Hvorfor gråter jeg ikke?

[Sofline]

Farmoren min er død og jeg skal i begravelse om noen dager. Hun var syk og det var egentlig godt hun fikk slippe, men samtidig kunne hun godt levd i 5, kanskje 10 år til. At hun gikk bort nå kom veldig brått på. Kort tid innen var hun bedre enn hun hadde vært på lenge. Jeg hadde planer om å besøke henne denne uken. Det er sjelden vi ses på grunn av lang avstand og at jeg ikke har hatt det beste forholdet til faren min.

Jeg synes det er veldig, veldig tragisk og trist, men samtidig føler jeg meg nærmest følelsesløs. Jeg gråt akkurat i det jeg fikk dødsbudskapet, men etter det har jeg ikke felt en tåre. Det er litt som "jeg kan jo ikke gjøre noe med det".

Hva i hulens navn er galt med meg? Jeg pleier å være sånn en sippeguri når jeg er lei meg. Jeg er litt redd for at jeg skal bli sett på som likeglad i begravelsen.

[Babette]

Det er da vel ikke noe uvanlig i dette? Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg felte en tåre noensinne da noen av besteforeldrene mine døde. To døde da jeg var barn, en da jeg var ungdom og den siste etter at jeg var voksen, men jeg gråt ingen av gangene.

Når jeg tenker etter, tror jeg ikke jeg har grått på mange år.

[morsan]

Kondolerer!

det er ingenting galt med deg - det er mange måter å sørge på, og det er ingen av dem som er den eneste korrekte måten.

Det er dessuten en mulighet for at hennes død ikke har gått helt opp for deg ennå, og at det vil komme tråer senere, f eks i begravelsen.

Jeg husker da faren min døde, min mor, en av søstrene mine og meg var tilstede. Da han hadde pustet for siste gang gråt de andre to spkntant - jeg gråt først etter flere timer.

[soleil]

Folk sørger helt forskjellig. Det fins ingen fasit.

Min mor mistet faren sin for en del år siden og hun reagerte ikke med gråt i det hele tatt. Hun hadde hjulpet han mye den siste tiden og var forberedt og hadde vel kanskje gjort unna mye av følelsesarbeidet på forhånd. Jeg hadde ikke vært så involvert i sykdommen hans og hadde også en ganske rolig holdning til at bestefar var død. Det hadde nok ikke gått helt opp for meg at han var borte. I begravelsen fikk jeg en reaksjon da de leste opp båndene på kista, jeg så han for meg slik jeg alltid vil huske han og jeg gråt helt stille, littegrann. Har ikke grått etter det, men det betyr ikke at jeg ikke savner han og tenker på han!

Sørg på din måte og la følelsene være slik de er helt naturlig. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet over slik du føler, døden er en naturlig del av livet og den ene måten å sørge på er ikke mer riktig enn den andre så lenge en kommer tilbake til hverdagen og normal fungering innen rimelig tid.

Føler med deg.

[Sofline]

Folk sørger helt forskjellig. Det fins ingen fasit.

Min mor mistet faren sin for en del år siden og hun reagerte ikke med gråt i det hele tatt. Hun hadde hjulpet han mye den siste tiden og var forberedt og hadde vel kanskje gjort unna mye av følelsesarbeidet på forhånd. Jeg hadde ikke vært så involvert i sykdommen hans og hadde også en ganske rolig holdning til at bestefar var død. Det hadde nok ikke gått helt opp for meg at han var borte. I begravelsen fikk jeg en reaksjon da de leste opp båndene på kista, jeg så han for meg slik jeg alltid vil huske han og jeg gråt helt stille, littegrann. Har ikke grått etter det, men det betyr ikke at jeg ikke savner han og tenker på han!

Sørg på din måte og la følelsene være slik de er helt naturlig. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet over slik du føler, døden er en naturlig del av livet og den ene måten å sørge på er ikke mer riktig enn den andre så lenge en kommer tilbake til hverdagen og normal fungering innen rimelig tid.

Føler med deg.

Takk for kloke ord! Jeg kom da jeg leste dette at bestemoren min en gang sa at hun ikke kunne gråte da foreldrene hennes døde. Moren min reagerte på dette. Hun har sagt hun syntes det var rart hun sørget mer (les: gråt) da hunden døde enn da foreldrene hennes gjorde det.

[Sofline]

Kondolerer!

det er ingenting galt med deg - det er mange måter å sørge på, og det er ingen av dem som er den eneste korrekte måten.

Det er dessuten en mulighet for at hennes død ikke har gått helt opp for deg ennå, og at det vil komme tråer senere, f eks i begravelsen.

Jeg husker da faren min døde, min mor, en av søstrene mine og meg var tilstede. Da han hadde pustet for siste gang gråt de andre to spkntant - jeg gråt først etter flere timer.

Takk! Du har nok rett i at det ikke har gått helt opp for meg ennå. Jeg går stadig og tenker: "Jeg vet hun er borte, men jeg kan ikke helt tro på det."

[Sofline]

Det er da vel ikke noe uvanlig i dette? Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg felte en tåre noensinne da noen av besteforeldrene mine døde. To døde da jeg var barn, en da jeg var ungdom og den siste etter at jeg var voksen, men jeg gråt ingen av gangene.

Når jeg tenker etter, tror jeg ikke jeg har grått på mange år.

Nei, det er vel ikke noe uvanlig i det. Det er bare det at jeg normalt gråter når jeg er lei meg.

[Babette]

Takk for kloke ord! Jeg kom da jeg leste dette at bestemoren min en gang sa at hun ikke kunne gråte da foreldrene hennes døde. Moren min reagerte på dette. Hun har sagt hun syntes det var rart hun sørget mer (les: gråt) da hunden døde enn da foreldrene hennes gjorde det.

Noen kan gjerne synes det er rart å sørge mer over dyr enn mennesker, men da er det vel bare sånn man er. Det kan man ikke noe for.

[Babette]

Nei, det er vel ikke noe uvanlig i det. Det er bare det at jeg normalt gråter når jeg er lei meg.

Jeg kjente en gang ei jente som pleide å le i stedet for å gråte. Det var som en nervøs reaksjon, og hun klarte ikke å kontrollere det. Men det kunne av og til bli litt pinlig når folk fortalte henne triste ting og hun sprutet ut i latter.

[Sofline]

Noen kan gjerne synes det er rart å sørge mer over dyr enn mennesker, men da er det vel bare sånn man er. Det kan man ikke noe for.

Hun sørget ikke mer over hunden enn foreldrene, men da foreldrene døde var hun så lei seg at hun ikke engang klarte å gråte. Sånn forstod jeg det.

[Sofline]

Jeg kjente en gang ei jente som pleide å le i stedet for å gråte. Det var som en nervøs reaksjon, og hun klarte ikke å kontrollere det. Men det kunne av og til bli litt pinlig når folk fortalte henne triste ting og hun sprutet ut i latter.

Oi, det kan være et problem ja..

[pekkaline]

Det er nok ikke noe galt med deg, det er mange måter å reagere på. Kondolerer...

[Gjest liede]

Kondolerer.

Det at gråten sitter langt inne kan også ha noe å gjøre med at du, som du sier, så henne sjelden. Hun var ikke en del av din hverdag og du har dermed ikke rukket å føle savnet på kroppen enda.

Selv har jeg merket at jeg gjerne gråter mer når det har vært "synd" på personen. F.eks. gråt jeg mye mer da bestefar ble syk enn da han døde. Feller dog fortsatt en tåre for ham av og til i situasjoner der jeg skulle ønske han var med.

Tenk på henne, snakk om henne og le av de morsomme historiene. Det er i grunnen en fin ting å ha mulighet til det uten å gråte seg ut.

[jubalong70]

Jeg reagerte akkurat som deg når både mormoren og farmoren min døde.

Så kom begravelsen, og alle sluser åpnet seg

Etter det var alt helt greit igjen.

[mariaflyfly]

"Jeg er litt redd for at jeg skal bli sett på som likeglad i begravelsen."

Hvorfor det? Hvorfor skal du bry deg om hva andre tenker om det? Det er ikke sikkert de tenker noe om det engang.

Det er ingen fasit på hvordan man sørger.

Jeg gråter aldri offentlig, og gråt ikke verken i min mors, mormors eller morfars begravelse. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn. Men det betyr ikke at jeg ikke gråt.

Ta ting som det kommer, du. Og kondolerer, forresten.

[Gjest kvinne 46]

Kondolerer.

Ta med deg lommetørklær i begravelsen. Eg har ikkje lett for å gråte når nokon dør. Det går liksom ikkje opp for meg at personen ikkje er meir, men i begravelsen kjem alle følelsane. Då græt eg både for denne personen og for alle mine kjære som har gått bort før.

Klem

[cathlin]

Det er ingenting galt med deg.

La det komme hvis det kommer.

[Sofline]

Takker for alle kondolanser! Og det er godt å høre at det ikke bare er jeg som er "snål".