OK at andre planter på gravstedet? Såret og sint (langt)

[Gjest Den grønne datteren]

Jeg mistet min pappa i en ulykke rett før jul. Han ble bare 48 år gammel,og jeg og mamma har hatt det veldig trist i vår men vi har greid oss så langt med å holde sammen. Jeg har bare en lillebror som går på skole i utlandet,så jeg flyttet hjem til mamma etter mange år borte. (Mine foreldre giftet seg ung, jeg er 25)

Det jeg egentlig lurte på er hva "skikk & bruk" er om stell på gravstedet?

Pappa er gravlagt på en kirkegår som er 1,5 timers kjøring fra byen vi bor i. Det er 1/2 time kjøring fra bygda der farmor og mine to tanter m/familier og tre onkler m/familier.

Siden begravelsen har jeg vært ofte på kirkegården, ofte bare for å sitte der litt, tenne lys, tenke på pappa og føle at han er der han også. Noen ganger har jeg lagt ned noen buketter, fordi det ikke har vært mulig å plante noe ennå (vinter og snø).

Forrige fredag snakket jeg med kirkegårdspersonellet og avtalte at de skulle slette ut på pappas grav (slik at det ikke lenger var en haug der) i uka som gikk. Jeg ryddet derfor sist søndag bort de avskårne blomstene, dekorasjonene og lysene som jeg hadde satt der de siste par ukene. I hele uka som har gått, har jeg vært på blomsterbutikker og torget for å handle inn sommerblomster.

Jeg ville markere sankthansaften på kirkegården hos pappa, og plante ordentlige blomster der for første gang. Neste helg skal også min mor til kirkegården, og vi hadde planlagt hva slags blomster, hvordan de skulle plantes etc.

Så kommer jeg inn på kirkegården, og hva ser jeg? Noen har vært der og plantet blomster på pappas grav!

Jeg er så skuffet at jeg finner ikke ord.

Det tok meg ikke lang tid å finne ut at det er samme person som har plantet blomster på farfars grav + oldeforeldrene mine (samme type blomst). Jeg tror det er min farmor og tantene mine, så det er ikke de som arbeider på kirkegården.

Jeg ble så frustrert og lei meg, og rådvill, at jeg bare pakket blomstene og utstyret og kjørte strigråtende hjem. Min mor har forsøkt å trøste meg med at de sikkert gjor det for å være snill, at det skal se pent ut på pappas grav, for det er jeg selvsagt ikke uenig i, men for meg føles det som at noen "fremmede" tar seg tilrette og river hjerte mitt ut av meg.

Ja at de liksom prøver å ta omsorgen for pappa fra meg og mamma. (Broren min har ingen spesielle meninger i forhold til gravstedet, men han er enig med meg.)

Jeg følte at jeg akkurat hadde kommet over skuffelsen over at farmor og mine tanter og onkler (barna til mine tanter og onkler er alle under 10år) bare deltok i kirke og på kirkegården under begravelsen. Vi hadde samling/uformell minnestund i et lokale 20 minutters kjøring fra kirka, men likevel kom ingen fra min fars side av familien (de sa nei da vi spurte om hjelp til å arrangere dette). De har heller ikke besøkt oss hjemme siden pappa døde, selv om jeg vet at de flere ganger har vært i byen. Men det har jeg kommet over, vi har aldri hatt så kjempetett kontakt med pappas side av familien, selv om det altså ikke har vært kjempestore konflikter. Ikke før nu vel og merke.

Så kom dette da, de tok fra meg stellet og blomsterplanting på pappas grav. Jeg er så lei meg og rasende!

Har bare lyst å rive opp blomstene deres og plante det som jeg og mamma hadde valgt og kjøpt inn. Men det ville vel være hinsides "skikk & bruk", for han var jo farmors sønn også,selv om han flyttet hjemmefra som 16åring.

Farmor vet faktisk at jeg er ofte på kirkegården. Tenk at de snek seg dit bare på noen få dager hvor jeg var hjemme i byen.

Men jeg syns faktisk at pappas grav er noe som mamma og jeg (og lillebror) skal bestemme over. Men jeg har ikke lyst å trampe på følelsene til farmor og (event.tantene mine) heller. Eller høre skitsnakk via andre fra bygda. Jeg besøker farmor rett som det er, og vil ha et greit forhold.

Men er det mening at jeg må FLYTTE inn i campingvogn på parkeringsplassen på kirkegården og vokte over pappas grav?

Hva er skikk&bruk på kirkegården og hva syns dere at jeg skal gjøre med pappas gravsted nå som det står fremmede blomster der? Synes dere at jeg skal prøve å si ifra til farmor (hun vil ta seg nær av det uansett hvilken tone/form, tror jeg).

[mariaflyfly]

Jeg hadde sansynligvis bare røska opp plantene som var der og planta det jeg hadde hatt lyst til. Barnslig og umodent kanskje, men jeg hadde sikkert gjort det likevel.

Jeg planter sjøl på graven til moren min. Synes det er koselig å gjøre det fint der sjøl. Sønnen min er ofte med dit, og vi har to små spader gjemt på et hemmelig sted der. *s*

Nå er det forresten lenge sida jeg har vært der, jeg skal jammen legge turen dit i dag.,

[ihlie]

jeg hadde nok gjort det samme som mariaflyfly. Jeg ville tatt kotakt med de og sagt evt skrevet brev at det er pent gjort at de pyntet graven, men at dette er noe du ønsker å gjøre selv. At det å pynte pappa din sin grav er en god måte for deg å jobbe med sorgen på. Dette bør de tenke seg til selv egentlig. de kunne i allefall spurt om dere trengte hjelp før de pyntet.

[Åsemor]

Skjønner at det er MYE følelser inni bildet, for en utenforstående virker det veldig snodig at du ikke vil at en dame skal ta seg av graven til sin sønn.

[lurulf]

Jeg forstår deg, men jeg forstår farmoren din også.

Jeg gjetter at hun kom på kirkegården med blomster til de to andre gravene. Siden det ikke stod blomster på din fars (hennes sønns) grav, så satte hun noen blomster der også.

Jeg synes det ser fryktelig trist ut med graver uten blomster!

Min farmor er gravlagt langt unna der jeg bor. Jeg klarte å finne igjen graven da jeg besøkte den for noen år siden. Da var det bare plen rundt. Flere av mine onkler, tanter, søskenbarn bor nær graven uten å stelle den. Jeg er innom ca hvert tredje år og er åpenbart den eneste som bryr meg...

Jeg steller også graven til min manns besteforeldre, selv om jeg knapt ble kjent med dem. Det gravstedet er i nærheten av her jeg bor. Jeg synes det er koselig å ta med barna mine på det. Men det forundrer meg at barna og barnebarna til de to i graven ikke steller den lenger. "Noen" gjorde det de første årene etter begravelsen, men nå er det bare jeg som gjør det.

[Gjest '!-o-!']

Nå orker jeg ikke lese hele innlegget ditt, men glemmer du ikke i all din egen forherligelse av din sorg over faren din at han faktisk er din farmors sønn? Det er hjerteskjærende å være så selvsentrert at du ikke unner henne å stelle grava hans.

[Gjest '!-o-!']

Jeg hadde sansynligvis bare røska opp plantene som var der og planta det jeg hadde hatt lyst til. Barnslig og umodent kanskje, men jeg hadde sikkert gjort det likevel.

Jeg planter sjøl på graven til moren min. Synes det er koselig å gjøre det fint der sjøl. Sønnen min er ofte med dit, og vi har to små spader gjemt på et hemmelig sted der. *s*

Nå er det forresten lenge sida jeg har vært der, jeg skal jammen legge turen dit i dag.,

Hvis du hadde et barn som døde, ville du virkelig at noen ikke skulle unne deg å stelle graven hans/hennes? Uansett hvor voksne barna blir, så forblir de våre barn så lenge de lever.

[Gjest Mom33]

Huff, det var en lei situasjon!

Skjønner deg veldig godt, men jeg skjønner også farmoren din godt.

Jeg tror jeg hadde besøkt farmor (som du sier du gjør jevnlig) og snakket med henne - kanskje også rett og slett spurt henne - om hvem som skal ha ansvaret for grava. Det kan jo hende det for deg også i framtiden vil være godt at flere holder det pent på grava?

Jeg ville ikke ha krevd eller vært streng, men rett og slett fortalt hvor mye det betyr for deg å få lov til å stelle der.

På litt sikt vil du kanskje være glad for at noen flere husker og bryr seg om faren din...

[Sofline]

Kanskje farmoren din/tantene dine var redd for at det ikke skulle bli plantet noen blomster på graven. Snakk med dem og si at du helst vil ta deg av gravstellet selv, skriv eventuelt et brev.

[fyrlykt]

Du må huske at sorg er noe man ikke har enerett på. Vel var han din pappa men han var også en sønn, en bror, en onkel.

Du kan jo ta kontakt med de som har plantet og fortalt at du hadde planlagt å plante, og kanskje bli enig om hvem som skal stelle graven i fremtiden.

[lex]

Husk at dette sikkert ble gjort i beste mening.

Du har mistet din far, din farmor har mistet sin sønn.

Det sies at det vondest man kan oppleve er å måtte begrave sitt barn, uansett "barnets" alder.

Fortell din farmor at du er glad for de pene blomstene på graven. Samtidig kan du gjerne foreslå at du planter neste år. Da kan din farmor glede seg over din omsorg for sin sønns og din fars minne.

At noen kan foreslå at du skal rive opp blomstene som er plantet synes jeg er utrolig hjerterått. Ikke vil det gjøre din sorg mindre heller - tvert i mot.

Husk dessuten at din farmor er to generasjoner eldre enn deg, det er ikke sikkert hun får anledning til å pynte sin sønns grav særlig mange ganger.

Jo mer overbærende du er med din farmor i denne saken, jo bedre vil du føle det når du får det hele litt på avstand. Gjør ikke deg selv vondt ved å "stå på din rett" som datter.

Lykke til videre i sorgarbeidet!

[hjertebarnet]

Men kjære deg, dette er da ikke "fremmede" som du kaller det!?! Det er jo mamman og søsknene til pappan din! Tenk om du selv var mor til et barn, som var blitt voksen og giftet seg, og så skulle du ikke i din store sorg få lov til å pynte graven hans med blomster?

De kom sikkert og så at graven sto uten blomster, og ville gjerne pynte på den.

En annen ting er at man godt kan ringe hverandre og avtale hvem som skal sette ned blomster, eller ihvertfall fortelle etterpå at man har vært på graven og satt ned blomster.

Jeg skjønner du er glad i pappen din, men du må huske at det er mange som har stått ham like nær som du og også er skrekkelig glad i ham og savner ham.

[Babette]

At fremmede tar seg til rette og river hjertet ditt ut av deg?

Er hans mor og søsken fremmede? Og tror du de har gjort dette for å ta fra deg noe som helst?

Alt handler ikke om deg.

Jeg synes du resonnerer altfor selvsentrert, og du tenker ikke et øyeblikk på at det kanskje også kan føles godt for de som har mistet en sønn og en bror å stelle på grava hans.

Å rive opp blomstene ville være direkte uforskammet, og virke forferdelig sårende overfor de som har gjort dette i beste mening.

For å hedre din fars minne bør du sette pris på det de bidrar med, og dere bør prøve å stå sammen i sorgen.

[Gjest papirtiger]

Det er aldri lett å fortelle mennesker som sørger at de tar fullstendig feil, og at de burde endre sin tankegang..

Men altså, det er ikke bare du og din mor som mistet noen.. Bestemoren din mistet sin egen sønn. Ikke bli så forblindet av din egen sorg at du glemmer at andre mennesker også har det vondt.

(blir dette en dobbeltpost tro..?)

[Gjest Aimabel]

Jeg er enig i de andre svarene, men jeg forstår samtidig din reaksjon. Det kan være lett å tenke irrasjonelt når man er frustrert og lei seg. Men prøv å se det på avstand. Er det ikke hyggelig at flere vil vise hvor glad de var i din far?

Jeg har vært i en lignenede situasjon, men på andre siden. Jeg steller svigermors grav innimellom. Jeg var var der jevnlig i fjor sommer, og jeg syntes det var trist at det ikke var noen forandring fra hver gang jeg kom. aldri nye blomster, eller et tomt lys. Samboeren min og jeg dekket derfor hele plassen med blomster. En dag ringte svigerbestemor å sa at hun hadde hatt med blomster til datterens grav, men hun fant ingen plass. Tror hun følte det på samme måte som deg da, og jeg følte plutselig at jeg hadde trengt meg på.

Hvis du er ofte hos bestemoren din, kan du vel fortelle henne om planene deres?

[muriel]

Tror ikke du er den eneste som ville reagert på dette, spesielt siden det er så kort tid siden faren din døde.

Hvis det var fremmede (eller mer perifere) som hadde gjort det, ville det virket noe frekt på meg. Men ærlig talt - hvis jeg en dag skulle komme i den situasjon at jeg mistet ett av barna mine, så ville det ikke falle meg inn at jeg skulle bli betraktet som en fremmed i forhold til eget barn.

Er det ikke plass til flere blomster på graven? Hadde faren din mange som var glad i ham og som sørger?

Kanskje dere kunne avtale dere imellom, slik at alle har ansvar for å pynte til hver sine anledninger, f.eks jul, 17.mai, fødselsdag, farsdag osv? Eller evt at alle planter litt mer beskjedent slik at hver og en får mulighet til å sørge over han som er borte?

Lykke til!

*klem*

[Champagne]

Synes selvsagt at det er helt greit at en mor får plante på sitt barns gravsted!!

Jeg ville heller aldri orket en såkalt minnestund etter begravelsen hvis jeg mistet noen så nære, så jeg skjønner farmoren din godt!

[Gjest ChiengMai]

En eldre mann jeg kjenner opplevde å miste alle sine tre sønner, og han sa følgende til meg: "Det er noe unaturlig i at barna dør før deg selv, det er ikke en slik sorg du ventet å måtte oppleve. Det er det verste som kan skje et menneske."

Det syns jeg du skal legge deg på minnet, for jeg syns det var ord verdt å huske. Du burde egentlig skamme deg aldri så lite...

[lurulf]

En eldre mann jeg kjenner opplevde å miste alle sine tre sønner, og han sa følgende til meg: "Det er noe unaturlig i at barna dør før deg selv, det er ikke en slik sorg du ventet å måtte oppleve. Det er det verste som kan skje et menneske."

Det syns jeg du skal legge deg på minnet, for jeg syns det var ord verdt å huske. Du burde egentlig skamme deg aldri så lite...

"Du burde egentlig skamme deg aldri så lite... "

Nå er du unødvendig krass her! Husk at du skriver til en person som opplever en dyp sorg! Hun har nok vanskelige følelser å stri med om hun ikke skal trenge å være skamfull i tillegg!

[Gjest Aimabel]

En eldre mann jeg kjenner opplevde å miste alle sine tre sønner, og han sa følgende til meg: "Det er noe unaturlig i at barna dør før deg selv, det er ikke en slik sorg du ventet å måtte oppleve. Det er det verste som kan skje et menneske."

Det syns jeg du skal legge deg på minnet, for jeg syns det var ord verdt å huske. Du burde egentlig skamme deg aldri så lite...

Jeg er enig med deg, men jeg synes det må være lov å ha sterke følelser i en slik situasjon. For andre kan det virke egoistisk, men når man er i sorg reagerer man forskjellig og det må vi vel respektere? Det som er fint er jo at hun var veldig glad i faren sin og vil så gjerne gjøre alt for å vise det. Det er sikkert en god måte å bearbeide sorgen. Hvis hun leser svarene her og tenker seg om vil hun kanskje se litt annerledes på situasjonen?