Ødeleggende redsel

[Gjest j19år]

Hei Jeg fikk lyst til å skrive noen ord til deg, for jeg forstår ikke riktig hva det er som skjer med meg. Jeg opplever stadig at jeg blir så redd. Jeg har alltid vært sjenert, og har i perioder av livet mitt slitt med det jeg har opplevd som depresjoner. Likevel er det ikke så mange år siden jeg var den som frivillig meldte meg til å holde taler o.l. foran større grupper mennesker. Ikke uten å være nervøs, riktig nok, men man kan nesten kalle det det sammenliknet med hvordan jeg opplever tilsvarende situasjoner i dag. Det siste skoleåret har vært forferdelig - jeg synes det er grusomt å skulle prate foran klassen. Jeg har også sluttet i jobben jeg hadde i en butikk - mest fordi jeg noen ganger ble så skremt av andre mennesker. Gjerne noen få, bestemte mennesker - uten at jeg kan forklare hva som er spesielt med nettopp dem (annet enn at de alle er menn). På jobben hadde jeg ingen kontroll over hvilke personer jeg ville møte på, og hvis jeg møtte på nettopp noen av disse "få, bestemte" kunne jeg, og ville jeg, begynne å skjelve, svette, snakke utydelig, og ofte rødme. Det var fryktelig ydmykende. Jeg har lurt på hvordan jeg skal klare meg videre. Situasjonene som først og fremst fremstår som skremmende for meg er de som innebærer å spise eller drikke sammen med andre. Jeg tror det er et og et halvt år siden jeg først merket at jeg begynte å skjelve i det jeg førte et glass vin til munnen. Jeg kan ikke huske at jeg opplevde noe som skremmende - noe som kunne få meg til å bli nervøs og dermed skjelve - men jeg var riktig nok omgitt av mennesker jeg ikke kjente særlig godt, og som jeg derfor ikke var trygg på. Siden opplevde jeg dette igjen - dette plutselige "skjelveanfallet" i det jeg skulle føre et glass til munnen. Først skjedde det bare med vinglass (altså som den første gangen), men etter hvert også med ølglass (som om det var noe spesielt med alkohol), og siden hvilke som helst glass, skjønt jeg opplever det ikke like kraftig med et glass brus, for eksempel. Etter en stund har dette også begynt å skje med sigaretter og mat, og særlig når jeg spiser med bestikk. (Å spise suppe er spesielt ille - antakelig fordi jeg innbiller meg at nervøsiteten/frykten er lettere å avsløre når jeg spiser suppe enn mer "fast føde", som ikke vil falle av med det samme jeg begynner å skjelve.) Nå forsøker jeg å unnga å alle situasjoner som innebærer slike ting. Lar det seg ikke gjøre drikker jeg gjerne noen glass vin på forhånd, eller kaster i meg noen beroligende tabletter (bare slike tabletter som fåes kjøpt i helsekostbutikken, og som i beste fall sikkert bare har en placeboeffekt). Jeg synes fremdeles ikke det er så ille å spise sammen med nære venner og familie - inntil nylig var det strengt tatt ikke noe problem i det hele tatt, men i det siste har jeg hatt følelsen av at det samme skal skje under middag med mine foreldre. Her om dagen forlot jeg middagsbordet fordi jeg ikke torde å spise mer. Å oppleve det skremmer meg ytterligere. Det siste året har jeg også begynt å rødme mye. Før rødmet jeg bare en sjelden gang - men nå føler jeg at det skjer relativt ofte. Jeg har blant annet opplevd å rødme foran fedrene til mine venninner. Generelt blir jeg oftere, og i langt større grad, nervøs av menn enn av kvinner. Jeg har aldri vært utsatt for noen "direkte overgrep", men da jeg var yngre, dvs 12-13-14 år, hadde jeg seksuelle forhold med flere menn som var langt eldre enn meg selv (20-30 år). Jeg opplevde det ikke som galt der og da - jeg ville gjerne ha oppmerksomhet (jeg var svært anonym på barneskolen). Senere har jeg forstått at dette var galt, og jeg har lurt på om disse hendelsene har gjort noe med mitt syn på menn. Jeg frykter dem ikke bevisst, men kanskje ligger det noe langt der bak. Jeg kan huske at jeg strengt tatt ikke ville ha sex med disse mennene, men de ville ha sex med meg - og jeg nektet dem det aldri. Som sagt henger dette, så vidt jeg kan forstå, sammen med at jeg nok likte oppmerksomhet fra dem (selv om jeg ikke fant dem tiltrekkende), men det henger også sammen med noe annet som jeg ikke kan forklare. Jeg lot dem av en eller annen grunn gjøre som de ville med meg, og jeg syntes igrunn det var helt ok. Jeg kom jo tilbake til noen av dem. Kanskje jeg er redd for at mennene som skremmer meg i dag vil ha sex med meg, eller at de skal tro jeg vil ha sex med dem. Jeg har iallfall tenkt tanken, og da må det vel være et eller annet i det. Jeg tør for eksempel ikke besøke venninner lenger, fordi jeg er redd jeg skal rødme foran kjærestene deres eller noe. Selv om disse seksuelle forholdene jeg nevnte kanskje kan være årsak til noen av fryktene mine, har jeg i det store og hele ingen forklaring på hvorfor jeg er så nervøs. Jeg har aldri vært hos psykolog, selv om jeg vel strengt tatt burde. Jeg isolerer meg mer og mer, og er bekymret for hva jeg skal gjøre videre. Jeg finner alltid noe som skremmer meg: Tar jeg en jobb risikerer jeg å møte flere mennesker som skremmer meg, og som jeg blir nødt til å omgås, og antakelig gå ut og spise sammen med. Begynner jeg på universitetet skjer omtrent det samme. Jeg blir snart nødt til å velge en av delene, og jeg kommer nok til å gjøre det også, men jeg vet at jeg kommer til å grue meg voldsomt. Jeg er igrunn ganske overbevist om at det ikke blir skole til høsten, fordi jeg i tillegg til tingene jeg nettopp nevnte antakelig må holde fremføringer foran klassen osv. Jeg greier ikke tanken på det. Jeg er redd jeg snart ikke greier tanken på noe. Noen ganger blir jeg også fryktelig urolig uten å vite hvorfor. Jeg innser at denne teksten er litt uryddig, men kanskje har jeg greid å gi deg et slags inntrykk/innblikk likevel. Jeg tror jeg vil sette pris på et svar fra deg, for disse tingene har jeg aldri fortalt noen om før. Igrunn har jeg knapt fortalt noen noe som helst om meg selv. Jeg lurer sånn på hva som skjer med meg. Det må vel åpenbart være noen former for angst, men jeg kan ikke helt forklare det likevel, og jeg forstår ikke hvorfor det hender meg. Jeg har aldri opplevd noe spesielt traumatisk, så vidt jeg kan huske, men bare alltid vært litt tilbaketrukket og engstelig, helt fra jeg var veldig liten. En periode (antakelig et par år), som barn, torde jeg ikke være alene hjemme, fordi jeg var redd noen skulle komme å ta meg. Det er kanskje relativt vanlig å være engstelig som liten, men det sitter liksom så dypt i meg ennå. Og det som skjer med meg nå er vel ikke helt normalt... Vel. Takk for at du tok deg tid til å lese dette.

[Gjest profile]

Hei,

Det med skjelving tror jeg er slik at når du blir oppmerksom på det så forsterker det seg. Forsøk å ikke vie det oppmerksomhet, ikke bry deg om det. Prøv å ikke unngå situasjoner på grunn av det, da det kan spre seg til andre områder.

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen og forklare situasjonen, før det utarter seg for mye.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver angstlidelsen som heter sosial fobi. Den kommer ofte hos personer som er litt sjenerte, som setter krav til seg selv og som også er sosialt usikre og har lav selvtillit. Den har nesten aldri noe med "barndomsopplevelser" å gjøre.

Behandlingen er SSRI og kognitiv pasykoterapi - helst i kombinasjon.