Kjære Dahl eller andre!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[thesunflower]

Hei!

Jeg skriver da jeg er så bekymret for ei venninne av meg, som kan være ekstremt vanskelig å forholde seg til. Men så er jeg jo så glad i henne også da, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre...Jeg har jobbet en del innenfor psykiatrien, og kjenner godt igjen borderline-trekk hos henne, men også manisk/depressive trekk av mildere karakter. Jeg liker ikke å "diagnostisere" henne, men gjør det her for å gjøre historen kortere og lettere å forstå.

Hun svartmaler alt og alle rundt seg, til tider er hun så deprimert, intens eller hyper at jeg føler hun kommer innunder huden på meg...Av og til lurer jeg på om hun noen gang blir bedre, hun ER jo bare sånn...Jeg trodde kanskje det kom til ordne seg litt nå når hun endelig har fått etablert kontakt med lege og psykolog, men hun finner jo selvsagt bare FEIL med dem også. Hun har tidligere prøvd å ta livet av seg, men vil ikke prate om det. Hun er veldig flink til å få oss venninner til å få dårlig samvittighet og skyldfølelse. Den helga hun prøvde å ta livet av seg hadde jeg nevnt at jeg kanskje ville ringe henne, noe jeg ikke fikk tid til. Det første hun buste ut med neste gang jeg snakket med henne, var nettopp dette... Hun vil ikke snakke om hva hun tok (piller). Hun sier hun er like langt nede nå, men jeg merker tydelig at hun virker bedre. Men det vil hun liksom ikke innrømme, ALT skal være jævlig i livet hennes.

Det er sjelden jeg tørr å si henne imot, men ei anna venninne av oss har guts til det. Det liker hun selvsagt dårlig, og jeg får høre hvor jævlig hun var imot henne...

Hva kan en egentlig gjøre????

Skal jeg tørre å være mer ærlig overfor henne?? (Er redd hun skal tippe helt over om hun får høre sannheten om seg selv...) Foreldrene er vel de som har vært mest ærlig, og hun har et dårlig forhold til dem. Selv om de er helt fantastiske, ser hun bare feil med dem...

Blir takknemlig for svar fra alle som måtte ønske å si noen ord!

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)

[frosken]

Hei:-)

Dette blir kanskje litt urettferdig - men når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at her var dere minst to med en tendens til ensidig tenkning...

Å ha venner med store problemer kan være slitsomt, men jeg tror kanskje ikke venninnen din har noen større glede av et vennskap med deg siden du har såpass negative reaksjoner og lav toleranse overfor hennes problemer. Det kan godt hende at du har rett i mesteparten av din vurdering av henne - men du kan umulig vite hvorvidt hun har det bedre nå enn før... Det er hun som vet hvordan hun har det inne i seg - det du vet er hvordan du reagerer på hennes utspill. Du bør kanskje stille deg selv spørsmål om hvorfor du reagerer så negativt på hennes vansker - og hvorfor du nærmest insisterer på å vite noe om hvordan hun har det...

Man kan ikke primært "oppdra" folk til å få det bedre. Jeg tror det beste man kan gjøre er å gi folk rom til å være seg selv - og evt. oppfordre til å holde kontakt med behandlingsapparatet.

Jeg synes du skal snakke med venninnen din om hvordan du opplever dette - vel og merke hvis du kan klare å gjøre det uten å tenke at det kun er henne det er noe "galt" med - og at hun egentlig burde kunne ta seg sammen...

Håper du ikke har noe mot at jeg gir en så direkte reaksjon på innlegget ditt:-)