Gjest baremei Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Det kan være vanskelig å si at "alt er prøvd". Leger er ikke så interessert i lindrende behandling, og man vil vel alltid lure på om ikke mer kunne vært gjort for å gi en viss livskvalitet. Men siden enkelte typer pasienter prioriteres så lavt både av helsevesenet og gjennom trygdereglene, så vil man kunne bli tvunget til å ta et valg uten at alle muligheter for lindring er prøvd. Huffamei. Det er skammelig at rike Norge ikke kan gi mennesker en verdig avslutning på livet. Vet ikke hva jeg skal si, jeg. Hadde i hvert fall kjempet med nebb og klør for å finne en annen løsning enn dødshjelp. Nei, er jammen glad jeg ikke står overfor et slikt valg, det er sikkert.Tror egentlig ingen har svaret på hva som er "riktig" her. Det er og blir et etisk dilemma. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Uglemor Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Men det må da føles bra å kunne oppfylle en døendes siste ønske, hjelpe h*m bort fra lidelsene. Når dette er det h*n virkelig vil? Vanskelig uansett, men er jo en "god" gjerning. Jeg tror en slik handling vil ledsages av mange motstridende følelser. Det er jo et umulig valg egentlig, der ingen av valgene er gode. Hva slags følelser man sitter med etterpå, vet man ikke før man har gjort det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
soleil Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Problemet er bare at det å unnlate å gjøre noe også får dramatiske konsekvenser for den som lider 24 timer i døgnet. En slik avgjørelse skal selvfølgelig ikke tas raskt eller være basert på "øyeblikkets opplevelser", men når man har kjempet for å få hjelp til lindring i månedsvis uten at noe oppnås, så fremstår det for meg som umoralsk seigpining å "kreve" at vedkommende skal fortsette å leve. Jeg diskuterer her ikke hva man ville gjort som profesjonell yrkesutøver, men som nærmeste pårørende til den som er syk. Tror det blir vanskelig å svare generelt på det. Kommer veldig an på i hvilken grad pasienten er "klar", hvor sikker prognosen er og hva man konkret blir bedt om å gjøre. Uansett vet jeg at i en del slike tilfeller så får pasienten til slutt så mye smertestillende at det i realiteten er en dødshjelp, selv om ingen sier det rett ut. Jeg syns ikke det er rett at noen skal leve for min skyld, for at jeg ikke klarer å ta farvel, men jeg tviler på om jeg hadde greid å leve med at jeg hadde tatt livet til noen heller. Da måtte overbevisningen vært ekstrem. Håper jeg aldri blir stilt ovenfor et slikt valg. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Uglemor Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg har alltid vært mot aktiv dødshjelp nettopp ut fra de prinsippene du skisserer. Men da har jeg forutsatt at helsevesenet forsøker å lindre ekstrem lidelse og jeg har sett for meg at familiene skal slippe å ta opp enorme lån for å betale for medikamenter. Jeg er vel fortsatt mot at aktiv dødshjelp legaliseres i stor utstrekning, men det forhindrer ikke at man kan mene at det eneste moralsk forsvarlige vil være å hjelpe sin nærmeste dersom behovet oppstår. Behovet oppstår jo blant annet fordi forutsetningen om lindrende behandling ikke oppfylles. Men får man ikke dekket utgifter til slike medikamenter over frikortbeløpet? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
SoriaMoria Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg liker å tenke at jeg ville hjulpet -at jeg ville klare å legge mitt ego til side og gi slipp, slik at han kunne slippe unna umenneskelig lidelse dersom han ba meg om det. Min minste bekymring oppi dette ville vært eventuelle strafferettslige konsekvenser- rettsvesenet skulle fått gjøre hva de ville etterpå - jeg ville ikke føle at jeg kunne gjøre noe annet enn å hjelpe. Det ville være "det eneste rette". Men om jeg ville klare å gjennomføre det i praksis, det er jo et åpent spørsmål. Men vil så gjerne holde fast på den man elsker... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest hadde gjort det Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg tror en slik handling vil ledsages av mange motstridende følelser. Det er jo et umulig valg egentlig, der ingen av valgene er gode. Hva slags følelser man sitter med etterpå, vet man ikke før man har gjort det. Er det så mye bedre å tenke på at man har latt en man er glad i gå gjennom umennesklige lidelser, latt personen få kanskje 6 mnd ekstra med smertehelvete/nedverdigelse? Jeg tror ikke det... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Prozak Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Syns du skal lese boke NÅDE av Linn Ullmann. Det handler om et ektepar litt opp i årene som for lengst har blitt enige om å hjelpe hverandre "over på den andre siden" - om en slik situasjon skulle oppstå. Så kommer de nettopp i en slik situasjon (bombe) - og den som har smertene opplever at midt oppe i dette smertehelvete så er tanken om å se enda en soloppgang, og enda en, noe helt fantastisk! - men vedkommende klarer ikke å formidle det, og blir da "hjulpet"........ Boken var grusom, og man følger altså de primitive tankene og "livsgnisten" til den døende som tross alt selv ville møte døden når vedkommende var klar, men var utenfor rekkevidde når gjaldt å få kommunisert dette til den andre. Jeg hadde aldri våget å frata noen den døden som måtte komme, ved å gi den som en slags kjærlighetsgave. Fordi den kanskje akkurat da ikke var ønsket. Nå har ikke jeg hevdet noe bastant i denne saken, da - heller tvert imot. Så jeg vet ikke om jeg trenger å lese en tragisk bok for å skjønne hvor komplekst og ugeneralisertbart emnet er. Dessuten - Liv Ullmann? Blæh! :-) "............................." 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
SoriaMoria Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Men får man ikke dekket utgifter til slike medikamenter over frikortbeløpet? Nei, slike medikamenter dekkes dessverre ikke under blåresptordningen. En rekke andre "unntak" og huller i regelverket gjør at enkeltpersoner faller utenfor alle støtteordninger fra tid til annen i "Helse-Norge". 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Uglemor Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Er det så mye bedre å tenke på at man har latt en man er glad i gå gjennom umennesklige lidelser, latt personen få kanskje 6 mnd ekstra med smertehelvete/nedverdigelse? Jeg tror ikke det... Jeg kan jo ikke ta på meg "skylden" for at vedkommede er blitt syk. Velger jeg å ta livet av ham, derimot, er det mitt ansvar og min skyld. Men jeg ser poenget ditt. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest hadde gjort det Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg kan jo ikke ta på meg "skylden" for at vedkommede er blitt syk. Velger jeg å ta livet av ham, derimot, er det mitt ansvar og min skyld. Men jeg ser poenget ditt. Å velge å ikke hjelpe (om man kan gjøre noe) gir en litt skyld i personens lidelse. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
org Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Siden man klarte å lindre i rimelig grad med morfin så ser det ut som om din beslutning var god. Ja, den beslutningen kan jeg leve med. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest KariKruskakli Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg har på samme måte som flisa lest Nåde av Linn Ullmann. Fryktelig vanskelig tema, men etter å ha lest den ville jeg ikke ha gjort det. Man kan ha blitt enig, men umulig å vite når rette øyeblikk er inne, så lenge pasienten er ute av stand til å kommunisere. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
flisa Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Nå har ikke jeg hevdet noe bastant i denne saken, da - heller tvert imot. Så jeg vet ikke om jeg trenger å lese en tragisk bok for å skjønne hvor komplekst og ugeneralisertbart emnet er. Dessuten - Liv Ullmann? Blæh! :-) "............................." blæh-hva-da? - hehe, har du lest noe hun har skrevet - eller har du bare sett henne? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
thinkerbell Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg var i denne situasjonen. Men det er flere år siden nå. Har man havnet i en slik situasjon, uansett hva man velger tror jeg at når man har stirret døden i hvitøyet blir man aldri blir den samme igjen. Jeg er sterkt i mot at aktiv dødshjelp legaliseres i for stor grad. Men det blir for naivt i å tro at man i `virkelige` livet aldri skal komme opp i en slik situasjon. Det blir for enkelt, for lite reflektert og for snevert å hevde at "man gjør da bare en god gjerning". Når jeg leser slike `svar` spør jeg meg;- for `hvem` er dette den beste løsningen. Andre igjen tror jeg velger å `skåne` seg selv ved å bevisst unngå `alt` om emnet. Det er en ekstrem smertefull situasjon du og din kjære har levd og fortsatt lever i. Jeg føler med dere, begge. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Sniff Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 blæh-hva-da? - hehe, har du lest noe hun har skrevet - eller har du bare sett henne? Og så var det jo Liv Ullmann han sa blæh til... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Dorthe Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Det er vel så. Men samvittigheten, da? Jeg hadde nok hatt dårligere samvittighet med å la være å hjelpe enn jeg hadde hatt over å hjelpe. Umenneskelige smerter ødelegger hele livskvaliteten og hva er vitsen med å leve når livet bare er en plage. Har du noen gang opplevd at folk har så store smerter at de hyler og griner og ikke får hjelp? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Uglemor Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Å velge å ikke hjelpe (om man kan gjøre noe) gir en litt skyld i personens lidelse. Jeg syns ikke skyldspørsmål er særlig relevant her. Det er et dilemma uten noen fasit. Det tjener da ingen å ta på seg skylden for den andres lidelser? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest been there Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Min erfaring er at hjemmeboende pasienter får dårligere smertelindring enn pasienter på institusjon, fordi hver krone og hvert øre blir vurdert på en annen måte utenfor institusjon enn det blir når pasienten er innlagt. Så vi opplvede god bedring etter sykehusinnleggelse, med heller lange permisjoner hvor han fikk med seg medikamenter hjem som hjemmesykepleierne kom for å gi (sammenlignet med det han fikk da han bodde hjemme, og de samme hjemmesykelpleierne kom, men dkulle disponere medisinene vi hadde fått på resept selv). Men det krevde at pasientens ektefelle nektet å ha pasienten boende hjemme, det var en sår og vond prosess. men det hjalp. Pasientenes smerte blir mer synlig (for de som kan gi fullmakt til medisin) i institusjon enn hjemme, og som sagt er økonomien en annen. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest hadde gjort det Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Jeg syns ikke skyldspørsmål er særlig relevant her. Det er et dilemma uten noen fasit. Det tjener da ingen å ta på seg skylden for den andres lidelser? Ikke skylden for den andres lidelser i seg selv nei. Men om noen ber deg hjelpe deg å bli kvitt lidelsene, fordi du vet du kan, og du da sier nei, da har du litt skyld i at personen fortsatt lider. Du kunne jo stoppet det. Men det må jo selvsagt være opp til hver enkelt om de hadde greid noe sånt da. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Dorthe Skrevet 23. februar 2005 Del Skrevet 23. februar 2005 Min erfaring er at hjemmeboende pasienter får dårligere smertelindring enn pasienter på institusjon, fordi hver krone og hvert øre blir vurdert på en annen måte utenfor institusjon enn det blir når pasienten er innlagt. Så vi opplvede god bedring etter sykehusinnleggelse, med heller lange permisjoner hvor han fikk med seg medikamenter hjem som hjemmesykepleierne kom for å gi (sammenlignet med det han fikk da han bodde hjemme, og de samme hjemmesykelpleierne kom, men dkulle disponere medisinene vi hadde fått på resept selv). Men det krevde at pasientens ektefelle nektet å ha pasienten boende hjemme, det var en sår og vond prosess. men det hjalp. Pasientenes smerte blir mer synlig (for de som kan gi fullmakt til medisin) i institusjon enn hjemme, og som sagt er økonomien en annen. Men hva slags liv er det å leve på institusjon hvis man ikke vil det. For mange er det aller viktigste å bo hjemme i sine vante omgivelser og spesielt når man er ung og er gift. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.