Hvordan var detå bli tobarns-foreldre?

[Gjest fru anonym]

Er så spent på hvordan det vil bli for oss å få vårt andre barn. Kan nesten ikke vente. Noen som har lyst å si noe om dette? Hvordan den første tiden var, tilpassning hos eldre søsken, tidsklemma, nattevake....og alt det andre du opplevde i den første tiden.

Jeg er vel kanskje en problematiserende type, som kanskje mest er opptatt av hvordan vi skal forberede oss på det som kan bli vanskelig eller oppleves som vesentlig anderledes når man går over fra et barn til to..

[Gjest veldig lykkelig tobarnsmamma]

Det å bli tobarnsforeldre var og er helt fantastisk! Vi drømmer om å bli trebarnsforeldre.

Elstemann her sluttet med dagbleier når minstemann kom - så det var egentlig ingen forskjell fra før. Vi er fremdeles inne i en tåteflaske/babymat periode på minstemann - og det er jo enkelt. Vi har ikke følt at det å få en til har gitt oss noe spesielt merarbeid bare mer glede og kos, og tidsklemmeproblematikken er ikke aktuell for vår del.

Alt krever litt mer planlegging for at det skal tilpasses to ulike behov, og strukturering - men det skal jo allikevel gjøres selv om du bare har en.

Dere vil nok få en tilpasningsperiode når elstemann får en liten bror eller søster. Det gikk veldig greitt her - litt sjalusi blandet med stolthet i begynnelsen - nå er det bare en blanding av stas og kjedelig. Han kan jo ennå ikke være med å leke ordentlig. Vi er veldig obs. på å gi begge alenetid med oss voksne - både elstemann som jo var vant til å ha udelt oppmerksomhet og minstemann som også har krav på mamma/pappa tid. Det fungerer veldig fint.

Det praktiske krever bare litt planlegging og strukturering, så går det meste seg til! Gled dere!

[Mamta]

For oss var det ihvertfall ganske udramatisk å bli tobarnsforeldre. Vi hadde forberedt oss på både sjalusi, nattevåk og merarbeid.

Vel opplevde vi sjalusi fra begges side, men det var mye mindre nattevåk med nr.2 enn med nr.1. Og litt merarbeid på det praktiske planet blir det jo. Men ikke mer enn vi kunne takle. Det å se barna glede seg over hverandres selskap og selv få være mamma & pappa til to skjønne gudegaver var en STOR glede som overskygger merarbeidet!

Når vi om noen måneder henter hjem tredjemann, er vi nok engang forberedt på noen tøffe tak i starten. Samtidig vet vi også at gleden mer enn tredobles...

Lykke til!

ønsker

[nanchang]

Storesøster var nettopp fylt 4 og var med til Kina for å hente lillebror på 16 mndr. Hun elsket veslebroren fra første stund, det var ikke gjengjeldt akkurat, det var han som var sjalu gitt, han oppdaga etter en dag i Kina at nå hadde han fått seg et mammafang, og det skulle ikke deles med noen andre, da ble det grynt og ulyder og vekkdytting, og fornærma storesøster som bare ville koooose og klemme og bære på en liten bror som dytta ho vekk. Dette ga seg litt etter et halvt år, da først kunne jeg ha begge ungene på fanget uten bråk. Og etter ett år heime begynte han i samme barnehage som ho, da oppdaga han jo at ho representerte det trygge og kjente når vi ikke var der, så da kom det veldig raskt merkbar forbedring i hans forhold til ho. Selvfølgelig var storesøster litt sjalu, men svært lite egentlig. Så det kom veldig bakpå oss at sjalusien skulle komme fra det nye barnet.

Jeg hadde og en slags sorgreaksjon etter hjemkomsten med nr 2, for han hadde så stort omsorgsbehov at jeg holdt omtrent bare på med han, og storesøster ble mer pappa si jente, så jeg følte de første månedene at jeg knapt hadde ho på fanget f.eks, og jeg som alltid hadde hatt ledig fang til ho før... men alt jevner seg ut, og etter ett år heime var i grunnen alt helt normalt. Ja.

[meimei]

Det jeg husker best fra den gangen vi fikk barn nummer 2 var at det føltes så RIKTIG. Selv om vi hadde opplevd det å bli foreldre en gang før, så bli vi med ett en familie med mye flere relasjoner oss imellom. Jeg opplevde at forholdet to voksne og to barn var mye riktigere enn to voksne som var 100% fokusert på et barn, slik det hadde vært da vi var tre

Men da vi fikk barn nummer tre føltes det i en periode som om hele familiestrukturen nok en gang ble forandret, og denne gangen synes jeg det var vanskelig. Nå var det plutselig flere røvere enn politi...Jeg kjenner meg igjen i det som Nanchang skriver, en slags sorgreaksjon på at noe var over og en følelse av å ikke strekke til overfor noen av barna. Vi hadde i den perioden et fang for lite.

Men alt går seg til, og det er vel den erfaringen alle som svarer her har. Etter en tid finner alle sin plass i familien, og en kan ikke lenger forestille seg livet på en annen måte.

[ahg]

Vi var veldig spent på hvordan det ville bli å få to barn. Det gikk over all forventning. Som meimei sier føltes det veldig RIKTIG - og for vår del også KOMPLETT.

Det ble så klart mer arbeid, men det føltes ikke overveldende på noe vis. Vi hadde mye nattevåk med eldstejenta, men ikke noe med yngstejenta. Begge var sjalu på hverandre, men det ga seg ganske bra etter 3 måneder. Etter et snaut halvår synes jeg vi var godt på plass som tobarnsfamilie.

Jentene kan fremdeles slåss om mammas fang nå 2,5 år etter, men de er veldig glad i hverandre og har mye glede av hverandres selskap. De krangler også så busta fyker rett som det er, men det synes jeg er helt naturlig at søsken gjør.

Jeg synes det er kjempefint å ha to barn. Gled deg!