Jump to content
Sign in to follow this  
Camilla

Sfen tar tak..og kaster meg rundt omkring..dytter meg ned..hjelp..

Recommended Posts

Camilla

jeg spiser kanskje mer..men jeg føler meg verre. hvert gram med mat, hver kalori tynger meg ned. jeg føler bitene av mat vokser til gedigne klumper i halsen, kveler meg. jeg ser ned på magen, på lårene. på overarmene. hvorfor er virkeligheten i hodet mitt, så annereledes for de rundt meg? "du er tynn, Camilla". hva er å være tynn uansett? blir jeg noen gang tynn nok for meg selv, inni hodet mitt. jeg vet svaret. NEI. jeg må bare dra meg selv ut av sfens faste grep. kanskje blir jeg naken uten sfen. uten beskyttelse. kanskje en stund. sfen står foran meg. jeg har sf, alle vet det. jeg er unnskyldt. jeg behøver ikke spise. det er forventet at jeg ikke spiser. ei venninne jeg hadde på ungdomsskolen sa noen dager etter hun fikk vite om sfen min [noen dager før jeg ble innlagt første gangen]; "men Camilla, du spiser jo!"..

folk er nesten hjernevasket når de hører om noen som har sf. de tror alle er sykelig tynne. men å ha en sf er ikke bare det å være tynn. sfen vrenger hodet ditt fullstendig. vrenger realiteten til noe den ikke er. forvandler deg selv til noe du ikke er..inni hodet ditt...sfen bare lusker seg på. saktere enn at du skjønner det selv. eller kanskej så fort at det er for fort for deg og få med meg. plutselig sitter du der med denne sykdommen du absolutt ikke vil ha. en sykdom du aldri ønsket deg, men den valgte deg.

den ødelegger deg. inni deg. kanskje utenpå deg også. sfen er ensom. det er bare meg og maten. verden rundt eksisterer ikke..

jeg spiser..spyr..kutter meg..skamfølelsen bølger sge over meg..varmt og kvelende..skam. dårlig samvittighet for å kaste opp igjen den maten jeg "barna i africa" trenger så desperat. jeg føler meg bare så bortskjemt. jeg trenger virkelig ikke all den maten.

jeg ser på kjøleskapet. blir sliten bare av å se inn. skriver "du er ikke sulten" inni hånda mi. er drittlei sfen.faen, så lei den. den måten sfen suger all kraft jeg har igjen ut av meg..blir jeg noen gang sterk? vil jeg noen gang kunne bli frisk? bedre. spise, uten skyldfølelse?..er bare så fuckings sliten...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Luiza

Camilla,

jeg føler med deg...

etter så mange år med sf det eneste ting som hjelper meg i ikke gi opp er å tenke:

"så lenger jeg kjemper, finnes det håp"

hvis du tror på at en dag du kommer til å gå ut av dette helvete, ting blir litt lettere å leve med...

tror meg...

jeg mener, jeg har hatt sf i så mange år... og tror fremdeles at en dag, en lykkelig da, kommer jeg til å bli bedre...

klems

Share this post


Link to post
Share on other sites
Laila Sundgot Schneider, Lege

Kjære Camilla! Det er tydelig at du sliter enormt, du er inne i en svært tøff periode. Mange vil nok kjenne seg igjen med alle dine tildels kaotiske, ambivalente tanker og følelser. Spiseforstyrrelsene regnes til de psykiske lidelsene innen medisinen og jeg synes du får dette tydelig fram i innlegget ditt. Det blir som regel en vondt sirkel med somatiske (kroppslige) symptomer og psykiske symptomer. For mange er det til stor hjelp å klare å sette ord (muntlig eller skriftlig) på noen av disse vanskelige tankene og følelsene slik du gjør. Jeg lurer om du får hjelp for ditt problem- det er kjent at samtaleterapi er til hjelp for veldig mange og det finnes en vei til forandring for de fleste. Mange klarer å jobbe seg ut av sin sf, få mot, kraft, vilje til en forandring,- men det er ofte godt med støtte fra f.eks en psykolog , psykiater eller andre kvalifiserte behandlere. Du ønskes lykke til på veien mot å ha kraft, vilje, mot til å tro at det er mulig å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen!

Share this post


Link to post
Share on other sites
mezzy

*klemmer deg hardt og lenge*

Du har det vanskelig ... det 'ser' jeg...

håper du snart får det litt bedre.

*tenker på deg*

*klem*

Share this post


Link to post
Share on other sites
Camilla

Kjære Camilla! Det er tydelig at du sliter enormt, du er inne i en svært tøff periode. Mange vil nok kjenne seg igjen med alle dine tildels kaotiske, ambivalente tanker og følelser. Spiseforstyrrelsene regnes til de psykiske lidelsene innen medisinen og jeg synes du får dette tydelig fram i innlegget ditt. Det blir som regel en vondt sirkel med somatiske (kroppslige) symptomer og psykiske symptomer. For mange er det til stor hjelp å klare å sette ord (muntlig eller skriftlig) på noen av disse vanskelige tankene og følelsene slik du gjør. Jeg lurer om du får hjelp for ditt problem- det er kjent at samtaleterapi er til hjelp for veldig mange og det finnes en vei til forandring for de fleste. Mange klarer å jobbe seg ut av sin sf, få mot, kraft, vilje til en forandring,- men det er ofte godt med støtte fra f.eks en psykolog , psykiater eller andre kvalifiserte behandlere. Du ønskes lykke til på veien mot å ha kraft, vilje, mot til å tro at det er mulig å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen!

takk, Laila..

jeg går til psykolog to ganger i uka, har en lege som er flink til å snakke med meg om sfen siden psykn min er mer interresert i hvorfor, enn hvordan sfen er akkurat for øyeblikket. om du skjønner? snakker også med en grei sosionom på telefon av og til..mye hjelp, men lite som faktisk hjelper meg..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...