Gå til innhold

Ville du ha hjulpet noen å begå selvmord (aktiv dødshjelp)?


frosken

Anbefalte innlegg

Gjest baremei

Det kan være vanskelig å si at "alt er prøvd". Leger er ikke så interessert i lindrende behandling, og man vil vel alltid lure på om ikke mer kunne vært gjort for å gi en viss livskvalitet.

Men siden enkelte typer pasienter prioriteres så lavt både av helsevesenet og gjennom trygdereglene, så vil man kunne bli tvunget til å ta et valg uten at alle muligheter for lindring er prøvd.

Huffamei. Det er skammelig at rike Norge ikke kan gi mennesker en verdig avslutning på livet. Vet ikke hva jeg skal si, jeg. Hadde i hvert fall kjempet med nebb og klør for å finne en annen løsning enn dødshjelp.

Nei, er jammen glad jeg ikke står overfor et slikt valg, det er sikkert.Tror egentlig ingen har svaret på hva som er "riktig" her. Det er og blir et etisk dilemma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 279
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • flisa

    46

  • frosken

    46

  • Dorthe

    28

  • Goliath

    13

Mest aktive i denne tråden

Gjest Uglemor

Men det må da føles bra å kunne oppfylle en døendes siste ønske, hjelpe h*m bort fra lidelsene. Når dette er det h*n virkelig vil? Vanskelig uansett, men er jo en "god" gjerning.

Jeg tror en slik handling vil ledsages av mange motstridende følelser. Det er jo et umulig valg egentlig, der ingen av valgene er gode. Hva slags følelser man sitter med etterpå, vet man ikke før man har gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er bare at det å unnlate å gjøre noe også får dramatiske konsekvenser for den som lider 24 timer i døgnet.

En slik avgjørelse skal selvfølgelig ikke tas raskt eller være basert på "øyeblikkets opplevelser", men når man har kjempet for å få hjelp til lindring i månedsvis uten at noe oppnås, så fremstår det for meg som umoralsk seigpining å "kreve" at vedkommende skal fortsette å leve.

Jeg diskuterer her ikke hva man ville gjort som profesjonell yrkesutøver, men som nærmeste pårørende til den som er syk.

Tror det blir vanskelig å svare generelt på det. Kommer veldig an på i hvilken grad pasienten er "klar", hvor sikker prognosen er og hva man konkret blir bedt om å gjøre.

Uansett vet jeg at i en del slike tilfeller så får pasienten til slutt så mye smertestillende at det i realiteten er en dødshjelp, selv om ingen sier det rett ut.

Jeg syns ikke det er rett at noen skal leve for min skyld, for at jeg ikke klarer å ta farvel, men jeg tviler på om jeg hadde greid å leve med at jeg hadde tatt livet til noen heller. Da måtte overbevisningen vært ekstrem.

Håper jeg aldri blir stilt ovenfor et slikt valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uglemor

Jeg har alltid vært mot aktiv dødshjelp nettopp ut fra de prinsippene du skisserer. Men da har jeg forutsatt at helsevesenet forsøker å lindre ekstrem lidelse og jeg har sett for meg at familiene skal slippe å ta opp enorme lån for å betale for medikamenter.

Jeg er vel fortsatt mot at aktiv dødshjelp legaliseres i stor utstrekning, men det forhindrer ikke at man kan mene at det eneste moralsk forsvarlige vil være å hjelpe sin nærmeste dersom behovet oppstår. Behovet oppstår jo blant annet fordi forutsetningen om lindrende behandling ikke oppfylles.

Men får man ikke dekket utgifter til slike medikamenter over frikortbeløpet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker å tenke at jeg ville hjulpet -at jeg ville klare å legge mitt ego til side og gi slipp, slik at han kunne slippe unna umenneskelig lidelse dersom han ba meg om det.

Min minste bekymring oppi dette ville vært eventuelle strafferettslige konsekvenser- rettsvesenet skulle fått gjøre hva de ville etterpå - jeg ville ikke føle at jeg kunne gjøre noe annet enn å hjelpe. Det ville være "det eneste rette". Men om jeg ville klare å gjennomføre det i praksis, det er jo et åpent spørsmål. Men vil så gjerne holde fast på den man elsker...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hadde gjort det

Jeg tror en slik handling vil ledsages av mange motstridende følelser. Det er jo et umulig valg egentlig, der ingen av valgene er gode. Hva slags følelser man sitter med etterpå, vet man ikke før man har gjort det.

Er det så mye bedre å tenke på at man har latt en man er glad i gå gjennom umennesklige lidelser, latt personen få kanskje 6 mnd ekstra med smertehelvete/nedverdigelse?

Jeg tror ikke det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Syns du skal lese boke NÅDE av Linn Ullmann. Det handler om et ektepar litt opp i årene som for lengst har blitt enige om å hjelpe hverandre "over på den andre siden" - om en slik situasjon skulle oppstå.

Så kommer de nettopp i en slik situasjon (bombe) - og den som har smertene opplever at midt oppe i dette smertehelvete så er tanken om å se enda en soloppgang, og enda en, noe helt fantastisk! - men vedkommende klarer ikke å formidle det, og blir da "hjulpet"........

Boken var grusom, og man følger altså de primitive tankene og "livsgnisten" til den døende som tross alt selv ville møte døden når vedkommende var klar, men var utenfor rekkevidde når gjaldt å få kommunisert dette til den andre.

Jeg hadde aldri våget å frata noen den døden som måtte komme, ved å gi den som en slags kjærlighetsgave. Fordi den kanskje akkurat da ikke var ønsket.

Nå har ikke jeg hevdet noe bastant i denne saken, da - heller tvert imot. Så jeg vet ikke om jeg trenger å lese en tragisk bok for å skjønne hvor komplekst og ugeneralisertbart emnet er.

Dessuten - Liv Ullmann? Blæh! :-)

"............................."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men får man ikke dekket utgifter til slike medikamenter over frikortbeløpet?

Nei, slike medikamenter dekkes dessverre ikke under blåresptordningen.

En rekke andre "unntak" og huller i regelverket gjør at enkeltpersoner faller utenfor alle støtteordninger fra tid til annen i "Helse-Norge".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uglemor

Er det så mye bedre å tenke på at man har latt en man er glad i gå gjennom umennesklige lidelser, latt personen få kanskje 6 mnd ekstra med smertehelvete/nedverdigelse?

Jeg tror ikke det...

Jeg kan jo ikke ta på meg "skylden" for at vedkommede er blitt syk. Velger jeg å ta livet av ham, derimot, er det mitt ansvar og min skyld. Men jeg ser poenget ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hadde gjort det

Jeg kan jo ikke ta på meg "skylden" for at vedkommede er blitt syk. Velger jeg å ta livet av ham, derimot, er det mitt ansvar og min skyld. Men jeg ser poenget ditt.

Å velge å ikke hjelpe (om man kan gjøre noe) gir en litt skyld i personens lidelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KariKruskakli

Jeg har på samme måte som flisa lest Nåde av Linn Ullmann. Fryktelig vanskelig tema, men etter å ha lest den ville jeg ikke ha gjort det.

Man kan ha blitt enig, men umulig å vite når rette øyeblikk er inne, så lenge pasienten er ute av stand til å kommunisere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg hevdet noe bastant i denne saken, da - heller tvert imot. Så jeg vet ikke om jeg trenger å lese en tragisk bok for å skjønne hvor komplekst og ugeneralisertbart emnet er.

Dessuten - Liv Ullmann? Blæh! :-)

"............................."

blæh-hva-da? - hehe, har du lest noe hun har skrevet - eller har du bare sett henne? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg var i denne situasjonen. Men det er flere år siden nå. Har man havnet i en slik situasjon, uansett hva man velger tror jeg at når man har stirret døden i hvitøyet blir man aldri blir den samme igjen.

Jeg er sterkt i mot at aktiv dødshjelp legaliseres i for stor grad. Men det blir for naivt i å tro at man i `virkelige` livet aldri skal komme opp i en slik situasjon.

Det blir for enkelt, for lite reflektert og for snevert å hevde at "man gjør da bare en god gjerning". Når jeg leser slike `svar` spør jeg meg;- for `hvem` er dette den beste løsningen.

Andre igjen tror jeg velger å `skåne` seg selv ved å bevisst unngå `alt` om emnet.

Det er en ekstrem smertefull situasjon du og din kjære har levd og fortsatt lever i. Jeg føler med dere, begge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel så. Men samvittigheten, da?

Jeg hadde nok hatt dårligere samvittighet med å la være å hjelpe enn jeg hadde hatt over å hjelpe.

Umenneskelige smerter ødelegger hele livskvaliteten og hva er vitsen med å leve når livet bare er en plage.

Har du noen gang opplevd at folk har så store smerter at de hyler og griner og ikke får hjelp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uglemor

Å velge å ikke hjelpe (om man kan gjøre noe) gir en litt skyld i personens lidelse.

Jeg syns ikke skyldspørsmål er særlig relevant her. Det er et dilemma uten noen fasit. Det tjener da ingen å ta på seg skylden for den andres lidelser?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest been there

Min erfaring er at hjemmeboende pasienter får dårligere smertelindring enn pasienter på institusjon, fordi hver krone og hvert øre blir vurdert på en annen måte utenfor institusjon enn det blir når pasienten er innlagt.

Så vi opplvede god bedring etter sykehusinnleggelse, med heller lange permisjoner hvor han fikk med seg medikamenter hjem som hjemmesykepleierne kom for å gi (sammenlignet med det han fikk da han bodde hjemme, og de samme hjemmesykelpleierne kom, men dkulle disponere medisinene vi hadde fått på resept selv).

Men det krevde at pasientens ektefelle nektet å ha pasienten boende hjemme, det var en sår og vond prosess. men det hjalp.

Pasientenes smerte blir mer synlig (for de som kan gi fullmakt til medisin) i institusjon enn hjemme, og som sagt er økonomien en annen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hadde gjort det

Jeg syns ikke skyldspørsmål er særlig relevant her. Det er et dilemma uten noen fasit. Det tjener da ingen å ta på seg skylden for den andres lidelser?

Ikke skylden for den andres lidelser i seg selv nei. Men om noen ber deg hjelpe deg å bli kvitt lidelsene, fordi du vet du kan, og du da sier nei, da har du litt skyld i at personen fortsatt lider. Du kunne jo stoppet det. Men det må jo selvsagt være opp til hver enkelt om de hadde greid noe sånt da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring er at hjemmeboende pasienter får dårligere smertelindring enn pasienter på institusjon, fordi hver krone og hvert øre blir vurdert på en annen måte utenfor institusjon enn det blir når pasienten er innlagt.

Så vi opplvede god bedring etter sykehusinnleggelse, med heller lange permisjoner hvor han fikk med seg medikamenter hjem som hjemmesykepleierne kom for å gi (sammenlignet med det han fikk da han bodde hjemme, og de samme hjemmesykelpleierne kom, men dkulle disponere medisinene vi hadde fått på resept selv).

Men det krevde at pasientens ektefelle nektet å ha pasienten boende hjemme, det var en sår og vond prosess. men det hjalp.

Pasientenes smerte blir mer synlig (for de som kan gi fullmakt til medisin) i institusjon enn hjemme, og som sagt er økonomien en annen.

Men hva slags liv er det å leve på institusjon hvis man ikke vil det. For mange er det aller viktigste å bo hjemme i sine vante omgivelser og spesielt når man er ung og er gift.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...