Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes du skal lese innlegget til PieLill, tenke godt over det, og lese det en gang til.

Der er det mye klokt.

[tuss&troll]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

:-) oi hvor tar du det fra ?

KJEMPEBRA !!

[Lillemus]

Jeg er alenemor med et godt forhold til barnas far og jeg synes du på en måte er litt hard mot ungene, ikke f*** om de skal få tenke på mor engang når de er hos deg liksom.

Hvorfor kan ikke guttene få ha bamsene i sengen? Og hvorfor kunne ikke guttene få hver sin bamse fra deg som de kunne ha hos mamma? Synes det høres bare koselig ut jeg. Og hvis de en periode føler mer trygghet ved å ligge hos deg om natten, hvorfor kan de ikke få det?

Du er i din fulle rett til å si nei til at mor kommer inn i din leilighet og sier hadet til barna, det hadde ikke jeg likt heller må jeg innrømme.

[RogerM1365380928]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Jeg må få kommentere noe av det du skriver. Jeg føler at du kanskje missforstår hele poenget.

Det er ikke slik at jeg stenger ute følelser hos mine gutter, men jeg vil til livs det at ekstra mere såre følelser eller ekstra mye sårt savn blir "fremkallet" av moren gjennom de virkemidler som jeg nevner, og at dette blir gjort av henne ut ifra egne motiver?

Du beskriver meg som en kald pappa.Det er jeg til de grader ikke. Barna får enormt mye kjærlighet og kos hver eneste dag av meg.

Du missforstår veldig når du skriver at jeg nekter dem følelser.

"Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Dette har ingenting med meg å gjøre. Du gjør det samme som mange; bringer diskusjonen vekk fra det viktige; guttene. Er det ikke moren som prøver å diktere følelsene når de kommer til meg?? Det er det som skjer, at virkemidlene hun bruker lager vonde følelser og et vondt savn istedet for gode følelser og savn?

Guttene får kos, kjærlighet og de utrykker følelser både her og hos moren.

Din sykehusfilosofi er vel å dra dette langt. Barna har kontakt med moren også når de er her, hver dag om de vil.

Jeg forklarte meg kanskje for dårlig? Men hovedbudskapet er at jeg føler at moren bruker "virkemidler" hele tiden for å få fremkallet savnet og følelser på dårlige tidspunkt og at hun kanskje gjør det av egne grunner.

Det dukker opp nye ting jevnlig.

Mener du virkelig at jeg skal la guttene oppleve et sårt savn og såre følelser, når jeg har muligheten til å gjøre savnet bedre??

[favn]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Ser du virkelig alt dette rare ut fra det hovedinnlegger skriver? *forundret*

Jeg ser en mor som bevisst eller ubevisst manipulerer på den verste kvinnemåten av dem alle:

Ved å spille på hvor fælt hun har det, insistere på at ungene har det fælt, tilrettelegge og regissere det ene sorgritualet etter det andre, 'aldri' stole på og gi ungene mulighet til å vokse og beherske - er det etter mitt syn manipulering av deres potensielle skam og dårlige samvittighet.

Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene.

Mener altså

[RogerM1365380928]

Det er ufattelig mange som svarer meg og det er kjempebra!

Dog må jeg få presisere: Det er så mange som påstår at jeg er hard og nekter guttene å ha følelser. Jeg gjør IKKE det.

Guttene får enormt med kjærlighet av meg. Jeg må bare understreke igjen: Det er moren sine handlinger jeg vil til livs.

Pielill skrev under her at jeg dikterer følelsene til guttene. Det er faktisk moren som dikterer dem, og det er på en noe vond måte?

Jeg vil bare ha en normal uke med følelser, kjærlighet, trygghet og selvstendighet, kontakt med moren er helt greit. Men ikke det at moren bruker virkemidler til å lage et sårt savn eller såre følelser.

[Gjest togli]

Jeg ser du har fått mye pepper her, og det overrasker meg litt...

Om saken er slik du beskriver den, tenker jeg at mor er med på å vanskeliggjøre barnas samvær med deg. Klart de skal ha lov til å savne moren sin, men hun bør ikke forsterke disse følelsene. Hun bør vise at hun er positiv til at barna er hos deg. I motsatt fall kan barna få dårlig samvittighet og kanskje tenke for mye på at mor savner dem.

Jeg skjønner at du reagerer.

[Gjest togli]

Jeg har nå lest innlegget ditt en gang til og tenker at du burde latt guttene fått ha bamsen fra mor i senga (uansett var mor litt for klissete sentimental mht grunnen til bamsene, men det er ikke deres problem...)

Ang. det å ha ungene i senga om natta, så er ikke det aktuelt hos oss heller. Grunnen er at ingen av oss sover særlig godt da... At du ikke ønsker å ha ungene i senga om natta er ditt valg, men da bør du kanskje forklare nærmere hvorfor. Du bør også gjøre det klart for guttene at de må komme inn til deg dersom de er redde e.l. Da kan du følge dem tilbake til egen seng og roe dem ned der.

[skorpionfisken]

Ser du virkelig alt dette rare ut fra det hovedinnlegger skriver? *forundret*

Jeg ser en mor som bevisst eller ubevisst manipulerer på den verste kvinnemåten av dem alle:

Ved å spille på hvor fælt hun har det, insistere på at ungene har det fælt, tilrettelegge og regissere det ene sorgritualet etter det andre, 'aldri' stole på og gi ungene mulighet til å vokse og beherske - er det etter mitt syn manipulering av deres potensielle skam og dårlige samvittighet.

Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene.

Mener altså

Og jeg er helt enig med favn her.

[PieLill]

Jeg må få kommentere noe av det du skriver. Jeg føler at du kanskje missforstår hele poenget.

Det er ikke slik at jeg stenger ute følelser hos mine gutter, men jeg vil til livs det at ekstra mere såre følelser eller ekstra mye sårt savn blir "fremkallet" av moren gjennom de virkemidler som jeg nevner, og at dette blir gjort av henne ut ifra egne motiver?

Du beskriver meg som en kald pappa.Det er jeg til de grader ikke. Barna får enormt mye kjærlighet og kos hver eneste dag av meg.

Du missforstår veldig når du skriver at jeg nekter dem følelser.

"Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Dette har ingenting med meg å gjøre. Du gjør det samme som mange; bringer diskusjonen vekk fra det viktige; guttene. Er det ikke moren som prøver å diktere følelsene når de kommer til meg?? Det er det som skjer, at virkemidlene hun bruker lager vonde følelser og et vondt savn istedet for gode følelser og savn?

Guttene får kos, kjærlighet og de utrykker følelser både her og hos moren.

Din sykehusfilosofi er vel å dra dette langt. Barna har kontakt med moren også når de er her, hver dag om de vil.

Jeg forklarte meg kanskje for dårlig? Men hovedbudskapet er at jeg føler at moren bruker "virkemidler" hele tiden for å få fremkallet savnet og følelser på dårlige tidspunkt og at hun kanskje gjør det av egne grunner.

Det dukker opp nye ting jevnlig.

Mener du virkelig at jeg skal la guttene oppleve et sårt savn og såre følelser, når jeg har muligheten til å gjøre savnet bedre??

Guttene savner moren sin når hun er hos deg. Slik er det enten de uttrykker det eller ikke. I enkelte situasjoner vil dette savnet få måtte komme til overflaten, hvis ikke blir det en veldig ususnn følelsesmessig utvikling for guttene.

Du må tenke langsiktig i forhold til vonde ting som kommer til overflaten, ikke kortsiktig bekvemmelighet hverken for deg eller guttene. La guttene får lov til å være lei seg når mamma går. Trøst dem. Gå så videre til det hyggelige.

Om du mener moren hauser opp følelser må du gå på moren, ikke på guttene. Men du skriver ingen ting om hva hun konkret gjør som hauser opp følelsene deres. Du beskriver at hun gjør helt normale ting som skilte foreldre gjør, der måten det gjøres på blir det avgjørende.

Det er vondt for barna å skilles fra en av sine foreldre hver uke, enten man feier det under teppet, eller ikke.

Å nekte guttene å ha kosebamsene de har fått av mamma i sengen, var et grovt overtramp. Du underminerer mors autoritet direkte overfor guttene. Du setter guttene midt i skuddlinjen i uenigheten mellom deg og moren. Dette skader dem mye mer enn alle opphausede savnfølelser i hele verden.

Dessuten underkjenner du og avviser du den måten de ville huske mamma på mens de var hos deg. Beklager, men det er kaldt og følelsesløst og ikke minst fullstendig menigsløst.

Hva vet du om hva guttene dine tenker og føler etter at de har lagt seg og er alene. Tror du du da kan forhindre at de savner mamma ved å nekte dem kosebamser? Kanskje nettopp kosebamsen var den trøsten de trengte og en klok mor visste dette. Kanskje det å nekte dem kosebamsene forsterker ensomhetsfølelsen og savnet. Men det vil ikke du finne ut slik du holder på nå.

I starten vil det være mange såre følelser hos guttene. Spesielt når de er hos deg. Du skriver jo selv at du først kom på banen etter bruddet. Så da er guttene naturligvis mye mer tilknyttet til mor og hun kjenner dem på mange områder mye bedre enn deg. Du har noen års fravær å ta igjen.

I en slik fase er det veldig uklokt å leke verdensmester og diktere barnas følelsesmessige uttrykk.

Om du er uenig i mors framgangsmåte, må du ta det direkte med henne, ikke via guttene. Så får dere være voksne nok til å bli enige.

Selv om du foreløpig ikke har gitt noen konkrete eksempler, kan det godt hende at mor hauser opp følelser unødig. Og gitt at du ser ut til å nekte guttene å vise sorgen og savnet, de negative følelsene, kan det også hende hun forsøker å kompensere dette.

Dette må dere voksne se til å bli enige om, og slutte og skyve ungene foran dere i konflikten. Og du må faktisk gi litt ved dørene du også om dere skal bli enige.

Du skriver med en holding av at alt jeg gjør er riktig og alt mor gjør er feil. En slik ensporethet er ikke til guttenes beste.

På grunn av bruddet du og moren er ansvarlig for må guttene dine nå lære seg å leve med daglig savn og en oppstykket tilværelse. Du hjelper dem ikke til å takle dette ved å late som de vonde følelsene ikke er der.

Jeg får følelsen av at visse følelser og følelsesmessige uttrykk er tabu for guttene hjemme hos deg. Det hjelper med kos og oppmerksomhet, men ikke på langt nær nok i forhold til at guttene ikke får være hele seg når de er hos deg. Guttene trenger også å merke at du viser medfølelse, omsorg og ansvar i forhold til den vonde situasjonen du og moren har satt dem i.

Om sorg, frustrasjon og savn til en hver tid skal dysses ned løper du fra en av dine viktigste oppgaver i denne perioden.

Det er en tid for å la sorg, sinne og savn få fritt utløp. Det er en tid for å leve videre. Barna må få lov å veksle mellom dette. Man må ikke presse dem inn i hverken det ene eller andre.

Enten er det bare du som er i grøfta, eller så er både du og moren i hver deres grøft og haler ungene mellom dere. Hvordan skal det være til guttenes beste?

mvh

[Gjest Lisan12]

Jeg er stemor til en jente på 4,5 år. Og jeg har vært det i 3 år nå.

Hennes mor minner litt om din eks, men kanskje ikke fullt så ille. Hun har forresten blitt bedre etter at hun fikk et barn til. Hun sendte ikke med bamser eller ting for at hun skulle savne henne, men hun sa alltid tydelig til henne "at på søndag kommer mamma og henter deg, og jeg savner deg så fælt så jeg sitter hjemme og venter på deg".

Mor og far her ble skilt såpass tidlig at barnet husker ikke noe annet enn at de har bodd fra hverandre. Men jeg tenkte veldig godt over da jeg kom inn i bildet at barnet "bekymret" seg over mor som satt der hjemme og ventet på henne og savnet henne så fælt. Hun sa til stadighet "stakkars mamma som savner meg sånn og bare sitter hjemme og venter"

Så for meg så virket det mer som om det var mor som la sin savn over i barnets hender uten å tenke på konsekvensene.

Selvfølgelig skal barna få savne sine foreldre, og de skal også vite at foreldrene savner de, men jeg syns ikke det skal bli "påtvunget" det.

Men som sagt etter at mor fikk sitt barn nummer to så har hun sluttet å ringe når vi har datteren, og hun har også sluttet litt med dette med å uttrykke så sterkt at hun sitter og venter på henne.

Jeg aner ikke hva du kan gjøre i din situasjon,men ønsker deg bare lykke til !

[PieLill]

Ser du virkelig alt dette rare ut fra det hovedinnlegger skriver? *forundret*

Jeg ser en mor som bevisst eller ubevisst manipulerer på den verste kvinnemåten av dem alle:

Ved å spille på hvor fælt hun har det, insistere på at ungene har det fælt, tilrettelegge og regissere det ene sorgritualet etter det andre, 'aldri' stole på og gi ungene mulighet til å vokse og beherske - er det etter mitt syn manipulering av deres potensielle skam og dårlige samvittighet.

Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene.

Mener altså

Å sette seg i sofaen og ta farvell er ikke _nødvendigvis_ et sorgrituale. Det kan være en koselig måte å ta farvell på. Og det kan være et opphausende sorgrituale. Alt etter hvilke ord, ansiktsuttrykk og andre "virkemidler" man bruker.

I hovedinnlegget er det ikke konkret beskrevet hva moren gjør som unødig opphauser følelser. Kun at faren mener hun gjør det i de normale tingene hun gjør.

At barn vil være mye lei seg i startfasen av et brudd må faktisk både mor og far ta inn over seg.

mvh

[PieLill]

Det er ufattelig mange som svarer meg og det er kjempebra!

Dog må jeg få presisere: Det er så mange som påstår at jeg er hard og nekter guttene å ha følelser. Jeg gjør IKKE det.

Guttene får enormt med kjærlighet av meg. Jeg må bare understreke igjen: Det er moren sine handlinger jeg vil til livs.

Pielill skrev under her at jeg dikterer følelsene til guttene. Det er faktisk moren som dikterer dem, og det er på en noe vond måte?

Jeg vil bare ha en normal uke med følelser, kjærlighet, trygghet og selvstendighet, kontakt med moren er helt greit. Men ikke det at moren bruker virkemidler til å lage et sårt savn eller såre følelser.

Men du har enda ikke sagt på hvilken måte moren hauser opp følelser.

Det gir meg et inntrykk av at du gir moren skylden for barnas negative følelser, også de som helt natrulig vil måtte komme etter et slikt brudd og en slik oppstykking av barnas liv.

mvh

[PieLill]

Jeg er alenemor med et godt forhold til barnas far og jeg synes du på en måte er litt hard mot ungene, ikke f*** om de skal få tenke på mor engang når de er hos deg liksom.

Hvorfor kan ikke guttene få ha bamsene i sengen? Og hvorfor kunne ikke guttene få hver sin bamse fra deg som de kunne ha hos mamma? Synes det høres bare koselig ut jeg. Og hvis de en periode føler mer trygghet ved å ligge hos deg om natten, hvorfor kan de ikke få det?

Du er i din fulle rett til å si nei til at mor kommer inn i din leilighet og sier hadet til barna, det hadde ikke jeg likt heller må jeg innrømme.

Du er i motsetning til den som skriver hovedinnlegget ærlig med at det er _du_ som ikke liker at den andre forelderen kom inn i din stue og tok avskjed. Du sier ikke noe om at det ikke er bra for barna at det skjer.

;-)

mvh

[favn]

Å sette seg i sofaen og ta farvell er ikke _nødvendigvis_ et sorgrituale. Det kan være en koselig måte å ta farvell på. Og det kan være et opphausende sorgrituale. Alt etter hvilke ord, ansiktsuttrykk og andre "virkemidler" man bruker.

I hovedinnlegget er det ikke konkret beskrevet hva moren gjør som unødig opphauser følelser. Kun at faren mener hun gjør det i de normale tingene hun gjør.

At barn vil være mye lei seg i startfasen av et brudd må faktisk både mor og far ta inn over seg.

mvh

Når denne faren sier at han er en hyggelig mann som gir ungene hjelp, oppmerksomhet, klemmer, kjærlighet og mere til, så er det altså ikke nok (for deg)?

Nei, her skal virkelig tilværelsen kretse om hvor uendelig FOFERDELIG alt er, at mamma SAVNER hvert sekund, at dere gutter er på randen av å HOLDE UT, at dere er HJELPELØSE, at pappa er HARD som gjør dette MOT OSS...

Dette er usunt, på grensen til sykt - og har mindre med sunn kjærlighet og omsorg å gjøre.

[Atene]

Min første tanke, og årsaken til at jeg ikke har svart, var å spørre meg selv om hva du vil med dette.

Hva skal du bruke svarene til?

Har du tenkt å si til moren at "nå har jeg diskutert dette med mange, og alle er enige med meg"?

Jeg har vært utsatt for den typen "kommunikasjon", og det er ekstremt ødeleggende for samarbeidet.

Mulig jeg tillegger deg motiver jeg ikke har grunnlag for nå, isåfall må jeg bare beklage.

[Gjest neofix]

Langt innlegg, jeg tror ikke jeg greier å svare på alt.

Men - jeg er enig med deg i at mor er redd for å "bli glemt" av guttene. Det er HENNES savn som gjør at hun føler behov for å bli med inn i stua, ringe dem om kvelden, sende bilder av seg selv på mobilen, osv. Det er HENNES følelser som utløser dette.

Hun opptrer som om barna skulle overnatte hos en tante de ikke hadde sett på halvannet år. Men du er deres far, og de kjenner deg, derfor virker det hele så merkelig.

Likevel, ser at mange andre har hengt seg opp i det med bamsene - der syns jeg faktisk du handlet litt feil. Kanskje burde barna hatt en "mamma-bamse" hos pappa og en "pappa-bamse" hos mamma. Jeg forstår likevel at du reagerte sånn, dette var ene og alene mors prosjekt og hennes ønsker, og hun "overkjører" deg. Hun prøver å styre barnas tilværelse også når de er hos deg.

Du er kanskje ikke "bamse-typen". Du er ikke typen som vil kooooose med ungene i senga. Du vil at de skal bli selvstendige og sterke individer. Jeg må jo også si at jeg syns de er litt store både til å ligge i mammas seng, og til dette bamse-styret. I allefall 8-åringen!

Jeg syns du skal gjøre enkelte ting klart. For det første at hun ikke får komme inn i din leilighet. Hade-seremonien er jeg enig med deg i at hun får ta hjemme, eller på trappa. Hun kommer inn i din leilighet, og det er unødvendig.

For det andre syns jeg du skal gjøre det klart at HUN ikke skal ringe til ungene, og ungene skal heller ikke ha noen "plikt" til å ringe sin mor. Men kommer derimot en av ungene plutselig lørdag formiddag og ber om å få ringe mamma, så lar du han gjøre det. Når barnet selv tar initiativet!

Også dette med mobiltelefonen - det er vanskelig, for du kan jo nesten ikke nekte henne å sende bilder og meldinger. Men du bør snakke med henne om det, eller kanskje snakke med sønnen din om det. Kanskje at han like godt kan slå av telefonen når han er hos deg.

Du må få lov til å skape ditt eget hjem for deg og dine barn. Du lar barna prøve selv, og de blir stolte og glade når de mestrer noe nytt. Det er DIN måte å gi barna trygghet på. Mors måte er kosebamser og klamrende kjærlighet. Hjemme hos en selv må en selv få bestemme.

Det virker på meg som om mor prøver å "styre" hvordan du skal håndtere barna. At du skal være en "kopi" av henne selv. Det kan hun selvsagt ikke forlange, og det bør du bare ignorere. Men sett grenser for henne, og gjør det klart for barna at du er glad i dem, og at du viser det på DIN måte. Din måte er ikke verken verre eller bedre enn mors måte, bare annerledes.

Bare vær forsiktig så du ikke stiller barna i en situasjon hvor de føler seg presset mellom mor og far.

Lykke til! :-)

[mumitrollet]

Har ikke lest de andre svarene, men min umiddelbare tanke er at jeg ikke ser noe katastrofalt i det du beskriver. For det første er dette veldig kjente overgangsritualer som svært mange foreldre (kanskje særlig mødre?) går gjennom den første tiden etter et brudd. Ikke minst siden det i deres tilfelle har vært hun som i all hovedsak tok seg av barna, da er det grusomt å ikke ha dem halve tiden nå. Dette vil gå seg til etter hvert, synes ikke du skal legge grunnlaget for senere konflikter med å forsøke å "styre" hvordan hun skal komme seg gjennom denne første tiden.

En annen ting er livet er anderledes nå. Sånn som dere gjorde det da dere bodde sammen er ikke nødvendigvis "malen" for hvordan det blir i fremtiden. Og at du og din eks har ulike rutiner venner barna seg fort til.

Det er dessuten anbefalt at barn får ha f.eks. et bilde av mor el.l. på rommet sitt på fars nye bosted, det gjør overgangen enklere.

Synes ikke du skal legeg deg så mye opp i hva din ex gjør og ikke gjør nå, livet vil normalisere seg.

Og husk, du og din ex er tydeligvis ikke helt enige om hvordan dere gjør ting. Den ene måten er ikke mer "riktig" enn den andre. Kom frem til kompromisser om de viktige tingene.

[Hawkwind]

Som samværsfar, har jeg litt input til det du skriver her.

Forhåpentligvis litt mindre preget av tradisjonelle kjønnsrollemønstre og emosjonelle kortslutninger enn en del av svarene til ymse mødre nedover i tråden - for du har fått en del reaksjoner her som for meg er i overkant merkelige, slik jeg ser det.

Sengekos: Så lenge barna etterlyser kos ved leggetid, bør man oppfylle det behovet. Mitt samværsbarn hadde lenge et behov for å sovne i min seng mens jeg var der. Dette var hennes behov, og det respekterte jeg. Over tid sovner og sover barnet nå i egen seng - etter at vi har hatt en liten stund for oss selv der vi prater sammen bare vi to, mens barnet ligger i armkroken min. Den kosen, tryggheten og nærheten er viktig.

Greia med mor som ringte hver kveld, synets jeg var merkelig. For mitt barns vedkommende, har jeg sagt at barnet kan ringe mor så mye hun vil, og kan ringe meg når barnet selv vil når barnet er hos mor. Det har funket godt; barnet har fått en trygghet på at mor og far kan kontaktes når det er behov for det. Ikke ofte det skjer, men tydelig at det er viktig for barnet å ha muligheten.

At mor eller far ringer når barnet er hos den andre, bør kun skje når dette er avtalt - og det bør praktiseres likt. Hvis ikke blir dette en emosjonelt invaderende sak, slik jeg ser det.

Greia med å sende bilder av seg selv på mobil, og av kjæledyret, fremstår og som litt merkelig. Mor er enten ikke smart nok til å se konsekvenser av dette - eller så brukes dette bevisst i et emosjonelt spill. Uansett ikke heldig.

Avskjedskos er greit - men det bør foregå på nøytral grunn. Synes det blir litt mye invasjonspreg at det skjer inne i stua, uansett om det er mor eller far som sider farvel på byttedagene. Selv leverer jeg som oftest på skolen, og tar hadetkosen(e) der. Når det hentes eller leveres privat, gis hadetkosene i gangen eller utenfor inngangsdøren.

Bamsene virker litt merkelige. Kosedyr er greit - barnet mitt tar med kosedyr frem og tilbake etter behov, favorittkosedyrene har ikke fast bopel, for å si det slik. Men egne samværsbamser synes jeg blir litt vel drøyt. "Se på bamsen og husk at mamma savner dere og er glad i dere" blir min assossiasjon i en slik setting; og har vondt for å tro at noen rasjonelle mennesker vil si at den greia er sunn emosjonelt sett.

Etter å ha hørt en subjektiv side av denne saken, er hovedinntrykket mitt at mor her er redd for å "miste" barna sine emosjonelt sett, og at hun har satt iverk tiltak for å sikre seg kontrollen over sine barns følelser.

Om dette er en bevisst handling eller en instinktiv reaksjon kan dog diskuteres.

Med andre ord - dette er ikke et utgangspunkt for å gi mor masse kritikk.

Derimot må du og mor kommunisere mer med hverandre i forhold til blant annet dennne type situasjoner, og inngå kompromisser hvor ingen av dere begår overtramp mot egne grenser - samtidig som dere begge må sette barnas behov i høysetet og legge deres egne subjektive behov til side om disse strider mot hva som er til barnas beste.

Det er hva jeg tenker om dette, ihvertfall...

[favn]

Min første tanke, og årsaken til at jeg ikke har svart, var å spørre meg selv om hva du vil med dette.

Hva skal du bruke svarene til?

Har du tenkt å si til moren at "nå har jeg diskutert dette med mange, og alle er enige med meg"?

Jeg har vært utsatt for den typen "kommunikasjon", og det er ekstremt ødeleggende for samarbeidet.

Mulig jeg tillegger deg motiver jeg ikke har grunnlag for nå, isåfall må jeg bare beklage.

Det kan man jo si om og til alle de hundreder som skriver inn om familieproblemene sine her...