Når hun vil ha barn men ikke han...

[barnløsenda]

Befinner meg i en litt håpløs situasjon. Jeg har en samboer jeg er kjempeglad i, vi har vært sammens i 2 år og har det bra sammens. Jeg er 35 og han er 27 år,alså åtte års alders-forskjell. Vi merker ikke mye til det da jeg er yngre enn mine 35, han eldre enn sine 27. Jeg har ikke barn fra før og min biologiske klokke tikker HØYT. Min samboer har ei datter på 6 år. I tillegg fikk han beskjed rett etter vi traff hverandre om at han var far til ei lita pie. Fikk vite det 3 mnd etter at barnet var født...Det ble farskapssak og etter blod-prøver ble det bekreftet farskap. Han har pr i dag ingen kontakt med dette barnet, føler kun bitterhet fordi han ikke ble involvert før etter barnet ble født.

Problemet mitt er; jeg ønsker barn ganske snart nå. Legen min ønsker ikke å skrive ut flere p-piller til meg pga alder, hvilket jeg syns er ok. Men min samboer er ikke klar for barn nå, han er skremt av tidligere erfaringer. Det forstår jeg. Jeg har vært ærlig med ham fra dag 1 om barn og ønsker, så dette er ikke noen bombe for ham. Hvor lenge skal jeg vente da? Har sagt til ham at jeg ikke er villig til å ofre det å få barn for forholdets del, det betyr for mye å få barn.Vi har jenta på 6 annenhver helg, det går kjempefint og han er en flott far. Jeg selv ser hvor mye jeg går glipp av som ikke har barn. Hvor mye glede et barn kan gi.Har bedt han i det minste om å tenke litt fremover, jeg har ikke 3 år å kaste bort, så hvis han virkelig ikke vil ha barn, så må han gi meg beskjed og være ærlig med meg. Sier han ønsker barn med meg, bare ikke nå. Men jeg er tross alt 35 år.Hva gjør jeg? Noen som har noen gode råd? Virkelig leit hvis dette fører til brudd når vi ellers har det så bra. Det er liksom ikke bare å hoppe ut av forholdet for å finne noen som ønsker barn med meg heller. Sånn som jeg ser det blir valget mitt å være single og barnløs eller å være sammens med en som definitivt ikke vil ha barn med meg. Vet ikke hva som er værst jeg...

[MarieLouis]

Jeg ville satt meg ned og snakket med han, det har du kanskje allerede gjort. Forklar han din situasjon, ifht. alder etc. Argumenter med medisinske fakta etc. Og be om et ærlig svar. Spør hva han mener med ikke akkurat nå. Spør om han vil ha barn med deg eller ikke.

Be han tidfeste ikke akkurat nå. Ellers er jeg redd du bare "kaster" bort tiden din, hvis det er veldig viktig for deg å få barn, og han bare fortsetter å si ikke akkurat nå. Og du sier jo at det er viktige for deg. Så da må han svare, og er svaret nei, så må du gå videre.

[barnløsenda]

Jeg ville satt meg ned og snakket med han, det har du kanskje allerede gjort. Forklar han din situasjon, ifht. alder etc. Argumenter med medisinske fakta etc. Og be om et ærlig svar. Spør hva han mener med ikke akkurat nå. Spør om han vil ha barn med deg eller ikke.

Be han tidfeste ikke akkurat nå. Ellers er jeg redd du bare "kaster" bort tiden din, hvis det er veldig viktig for deg å få barn, og han bare fortsetter å si ikke akkurat nå. Og du sier jo at det er viktige for deg. Så da må han svare, og er svaret nei, så må du gå videre.

Jeg har prøvd å prate med ham, men han vrir seg unna, vil ikke svare konkret. Jeg forstår hans dillema, han er såpass brent. Men må ha forståelse for min side av saken også. Han er nok like redd for å bli far igjen som han er for å miste meg. Det er nok mye sant i det du skriver. Takk for svaret:-)

[snilen]

Kanskje det kan lønne seg å minne ham på at dette tidligst skjer om ti måneder uansett, mest sannsynlig lenger. At det ikke kommer noen baby i morgen liksom.

Det har tidligere vært foreslått at kvinnen som vil ha barn slutter med p-piller, og mannen tar ansvar for kondom, for å føle han har kontrollen nå, og ikke hun. At det er opp til ham om det blir barn eller ikke. Kan jo være han vil tenke på det på en annen måte da?

Det hjelper iallfall ikke å true ham med at det enten blir babylaging nå, eller brudd. Det må jo være en grunn til at det er akkurat ham du vil ha barn med, og da er det vel ikke så lett å bryte med ham. Alt maset gjør det helt klart vanskligere for ham å ta en slik beslutning, han blir presset og usikker fordi du ønsker et barn mer enn du ønsker ham.

Kanskje føler han at det er et barn du vil ha, og ikke et barn med ham. Dere blir tross alt foreldre begge to, og han har allerede blitt far mot sin vilje, neste gang vil han ha bestemt seg for det selv.

Er alt i livet deres klart for å få et barn da? Fantaser litt positivt med ham om hvordan det vil bli med en baby i huset, og hvordan det vil bli ettersom barnet vokser opp.

Om du slår opp med ham blir det jo ikke barn noe fortere, det tar tross alt noen år før du finner en ny mann du kunne tenke deg som far til dine barn, og så tar det jo litt tid å lage dette barnet også.

Håper du klarer å ta opp dette med ham på en ny måte, der han får tatt valget, og han forstår at du vil ha et barn MED HAM; og at han ombestemmer seg... men ikke press ham.

[Angela1365380318]

Slutt med pillen, MEN for all del gi BESKJED til han om det, og si at fra nå av får han stå for prevansjon.

Du får står vel godt at han føler seg lurt og brent barn skyr ilden.. Fortell han hvorfor du vil ha barn med han, at dere skal få det fint sammen og du vil at DERE skal få barn, ikke du eller han, men skape en større familie. Ungen hans blir sikkert glad for en søster eller bror den også:-)

Du kan feks foreslå å gjøre en skriftlig avtale itilfelle brudd om han er redd for å sitte igjen med en ungen eller at du tar den og stikker fra han.

Om du vil ha barn, så må det være fordi du vil ha barn og ikke fordi du er redd din biologiske klokke, det er mange eldre kvinner som blir gravid på 1,2,3, men sjangsen er mindre og faren for komplikasjoner større. Men dersom man er oppegående og ressurssterk så finnes det jo andre måter å få barn på, adobsjon om det skulle være forsent for din kropp når dere føler dere klare, fosterhjem eller beredskaps hjem.

Å true med at enten skal vi ha barn ellers slår jeg opp blir ganske dumt, da vill han kansje begynne om du i det hele tatt er glad i han og ihvertfall ikke ha barn med deg. Men for all del jeg forstår deg godt, må være veldig frustrerendes for deg, men lykke til uansett utfall:-)

[tonje8]

Hei barnløsenda

Ser at alle skriver at du ikke må presse han, men det er vel litt vanskelig når du vil og den biologiske klokken tikker..... Som du sier er han sikkert litt skremt av tidligere erfaringer, men skal du "lide" for det andre har gjort mot han? Ville forlangt at dere skal må snakke sammen. Han burde ha litt forståelse for din situasjon.....

[barnløsenda]

Kanskje det kan lønne seg å minne ham på at dette tidligst skjer om ti måneder uansett, mest sannsynlig lenger. At det ikke kommer noen baby i morgen liksom.

Det har tidligere vært foreslått at kvinnen som vil ha barn slutter med p-piller, og mannen tar ansvar for kondom, for å føle han har kontrollen nå, og ikke hun. At det er opp til ham om det blir barn eller ikke. Kan jo være han vil tenke på det på en annen måte da?

Det hjelper iallfall ikke å true ham med at det enten blir babylaging nå, eller brudd. Det må jo være en grunn til at det er akkurat ham du vil ha barn med, og da er det vel ikke så lett å bryte med ham. Alt maset gjør det helt klart vanskligere for ham å ta en slik beslutning, han blir presset og usikker fordi du ønsker et barn mer enn du ønsker ham.

Kanskje føler han at det er et barn du vil ha, og ikke et barn med ham. Dere blir tross alt foreldre begge to, og han har allerede blitt far mot sin vilje, neste gang vil han ha bestemt seg for det selv.

Er alt i livet deres klart for å få et barn da? Fantaser litt positivt med ham om hvordan det vil bli med en baby i huset, og hvordan det vil bli ettersom barnet vokser opp.

Om du slår opp med ham blir det jo ikke barn noe fortere, det tar tross alt noen år før du finner en ny mann du kunne tenke deg som far til dine barn, og så tar det jo litt tid å lage dette barnet også.

Håper du klarer å ta opp dette med ham på en ny måte, der han får tatt valget, og han forstår at du vil ha et barn MED HAM; og at han ombestemmer seg... men ikke press ham.

Hei og takk for svaret:-)

Hverken han eller jeg er nok i tvil om at jeg virkelig ønsker han som far til et evt barn. Han er mannen i mitt liv, og det vet han. Mulig jeg formulerte meg litt feil, men det jeg mente var ikke å true til meg barn. For mitt vedkommende ser jeg tre valg: det å ta et valg på om det er lettere å være alene og barnløs enn å være sammens med "mannen i sitt liv" som definitivt ikke ønsker barn med meg, eller infinne meg med situasjonen og fortsette forholdet med aksept på at vi sannsynligvis ikke kommer til å få barn sammens, med mindre jeg får endret holdningen hans da. Jeg har ingen problemer med å forstå redselen hans siden han er såpass "brent" fra før, men dette kommer jo til å følge han resten av livet uansett, det blir ikke anderledes, det forsvinner ikke...

P-pillene sluttet jeg med for snart to mnd siden, at jeg skulle slutte har han visst i et år, da legen fortalte meg hun ikke ville skrive ut flere p-piller etter fylte 35 år. Han liker ikke å bruke kondom, så enden på visa blir et ikke alt for aktivt sex-liv, hopper av i svingen de få gangene vi har sex. Ellers så går det mye på onanering fra hans side, noe som igjen ikke er særlig tilfredstillende for meg, så jeg syns dette er en virkelig vrien situasjon. Dette var noe vi snakket om helt i begynnelsen når vi traff hverandre, så det er ingen bombe for han. Men han skyver det foran seg, passer aldri. Og sånn kan han sikkert holde på i flere år fremover....

[snilen]

Hei og takk for svaret:-)

Hverken han eller jeg er nok i tvil om at jeg virkelig ønsker han som far til et evt barn. Han er mannen i mitt liv, og det vet han. Mulig jeg formulerte meg litt feil, men det jeg mente var ikke å true til meg barn. For mitt vedkommende ser jeg tre valg: det å ta et valg på om det er lettere å være alene og barnløs enn å være sammens med "mannen i sitt liv" som definitivt ikke ønsker barn med meg, eller infinne meg med situasjonen og fortsette forholdet med aksept på at vi sannsynligvis ikke kommer til å få barn sammens, med mindre jeg får endret holdningen hans da. Jeg har ingen problemer med å forstå redselen hans siden han er såpass "brent" fra før, men dette kommer jo til å følge han resten av livet uansett, det blir ikke anderledes, det forsvinner ikke...

P-pillene sluttet jeg med for snart to mnd siden, at jeg skulle slutte har han visst i et år, da legen fortalte meg hun ikke ville skrive ut flere p-piller etter fylte 35 år. Han liker ikke å bruke kondom, så enden på visa blir et ikke alt for aktivt sex-liv, hopper av i svingen de få gangene vi har sex. Ellers så går det mye på onanering fra hans side, noe som igjen ikke er særlig tilfredstillende for meg, så jeg syns dette er en virkelig vrien situasjon. Dette var noe vi snakket om helt i begynnelsen når vi traff hverandre, så det er ingen bombe for han. Men han skyver det foran seg, passer aldri. Og sånn kan han sikkert holde på i flere år fremover....

skjønner ikke helt det med at du sier han er så "brent" jeg? han har jo aldri vært i en liknende situasjon før? det er jo noe helt annet når en ex er gravid og ikke sier noe om det? Dette er jo snakk om å planlegge en graviditet, du og ham sammen... og så skjønner jeg ikke helt det at du muligens har mer lyst å leve alene uten barn, enn med en mann som ikke har lyst på barn?

Vanskelig det der med kondom og sexliv og slikt da, tenk om du ble gravid da, av at dere hopper av i svingen! Da har han jo ikke fått vært med å planlegge det uansett!

Men du har spesifisert det med at det faktisk kan være to-tre år før babyen banker på døren etter dere starter å prøve?

Eller er han rett og slett usikker på om han vil dele resten av livet med deg?

[barnløsenda]

skjønner ikke helt det med at du sier han er så "brent" jeg? han har jo aldri vært i en liknende situasjon før? det er jo noe helt annet når en ex er gravid og ikke sier noe om det? Dette er jo snakk om å planlegge en graviditet, du og ham sammen... og så skjønner jeg ikke helt det at du muligens har mer lyst å leve alene uten barn, enn med en mann som ikke har lyst på barn?

Vanskelig det der med kondom og sexliv og slikt da, tenk om du ble gravid da, av at dere hopper av i svingen! Da har han jo ikke fått vært med å planlegge det uansett!

Men du har spesifisert det med at det faktisk kan være to-tre år før babyen banker på døren etter dere starter å prøve?

Eller er han rett og slett usikker på om han vil dele resten av livet med deg?

Da han ble pappa første gang (har ei pie på snart seks),var han 20 år. Han var sammens med ei jente som ble gravid, forlovet seg med en gang etc. Han våknet fort og skjønte at det å få barn og etablere seg ikke var like enkelt som han trodde.Etter to år ble det slutt. Etter å ha vært single i tre år, møter han meg. 1 mnd etterpå får han vite om farskapet etter en onenight-stand. Da var ungen 3 mnd gammel. Han er nok livredd for å få 3 barn med 3 forskjellige hvis det skal bli slutt...og jeg forstår det. Men dette er en sjanse han må ta uansett.Som du sier, han må være med å planlegge dette, men kjenner jeg ham rett, kan han bli 40 år uten at han har greit å ta valget på barn eller ikke.

Sikkert tull av meg, men det sårer meg at det sitter så langt inne hos ham, når det var så enkelt med det første barnet. Selvfølgelig skjønner jeg sammenhengen,men litt sårt likevel. Er han ikek like glad i meg etc.. sånne dumme tanker. han sier han vil ha barn med meg, bare ikke nå. Kanskje om et år eller to eller...Så den dagen han endelig greier å bestemme seg, og er jeg ikke i stand til å få barn lengre. Hva da? Han har sagt det er en sjans han er villig til å ta, men det er jo enkelt for han å si som har barn fra før... Hva hadde du gjort hvis du hadde vært i min situasjon? Har lest en del av svarene dine her inne, du har mye fornuftig å si:-)

[helheten]

Hei !!

Er helt enig i tankegangen din. Forstår at det for deg er et vesentlig punkt i livet nå hvor du må vite om det er plass til barn i livet ditt.

Det første du må gjøre er å finne i deg selv svar på om du vil ha barn. Helt ned til siste tanke. For hvis det er slik, da bør du finne hvordan dette forholdet tåler en diskusjon i forhold til ditt eget standpunkt.

Dersom det føles for skremmende for han å bekrefte for forholdet at det er dere som skal leve sammen resten av livet, bør du finne balansen. For han betyr det forandring i levemåten, noe som er et reelt med tanke på at han alt har barn. Det vi si at dersom han starter et liv med deg, med barn og det hele, vil han få et annet forhold til sine alt fødte barn. Det at barne opplever en familie på hver sin kant kan gi er possitivt sammhold mellom alle dere som er innvolvert.

Du må finne ut hva han mener og om det er i hans natur å ikke sette flere barne til verden, eller om det er livsstilen som gjør han ventende. Du her kommet i alderen hvor du faktisk kan forlate noen fordi et er et punkt i forholdet som tilsier at det ikke stemmer. For om du vil ha barn og det ikke er snakk om at han noen gang vil, ja så er det opp til deg om du blir mamma noen gang. Det er ikke nok med andres barn, det er ingen ting som er som sine egene.

Så du må finne ut hvor mye dette betyr for deg, og så må du få frem hans syn på saken og også om det er noe som kan komme naturilg om noen år.

Støtter det i ditt valg, så lenge du vet at du ikke vil klandre han senere for et valg du tok tidlig med håpet om at ting forandrer seg....

[snilen]

Da han ble pappa første gang (har ei pie på snart seks),var han 20 år. Han var sammens med ei jente som ble gravid, forlovet seg med en gang etc. Han våknet fort og skjønte at det å få barn og etablere seg ikke var like enkelt som han trodde.Etter to år ble det slutt. Etter å ha vært single i tre år, møter han meg. 1 mnd etterpå får han vite om farskapet etter en onenight-stand. Da var ungen 3 mnd gammel. Han er nok livredd for å få 3 barn med 3 forskjellige hvis det skal bli slutt...og jeg forstår det. Men dette er en sjanse han må ta uansett.Som du sier, han må være med å planlegge dette, men kjenner jeg ham rett, kan han bli 40 år uten at han har greit å ta valget på barn eller ikke.

Sikkert tull av meg, men det sårer meg at det sitter så langt inne hos ham, når det var så enkelt med det første barnet. Selvfølgelig skjønner jeg sammenhengen,men litt sårt likevel. Er han ikek like glad i meg etc.. sånne dumme tanker. han sier han vil ha barn med meg, bare ikke nå. Kanskje om et år eller to eller...Så den dagen han endelig greier å bestemme seg, og er jeg ikke i stand til å få barn lengre. Hva da? Han har sagt det er en sjans han er villig til å ta, men det er jo enkelt for han å si som har barn fra før... Hva hadde du gjort hvis du hadde vært i min situasjon? Har lest en del av svarene dine her inne, du har mye fornuftig å si:-)

såpass ja, uff, fryktelig komplisert situasjon. jeg ville nok tenkt i bakhodet at jeg skulle valgt en mann som ikke hadde barn fra før ja. men sånn kan man såklart ikke tenke jeg.

Her er det jo synd på ham, og også synd på deg. Men stakkars, hvordan forhold har han til disse barna, får han lov og mulighet å være en god far? Han har jo to barn allerede, så jeg må jo si jeg skjønner at han ikke akkurat er desperat etter en til. Spesielt når han har sett at et barn ikke nødvendigvis gjør et forhold sterkere.

Det beste hadde jo vært om dere kunne brukt tid og krefter på de barna han allerede har. Ha de på overnatting, vær reservemamma, ta deg av dem og bruk morskjærligheten din på dem. Om dere da får lov, hvis ikke ville jeg kjempet for dette. Det er jo en mulighet for at biologiske barn ikke er det viktigste i verden, men det er såklart spesielt for oss kvinner, som drømmer om å være gravide og føde et barn.

Jeg tror ikke du har noe annet valg enn å la det gå ett år jeg. Men det er utrolig synd dette på toppen av alt går ut over sexlivet. Det er ingen prevansjon du kunne brukt i mellomtiden som er bedre enn p-piller? p-ring? vanskelig når du egentlig vil bli gravid men, du har tross alt valgt denne mannen da, må nesten stå litt for det valget om du elsker ham...

men det er veldig vanskelig å råde deg. det må jeg si. du kan nesten ikke gi ham noe enten barn eller så drar jeg valg heller, for du vil jo ikke miste ham, han er vel tross alt viktigere for deg enn det å få barn? eller?

tror nok jeg ville brukt p-ring ett års tid jeg, og prøvd å få god kontakt med de barna han allerede har i mellomtiden. han trenger hjelp til å komme gjennom dette, det blir nok litt mye for ham nå, kanskje gikk dere litt raskt inn i forholdet den gangen, og han trenger derfor ekstra tid å bearbeide dette... å få en ordning på ting!

hva med bryllupsplaner? hadde det vært noe i mellomtiden? hadde han følt at det var bedre om dere fikk barn om dere var gift, at det da virkelig ble dere? at dere ble en familie?

[barnløsenda]

såpass ja, uff, fryktelig komplisert situasjon. jeg ville nok tenkt i bakhodet at jeg skulle valgt en mann som ikke hadde barn fra før ja. men sånn kan man såklart ikke tenke jeg.

Her er det jo synd på ham, og også synd på deg. Men stakkars, hvordan forhold har han til disse barna, får han lov og mulighet å være en god far? Han har jo to barn allerede, så jeg må jo si jeg skjønner at han ikke akkurat er desperat etter en til. Spesielt når han har sett at et barn ikke nødvendigvis gjør et forhold sterkere.

Det beste hadde jo vært om dere kunne brukt tid og krefter på de barna han allerede har. Ha de på overnatting, vær reservemamma, ta deg av dem og bruk morskjærligheten din på dem. Om dere da får lov, hvis ikke ville jeg kjempet for dette. Det er jo en mulighet for at biologiske barn ikke er det viktigste i verden, men det er såklart spesielt for oss kvinner, som drømmer om å være gravide og føde et barn.

Jeg tror ikke du har noe annet valg enn å la det gå ett år jeg. Men det er utrolig synd dette på toppen av alt går ut over sexlivet. Det er ingen prevansjon du kunne brukt i mellomtiden som er bedre enn p-piller? p-ring? vanskelig når du egentlig vil bli gravid men, du har tross alt valgt denne mannen da, må nesten stå litt for det valget om du elsker ham...

men det er veldig vanskelig å råde deg. det må jeg si. du kan nesten ikke gi ham noe enten barn eller så drar jeg valg heller, for du vil jo ikke miste ham, han er vel tross alt viktigere for deg enn det å få barn? eller?

tror nok jeg ville brukt p-ring ett års tid jeg, og prøvd å få god kontakt med de barna han allerede har i mellomtiden. han trenger hjelp til å komme gjennom dette, det blir nok litt mye for ham nå, kanskje gikk dere litt raskt inn i forholdet den gangen, og han trenger derfor ekstra tid å bearbeide dette... å få en ordning på ting!

hva med bryllupsplaner? hadde det vært noe i mellomtiden? hadde han følt at det var bedre om dere fikk barn om dere var gift, at det da virkelig ble dere? at dere ble en familie?

Hei igjen. Har nok ikke forklart godt nok her, for pia på 6 år har han masse kontakt med. Hun er hos oss annenhver helg og det funker kjempe-fint med henne. Hun forguder ham og han forguder henne. Jeg fungerer også godt med henne, blir en slags mor-erstatning når hun er hos oss. Men hun trekker naturlig nok mest mot far, og f.eks hver fredag hun kommer, skal de to ha tid å bruke sammens uten meg.Føler meg nok litt tilsidesatt og forsterker ønsket om "vårt" eget barn, siden jeg ikke kan involveres i alt. (Skjønner han ønsker tid alene så sjeldent som han ser henne alså, men det forsterker nok ønsket mitt om vårt eget barn som jeg naturlig nok involveres mere i).Det er han som får det meste av kosen (selvfølgelig), mens jeg må fikse det praktiske.Det å se hva hun gir ham,forsterker også ønsket mitt om barn...Han har jo et barn han er kjempeglad i på besøk annenhver helg, samt tid å bruke til jobb og kamerater den resterende tiden, så han har jo det flott. Hvorfor ønske seg et til? Ansvar...

Barn nr 2 er i dag litt over to år, og null kontakt. Han er utrolig bitter på fremgangsmåte, og det er et ikke-tema. Betaler bidrag og later ellers som at det ikke finnes. Bitter på måten det ble gjort på (hadde sex med henne på nachspiel en eneste gang, fikk vite om barnet 3 mnd etter det ble født).Hadde hun varslet som "normale" folk gjør, hadde han skulle stille opp mener han...

Anyway, det spørs om jeg ikke har annet valg enn å vente, om jeg skal beholde ham... det er nok mannen i mitt liv ja. Så får vi se hvor dette ender. Har sagt jeg ikke vil tvinge på han barn, vil bare han skal være ærlig med meg, så jeg vet hvor jeg står. Dersom han ikke ønsker barn overhodet, er det bare å gi meg beskjed, så vet jeg i allefall... men han vrir seg unna...vil ikke svare konkret...gjør det litt vanskeligere liksom.

Ang p-ring, har du erfaring med det? Grunnen til at jeg ikke bruker p-pillene er jo pga hormonene, inneholder p-ring det samme? Er det enkelt å bruke?

[Atene]

Hei igjen. Har nok ikke forklart godt nok her, for pia på 6 år har han masse kontakt med. Hun er hos oss annenhver helg og det funker kjempe-fint med henne. Hun forguder ham og han forguder henne. Jeg fungerer også godt med henne, blir en slags mor-erstatning når hun er hos oss. Men hun trekker naturlig nok mest mot far, og f.eks hver fredag hun kommer, skal de to ha tid å bruke sammens uten meg.Føler meg nok litt tilsidesatt og forsterker ønsket om "vårt" eget barn, siden jeg ikke kan involveres i alt. (Skjønner han ønsker tid alene så sjeldent som han ser henne alså, men det forsterker nok ønsket mitt om vårt eget barn som jeg naturlig nok involveres mere i).Det er han som får det meste av kosen (selvfølgelig), mens jeg må fikse det praktiske.Det å se hva hun gir ham,forsterker også ønsket mitt om barn...Han har jo et barn han er kjempeglad i på besøk annenhver helg, samt tid å bruke til jobb og kamerater den resterende tiden, så han har jo det flott. Hvorfor ønske seg et til? Ansvar...

Barn nr 2 er i dag litt over to år, og null kontakt. Han er utrolig bitter på fremgangsmåte, og det er et ikke-tema. Betaler bidrag og later ellers som at det ikke finnes. Bitter på måten det ble gjort på (hadde sex med henne på nachspiel en eneste gang, fikk vite om barnet 3 mnd etter det ble født).Hadde hun varslet som "normale" folk gjør, hadde han skulle stille opp mener han...

Anyway, det spørs om jeg ikke har annet valg enn å vente, om jeg skal beholde ham... det er nok mannen i mitt liv ja. Så får vi se hvor dette ender. Har sagt jeg ikke vil tvinge på han barn, vil bare han skal være ærlig med meg, så jeg vet hvor jeg står. Dersom han ikke ønsker barn overhodet, er det bare å gi meg beskjed, så vet jeg i allefall... men han vrir seg unna...vil ikke svare konkret...gjør det litt vanskeligere liksom.

Ang p-ring, har du erfaring med det? Grunnen til at jeg ikke bruker p-pillene er jo pga hormonene, inneholder p-ring det samme? Er det enkelt å bruke?

Blander meg inn.

Sa du at du var 35 ? Du har ikke tid til å vente. Du må avgjøre hva som er viktigst for deg nå.

En 37-åring har under 50% sjanse for å bli gravid i løpet av ett år. Derfra er det bare nedoverbakke.

[Gjest Ninnimor]

Blander meg inn.

Sa du at du var 35 ? Du har ikke tid til å vente. Du må avgjøre hva som er viktigst for deg nå.

En 37-åring har under 50% sjanse for å bli gravid i løpet av ett år. Derfra er det bare nedoverbakke.

Blander meg også inn.

Jeg synes ikke 50% sjanse høres så helt håpløst ut, hvis man prøver over flere år er det absolutt en mulighet. Man hører jo om folk som får barn langt opp i 40-åra også :-)

[barnløsenda]

Hei !!

Er helt enig i tankegangen din. Forstår at det for deg er et vesentlig punkt i livet nå hvor du må vite om det er plass til barn i livet ditt.

Det første du må gjøre er å finne i deg selv svar på om du vil ha barn. Helt ned til siste tanke. For hvis det er slik, da bør du finne hvordan dette forholdet tåler en diskusjon i forhold til ditt eget standpunkt.

Dersom det føles for skremmende for han å bekrefte for forholdet at det er dere som skal leve sammen resten av livet, bør du finne balansen. For han betyr det forandring i levemåten, noe som er et reelt med tanke på at han alt har barn. Det vi si at dersom han starter et liv med deg, med barn og det hele, vil han få et annet forhold til sine alt fødte barn. Det at barne opplever en familie på hver sin kant kan gi er possitivt sammhold mellom alle dere som er innvolvert.

Du må finne ut hva han mener og om det er i hans natur å ikke sette flere barne til verden, eller om det er livsstilen som gjør han ventende. Du her kommet i alderen hvor du faktisk kan forlate noen fordi et er et punkt i forholdet som tilsier at det ikke stemmer. For om du vil ha barn og det ikke er snakk om at han noen gang vil, ja så er det opp til deg om du blir mamma noen gang. Det er ikke nok med andres barn, det er ingen ting som er som sine egene.

Så du må finne ut hvor mye dette betyr for deg, og så må du få frem hans syn på saken og også om det er noe som kan komme naturilg om noen år.

Støtter det i ditt valg, så lenge du vet at du ikke vil klandre han senere for et valg du tok tidlig med håpet om at ting forandrer seg....

Det er nok både tidligere erfaringer (barn fra før) samt redselen for å få for mye ansvar som er den største skremselen for han. Litt umoden?

Han sier han vil ha, bare ikke når... Redd det er for sent når han først vil ha. Har fortalt jeg kan vente et halvt år, hvis jeg virkelig kan stole på at han mener det, men da nytter det ikke å komme å si at neeei, passer ikke nå heller... Detter er virkelig vrient.

Takk for svaret;-)

[Atene]

Blander meg også inn.

Jeg synes ikke 50% sjanse høres så helt håpløst ut, hvis man prøver over flere år er det absolutt en mulighet. Man hører jo om folk som får barn langt opp i 40-åra også :-)

Ja, man hører om dem. Men sjansen er liten.

Og dette er ikke matematikk. Hvis sjansen i løpet av ett år er 50%, er ikke sjansen i løpet av to år 100%. Antagelig er den fortsatt ikke stort mer enn 50%. Fruktbarheten faller brått rundt 37 år.

Jeg sier ikke at hun må sparke ut samboeren, eller tvinge ham til barn. Men jeg synes man skal vite hvilken risiko man tar.

[snilen]

Hei igjen. Har nok ikke forklart godt nok her, for pia på 6 år har han masse kontakt med. Hun er hos oss annenhver helg og det funker kjempe-fint med henne. Hun forguder ham og han forguder henne. Jeg fungerer også godt med henne, blir en slags mor-erstatning når hun er hos oss. Men hun trekker naturlig nok mest mot far, og f.eks hver fredag hun kommer, skal de to ha tid å bruke sammens uten meg.Føler meg nok litt tilsidesatt og forsterker ønsket om "vårt" eget barn, siden jeg ikke kan involveres i alt. (Skjønner han ønsker tid alene så sjeldent som han ser henne alså, men det forsterker nok ønsket mitt om vårt eget barn som jeg naturlig nok involveres mere i).Det er han som får det meste av kosen (selvfølgelig), mens jeg må fikse det praktiske.Det å se hva hun gir ham,forsterker også ønsket mitt om barn...Han har jo et barn han er kjempeglad i på besøk annenhver helg, samt tid å bruke til jobb og kamerater den resterende tiden, så han har jo det flott. Hvorfor ønske seg et til? Ansvar...

Barn nr 2 er i dag litt over to år, og null kontakt. Han er utrolig bitter på fremgangsmåte, og det er et ikke-tema. Betaler bidrag og later ellers som at det ikke finnes. Bitter på måten det ble gjort på (hadde sex med henne på nachspiel en eneste gang, fikk vite om barnet 3 mnd etter det ble født).Hadde hun varslet som "normale" folk gjør, hadde han skulle stille opp mener han...

Anyway, det spørs om jeg ikke har annet valg enn å vente, om jeg skal beholde ham... det er nok mannen i mitt liv ja. Så får vi se hvor dette ender. Har sagt jeg ikke vil tvinge på han barn, vil bare han skal være ærlig med meg, så jeg vet hvor jeg står. Dersom han ikke ønsker barn overhodet, er det bare å gi meg beskjed, så vet jeg i allefall... men han vrir seg unna...vil ikke svare konkret...gjør det litt vanskeligere liksom.

Ang p-ring, har du erfaring med det? Grunnen til at jeg ikke bruker p-pillene er jo pga hormonene, inneholder p-ring det samme? Er det enkelt å bruke?

p-ring inneholder visst litt mindre hormoner. du kan lese om det på http://www.nuvaring.no, synes nok p-piller og p-sprøyte var mye enklere, p-ringen settes på en måte i som en tampong da, og jeg er litt uheldig, så den sitter ikke så langt opp som jeg skulle ønske, men som litt mindlertidlig alternativ fungerer det egentlig helt fint, uproblematisk å ha sex med, og bedre sexliv enn med bare kondomer.

[Gemini]

Jeg har ikke lest alt i tråden, men kaster allikevel inn et forslag:

Dersom du skulle få problemer med å bli gravid senere (om du venter et år eller så for å gi ham litt tid), kan da adopsjon være et alternativ for dere, når dere begge da forhåpentligvis vil ha barn? Alternativt for deg alene? Jeg vet ikke hva som er øvre aldersgrense for adopsjon, men den er vel ikke så lav som 37-38?

[snilen]

Ja, man hører om dem. Men sjansen er liten.

Og dette er ikke matematikk. Hvis sjansen i løpet av ett år er 50%, er ikke sjansen i løpet av to år 100%. Antagelig er den fortsatt ikke stort mer enn 50%. Fruktbarheten faller brått rundt 37 år.

Jeg sier ikke at hun må sparke ut samboeren, eller tvinge ham til barn. Men jeg synes man skal vite hvilken risiko man tar.

Men det er jo en håpløs situasjon sant? for det tar jo noen år uansett å finne en ny mann hun kan tenke seg å få barn med? hun vi jo ikke få barn på egenhånd, barnet er ikke viktigere enn forholdet...

[Atene]

Men det er jo en håpløs situasjon sant? for det tar jo noen år uansett å finne en ny mann hun kan tenke seg å få barn med? hun vi jo ikke få barn på egenhånd, barnet er ikke viktigere enn forholdet...

Enig. Det er derfor det haster så mye å komme til en avgjørelse. Muligens er det allerede for sent.