Gå til innhold

når hele livet står på hodet..


Gjest utslitt jente83

Anbefalte innlegg

Gjest utslitt jente83

hei..jeg er ikke helt sikker på hva eller hvordan jeg skal skrive dette. vel, de siste par årene har jeg ikke hatt det hel bra. jeg har blitt sviktet, tråkket på, lurt, utnytta følelsesmessig++ (generelt en gutt..) pluss at jeg har følt meg til overs for de fleste. har en veldig god kamerat som jeg har vokst opp sammen med, og som jeg alltid pleide å være mye sammen med før, han har hatt en kjæreste i 3 år nå. hun er søt og grei hun og jeg kommer overens med henne sånn sett, bortsett fra at kameraten min har blitt så kjip sånn i forhold til å snakke osv. (dette er egentlig ikke saken) jeg klarer ikke å gjøre noen ting riktig jeg.. de fleste jeg kjenner har fått så mye ut av livet. venninna mi har kjøpt leilighet med typen, kameraten min har flytta sammen med dama. alle har orden på livet (nei alle har jo sine problemer, men det virker bare sånn i hvertfall) jeg bor fortsatt hjemme fordi det er best for meg. er student pluss at jeg jobber ved siden av. en annen ting er det at jeg faktisk trives med å bo hjemme sammen med mamma. føler meg som et lite barn, men jeg har det veldig fint sammen med henne i allefall.

har endel andre "venner" også, men jeg orker snart ikke mer..ofte er det slik at de har gjort ditt og datt (finner nok ut av det!) og jeg har bare vært overflødig og ikke fått være med, derfor har ingen snakket om det osv. veldig hyggelig (not). og ting som jeg gjerne burde fått vite (ang. en gutt som jeg har hatt et til-fra forhold i mange år, det drar de på og gidder ikke fortelle meg før det virkelig topper seg og jeg får alt kasta i trynet. (jeg har ikke mulighet til å få vite ting på andre måter fordi jeg ikke har noe særlig med venner..) denne gutten har også omtrent ødelagt psyken min gjennom årene ved å si han elsker meg, så at han ikke gjør det, så at han gjør det etc. og har bare lurt meg og fått meg til å grine hver jævla kveld.

i det siste har jeg utviklet et problem i forhold til mat. med det mener jeg ikke at jeg ikke spiser. jeg spiser mye, jeg tror det har noe med å gjøre at jeg er trist hele tiden, deppa, stressa i forhold til eksamen som skal være om halvannen uke, familien som ikke er helt som den skal, kjærlighet osv. jeg kaster ikke opp eller noe, og jeg er ikke overvektig..men jeg spiser for å trøste meg (tror jeg) jeg kan for eksempel være bare litt sulten, så spiser jeg litt, og etterpå hvis jeg ser noen rester igjen på kjøkkenet og jeg er trist, er det akkurat som jeg får en slags sykelig trang over meg, og jeg kan putte store mengder mat (og snacks også) i munnen på en gang og gjerne spise alt jeg kommer over. litt rart at jeg ikke har lagt på meg noe særlig, men jeg kommer nok til å gjøre det dersom jeg fortsetter som nå. etterpå får jeg dritdårlig samvittighet, men kaster ikke opp (hadde gjort det hvis jeg hadde klart..) men jeg går hele dagen og er lei meg fordi jeg spiste ditt og datt og det skulle jeg ikke gjort osv. likevel gjør jeg det, jeg kan drømme om mat, tenke på mat hele tiden, i alle former. alt som er spiselig. særlig når jeg er ekstra trist spiser jeg mye. kan sitte og grine mens jeg dytter i meg masse mat (eller snacks) og hate hele verden... for det er det jeg gjør..jeg hater denne verden..jeg hater at folk alltid sårer meg, at ting alltid går feil og butter i mot. er så lei av å bli utnytta og såra. jeg er også veldig opptatt av hvordan jeg ser ut, og vet at jeg overdriver med disse tankene. jeg kan stå foran speilet og grine fordi jeg føler meg tjukk (det er jeg faktisk ikke, jeg vet egentlig det.) at ditt og datt er feil og få sånne "stakkars-meg" tanker..

gjennom de siste åra har jeg hatt mange korte forhold som ikke ga meg noe som helst annet enn en kortvarig følelse av sikkerhet og trygghet og det å være sammen med noen føltes så godt fordi jeg var ensom, hadde ingen å prate med og jeg syntes det var så godt bare det å bli holdt rundt. selvsagt varte ingen av disse, fordi jeg gjorde alt på feil grunnlag. jeg slet med endel familieproblemer da jeg vokste opp, faren min var en drittsekk mot moren min og meg, så mamma og jeg flytta ofte rundt. en annen ting er også det at jeg ikke klarer å legge ting bak meg. som for eksempel det med den gutten jeg nevnte, jeg klarer bare ikke å gå videre og akseptere at han aldri vil være som han var da vi var yngre, jeg klarer bare ikke å få inn i det utrolig dumme hue mitt at han ikke elsker meg, men bare sier dette nå og da for å få seg et ligg (og jeg gjør ingen motstand) alt blir bare så jævlig feil..

jeg vet ikke helt hva jeg egentlig ville med dette innlegget, men takk for at du gadd å lese..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei

Jeg kjenner meg masse igjen i det du skriver. spesielt det med at alle andre har fått seg et liv, og flyttet med kjærester ol. Og har masse utdannelse og greier. Jeg har også bodd hjemme i 1, 5 år nå pga at jeg har vært deprimert og jeg mistet moren min. Nå har jeg flyttet, og selvom jeg har mange (nesten for mange) venner, så føler jeg meg helt på egen hånd, og lengter egentlig bare etter en gutt. Men det er nok mest følelsen av trygghet jeg savner. Og at jeg ikke fatter hva som er meningen med livet. JEg har hatt det veldig bra i sommer, men nå føler jeg at ting begynner å rakne igjen. Alt er kaos i livet mitt, og jeg føler jeg ikke klarer noen ting. Og jeg har også litt forvrengt syn på kroppen min, og sliter med maten jeg og. Hver gang jeg er deprimert mister jeg ikke matlysten, jeg spiser bare mer. Nå begynte jeg på anti-depr. forrige uke, men sluttet fort fordi jeg er livredd for å legge på meg. Eller det handler kanskje mer om at jeg er redd for å miste kontrollen over vekten. Selvom jeg egentlig er tynn tror jeg. jeg orker bare ikke tanken på å måtte bekymre meg over vekten også!

Jeg har også vanskligheter med å gå videre, og lever fortsatt på en gutt jeg var forelsket i for mange mnd. siden. Enda jeg vet det ikke kommer til å bli noe mer, så tenker jeg på han konstant, og kan ikke fatte at det finnes noen andre. Og hvordan skal jeg isåfall treffe ham. Og hvordan skal han forstå alt som er inni meg av tanker...

Du burde kanskje snakke med en lege eller en psykolog eller noe, så du får litt hjelp til å sortere tankene dine. Si hvordan du har det. Eller snakk med moren din om det?

ja, dette ble bare noen tanker om ting. det var vel ikke så mye til hjelp, det er ikke så lett å hjelpe når man har det tungt selv. men det er kanskje litt godt å vite at man ikke er den eneste som sliter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg kjenner meg masse igjen i det du skriver. spesielt det med at alle andre har fått seg et liv, og flyttet med kjærester ol. Og har masse utdannelse og greier. Jeg har også bodd hjemme i 1, 5 år nå pga at jeg har vært deprimert og jeg mistet moren min. Nå har jeg flyttet, og selvom jeg har mange (nesten for mange) venner, så føler jeg meg helt på egen hånd, og lengter egentlig bare etter en gutt. Men det er nok mest følelsen av trygghet jeg savner. Og at jeg ikke fatter hva som er meningen med livet. JEg har hatt det veldig bra i sommer, men nå føler jeg at ting begynner å rakne igjen. Alt er kaos i livet mitt, og jeg føler jeg ikke klarer noen ting. Og jeg har også litt forvrengt syn på kroppen min, og sliter med maten jeg og. Hver gang jeg er deprimert mister jeg ikke matlysten, jeg spiser bare mer. Nå begynte jeg på anti-depr. forrige uke, men sluttet fort fordi jeg er livredd for å legge på meg. Eller det handler kanskje mer om at jeg er redd for å miste kontrollen over vekten. Selvom jeg egentlig er tynn tror jeg. jeg orker bare ikke tanken på å måtte bekymre meg over vekten også!

Jeg har også vanskligheter med å gå videre, og lever fortsatt på en gutt jeg var forelsket i for mange mnd. siden. Enda jeg vet det ikke kommer til å bli noe mer, så tenker jeg på han konstant, og kan ikke fatte at det finnes noen andre. Og hvordan skal jeg isåfall treffe ham. Og hvordan skal han forstå alt som er inni meg av tanker...

Du burde kanskje snakke med en lege eller en psykolog eller noe, så du får litt hjelp til å sortere tankene dine. Si hvordan du har det. Eller snakk med moren din om det?

ja, dette ble bare noen tanker om ting. det var vel ikke så mye til hjelp, det er ikke så lett å hjelpe når man har det tungt selv. men det er kanskje litt godt å vite at man ikke er den eneste som sliter.

uff da, sremmende! dere begge høres ut som meg. for ti år siden. hatet alt og alle og spiste som eneste trøst. jeg utvikla bulimi, som jeg sliter med den dag i dag. tro meg, det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, og da vil du ikke ha en spiseforstyrrelse å slite med i tilleg!!

fortell deg selv at du faktisk er spesiell. er du sammen med folk som får deg til å føle at du ikke er verd noe, kutt dem ut! skaff deg venner på nettet, ta kontakt med andre typer folk enn dem du vanligvis ville trodd var din type. kom deg ut i naturen. gjør ting som gjør deg eller andre glad. ta ansvar for ditt eget liv! det kan bli bedre, om du vil!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest utslitt jente83

uff da, sremmende! dere begge høres ut som meg. for ti år siden. hatet alt og alle og spiste som eneste trøst. jeg utvikla bulimi, som jeg sliter med den dag i dag. tro meg, det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, og da vil du ikke ha en spiseforstyrrelse å slite med i tilleg!!

fortell deg selv at du faktisk er spesiell. er du sammen med folk som får deg til å føle at du ikke er verd noe, kutt dem ut! skaff deg venner på nettet, ta kontakt med andre typer folk enn dem du vanligvis ville trodd var din type. kom deg ut i naturen. gjør ting som gjør deg eller andre glad. ta ansvar for ditt eget liv! det kan bli bedre, om du vil!

tusen takk for fine svar :) det hjalp litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Stjernemor

Jeg kan kjenne meg igjen i mye v det du forteller. Jeg er tretti år eldre enn deg nå, og vi har nok ganske like personligheter.

Jeg bruker også mat for å roe vanskelige følelser (tvangsspising) og jeg føelr meg veldig ofte utafor blant folk. Verdiløs. Selv om mange av vennene mine skryter meg opp i skyene vedr hvor godt menneske jeg er og hvor mye de setter pris på meg. Saken er vel derfor at vi setter for lite pris på oss selv! Dessverre.

Hos meg så har det bitt seg fast, men du burde søke hjelp nå, så kanskje du kan få riktige tanker inn i hodet ditt før du durer igang med resten av livet.

Kjenner også den med å ikke sette grenser for hvordan du lar deg behandle. Tenker på at du lar den samme gutten ligge med deg, selv om du vet han snakker pent til deg bare for å få deg akkurat dit. Er du også slik at du

VET du burde bli rasende på han (som andre ville blitt), man at du ikke greier å føle deg veldig dårlig behandlet? Jeg har reagert på slike og lignende situasjoner oppimellom åra ie get liv. Venninnene mine blir furier av raseri for ting som jeg ikke har reagert på i det hele tatt. Skulle mye til før jeg syntes en gutt behandlet meg dårlig. Kanskje det hadde med det dårlige selvbildet, at jeg trodde jeg fortjente å bli behandlet slik? Ikke vet jeg. bare en tanke.

Men altså, det går an å jobbe med dette. For å bli mer motstandsdyktig mot livets påvirkninger. Lettere for deg som er ung skulle jeg tro. Jeg har kommet et stykke på vei, selv om jeg begynte for ikke så alt for lenge siden. Det er spennende egentlig å bli kjent med seg selv på nytt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.. jeg skjønner kjempegodt hvordan du har det!! Har selv hatt det sånn i mange år...så kom jeg opp i et skikkelig destruktivt forhold, med en som slo og greier, løy, var utro, og ble sint hvis jeg tok han i det...når det skjedde mange nok ganger så var det som om jeg "våknet", ble så forbanna, gråt av sinne istedet for "huff alt er håpløst og jeg er verdt null og han har ikke respekt for meg". Kom meg til psykolog og det sinnet jeg hadde ble en slags konstruktiv drivkraft i arbeidet med å lære å sette grenser, komme meg fremover... nå er absolutt ikke den ideelle løsningen å først måtte komme seg opp i et så dårlig forhold, men det kan fort bli "endestasjonen" for folk som oss. Hva om du prøver å bli sint? Skriver ned alt som er dine rettigheter, som er bra med deg, som han faen ikke har respektert, og så bruker du sinnet til å reise deg? Vennene kutter du ut, og så oppsøker du andre miljøer. Ikke for å få venner som du kan "bruke" av energilagret på og på en måte smelte sammen med, men med innstillingen av å ville dele dine gode sider med andre, lære - og lære av - andre. Altså gi noe godt til vennene - ikke for å oppnå nærhet eller noe annet, men fordi du liker dem. Som du skjønner så kreves det at du står solid på dine egne ben, ihvertfall til en viss grad...og da må du få opp selvtilliten. Som andre sier her, dra til psykolog, få fart på grensesetting og selvverd og hele pakka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...