Er endelig på vei mot en løsning på "løslatelseskrisen" ...

[firebird1365380441]

Sist uke ble jeg innlagt i en akuttavdeling her oppe i Nord Norge. Var først på en døgnenhet langt uti havgapet i gokk, men fungerte ikke der...mange sterkt dopa pasienter og "fossile" ansatte.Under en time med psykologen min fikk jeg et sammenbrudd, gråt, remjet og klarte nesten ikke å roe meg ned. Alt var kaos, kontrollen var overhodet ikke til stedet. Men jeg slo ikke, eller kom med trusler - bare gråt og var livredd for at no kom jeg til å ta livet av meg.

1 time seinere var jeg og en psykepleier i taxi på vei til Psykehuset, 2 1/2 times kjøretur. Jeg var i en sobril døs som var veldig riktig der og da.

Jeg hadde jo trodd at de ikke ville ta i mot meg her på psykehuset etter det som skjedde her i 2000( da jeg utagerte og havnet i fengsel). men de som tok i mot meg her var bare kjempegreie. Jeg er i en akuttpost, på en skjermet enhet med bare 3 pasientplasser.

Får mye oppfølging og medisiner ved behov, men føler egentlig ikke at jeg trenger så mye beroligende nå.

Har fått endret fotfølging til tett oppfølging og er nå på en internettkafe i selve psykehuset, kan bruke maskinene her fritt når jeg vil. Veldig ok å få et avbrekk...

Staben rundt meg består av en lege, psykolog og 3 psykepleiere som alle er i ferd med å sette sammen et rehabiliteringsopplegg for meg , laaaaangt herfra - i midt norge et sted.Jeg har allerede minst 2 behandlere på stedet jeg sannsynligvis kommere til å havne på, så nå jobber de på spreng med å finne et boalternativ og en oppfølging som kan passe meg og mine behov...som nok ble litt større enn hva vi hadde trodd før jeg ble løslatt.

Så nå er ting og tang i gang og jeg blir her helt til de finner noe som passer meg. jeg er utrolig glad og takknemlig for måten jeg ble tatt i mot på her og den oppfølgingen jeg har fått. Føler meg trygg og i varetatt og vet at familie og venner er veldig lettet på mine vegne...og jeg på deres..hehe...

Jeg har begynt på fluaxol(???? vet ikke helt hvordan det skrives) og vet ikke helt ennå hvordan den virker, eller kommer til å virke.

Endelig begynner det å føles ok og spennende å være løslatt - jeg har en stab/ansvarsgruppe rundt meg som jobber for meg og med meg...vi er liksom et team sammen...

Det er jeg kjempeglad for og håper at dere andre her på forumet synes det samme.

Jeg kommer forhåpentligvis til å kunne gå hit alene etterhvert , men nå har jeg følge med meg...egentlig ganske ok , trives med personalet på posten.

Om noen dager skal jeg og primærkontakten min ut i byen og handle klær og gå på kafe' - kanskje møte en venninne eller to.

Har fått ordnet med skolen slik at de sender meg oppgaver , som jeg sender inn og får de tilbake med karakterer og bemerkninger på. Så nå kan jeg faktisk fikse skolen bia brev og internett.

Gleeeeddddeeeeerrrr meg!!!!

Mange glade og snille hisener til dere alle.

Mvh ;-)

[Jente1976]

Hei Firebird!

Jeg ville egentlig bare si at jeg tenker på deg og ønsker deg lykke til videre med oppholdet og etter utskrivelsen.

Tror egentlig du trengte denne innleggelsen jeg, for da ble det litt fart i sakene, med et ordentlig apparat rundt deg og et sted å bo så du får n oe for deg selv snart.

Og så har du fått den positive erfaringen at du vet at de tar i mot deg på en positiv måte på sykehuset, slik du sikkert var redd for at de ikke skulle gjøre.

Jeg kjenner meg igjen mye i det du skriver fra den tiden du var dårlig. Har slitt mye med humørsvigninger og depresjoner selv.

Vært lenge innlagt, og hatt mye problemer med utagering under sykehusopphold og ellers når jeg har dårlige perioder.

Jeg er veldig imponert over den framgangen du har gjort. Du virker veldig sterk, så jeg tror du kommer deg raskt over denne kneika også!

Klemmer fra en som har vært der selv

[Soria]

Jeg måtte bare kommentere litt. Jeg tror du var på den døgnavdelingen jeg skal til i morgen. Har vært der maange ganger. Og den verste fossilen av dem alle er min primærkontakt (I hvert fall til jeg får gjort noe med det . Jeg går også på den dagavdelingen som er i første etasje. Bare rett meg om jeg tar feil av hvor du har vært. Har du vært der før?

[Gjest Piriom]

Har tidligere lest ditt innlegg om pasientrollen.

Som så mange andre av oss, ser det ut som det er som pasient du også føler deg tryggest.

En slipper unna mange trivialiteter når en er innlagt (jobb, matlaging, husvask, mm) og en blir tatt hensyn til og passet på.

Håper likevel du klarer å kvitte deg med pasientrollen på sikt. Det er faktisk tilfredsstillelse i det å klare seg sjøl, selv om man innimellom blir dønn sliten av alle krav som stilles til en.

Du virker så lykkelig over å være innlagt. Blir en virkelig så handicappet av å være i fengsel at en må være i et beskyttet miljø for å fungere?

Kanskje burde fengslene ha skole i å takle dagliglivet for de innsatte? En eller annen form for frihetstrening?Hva tenker du, firebird, om det?

[firebird1365380441]

Har tidligere lest ditt innlegg om pasientrollen.

Som så mange andre av oss, ser det ut som det er som pasient du også føler deg tryggest.

En slipper unna mange trivialiteter når en er innlagt (jobb, matlaging, husvask, mm) og en blir tatt hensyn til og passet på.

Håper likevel du klarer å kvitte deg med pasientrollen på sikt. Det er faktisk tilfredsstillelse i det å klare seg sjøl, selv om man innimellom blir dønn sliten av alle krav som stilles til en.

Du virker så lykkelig over å være innlagt. Blir en virkelig så handicappet av å være i fengsel at en må være i et beskyttet miljø for å fungere?

Kanskje burde fengslene ha skole i å takle dagliglivet for de innsatte? En eller annen form for frihetstrening?Hva tenker du, firebird, om det?

Ja...hva tenker jeg om det...ikke godt å si, men jeg tenker mye på at fengselene ikke akkurat er særlig flinke til å forberede de innsatte på hva som skjer når en løslates...da tenker jeg på både ettervernet og forventninger/krav som stilles fra ulike hold. I dagens fengsel her i norge , skal en liksom bare sone straffen sin og "ferdig med det". Det er veldig synd for oss som har sonet , kanskje særlig for de med narkotika problemer, psykiske problemer, vanekriminelle...you name it!!! Uansett hva en har sonet for , vil det alltid være vanskelig. Har en venninne som tilbragte flere mnd på psykitarisk avd før hun greide å face verden og real life igjen.

Jeg var nok litt for frimodig og dum da jeg mente at jeg var kommet ut av pasientrollen , og det beklager jeg på det sterkeste...jeg har aldri ment å virke hoven og eplekjekk, men vet at jeg har tråkket en del mennesker på tærne. Beklager så mye for det. For nå ser jeg jo at jeg dessverre ikke klarer meg så jækla bra allikevel, og jeg hadde liksom innbillt meg at nå var jeg frisk, eller i hvert fall bedre. Det siste er nok mer nært sannheten enn det første. Psykiateren i fengselet mente at jeg var "frisk" nok til å greie meg så og si uten noen psykisk oppfølging i det hele tatt, så dermed ble det bestemt at jeg kun skulle gå til psykolog 1 gang per uke.

Men så begynte tankene og komme....samt kommentarer fra diverse folk som jeg en gang nesten ikke kjenner... og en del ubehagelige sms og beskjeder på telefonsvareren min...

Det ble ikke så enkelt og lystbetont som jeg hadde trodd det skulle bli, selvtilliten har vært laaangt nedi kjelleren, og er ikke helt god ennå.

Norske fengsler er oppbevaringsanstalter, kort og greit...DESSVERRE...det burde ikke være slik, men per i dag er det beklageligvis ikke så mange politikkere som har interesse eller innflytelse nok til at det skal bli enklere for innsatte, som ofte har sonet lange dommer, å "lære seg å leve på nytt".

Enkelte ansatte i fengselet jeg satt i , mente at fengselet kun skulle oppbevare " de kriminelle", og at rehabilitering er noe kommunene eller fylket den enkelte innsatte tilhører , er de som skal ta seg av rehabiliteringen.

Har en sikring/forvaring blir det enda vanskeligere, fordi kommunen faktisk kan si nei til å ta vedkommende "tilbake" til hjemplassen. Da hender det svært ofte at vedkommende sikrings/forvaringsdømte blir sittende i fengsel helt til sikringen/forvaringen går ut, eller faller bort ved en rettssak.

Skulle jeg skrive om "alt" som ikke funker når det gjelder løslatelse , ville det bli en roman, omtrent....Men at svært mye ikke fungerer er nok de fleste fullstendig klar over. I hveret fall når en ser på tilbakefallsprosenten som ikke akkurat blir mindre.

Lykkelig i psykiatrisk avdeling...tja...det kan kanskje virke sånn, men jeg er sliten av å føle at jeg ikke passer inn noe sted, på grunn av forhistorien min.

I dag fikk jeg beskjed om at jeg skal flytte , til Tr.heim, få et opplegg der med en tidsramme på minst 2 år, en gradvis tilvenning til samfunnet som jeg har glemt hvordan en lever i.

Jeg ble enormt glad og lettet!!!

Fengselet har, med sine rammer og faste grenser, hjulpet meg mye på vei, men flere sår blør fortsatt og trenger laaaang tid på å gro.

Nå er det på tide å løfte hodet og rette blikket framover, selv om jeg vet det blir svinhakke tøft - kommer nok til å ha mange ned og oppturer, men jeg både vil og skal klare dette.

Psykiatrien, som jeg ikke hadde særlig mye tillitt til, har vist seg å være i stand til å hjelpe meg nå, men det måtte faktisk 3 1/2 tøffe år til for at jeg skulle bli "klar" for det.

Høres det merkelig ut?

Er jeg dum som tar i mot hjelp nå, fordi jeg ikke var i stand til det tidligere?

Jeg har mange spørsmål, grubler fælt, men får snakket mye med de av de ansatte som er i staben rundt meg.

Uansett hva andre måtte synes å tenke, så er jeg endelig på vei framover...ting skjer...ting skal skje...

Nå er jeg omtrent tom i hodet, var i byen og shoppet klær og fargebad i dag + gaver til en del venninner.....sliten, men mye roligere inni meg....

Beste hilsner fra en litt omtåket og tankefull

[firebird1365380441]

Jeg måtte bare kommentere litt. Jeg tror du var på den døgnavdelingen jeg skal til i morgen. Har vært der maange ganger. Og den verste fossilen av dem alle er min primærkontakt (I hvert fall til jeg får gjort noe med det . Jeg går også på den dagavdelingen som er i første etasje. Bare rett meg om jeg tar feil av hvor du har vært. Har du vært der før?

Ja, det har du nok helt rett i!!

Er ikke der nå , som du sikkert skjønner, men i "byen".

Selv om det ikke funket for meg, kan det jo aaltids hende at det går ok for deg å være der. Men jeg holdt ikke ut...

Vet at mange har god hjelp i å være der, så jeg har jo ingen rett til å svartmale alt for andre.

Håper du får et bra opphold, hvis ikke, finnes det jo andre steder...:-)

Beste hilsen

[firebird1365380441]

Hei Firebird!

Jeg ville egentlig bare si at jeg tenker på deg og ønsker deg lykke til videre med oppholdet og etter utskrivelsen.

Tror egentlig du trengte denne innleggelsen jeg, for da ble det litt fart i sakene, med et ordentlig apparat rundt deg og et sted å bo så du får n oe for deg selv snart.

Og så har du fått den positive erfaringen at du vet at de tar i mot deg på en positiv måte på sykehuset, slik du sikkert var redd for at de ikke skulle gjøre.

Jeg kjenner meg igjen mye i det du skriver fra den tiden du var dårlig. Har slitt mye med humørsvigninger og depresjoner selv.

Vært lenge innlagt, og hatt mye problemer med utagering under sykehusopphold og ellers når jeg har dårlige perioder.

Jeg er veldig imponert over den framgangen du har gjort. Du virker veldig sterk, så jeg tror du kommer deg raskt over denne kneika også!

Klemmer fra en som har vært der selv

Tusen takk for svaret ditt, som varmer godt!! Jeg håper virkelig at det vil gå bra med deg og - det gjør jo som regel det, etterhvert. Det tar kanskje bare lengre tid for folk med denne typen problemer som vi har slitt med.

Jeg tenker veldig mye på den tiden da jeg utagerte 3 ganger om dagen ...en helt for jævlig tid, fatter ikke at det voldsomme raseriet jeg hadde den gangen, er borte nå...

Men jeg har blitt roligere. Er vel mer fortvilet nå, over at ting ble slik de ble. Da er det tøft å se framover å vise at en "takler dette også".

Heldigvis er jeg sta som et esel, miks av finnmarking og trønder...det kommer godt med når det stormer som verst.

Ønsker deg alt godt nå og i framtiden - vi skal greie dette, eller hva???

Klem til deg fra

[Gjest trrrish]

Ja...hva tenker jeg om det...ikke godt å si, men jeg tenker mye på at fengselene ikke akkurat er særlig flinke til å forberede de innsatte på hva som skjer når en løslates...da tenker jeg på både ettervernet og forventninger/krav som stilles fra ulike hold. I dagens fengsel her i norge , skal en liksom bare sone straffen sin og "ferdig med det". Det er veldig synd for oss som har sonet , kanskje særlig for de med narkotika problemer, psykiske problemer, vanekriminelle...you name it!!! Uansett hva en har sonet for , vil det alltid være vanskelig. Har en venninne som tilbragte flere mnd på psykitarisk avd før hun greide å face verden og real life igjen.

Jeg var nok litt for frimodig og dum da jeg mente at jeg var kommet ut av pasientrollen , og det beklager jeg på det sterkeste...jeg har aldri ment å virke hoven og eplekjekk, men vet at jeg har tråkket en del mennesker på tærne. Beklager så mye for det. For nå ser jeg jo at jeg dessverre ikke klarer meg så jækla bra allikevel, og jeg hadde liksom innbillt meg at nå var jeg frisk, eller i hvert fall bedre. Det siste er nok mer nært sannheten enn det første. Psykiateren i fengselet mente at jeg var "frisk" nok til å greie meg så og si uten noen psykisk oppfølging i det hele tatt, så dermed ble det bestemt at jeg kun skulle gå til psykolog 1 gang per uke.

Men så begynte tankene og komme....samt kommentarer fra diverse folk som jeg en gang nesten ikke kjenner... og en del ubehagelige sms og beskjeder på telefonsvareren min...

Det ble ikke så enkelt og lystbetont som jeg hadde trodd det skulle bli, selvtilliten har vært laaangt nedi kjelleren, og er ikke helt god ennå.

Norske fengsler er oppbevaringsanstalter, kort og greit...DESSVERRE...det burde ikke være slik, men per i dag er det beklageligvis ikke så mange politikkere som har interesse eller innflytelse nok til at det skal bli enklere for innsatte, som ofte har sonet lange dommer, å "lære seg å leve på nytt".

Enkelte ansatte i fengselet jeg satt i , mente at fengselet kun skulle oppbevare " de kriminelle", og at rehabilitering er noe kommunene eller fylket den enkelte innsatte tilhører , er de som skal ta seg av rehabiliteringen.

Har en sikring/forvaring blir det enda vanskeligere, fordi kommunen faktisk kan si nei til å ta vedkommende "tilbake" til hjemplassen. Da hender det svært ofte at vedkommende sikrings/forvaringsdømte blir sittende i fengsel helt til sikringen/forvaringen går ut, eller faller bort ved en rettssak.

Skulle jeg skrive om "alt" som ikke funker når det gjelder løslatelse , ville det bli en roman, omtrent....Men at svært mye ikke fungerer er nok de fleste fullstendig klar over. I hveret fall når en ser på tilbakefallsprosenten som ikke akkurat blir mindre.

Lykkelig i psykiatrisk avdeling...tja...det kan kanskje virke sånn, men jeg er sliten av å føle at jeg ikke passer inn noe sted, på grunn av forhistorien min.

I dag fikk jeg beskjed om at jeg skal flytte , til Tr.heim, få et opplegg der med en tidsramme på minst 2 år, en gradvis tilvenning til samfunnet som jeg har glemt hvordan en lever i.

Jeg ble enormt glad og lettet!!!

Fengselet har, med sine rammer og faste grenser, hjulpet meg mye på vei, men flere sår blør fortsatt og trenger laaaang tid på å gro.

Nå er det på tide å løfte hodet og rette blikket framover, selv om jeg vet det blir svinhakke tøft - kommer nok til å ha mange ned og oppturer, men jeg både vil og skal klare dette.

Psykiatrien, som jeg ikke hadde særlig mye tillitt til, har vist seg å være i stand til å hjelpe meg nå, men det måtte faktisk 3 1/2 tøffe år til for at jeg skulle bli "klar" for det.

Høres det merkelig ut?

Er jeg dum som tar i mot hjelp nå, fordi jeg ikke var i stand til det tidligere?

Jeg har mange spørsmål, grubler fælt, men får snakket mye med de av de ansatte som er i staben rundt meg.

Uansett hva andre måtte synes å tenke, så er jeg endelig på vei framover...ting skjer...ting skal skje...

Nå er jeg omtrent tom i hodet, var i byen og shoppet klær og fargebad i dag + gaver til en del venninner.....sliten, men mye roligere inni meg....

Beste hilsner fra en litt omtåket og tankefull

firebird!! jeg blir så rørt av å lese det du skriver!! jeg håper inderlig det ordner seg for deg!!!! *sende masse styrke*

farvell!!

[firebird1365380441]

firebird!! jeg blir så rørt av å lese det du skriver!! jeg håper inderlig det ordner seg for deg!!!! *sende masse styrke*

farvell!!

Tusen takk for svaret ditt! Jeg blir alltid lett rørt og "på griner'n" av slike svar. Det e itj my' som ska te', skjønne' du!!! ...øver meg på dialkta til jeg skal flytte til tr,heim...

Håper vi kan treffes i området der om ikke så alt for lenge.

Hadde en fæl opplevelse med flashbacks og at jeg gikk løs på meg selv. Det er mange, mange år siden sist jeg gjorde forsøk på å skade meg, så jeg ble fullstendig satt ut av spill...trodde jeg var den lille jenta på 5 år igjen...

Da raste jeg utfor stupet så det sang...greide ikke tankene, bildeminnene og den vanvittige , skjærende smerten som trengte seg fram. Ville ikke ha det...orket ikke...og med bare mannfolk på jobb ble det umulig å si i fra.Vet ikke om jeg hadde klart det om det hadde vært kvinnfolk på jobb, heller.

Hele det tilfellet med flashbacks begynte da jeg så en mann i byen som liknet overgriperen, stod bak han i en busskø. Han luktet til og med som "han"...men "han" er død for mange år tilbake - heldigvis....

På vei tilbake til psykehuset begynte mørket og "malstrømmen" å dra i meg...fikk nesten panikk inne på bussen.

Da jeg kom til avd på psykehuset var alt svart , men av en eller annen merkelig grunn, greide jeg både å le, snakke og være som "vanlig". Helt til jeg stod i dusjen , det var som om alt ble tåkete og fjernt...hørte liksom "min" stemme og "hans" stemme laaaangt borte i hodet mitt...så at beina mine var tynne barnebein, små tær, rosa, ren hud - min kropp for 25 år siden. Da knakk jeg - tror jeg forsøkte å rope på hjelp, men stemmen virket ikke...klarte ikke å gråte...

Alt ble sort inni hodet mitt, malstrømmen trakk meg langt ned, det var som å bli stengt inne i et kjellerrom, med lyseblå vegger, to pinne stoler , døra smalt igjen , jeg kunne lukte "han". Da tror jeg at noe "klikket" i hodet mitt...gikk løs på meg selv, skadet meg.

Ble funnet av personalet ...de sa etterpå at jeg hadde sagt "ikke slå, ikke slå" gjentatte ganger...

Fikk masse "dop" for å få roe meg ned, sovnet til slutt.

Nå sitter jeg her med en elendig svart samvittighet ovenfor personalet - at jeg misbrukte deres tillit - at jeg mistet den kontrollen jeg burde ha greid å ta/ha...

Jeg ba om unnskyldning til alle sammen etterpå og de sa at det var veldig fint at jeg gjorde det, men at jeg ikke skulle føle meg presset til å si unnskyld. Men jeg er så lei meg uansett for at jeg kanskje skremte de andre pasientene, og persoanlet. De har jo ikke gjort noe galt....

Jeg skuffer alle rundt meg , inkludert meg selv...

Hva pokker er det som skjer? Det er jo så lenge siden sist jeg skadet meg - har jo vært så stolt av meg selv fordi jeg har greid å la være...hadde denne typen flashback for 1 1/2 år siden, på psykehus i Oslo, men da reimet de meg og ga meg bedøvelse slik at jeg sov i 24 timer....

Hjelp!!! Jeg er livredd...hvorfor skjer dette nå? Er jeg virkelig så skjør? Skal det så lite til før det rakner for meg?

Er så redd for å bli så psyk som jeg var for snart 4 år siden...er det det som skjer nå?

Skal få et opplegg som passer kun for meg i tr.heim , men må vente noen uker før det er 100% fikset...Vet at det opplegget vil kunne bli en løsning...må jo lære meg å leve på nytt, når jeg på sett og vis ikke har levd et normalt liv siden jeg var 17 år...det er 13 år som har gått bort, det. Vet ikke hvordan man LEVER...vet ikke om noen av dere skjønner hva det betyr, men for meg er det å plutselig stå der, eller rettere sagt her , midt i verden, midt i livet , frykytelig skremmende...vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg i visse situasjoner...føler meg malplassert, en outsider , en som ikke passer inn...

Har noen av dere hatt det slik som dette?

Eller som ønsker å gi noen varmende ord? Eller sparke meg i baken - for det trenger jeg nå ...litt av begge deler.

Jeg vil jo ha livet mitt tilbake...leve et trygt og godt liv uten innleggelser og masse hjerneeksperter som skal liksom forstå hva det er i hodet mitt. Det er ikke noe fysisk de kan se, i hvert fall...bare et lass med vonde minner som tar rotta på meg når jeg minst aner det.

Men, for POKKER - JEG SKAL GREIE DETTE UANSETT...Jeg vil så gjerne, er bare veldig sliten....og sint på meg selv, som ga meg selv falske håp og falske løfter...jeg kan jo ikke stole på meg selv en gang!

Sender klemmer til de som vil ha...

Mvh

[Gjest trrrish]

Tusen takk for svaret ditt! Jeg blir alltid lett rørt og "på griner'n" av slike svar. Det e itj my' som ska te', skjønne' du!!! ...øver meg på dialkta til jeg skal flytte til tr,heim...

Håper vi kan treffes i området der om ikke så alt for lenge.

Hadde en fæl opplevelse med flashbacks og at jeg gikk løs på meg selv. Det er mange, mange år siden sist jeg gjorde forsøk på å skade meg, så jeg ble fullstendig satt ut av spill...trodde jeg var den lille jenta på 5 år igjen...

Da raste jeg utfor stupet så det sang...greide ikke tankene, bildeminnene og den vanvittige , skjærende smerten som trengte seg fram. Ville ikke ha det...orket ikke...og med bare mannfolk på jobb ble det umulig å si i fra.Vet ikke om jeg hadde klart det om det hadde vært kvinnfolk på jobb, heller.

Hele det tilfellet med flashbacks begynte da jeg så en mann i byen som liknet overgriperen, stod bak han i en busskø. Han luktet til og med som "han"...men "han" er død for mange år tilbake - heldigvis....

På vei tilbake til psykehuset begynte mørket og "malstrømmen" å dra i meg...fikk nesten panikk inne på bussen.

Da jeg kom til avd på psykehuset var alt svart , men av en eller annen merkelig grunn, greide jeg både å le, snakke og være som "vanlig". Helt til jeg stod i dusjen , det var som om alt ble tåkete og fjernt...hørte liksom "min" stemme og "hans" stemme laaaangt borte i hodet mitt...så at beina mine var tynne barnebein, små tær, rosa, ren hud - min kropp for 25 år siden. Da knakk jeg - tror jeg forsøkte å rope på hjelp, men stemmen virket ikke...klarte ikke å gråte...

Alt ble sort inni hodet mitt, malstrømmen trakk meg langt ned, det var som å bli stengt inne i et kjellerrom, med lyseblå vegger, to pinne stoler , døra smalt igjen , jeg kunne lukte "han". Da tror jeg at noe "klikket" i hodet mitt...gikk løs på meg selv, skadet meg.

Ble funnet av personalet ...de sa etterpå at jeg hadde sagt "ikke slå, ikke slå" gjentatte ganger...

Fikk masse "dop" for å få roe meg ned, sovnet til slutt.

Nå sitter jeg her med en elendig svart samvittighet ovenfor personalet - at jeg misbrukte deres tillit - at jeg mistet den kontrollen jeg burde ha greid å ta/ha...

Jeg ba om unnskyldning til alle sammen etterpå og de sa at det var veldig fint at jeg gjorde det, men at jeg ikke skulle føle meg presset til å si unnskyld. Men jeg er så lei meg uansett for at jeg kanskje skremte de andre pasientene, og persoanlet. De har jo ikke gjort noe galt....

Jeg skuffer alle rundt meg , inkludert meg selv...

Hva pokker er det som skjer? Det er jo så lenge siden sist jeg skadet meg - har jo vært så stolt av meg selv fordi jeg har greid å la være...hadde denne typen flashback for 1 1/2 år siden, på psykehus i Oslo, men da reimet de meg og ga meg bedøvelse slik at jeg sov i 24 timer....

Hjelp!!! Jeg er livredd...hvorfor skjer dette nå? Er jeg virkelig så skjør? Skal det så lite til før det rakner for meg?

Er så redd for å bli så psyk som jeg var for snart 4 år siden...er det det som skjer nå?

Skal få et opplegg som passer kun for meg i tr.heim , men må vente noen uker før det er 100% fikset...Vet at det opplegget vil kunne bli en løsning...må jo lære meg å leve på nytt, når jeg på sett og vis ikke har levd et normalt liv siden jeg var 17 år...det er 13 år som har gått bort, det. Vet ikke hvordan man LEVER...vet ikke om noen av dere skjønner hva det betyr, men for meg er det å plutselig stå der, eller rettere sagt her , midt i verden, midt i livet , frykytelig skremmende...vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg i visse situasjoner...føler meg malplassert, en outsider , en som ikke passer inn...

Har noen av dere hatt det slik som dette?

Eller som ønsker å gi noen varmende ord? Eller sparke meg i baken - for det trenger jeg nå ...litt av begge deler.

Jeg vil jo ha livet mitt tilbake...leve et trygt og godt liv uten innleggelser og masse hjerneeksperter som skal liksom forstå hva det er i hodet mitt. Det er ikke noe fysisk de kan se, i hvert fall...bare et lass med vonde minner som tar rotta på meg når jeg minst aner det.

Men, for POKKER - JEG SKAL GREIE DETTE UANSETT...Jeg vil så gjerne, er bare veldig sliten....og sint på meg selv, som ga meg selv falske håp og falske løfter...jeg kan jo ikke stole på meg selv en gang!

Sender klemmer til de som vil ha...

Mvh

Hei! Hadde vært kos om vi kunne møtes når du kommer til trondheim.

Det var sterkt å lese det du skrev nå. Har en venninne som også sliter med flashbacks..hun skader seg heldigvis ikke da... Det er ufattelig urettferdig at dere ikke bare har blitt skada i barndommen, men også gjenopplever det etterpå... Er godt å høre at du får et beh.opplegg. Det er viktig å ha det, ha en støtte i ryggen. Jeg skulle ønske jeg kunne si noe kjempelurt til deg nå, for det var så sterkt å lese innlegget ditt og jeg ser fortvilelsen din..men det er ikke så lett...*tilgi?*

Håper du får snakket ut om dette, kanskje det hjelper... skulle ønske jeg hadde noen hjelpende ord nå..

Hele mitt liv har jeg aldri ønsket annet enn et normalt liv. Så kom det stadig noe i veien! Nå ser det endelig ut til at jeg får et normalt liv. Håper det blir slik for deg også .....klemmer

[frosken]

Tusen takk for svaret ditt! Jeg blir alltid lett rørt og "på griner'n" av slike svar. Det e itj my' som ska te', skjønne' du!!! ...øver meg på dialkta til jeg skal flytte til tr,heim...

Håper vi kan treffes i området der om ikke så alt for lenge.

Hadde en fæl opplevelse med flashbacks og at jeg gikk løs på meg selv. Det er mange, mange år siden sist jeg gjorde forsøk på å skade meg, så jeg ble fullstendig satt ut av spill...trodde jeg var den lille jenta på 5 år igjen...

Da raste jeg utfor stupet så det sang...greide ikke tankene, bildeminnene og den vanvittige , skjærende smerten som trengte seg fram. Ville ikke ha det...orket ikke...og med bare mannfolk på jobb ble det umulig å si i fra.Vet ikke om jeg hadde klart det om det hadde vært kvinnfolk på jobb, heller.

Hele det tilfellet med flashbacks begynte da jeg så en mann i byen som liknet overgriperen, stod bak han i en busskø. Han luktet til og med som "han"...men "han" er død for mange år tilbake - heldigvis....

På vei tilbake til psykehuset begynte mørket og "malstrømmen" å dra i meg...fikk nesten panikk inne på bussen.

Da jeg kom til avd på psykehuset var alt svart , men av en eller annen merkelig grunn, greide jeg både å le, snakke og være som "vanlig". Helt til jeg stod i dusjen , det var som om alt ble tåkete og fjernt...hørte liksom "min" stemme og "hans" stemme laaaangt borte i hodet mitt...så at beina mine var tynne barnebein, små tær, rosa, ren hud - min kropp for 25 år siden. Da knakk jeg - tror jeg forsøkte å rope på hjelp, men stemmen virket ikke...klarte ikke å gråte...

Alt ble sort inni hodet mitt, malstrømmen trakk meg langt ned, det var som å bli stengt inne i et kjellerrom, med lyseblå vegger, to pinne stoler , døra smalt igjen , jeg kunne lukte "han". Da tror jeg at noe "klikket" i hodet mitt...gikk løs på meg selv, skadet meg.

Ble funnet av personalet ...de sa etterpå at jeg hadde sagt "ikke slå, ikke slå" gjentatte ganger...

Fikk masse "dop" for å få roe meg ned, sovnet til slutt.

Nå sitter jeg her med en elendig svart samvittighet ovenfor personalet - at jeg misbrukte deres tillit - at jeg mistet den kontrollen jeg burde ha greid å ta/ha...

Jeg ba om unnskyldning til alle sammen etterpå og de sa at det var veldig fint at jeg gjorde det, men at jeg ikke skulle føle meg presset til å si unnskyld. Men jeg er så lei meg uansett for at jeg kanskje skremte de andre pasientene, og persoanlet. De har jo ikke gjort noe galt....

Jeg skuffer alle rundt meg , inkludert meg selv...

Hva pokker er det som skjer? Det er jo så lenge siden sist jeg skadet meg - har jo vært så stolt av meg selv fordi jeg har greid å la være...hadde denne typen flashback for 1 1/2 år siden, på psykehus i Oslo, men da reimet de meg og ga meg bedøvelse slik at jeg sov i 24 timer....

Hjelp!!! Jeg er livredd...hvorfor skjer dette nå? Er jeg virkelig så skjør? Skal det så lite til før det rakner for meg?

Er så redd for å bli så psyk som jeg var for snart 4 år siden...er det det som skjer nå?

Skal få et opplegg som passer kun for meg i tr.heim , men må vente noen uker før det er 100% fikset...Vet at det opplegget vil kunne bli en løsning...må jo lære meg å leve på nytt, når jeg på sett og vis ikke har levd et normalt liv siden jeg var 17 år...det er 13 år som har gått bort, det. Vet ikke hvordan man LEVER...vet ikke om noen av dere skjønner hva det betyr, men for meg er det å plutselig stå der, eller rettere sagt her , midt i verden, midt i livet , frykytelig skremmende...vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg i visse situasjoner...føler meg malplassert, en outsider , en som ikke passer inn...

Har noen av dere hatt det slik som dette?

Eller som ønsker å gi noen varmende ord? Eller sparke meg i baken - for det trenger jeg nå ...litt av begge deler.

Jeg vil jo ha livet mitt tilbake...leve et trygt og godt liv uten innleggelser og masse hjerneeksperter som skal liksom forstå hva det er i hodet mitt. Det er ikke noe fysisk de kan se, i hvert fall...bare et lass med vonde minner som tar rotta på meg når jeg minst aner det.

Men, for POKKER - JEG SKAL GREIE DETTE UANSETT...Jeg vil så gjerne, er bare veldig sliten....og sint på meg selv, som ga meg selv falske håp og falske løfter...jeg kan jo ikke stole på meg selv en gang!

Sender klemmer til de som vil ha...

Mvh

Hei firebird:-)

Trist at ting har blitt så vanskelig for deg den siste tiden.

Jeg tror at du er nødt til å begynne å se på de kreftene i deg selv som IKKE vil alt det konstruktive. Noe i deg ønsker innleggelser, ansvarsfraskrivelse, kontrolltap, utagering osv. - samtidig som du ønsker det motsatte. Dersom du forsøker å overbevise både deg selv og andre at det eneste du vil er det konstruktive, så holder du på med et svært "bedrageri"...

Jeg tror veien videre består i blant annet å erkjenne de negative motkreftene - og å ta ansvar for å stoppe når de slår til for alvor. Jeg tror du KAN stoppe - men du har ikke helt funnet ut hvordan ennå.

Undskyldninger av typen "det var kun menn på vakt" er overhodet ikke holdbare etter min oppfatning! Du må slutte å bruke din traumatiske fortid som undskyldning for handlinger i nåtiden.

Hilsen den strenge