Jump to content

Leaderboard

  1. AnonymBruker

    AnonymBruker

    Medlem


    • Likes

      1859

    • Content Count

      133486


  2. kupton

    kupton

    Medlem


    • Likes

      649

    • Content Count

      3040


  3. Lillemus

    Lillemus

    Medlem


    • Likes

      609

    • Content Count

      73842


  4. Gargamel

    Gargamel

    Medlem


    • Likes

      559

    • Content Count

      6740



Popular Content

Showing most liked content since 10/18/18 in all areas

  1. 11 likes
    Akkurat nå er jeg stolt av meg selv. Kanskje jeg ikke burde være det, men er nå det for det. Måtte bare tørre å si det høyt. For en uke siden innførte jeg igjen godtestopp og dagen etter sluttet jeg å røyke (var storrøyker) Sist helg var tøff, følelsene flommet over. Jeg som alltid har dempet følelsene med mat/godteri og da også røyket som en gal, greide å la være. Jeg greide å holde meg unna både snop og røyk. Håper virkelig at dette ikke bare er et blaff, men at jeg nå kan greie å bryte disse destruktive mønstrene flere ganger. Kanskje dette er begynnelsen på noe nytt, håper det. Føler at jeg nå høster av de to siste årene med terapi. Plutselig har noe løsnet. Begynner å få trua på at jeg skal greie å legge bort røyken for godt. Fikk bare så lyst til å dele dette
  2. 11 likes
    DOL har vel alltid vært et sted der enkeltpersoner kan engasjere mye, dersom de gir av seg selv. Og mange av oss, med ulik livserfaring, ønsker jo å bidra til at andre kan få et bedre liv ved at de kan lytte til hvilke erfaringer vi selv har, og hvordan vi selv løste ulike utfordringer. Jeg har selv i mange tilfeller fått råd herfra om ulike utfordringer jeg har hatt i mitt liv, - tatt til meg noe, forkastet andre råd - men hatt en innstilling om at folk her vil hjelpe når jeg selv ber om hjelp. Og når jeg har lest innlegg her der folk er frustrerte og ikke forstår hvordan de skal forbedre sin egen situasjon, har jeg som forutsetning at det som er beskrevet her, er reelt og ikke oppdiktet. Og det er vel det som forvirrer og frustrerer mange av oss her nå. At en bruker gav oss så mye (selvsagt ikke alt) av livet sitt for en periode, spurte om råd, fikk råd, gav oss en beskrivelse av både fortid og nåtid. Mye av dette var spesielt, men ikke så hinsides at det ikke kunne være sant - men etter hvert ble det så voldsomt mye som ble spesielt. Og når det da ikke ble konsistens mellom det som tidligere var sagt, og det som plutselig ble sagt, rokker det ved selve forumet - at vi skal hjelpe hverandre med ulike ting, basert på at det vi forteller er en beskrivelse av sannheten, ikke nødvendigvis hele sannheten, men ikke at det er en stor omskriving av sannheten. Noen av de beste rådene jeg har fått her, har vært de som får meg til å stoppe opp, får meg til å reflektere, tenke om igjen, få meg ut av vanlige mønster og ikke bare fortsette slik jeg gjør.... Mange her er dyktige til å gi slike råd. Det er ikke alltid en klarer å takle råd som ikke bare "puser" og trøster - men når en klarer å mobilisere krefter til å ta i mot slike råd, tror jeg det er slike utfordrende råd som ofte gir best resultat for en varig endring. Jeg merker at diskusjonen her engasjerer meg. DOL har vært et viktig forum for meg nesten hele mitt voksenliv, og jeg har lært utrolig mye her om ulike mennesketyper og ulike livserfaringer. Det må være takhøyde for å trøste, for å "puse", men også for å snakke direkte og gjerne gi forventinger og sette krav (selv om vi selvsagt ikke kan kreve noe i realiteten) - stille spørsmål og utfordre. Vi vil alltid tolke innleggene ut fra den erfaringen vi selv har, og av og til ut fra dagsform og hvor god tid vi har til å lese, men de fleste her ønsker jo å bidra til at andre brukere får et bedre liv. Ingen her ønsker noe vondt for andre, men det er viktig å kunne se at et tilsynelatende skarpt og/direkte svar ikke nødvendigvis er vondt ment.
  3. 9 likes
    Ved grining og hyling sender jeg foreldrene en vennlig tanke, er glad det ikke er meg og prøver å se ut som om det ikke plager meg. Sparking i min egen seterygg går det an å si fra om på en hyggelig måte.
  4. 9 likes
    Ja det har du rett i, jeg går i morgen. Først går jeg på tredemølle og deretter er det styrkeøvelser,det skal jeg klare.
  5. 9 likes
    I dag tok jeg motet til meg og ringte til dps, skal begynne å trene fra neste uke. To ganger i uken fra ett til tre,nå skal jeg klare det. Har jo godt av bevegelse, det er jo bra både fysik og psykisk.
  6. 9 likes
    Dette diskuterte vi flere ganger i behandlingsmøter på jobben. Konklusjonen var at det er noen som har en adferd som gjør at de blir mobbet. Tross dette er det ikke akseptabelt å mobbe noen. Mobbing er mobberens ansvar. Men det er likevel hensiktsmessig å veilede den som blir mobbet slik at vedkommende blir klar over sin negative adferd og dermed får mulighet til å endre den. Jeg var en gang korpsleder i et skolekorps. Vi hadde en gutt med en adferd som kunne erget på seg en stein. Han var kontinuerlig en pain in the ass for de andre. Han ble til slutt utsatt for det en må kalle mobbing. Her intervenerte vi ikke bare mot mobberne, men også mot denne gutten og hans foreldre. På jobben traff vi av og til på kvinner/jenter som hadde blitt voldtatt både tre og fire ganger. Voldtekten er selvsagt overgripers ansvar. Men i tillegg fikk vi en moden, kvinnelig behandler til å veilede disse jentene slik at de ikke gang på gang utsatte seg for risikosituasjoner der det kunne ende med voldtekt.
  7. 9 likes
    Tenk at hun skulle finne en som får Ari Bern til å se ut som en jordnær og traust Hverman Hvermansen, hvem skulle trodd
  8. 9 likes
    Jeg greier nok aldri fri meg helt fra tanken om at det er best å anstrenge seg for å delta i RL, men denne artikkelen ga meg fornyet innsikt i hvor virkelig vennskap i VR kan være for dem som ikke takler RL så godt også. Ha fin søndag, inne eller ute! https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198
  9. 9 likes
    Jeg tror ikke de bryr seg så mye om hvorvidt du er uføretrygdet eller ikke. Jeg er også ufør, men føler ikke at de mener de er bedre enn meg av den grunn. Mulig det bare er jeg som ikke fanger det opp, eller ikke bryr meg om hva de måtte mene, men jeg tror ikke de tenker så mye på akkurat det. Det var mer det at du ikke har god råd. Så var det noen som trakk litt forhastede konklusjoner, det har jeg et inntrykk av at omtrent alle mennesker gjør fra tid til annen. For å unngå det kan man ev. være veldig tydelig i hovedinnlegget (hah, plutselig tror jeg jeg skjønte hvorfor noen skriver HI, etter et svar i et innlegg de selv har startet). Men det vil alltid være en viss fare for at noen leser litt for fort og og svarer på manglende grunnlag. Når det skjer er det egentlig best å bare beholde roen, være sakelig og forklare dem situasjonen. Fyrer man seg opp, fyrer de andre seg opp, også holder man det gående. Det er ihvertfall aldri lurt å rett ut skrive at noen er dumme. Sånt blir ikke godt mottatt av noen. Føler man at andre inndirekte kaller en dum, er det bedre å bare motbevise dem. Det kan være lurt å starte med en innstilling om at de andre ikke har noe i mot deg. Det er ingen her som innerst inne bryr seg om hva du bruker pengene på eller hvor du får pengene dine ifra. Men det hender at folk svarer rett fra levra (meg inkl.) og det lærer man etterhvert å gi en lang faen i
  10. 9 likes
    Men i alle dager! Her har jeg knapt vært på DOL i hele høst, og så åpner jeg forventningsfullt en tråd som omhandler DOL'ere man savner, og så er ikke hvert eneste innlegg fylt med "åååå, hvor i alle dager har det blitt av morsan? Hun som er så kul og morsom og interessant! Håper hun snart beærer oss med sitt nærvær og kaster glans over dette forumet atter en gang!" MAKAN!
  11. 8 likes
    For meg er det intet mysterium. Det skyldes kompetanse (kunnskaper, ferdigheter, holdninger).
  12. 8 likes
    Siden i går har jeg lest det mest spekulative og styggeste noen noensinne har twitret. Kari Jackesson greier faktisk å overgå Trumph spør du meg. Tenk å klikke «publiser» etter å ha skrevet (i ettertid rettet til gjenfortalt) følgende om en 16-åring: «She is to self-righteousness and self-satisfaction what Mozart was to music, an astonishing youthful prodigy. Unlike Mozart, however, she is a very unattractive child, the sheer grimness of her humourless puritanism inscribed on her face for all to see.». Jeg blir målløs. Er det noen som bør beskyttes mot seg selv er det denne såkalte trimdronningen.
  13. 8 likes
    Du legger'n død. Du har spurt pent, kjøpt bukser til henne som hun har brukt et par ganger for din skyld, men slett ikke føler seg vel i og ikke vil bruke mer. Hun har gjort sitt. Fortsetter du å mase og spørre om dette er sjansen stor for at du kjapt må finne deg en annen dame å mase på...
  14. 8 likes
    Det fins en teori om at viljestyrke er litt som en muskel. Hvis du bruker den til noe kreves det hvile for at den skal hente seg inn igjen. En deprimert person kan f.eks. bruke det meste av motivasjonen han har på dagligdagse ting som å komme seg ut av senga og på jobb, handle osv., mens en frisk person i stor grad gjør dette automatisk, uten å tenke over det. Den friske personen vil ha mest viljestyrke "til overs" som han kan bruke på f.eks. å slutte å røyke.
  15. 8 likes
    Jeg har strevd med økonomien i mange år. Det finnes ikke større byder i livet. Vi har levd på det minimale i mange år. Bekymringene har gnagd meg hver eneste dag i mange år. Til slutt tok jeg det enorme skrittet og ba om hjelp. Jeg la meg flat og innså og innrømte mine feil. Nå går det endelig min vei. Jeg får hjelp. Fikk vite det idag. Hadde ikke noen å dele denne gledelige nyheten med, så jeg ville dele den med dere og som har kjent meg en stund. Takket være dere turte jeg å ta skrittet og søke hjelp, noe av det vanskeligste jeg har gjort i livet. Takk. Anonymkode: ea887...239
  16. 8 likes
    Grunnen til at jeg bryr meg om dette er at jeg kjenner 2 case i RL. Ikke i familien, men nært. Jo mer jeg vet om det desto mer skeptisk blir jeg til hele idéen om å være "født i feil kropp". Jeg er skeptisk til ideen om at en jente på 16 kan vite at hun "egentlig er gutt". For meg minner det om anoreksia og andre fikse idéer man kan få i ungdommen. Det er både en smitteeffekt på skolen og et sterkt innslag av surfing på ekkokammer på nettet, hvor man får støtte for tankene om at man alle problemer kommer av feil kropp. I tillegg er det helt samfunn rundt som elsker å vise hvor tolerante de er, og ikke tør stille et eneste kritisk spørsmål. Jeg tror det i noen tilfeller er for trange kjønnsroller som er problemet, og at noen føler de ikke kan være ekte jente hvis de er interessert i gutteting (inkludert andre jenter). https://www.nettavisen.no/livsstil/svenske-leger-advarer---ungdommer-angrer-pa-kjonnskorrigering/3423649272.html Jeg holder klokelig kjeft i RL, men skriver her :-)
  17. 8 likes
    Jeg har dessverre vært borte for lenge fra DOL, men nå fikk jeg plutselig litt lyst på dette. Namnam!
  18. 8 likes
    Først en presisering: Jeg mener at Stjernestøv i størst mulig grad bør følge rådene - inklusive bruk av medisiner - hun får av FACT som er ansvarlig for hennes behandling. Jeg synes allikevel det kan være grunn til å påpeke at det finnes et ikke ubetydelig antall mennesker med psykoselidelser som ikke synes de får bedre liv med antipsykotiske medikamenter. Helseministeren har valgt å lytte nøye til disse pasientene og har pålagt helseforetakene å etablere medisinfrie behandlingstilbud. Jeg er ikke overbevist om at medisinfrie behandlingstilbud vil være nyttig for mange, men jeg synes ikke det er gitt at pasienter nærmest er moralsk forpliktet til å ta medisiner, slik den rådende holdningen på dol, ser ut til å være. Jeg har fulgt Stjernestøv gjennom dol i svært mange år nå. Til tross for alvorlig sykdom, har hun klart å følge opp sine forpliktelser i forhold til familie, ikke vært til plage for noen andre og knapt nok vært innlagt (bortsett fra en utredning for en del år tilbake). Hun har hele tiden ment at hun ikke får det mye bedre i perioder hvor hun bruker medisiner, i perioder prøver hun uten, og dersom hun blir veldig dårlig, så starter hun opp igjen med medisiner - uten at andre må gripe inn og uten innleggelse. Jeg kunne ønske at Stjernestøv ble vist litt mer respekt for hvordan hun mestrer livet sitt til tross for at hun har vært plaget av alvorlig psykisk lidelse helt siden ungdomstiden.
  19. 8 likes
    I forbindelse med konfirmasjon, har jeg dypdykket litt i DOLs historikk, og funnet en del episoder opp gjennom årene som var gode å lese på nytt. Det var virkelig livlig her i den perioden der vi delte mye av gode og av mindre gode dager! Jeg fant et par morsomme historier om hun minste, som er verdt å ta med i en tale - og så fant jeg jo noen ærlige beskrivelser av ektemannens klesstil (for dere som husker det....!), noen vonde minner fra både samlivsproblemer, familierelasjoner og fra frustrerte perioder der jeg hadde minimalt med overskudd - men flest glimt fra normaldager med hverdagsaktiviteter og -episoder. Når en leser det, så husker jeg jo så godt episodene, og det er så rart å tenke på at det er gått 10-15 år siden det skjedde... Jeg ser jo på bildene (jeg holder jo selvsagt på med bildefremvisning de siste dagene før Den Store Dagen) at vi har forandret oss temmelig mye, men inni meg kjenner jeg meg som en blanding av en 30-åring og en mer erfaren femti-om-bare-et-par-år Det ble jo til at jeg leste noen innlegg om både den ene og den andre, og det er jo både fint og vemodig å se hvordan livene våre har blitt, hvordan de små barna våre er blitt voksne og hvordan valgene vi tar hver eneste dag former livene våre i dag. Jeg ble temmelig emosjonell, og tårene rant i går kveld da jeg satt inne på rommet til hun eldste og hadde en sånn fin prat om livet generelt i smått og stort, mens vi hørte på "Slipping through my fingers". Jeg er så uendelig glad i hvert av de tre barna mine, de er blitt veldig ulike, sterke og sårbare på hver sine måter, og jeg setter så veldig pris på den tilliten vi har oss i mellom, at de kommer til meg med store og små ting, og at vi sammen merker at det meste blir mindre skremmende og mer håndterbart når en deler det med en annen. Jeg håper at vi har gitt ungene våre trygghet og verdier som de kan bygge sine liv videre på, at de kjenner dypt i hjertet at de hører til hos oss selv om de skal ut og fly og stå på egne bein nå
  20. 8 likes
    I januar i år hoppet jeg i det og begynte en ny utdannelse. Hjertet hamret i frykt og jeg gikk rundt og tenkte: hva i all verden har jeg gjort nå? Hvordan skal jeg klare dette? Men det går fint! Jeg hadde aldri trodd det skulle være så tilfredsstillende å lese faglitteratur igjen. Jeg lærer noe nytt hele tiden og det er gøy. En gang i uken er det nettforelesning. De første ukene var jeg passiv men nå er jeg aktivt med. Også dette gjorde jeg med hamrende hjerte. Jeg hater jo egentlig å eksponere meg selv! Den siste obligatoriske oppgaven er innlevert så nå venter jeg spent på tilbakemeldingen. Det gikk veldig bra med de to første. Det er eksamen i slutten av mai, så er det på'n igjen til høsten. Det er herlig å fylle dagene med noe meningsfylt! Kanskje dette kan inspirere andre til å prøve noe nytt? Ikke nødvendigvis en ny utdannelse, men en eller annen aktivitet. Gjerne noe du frykter og lurer på om du klarer. Jeg har lært at det bare er gjennom å utfordre frykten at vi kan komme videre. Gjør vi det samme hele tiden får vi det samme resultatet. Jeg er veldig påpasselig med å ta medisinene mine, jeg spiser forholdsvis sunt og går turer hver dag. Alt dette for å holde meg oppe slik at jeg klarer å gjennomføre hele utdannelsen. Ja, jeg har hatt tankekjør og det er energi- og tidskrevende, men jeg har klart meg på et vis. Nå er det vår og det er en fantastisk tid. Livet smiler!
  21. 8 likes
    Jeg har det litt bedre nå. Det har bare vært så vanskelig hjemme og på skolen over lang tid, og i går så orket jeg rett og slett ikke mer. Jeg hadde lyst til å ta livet mitt så raskt og enkelt som mulig. Men i stedet, takket være deres råd, så valgte jeg å ringe til hjelpetelefonen. I dag så snakket jeg også med læreren min om hvordan jeg har det. Anonymkode: bbbac...e36
  22. 8 likes
    Det er ikke så mye som gleder meg for tiden, men i dag fikk jeg vite at jeg skal innlegges for utredning av hypersomni og føler det kan være et skritt i riktig retning og det gir meg et håp og et driv. Har vært redd for å ikke få tilbud om en utredning i og med at jeg har ptsd og bipolarlidelse. Det er kanskje ikke så mange som jubler over å bli innlagt, men for meg betyr det enormt mye for jeg har ventet lenge for dette.
  23. 7 likes
    Det der med gave (type t-skjorte, lysestake eller annet man ikke trenger) til 50 skjønner ikke jeg helt. Summen er så liten at jeg ville heller tenkt på hvordan jeg kunne "pynte" på en god-jul-hilsen med noe godt å spise/drikke. Godteri til kidsa, og en god øl eller noe kortreist mat/hjemmebakst til voksne feks.
  24. 7 likes
    Den første tanken som slo meg da jeg leste det triste innlegget ditt var: Bål. Over alt finnes det turplasser i naturen der en kan lage bål. På dagtid i uken er disse lite besøkt. Det koster lite/ingenting å dra dit. Kaffen blir ikke dyrere om en heller den over på termos og tar den med seg. Noen vedpinner koster heller ikke mye. Bare det å ha et mål for dagen, komme seg ut noen timer, gå noen meter, tenne et bål, se på flammene, drikke kaffe, kanskje grille en pølse, la tankene vandre fritt, kanskje se noen dyr og i hvert fall noen fugler, alt dette er bra for helsen - både den psykiske og den somatiske. Prøv :-)
  25. 7 likes
    Jeg tror ikke jeg kjenner noen dom kan si at livet ble akkurat slik de ønsket. Livet blir til underveis og gjør svinger, pauser og omveier du kanskje ikke hadde tenkt deg. Men det kan bli bra likevel.
  26. 7 likes
    Vi er alle psykiatriske sykepleiere hos doktoren online.
  27. 7 likes
    Etter nok en delvis søvnløs natt, sitter jeg nå på verandaen og er så glad for at det er ferie. I hele natt har jeg «kavet» med jobb-tanker og bekymring. Jeg kom meg heldigvis opp tidlig og har allerede rukket morgensvømming en hel time. Hvor kjipt det enn virker der og da, merker jeg god effekt av å bevege meg på en eller annen måte tidlig. Dette er klart enklere med ferie, men uten svømmingen nå, så hadde jeg nok fortsatt ligget i sengen og stresset - og uten søvn. Note to self: stå opp og beveg deg! Så håper jeg nattangsten ikke fortsetter resten av ferien.
  28. 7 likes
    Liker meg her. Har hengt her i over tjue år. Liker fellesskapet, de ulike menneskene med ulike livserfaringer, anonymiteten, humor og kloke råd. Har lært masse, i tillegg til det fine det er å høre med i en gjeng 😊
  29. 7 likes
    Takk, alle sammen. Selve Undersøkelsen gikk overraskende bra, og jeg ble trygg på legen(e) med en gang. Anonymkode: 247d5...171
  30. 7 likes
    Greide de krenkede anonyme brukerne med såre tær å få en viktig tråd slettet nå? Det er holdninger som dette som fører til at mennesker fryses ut av samfunnet, demoniseres og mulig begår overgrep. Trådstarter hadde mulighet til å lufte problemet sitt og få gode råd. Skal dette forumet være et medisinsk forum med takhøyde for problemstillinger, eller skal det være en arena for troll og fjas som Kvinneguiden har blitt. Ærlig talt, skjerp dere.
  31. 7 likes
    Haha huff! Ja, det er litt fælt å se hvor gamle jevnaldrende har blitt, da jeg frykter de tenker det samme om meg. Og det er også kjipt når noen du føler/antar er eldre enn deg sier «vi på vår alder» eller verre 😅 Historien din minnet meg om denne vitsen, som jeg klarte å Google fram nå: 😁 «Mitt navn er Sølvi, og jeg satt på venterommet til min nye tannlege. Jeg leste på diplomene på veggen og la merke til navnet hans. Plutselig husket jeg en høy, stilig mørkhåret gutt med det samme navnet som hadde gått i samme klasse som meg, for sånn ca 30 år siden. Kunne han være den samme karen som jeg hadde vært litt betatt av den gangen? Da jeg imidlertidig fikk se han, ristet jeg fort av meg den tanken. Denne halvskallede, gråhårede mannen med det rynkete ansiktet var alt for gammel til å ha vært min klassekamerat. Etter at han hadde undersøkt mine tenner tok nysgjerrigheten over og jeg spurte om han hadde gått på Bekkevoll ungdomsskole. Joda, det hadde han, svarte han.Når gikk du ut da, spurte jeg.Jeg var i avgangsklassen av 1978, sa han.Du var i klassen min! smilte jeg.Han så nærmere på meg. Så sa denne stygge, gamle, halvskallede, gråhåra, feite og ekle mannen:Hva underviste du i?»
  32. 7 likes
    Jeg synes de skal stå i oljefondet for å finansiere fremtidens velferdsstat.
  33. 7 likes
    Jeg er fornøyd med 4 ganger kondisjon+ styrke på senter.
  34. 7 likes
    Advarsel: Dette er ikke noe svar med silkehansker. Det er ikke for å være slem, men for å framprovosere litt reaksjon hos deg - og da noe annet enn disse frasene om at det er viktig å gjøre slik eller sånn. Jeg finner innlegg helt tilbake fra juni i fjor der jeg skriver til deg at det er kommunikasjonen mellom dere som bekymrer meg mest. Du stresser noe fryktelig hele tiden med å finne ut om noe er feil: Han er for mye borte, jobber for mye, sender for få meldinger, har skrevet noe tvilsomt på Facebook, oppfyller et eller annet typisk tegn på utroskap som du har googlet deg fram til, dere har for lite sex, dere har for lite alenetid, dere sover for lite sammen, han er for trøtt, han har bedre råd enn deg - for å ta noen eksempler jeg husker i farten. På meg virker det som om du er konstant på hugget innvendig, men ikke tør ta noe særlig plass i forholdet i praksis. Det må være forferdelig slitsomt å ha den kverna gående i hodet hele tiden. Det hadde vært interessant å vite hvor mange slike "bekymringstråder" om en eller annen variant av usikkerhetsfølelse i forhold du har startet siden dere ble kjærester, det er ikke noe lite antall. Du må snart innse at dette forholdet er et annet enn det som ga deg de dårlige erfaringene du gnåler om hele tiden. Vær så snill å spare oss for at du gjør det slutt for å unngå å bli dumpet, da kommer du til å gruble livet av deg på hva som kunne blitt annerledes, og vi har dessverre ikke synske evner, så vi kan ikke svare på det. Jeg synes det er vanskelig å vurdere om det er kjæresten din som er unnvikende eller om det er du som er for intens, vi får jo bare din overstressede versjon av historiene. Men igjen - kommunikasjonen deres gir grunn til bekymring. Nå synes jeg du skal forsøke å være voksen og ta opp disse sakene med kjæresten din. Du kan ikke på den ene siden se etter en felles bolig med de praktiske og økonomiske konsekvenser det har, og på den andre siden ikke våge å spørre om dere kan være sammen litt mer når dere begge har fri. Skal du gå konstant på nåler og lure på om du blir kastet ut snart, når dere har blitt samboere også? Etter et år og med planer om å flytte sammen er det helt naturlig å snakke ordentlig sammen om forventninger og framtid. Som jeg har skrevet tidligere: Det er spesielt viktig når dere har såpass forskjellig bakgrunn - husk at det én av dere tar som en selvfølge i et samboerforhold, kan være fremmed for den andre. Sånt trenger ikke være noen risiko, men dere må avklare det. Og selvfølgelig skal dere ikke kommunisere om slike temaer på meldinger. Ærlig talt, dere er ikke tenåringer. Her er noe av det jeg opplevde som "sikre" tegn på at jeg var sammen med riktig mann og hadde tro på at det ville vare, da vi slo oss sammen for over 30 år siden: Det føltes som om vi hadde kjent hverandre veldig lenge, vi hadde samme humor, vi slappet av i hverandres selskap og var sammen når vi kunne (jeg husker for eksempel et venninnetreff som ble avlyst en fredag og jeg ringte, pakket bagen og stakk over til ham så fort som f i et forrykende snøvær), vi kunne snakke sammen om alt - og selv om vi selvfølgelig ikke var enige hele tiden, betydde det ikke døden for forholdet, bare at vi ikke mente det samme om akkurat den saken. Hvis jeg ikke hadde kunnet krysse av for noen av disse tingene, hadde jeg ikke satset på oss.
  35. 7 likes
    Jeg ser på terapeuten min som et verktøy jeg skal bruke for å nå målene mine. Jeg forsøker å ikke se på ham som et menneske med tanker og følelser. Dette høres kanskje litt kynisk ut, men for meg fungerer det. Når jeg får tanker om "hva må han tenke", tar jeg det opp med ham, ganske enkelt og får bekreftet at han bruker ganske lite tid på meg utenom timene. Jeg går i målrettet traumeterapi og har beskyldt ham både for å ha en skitten fantasi og ha fæle tanker om meg, men han har sagt at for å ivareta seg selv som traumepsykolog forsøker han å i minst mulig grad forestille seg det pasientene forteller ham. Det er nødvendig for at han skal kunne gjøre jobben sin som terapeut midt i alt og som en del av en egenomsorg. Jeg tror at vi pasienter legger mye mer i terapeutene våre enn hva de legger i oss. Igjen tror vi at verden handler om oss selv mye mer enn hva i realiteten verden bryr seg om oss. Sannheten er hard.
  36. 7 likes
    Jeg hadde endelig motet å si ifra. Jeg skrev til sykepleieren hva jeg tenkte hvordan jeg følte, hva jeg sliter med og hva slags terapi jeg ønsker. Jeg var irritert om alt og at jeg trenger mer oppfølging. Sykepleieren sa det var godt at jeg skrev til henne. Det lønner seg å si ifra. Det har ikke alt dø inni meg. Det gir håp.
  37. 7 likes
    Jeg synes det er bakvendt at du prøver å hente støtte hos oss til å gi opp noe du gang på gang har beskrevet at har gitt deg svært mye. Du kaller det å ta ansvar, - for meg er det mer nærliggende å kalle det unnvikelse. Du sier det er av hensyn til andre, men det er det reelt sett ikke. Det er av hensyn til dine vanskelige følelser.
  38. 7 likes
    https://www.nettavisen.no/na24/gunhild-stordalen-henges-ut-som-hykler-i-britiske-storaviser/3423582011.html I den britiske storavisen Daily Mirror blir Gunhild Stordalen hengt ut som en «hykler som flyr verden rundt i privatfly». – Nivået på hykleriet slår pusten ut av deg. Dette er en kampanje for å fortelle vanlig folk at de skal spise mindre enn en halv skive bacon per dag på grunn av miljøet, mens hun selv flyr folk rundt i verden med privatfly med enormt klimaavtrykk, sier Snowdon til Daily Mirror. New York, Mexico, Stockholm, Polen, Monaco, London, Cuba, Indonesia, Costa Rica og Hellas er steder hun har lagt it bilder fra på instagramprofilen sin siste halvår. De feirer fortsatt jul på Mauritius med storfamilien (30 stk), og hun flyr verden rundt ellers i året, i tillegg til høyt forbruk i livet generelt. Stipdendiat og forsker ved senter for klimaforskning, Borgar Aamaas, har regnet på dette. - Hvis man ser på flyreisen isolert, så er utslippet på omtrent 3-6 tonn CO2-ekvivalenter per passasjer, når alle slags klimaeffekter regnes med. For en gruppe på 30 personer, slippes det ut mellom 100 og 160 tonn CO2-ekvivalenter, sier Aamaas til Dagbladet. Dette tilsvarer omtrent karbontrykket fra 1253 griser. For ikke å snakke om deres 285 fot lange yacht (blandt de største i verden i sitt slag) som ekteparet Stordalen har feriert på i mange år. De dieseldrevene generatorene om bord brenner i gjennomsnitt opp 1.400 liter diesel i døgnet bare for å gi alt utstyret på skuta strøm. Forbruket for en tre ukers tur tilsvarer 200 barnefamiliers bruk av dieselbil i ett år. - Det er en frontkollisjon mellom teori og virkelighet. Hun har alltid hatt et miljøengasjement, det anerkjenner jeg. Men når den som står med hevet pekefinger for lavere forbruk er en av de med Norges høyeste personlige forbruk, har det ingen troverdighet. Da tror jeg folk bare møter saken hennes med motvilje og antipati, sier ingeniør Jo Alexander Gjerpe til Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/en-tre-ukers-tur-med-stordalens-luksusyacht-tilsvarer-200-barnefamiliers-bruk-av-dieselbil-i-ett-ar/60723170 Synes kritikken i den engelsk avisen er særdeles berettighet, mens norske medier (totalt udugelige som vanlig) stort sett stiller lojalt opp som pr-apparat for fru. Stordalen og hennes verdensreddende elitevirksomhet, for hun er både rik, pen og syk. Eliten skal altså instruere oss, folket, eller bermen, til å spise mindre kjøtt pga miljøet, mens de selv har et klimaavtrykk som ikke ligner grisen. Patetisk. (Hotellene til hr. Stordalen serverer forøvrig fortsatt bacon til frokost. De kuttet det ut en periode, men fikk så mange klager at de ble gjeninnført. Med en lapp der de oppfordrer til å ikke ta mer enn man orker spise opp. Så dypt stikker altså engasjementet.) Da har jeg mer sans for hotellkongen og rikingen Olav Thon som tar feriene sine i Norge der han vandrer fra turistforeningshytte til turistforeningshytte i samme klær og en lue han sikkert har hatt i 50 år. Blir ikke mer bærekraftig enn det.
  39. 7 likes
    Jeg kan ikke relatere meg til din konkrete situasjon – det har aldri vært aktuelt for meg. Men til spørsmålet om sorg: Ja, jeg vil absolutt si at det er normalt og forståelig å føle sorg over at en epoke i livet er omme, selv om det er en ønsket og villet slutt. For meg gjaldt det skilsmissen. I aller høyeste grad en ønsket og villet situasjon, ja faktisk helt nødvendig. Men det er ikke ensbetydende med fravær av sorg over at det ikke var noen vei utenom, og at livet ikke ble som jeg en gang hadde håpet og trodd det ville være/bli. Sorgfølelse betyr ikke at den beslutningen man har tatt er gal.
  40. 7 likes
    En av grunnene til at jeg fant ut at jeg ikke ville ha barn, er fordi jeg allerede er for sårbar og ansvarsfull. Jeg ville ødelagt meg selv om jeg hadde tatt på meg ansvaret for barn. Så derfor holder det lenge med hunder for meg. Men jeg har heller ingenting å gi et barn og jeg har ingen glede av barn, jeg syns de er vanskelig å forholde seg til. I tillegg trenger jeg så mye ro rundt meg og tid alene, at å få barn ville vært ansvarsløst. Enten hadde barnet lidd (trolig ikke), ellerså hadde jeg lidd, og et barn er jo ikke noe man bare har en kort periode, så det ville blitt mye lidelse. Livet mitt uten barn er bedre enn det ville vært med barn. Jeg har aldri savnet å ha barn. Hvis de du kjenner ikke vil ha barn, mangler de ingenting som du har. Om de er ufrivillig barnløse, er det jo en annen sak. Men jeg forstår ikke hvorfor du gidder bruke så mye energi på å tenke på andres barnløshet. Selv om du forguder foreldrerollen, er det ikke alle som syns at barn er det viktigste i hele verden.
  41. 7 likes
    Ja, du må selvfølgelig gjøre det slutt og dessuten anmelde ham. Se om du kan få filmen fra ham først så du har bevis, eventuelt ta med mobilen hans til politiet.
  42. 6 likes
  43. 6 likes
    Må si meg enig i denne kommentaren. Har stusset over temaene Norge har valgt for verdensdagen i mange år. https://www.dagbladet.no/kultur/tannlost-pjatt/71694438
  44. 6 likes
    kupton har like liten forbindelse med dette kameraet som nhd hadde med Nærings- og Handelsdepartementet
  45. 6 likes
    En ikke avhengig person ville neppe reagert med så mye sinne. Tenk litt på det.
  46. 6 likes
    Nei. Kjenner ikke igjen den følelsen. Jeg kan merke at noen prøver litt for hardt, men blir egentlig ikke irritert. Jeg blir derimot ganske ofte irritert og sliten av folk som alltid har innvendinger og finner feil hos andre og i alle ting. Ofte kommer det en jevn klagestorm bak ryggen til de som prøver å få til noe.
  47. 6 likes
    Det er din tolkning at "andre svar ikke betyr noe lenger". Det at kuptons svarer veier tyngst, betyr etter min oppfatning ikke at andres svar ikke verdsettes. Jeg synes det er en selvfølge at i faglige spørsmål om psykiatri, så verdsetter man ekstra mye svar fra en som har jobbet i mange år som psykiater. Jeg synes også det er all mulig grunn til å være takknemlig for kuptons innsats på forumet, både nå og tidligere.
  48. 6 likes
    Jeg ser at du har fått mange svar allerede, og må si meg enig med de fleste. Når jeg likevel svarer er det for å komme med et innspill om forventninger. Sånn konkret tenker jeg at du er for kravstor og har for store forventninger til datteren din. Begrunnelsen min ligger i flere ting. Hun er et barn mens du er voksen, og i tillegg er det ikke hennes problemer som gjør at du har ekstra behov, men dine. I slike situasjoner må man være mer langt mer smidig og ydmyk enn det høres ut som du har vært når man trenger hjelp fra andre i en periode. Sist men ikke minst syns jeg det høres ut som dette med "å bidra" har sklidd helt ut hos dere. Det dummeste med å ha hatt for store forventninger til hennes bidrag er at du har blitt skuffet, og din (tause og verbale) formidling av skuffelsen har gjort det enda mindre interessant for henne å bidra. Når hun så ikke responderer slik du ønsker på dine krav og din skuffelse, blir hun enda mer distansert, syns du bare maser, bråker og er urimelig, og rømmer tilslutt banen.Tilslutt sitter dere på hver deres tue og føler dere sviktet. Du syns hun som eldst burde tatt i et tak, mens hun sannsynligvis syns at hun blir urettferdig behandlet. Jeg syns det er en avsporing fra din side å trekke inn at du har stilt opp for din mor, og at du har gjort dette av pliktfølelse, frykt (? du sier at du ikke hadde turt å la være), og av dårlig samvittighet. Dette er ditt valg, og det du har valgt kan du ikke automatisk forvente at andre gjør. Du kan faktisk ikke engang forvente at din mor hjelper deg senere engang, det er ikke sånn tjenester funker. Tjenester gis uforbeholdent, dvs uten forbehold om gjengjeldelse, og det er det som skiller dem fra en transaksjon (at man kjøper en ytelse). Med det sagt, jeg syns også at alle skal bidra med sitt og etter evne i en familie. Jeg syns imidlertid ikke at bidrag i et fellesskap skal motiveres av opplevd pliktfølelse, frykt eller samvittighet, men som resultat av å ha lært seg at man er del av et fellesskap der alles innsats betyr noe for en selv og for andre. Det er de voksnes (vanskelige) oppgave å skape fellesskapskultur i hjemmet, og det gjør man fra det øyeblikket man flytter sammen og stifter en familie. Det å bidra er en positiv ting, og motiveres og læres best med å bli gitt en sjanse til å prøve (og feile), med positive tilbakemeldinger, masse ros og oppmuntring. Det begynner typisk i det små, at ungene vil hjelpe til med alt de voksne gjør, type bære varer fra butikken, vaske opp, bake, klippe gresset, vaske bil og gulv etc. Om man gir dem rom til å søle, miste, skrape opp og tulle til - men fortsetter å rose innsatsen, da har man begynt på arbeidet med å utvikle denne kulturen. Jeg tror du må tilbake til denne positive vinklingen og å rose om du skal rette opp det som har gått skeis mellom deg og din datter. Så til dette med at du har sagt at du ikke vil ha kontakt med henne mer. Dette MÅ du rydde opp i! DU må ta kontakt, og DU må legge deg HELT flat. Din jobb er å lære ditt barn at UANSETT hva hun gjør, så blir hun ALDRI forlatt av flokken sin, hun blir ALDRI utstøtt. Det du gjør nå har foreldre gjort tidligere, og det kan gjøre ubotelig skade for din datter. Resultatet kan fort bli at hun kan komme til å slite med å stole på at folk ikke stikker av eller avviser henne om hun ikke er "god nok" når hun selv som voksen skal knytte bånd og danne egen familie, for det er hennes erfaring. Vis henne at dette ikke stemmer, gjennom å fortelle at DU har gjort en feil her. Hun må ALLTID være god nok - for deg. Flere har nevnt familievernkontor, og det er ikke et dårlig forslag. Jeg er er veldig enig i at dere trenger hjelp utenfra, og dere trenger det NÅ. DU er den voksne, så det er din jobb å initiere dette. Ring familievernkotoret NÅ, og forklar situasjonen. Ikke snakk om hvem sin skyld det er når du ringer, bare si at dere ikke snakker sammen, at relasjonen ikke fungerer, og at du ønsker å rette opp i situasjonen før det er for sent. Og du - la dette være siste gangen du kaller datteren din "dronning", "kravstor" eller snakker nedsettende om henne. Det er mange nok der ute som kommer til å være kritisk til henne (dette erfarer alle mennesker der ute), så jobben til mødre og fedre er å ALLTID framsnakke og være konstruktivt støttende overfor ungene, også når vi er skuffet over dem. Det er den uforbeholdne kjærligheten og støtten fra foreldre som gjør oss trygge og robuste nok til å takle trøkket fra hopen der ute, sant. Masse lykke til med jobben mot forsoning!
  49. 6 likes
    «Jeg behandler mennesker, ikke diagnoser» Etter flere år som kasteball og innimellom oppbevaring på dps, tror jeg muligens jeg har truffet rett behandler. Et forsiktig snev av optimisme for det nye året🖐🏻
  50. 6 likes
    Fra tid til annen skriver brukere på DOL om at de er redd for å åpne seg, være ærlige og direkte, og redd for å åpne det innerste, «styggeste» i møte med behandler/fastlege. Jeg håper hver og en av de som kjenner seg igjen i dét leser denne artikkelen, den er knakende god, skrevet av psykolog Sigrid M. Skeide, som innledningsvis sier: «Jeg har så ofte sittet med klienter og ønsket at jeg kunne gi dem et innblikk i dette jeg har oppdaget, rett og slett kunne gi dem noe av tryggheten som kommer med å ha møtt mange mennesker i krise. I et forsøk på å sette ord på noe av dette har jeg samlet en knippe ting jeg skulle ønske alle klientene mine visste.» https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/zL2kKv/Det-jeg-som-terapeut-skulle-onske-at-du-visste--Sigrid-M-Skeide

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...