Min mann er sønn av psykisk syke foreldre -NHD

[Gjest svært takknemlig for svar!]

Hei,

jeg er gift med en herlig mann. Han må ha enormt høy emosjonell intelligens, han er empatisk, svært deltagende og engasjerende, han er utadvendt og veldig godt likt av de fleste, han er høyt utdannet innen pedagogikk...

Hvorfor forteller jeg dette? Jo fordi jeg ser ham som et såkallt "løvetannbarn".

Da han var 6 år, ble hans søster på 2 tatt av barnevernet og plassert i fosterhjem.

Han selv ble det ikke gjort noenting for.

En 6 åring, med psykisk syke foreldre. Hvorfor gjorde ikke barnevernet noe for ham? Var en 2 åring viktigst?

Hva er din mening om det, NHD?

Lurer og på hvilke etterskader/senskader det er vanlig at barn av psykisk syke kan få?

Min mann har en tendens til å gå veldig langt ned for små-ting -som om livet rakner bare han knuser et glass...Han ergrer seg så fort over seg selv, og syns han "får til" så lite. Jeg må da minne han på alt han ER - og alt han faktisk har fått til i livet.

I tillegg ønsker han å være venn med alle og er utrolig diplomatisk selv på bekostning av seg selv. Til tider selvutslettende. Han er spes-pedagog og jobber godt med barn som sliter. Han får beste skussmål av kolleger.

Han sliter i dag med å forholde seg til sin far - som er nokså spesiell og kan minne om ( i mine øyne) en person med autistiske trekk, nevrotisk og angst-preget.

Mor døde i selvmord da mannnen min var 14.

Han har aldri fått tilbud om oppfølging, hverken fra barnevern eller da mor var innlagt på psykiatrisk. Hva kan han gjøre i dag for å si i fra om dette? Og bør han få innsyn i journaler? (han har lyst, men jeg har frarådet ham det pga smertene rundt det kan være tøffe å bære) Hva syns du om alt dette, NHD?

Blir svært takknemlig om du svarer meg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler å spekulere minst mulig på hva som kan ha skadet osv. Kort sagt la fortid være fortid.

Om han har konkrete problemområder idag, må han vurdere om det er noe han skal søke profesjonell hjelp for.

[Gjest svært takknemlig for svar]

Jeg anbefaler å spekulere minst mulig på hva som kan ha skadet osv. Kort sagt la fortid være fortid.

Om han har konkrete problemområder idag, må han vurdere om det er noe han skal søke profesjonell hjelp for.

Ok, takk for svar! Spekulasjonen ligger nok mest hos meg - av interesse for det hele - ikke hos ham.

Vil du også anbefale at han ikke oppsøker tidl. behandler til sin mor og får innsyn i journal? Han ønsker det for å få svar på en del ting om henne som han syns er uklare..

Jeg tror det kan være en for tøff belastning å tåle.

Ellers har han ingen store "issues" som han trenger å søke hjelp for -- men både ha og jeg lurer litt av og til hvorfor han takler sånn små-motgang så dårlig. Den tøffe motgangen, den bærer han jo over med.

Syns du forresten at et barnevern som kun gjør noe for minstemann i familien, har gjort en feilvurdering - eller er det helt ok å overse den eldste fordi han tilsynelatende klarte seg greit?

(sikkert skummelt å svare på, men hadde satt pris på det)

Igjen takk.

[Elis31]

Ok, takk for svar! Spekulasjonen ligger nok mest hos meg - av interesse for det hele - ikke hos ham.

Vil du også anbefale at han ikke oppsøker tidl. behandler til sin mor og får innsyn i journal? Han ønsker det for å få svar på en del ting om henne som han syns er uklare..

Jeg tror det kan være en for tøff belastning å tåle.

Ellers har han ingen store "issues" som han trenger å søke hjelp for -- men både ha og jeg lurer litt av og til hvorfor han takler sånn små-motgang så dårlig. Den tøffe motgangen, den bærer han jo over med.

Syns du forresten at et barnevern som kun gjør noe for minstemann i familien, har gjort en feilvurdering - eller er det helt ok å overse den eldste fordi han tilsynelatende klarte seg greit?

(sikkert skummelt å svare på, men hadde satt pris på det)

Igjen takk.

Hvis han ønsker å se journalen synes jeg han må få lov til det. Synes det er litt rart at du vil fraråde han det, tenk hvis du gir han et råd som han kanskje vil angre på. Jeg tror ofte at sannheten er lettere å forholde seg til, enn fantasien som da kanskje kommer istedenfor.

Men nå var det jo ikke meg du spurte da....

[Gjest svært takknemlig for svar]

Hvis han ønsker å se journalen synes jeg han må få lov til det. Synes det er litt rart at du vil fraråde han det, tenk hvis du gir han et råd som han kanskje vil angre på. Jeg tror ofte at sannheten er lettere å forholde seg til, enn fantasien som da kanskje kommer istedenfor.

Men nå var det jo ikke meg du spurte da....

Skjønner hva du mener...

Er bare så innmari redd for at han skal lese at " idag sa xxxx at hun ikke lenger er gla i sin sønn" etc etc.. Og det vilvære hardt å bære, men du har et poeng

[Gjest ....XXX.......123abx]

Ok, takk for svar! Spekulasjonen ligger nok mest hos meg - av interesse for det hele - ikke hos ham.

Vil du også anbefale at han ikke oppsøker tidl. behandler til sin mor og får innsyn i journal? Han ønsker det for å få svar på en del ting om henne som han syns er uklare..

Jeg tror det kan være en for tøff belastning å tåle.

Ellers har han ingen store "issues" som han trenger å søke hjelp for -- men både ha og jeg lurer litt av og til hvorfor han takler sånn små-motgang så dårlig. Den tøffe motgangen, den bærer han jo over med.

Syns du forresten at et barnevern som kun gjør noe for minstemann i familien, har gjort en feilvurdering - eller er det helt ok å overse den eldste fordi han tilsynelatende klarte seg greit?

(sikkert skummelt å svare på, men hadde satt pris på det)

Igjen takk.

Har du allmenn generell interesse for temaet barn av psykisk syke foreldre, kan du jo sjekke hjemmesiden www.morild.org. les virkelige historier.

[frosken]

Ok, takk for svar! Spekulasjonen ligger nok mest hos meg - av interesse for det hele - ikke hos ham.

Vil du også anbefale at han ikke oppsøker tidl. behandler til sin mor og får innsyn i journal? Han ønsker det for å få svar på en del ting om henne som han syns er uklare..

Jeg tror det kan være en for tøff belastning å tåle.

Ellers har han ingen store "issues" som han trenger å søke hjelp for -- men både ha og jeg lurer litt av og til hvorfor han takler sånn små-motgang så dårlig. Den tøffe motgangen, den bærer han jo over med.

Syns du forresten at et barnevern som kun gjør noe for minstemann i familien, har gjort en feilvurdering - eller er det helt ok å overse den eldste fordi han tilsynelatende klarte seg greit?

(sikkert skummelt å svare på, men hadde satt pris på det)

Igjen takk.

Det er ikke gitt at han ville hatt det bedre i et fosterhjem.

Barnevernet mente neppe å ikke ivareta ham, men derimot å gjøre familiens belastninger mindre ved å plassere minstemann utenfor hjemmet i håp om at situasjonen da skulle bli mer håndterbar for foreldrene.

Synes du skal la mannen din selv styre hvorvidt han ønsker å forsøke å finne ut mer om sin fortid eller ikke. Av og til forsøker velmenende ektefeller å hjelpe gjennom å fokusere mer på vanskeligheter i fortiden enn hva som er konstruktivt :-)

[Gjest filisofia]

Han må jo være sterk som har kommet fra det med så få skader. Og han er heldig som har deg, som bryr seg om deg. Han har fått til mye! Gled dere over det og familielivet. Drit i det som har vært. Kutt ut kontakt med faren hvis det ødelegger for mye, eller treff han så lite som mulig. Det er DERES liv. Jeg lever et helt annet liv enn mine foreldre gjorde. Selv om en blir merket av barndommen, så bør en ikke la den bestemme resten av livet! En kan ta styring selv. Og for mye graving tror jeg ikke er av det bra. Ærlig talt!