøre hverdagen din lettere, bedre, strikker du eller har andre hobbyer? Jeg føler glede ved å strikke og drive ute med planter bl.a.

Nesten så jeg fikk lyst til å kjøpe meg en boks Sjokade 😅

Hvordan kan vi nyte livet når det alltid er noe? Hvordan være takknemlig for hver dag? Det er jo så mange som sier man skal være takknemlig og nyte livet. Vi puster tross alt og kan stå opp hver morgen, kan ta oss en dusj og nyte kaffekoppen. Det er ikke alltid jeg klarer å være takknemlig men det burde jeg jo være? Tenk på dem som er i krig, de har det verre de og de som sulter, jeg burde jo være takknemlig? Det er alltid noen som har det verre og noen som har det bedre, vi er der vi er som mennesker.

Jeg er veldig glad i gulost med paprika og agurk. Smilende egg med kaviar og majones er også kjempegodt, særlig til frokost. Jeg har aldri vært noe fan av søtt på brødskiva.

Jeg kan ikke se at det er noe galt i å bruke Z-preparater så lenge det bare brukes 1 om kvelden. Du vil jo få økt toleranse også for det, så kanskje det lønner seg å alternere med et annet preparat f.eks annenhver uke eller hver andre eller tredje dag? Det må da være bedre å bruke det framfor å være søvnløs. Det kommer kanskje også litt an på alder?

Jeg er helt motsatt, Sjokade hadde vi da jeg var liten, før de lyse påleggene kom på markedet, men jeg synes ikke det kommer i nærheten av Nugatti o.l. i det hele tatt. Da guttungen var liten tålte han ikke melk og jeg husker jeg sonderte markedet for melkefrie pålegg og da kom Sjokade opp, men han likte det ikke.

Ja, det var ulike formuleringer som du sier. Og du har nok rett i at disse "Hans far er død", nok var i tilfeller der dødsfallet var forventet, altså i forbindelse med sykdom eller alderdom.

Selv tar jeg imovane og seroquel for å sove, seroquel får du sikkert? Fire timer er jo for lite? Og så tar jeg vival om kvelden for å roe meg ned. Det får du nok ikke, de er så strikse de unge legene i dag. Man misbruker jo det ikke, man bruker det som det skal bli brukt.

I går kveld hadde jeg sterke nervesmerter og tok tre lyrica selv om jeg bare skal ta en, hun på apoteket sa folk tok langt høyere dose enn det jeg fikk. Det hjalp med tre, prøvde med to først. Og i dag når jeg våknet hadde jeg migrene og tok medisin for det, som om det psykiske ikke er nok må jeg plages med fysiske plager og. Har ikke merket noe på det psykiske etter jeg trappet ned, kanskje det går bra denne gangen? Men jeg trøster meg med sjokolade og chips, det er ikke lurt. Og tok meg en røyk i sola, det var deilig men vet jo at det ikke er bra. Men noen gleder må man vel ha? Jeg mener at jeg er ikke redd for å dø, da får jeg jo fred fra alle plager. Det har vært masse av det i dette livet og det ser ikke ut som det gir seg, det er jo alltid noe. virker som det er noe hver dag, jeg ber hver kveld om at jeg må være frisk men er jeg det? Kan jeg kalle meg frisk? Hjelper Gud og hjelperne mine meg? Eller er det ikke vits i å be om hjelp? Kanskje de hjelper litt? Men jeg har jo stadig plager. Må jeg bare akseptere det? At livet er sånn? Tror ikke jeg får det bedre jeg. Gå tur og møte venner? Det blir jeg jo bare mer sliten av, var hos foreldrene mine i går og var helt rar pga mangel på søvn. Burde ikke ha gått da men jeg gjorde det. Så nyter du livet? Jeg prøver men det blir jo bare destruktivt, spising og røyking er det jeg nyter. Tror ikke legen min blir glad for det, han sa jeg måtte spise sunt og ta vitaminer. Og sykepleieren sa jeg burde holde meg unna søtt da det øker smertene i kroppen, men han var ikke flink til det selv sa han. Så hva skal jeg gjøre?

Handler vel litt om at personen ønsker å være noe forbedret før behandlingsstart. Anonymkode: e3e07...6ef

Ikke noe problem så lenge det er bare den, men blir "skarp" hvis jeg ber om noe annet. Men det går greit nå. Men sover ikke så mye, max 4 ti,mer. 4 timer.

Der må være en grense for hvor mye hjelp hvert enkelt menneske kan få. Det sier seg selv. Jeg vet ikke hvordan det er å ha store plager i lang tid. Jeg tenker at hvis man har store helseplager som egentlig ikke kan behandles særlig effektivt så vil det aldri bli nok. Jeg lurer på om man kanskje bør skille hardere mellom alvorlig og mindre alvorlig psykisk lidelse. Ikke skape en forventning om at helsevesenet skal løse alt man sliter med. Nå melder 73% av svenske jenter og 55% av guttene at de har for dårlig helse til millitæret. Stort sett psykiske lidelser. I Norge blir 35% av jentene og 18% av guttene vurdert som for syke. Det er ikke bærekraftig. Jeg har lyst til å tenke at et menneskeliv er "uendelig" mye verd, men det går ikke an å leve etter der i praksis. Da må alle leve i bunkers og bare spise gulerøtter og grovt brød. Man må veie livskvalitet mot livslengde og risiko. Det ble veldig tydelig for meg under pandemien.

Pleier ikke foreldre å snakke med barnas venners foreldre? Jeg forstår litt problemet ditt, jeg gruet meg også ofte til slike dager. Nå er barna store så da er det ikke noe problem lenger. Litt godt i grunn. Det er ikke alltid så lett å være ny i en bygd alltid. Krever mye av en selv og jeg hadde ikke alltid ork til det selv heller. Anonymkode: 8b5a2...369

Jeg er enig i det du skriver her om kriseteam.

@Sokk Det forekommer dessverre alt for ofte at kreftpasienter ikke får ytterligere behandling. Kort og godt fordi det ikke finnes noe mer å gjøre - bortsett fra lindrende behandling.