Hva er å ha mange venner i voksen alder?

[Gjest hva er en venn?]

hvor går grensen på vennskap? Snakke sammen på tlf. flere gange ri uka, maile hverandre eller smse? Like hverandre? snakke sammen to ganger i året? huske hverandres bursdager osv.

Hvor mange av dere er enslige, sitter alene i helgene og ønsker flere venner?

[Gjest ssebb]

De fleste av mine "venner" er av typen:

- sjelden eller aldri på besøk (må inviteres)

- ringer sjelden bare for å prate

- vi finner på ting sammen etter avtale, sjelden hjemme hos hverandre

- reiser sjelden på ferie sammen

Jeg er rett og slett blitt vant til å være ensom, ingen andre enn familien å feire nyttårsafta med...Men det går greit. Er ikke den som er så flink til å skape nye vennskap heller: Inviterer sjelden eller aldri naboer eller venner av barna sine foreldre inn.

[Gjest ikke der når man trenger dem]

Mange av de vi kaller venner er vel egentlig bare bekjentskaper. En god venn er en som er der når du trenger det, i gode og onde dager. En du kan dele, i hvertfall litt, av det innerste med. Og som du vet ikke går videre. Det er umulig å ha mange slike venner, det sier seg vel selv. De som aldri ringer, aldri inviterer, ikke er der når du trenger dem mest, ikke er villige til å lytte, det er bekjentskaper.

[Gjest Elextra]

Jeg har en del ganske nære venner, men snakker ikke ofte med dem nå som de fleste av oss er så opptatt med jobb, barn og menn.

Har vel en 6-7 venninner jeg snakker/mailes/sms'es med minst et par ganger i måneden og som jeg vet ville stille opp når som helst om det skulle være nødvendig.

[Gjest Timiti]

Vi har både nære og ikke så nære venner. Jeg har ei venninne som jeg møter ofte. Vi har kjente hverandre hele livet og kan snakke om alt. Så har jeg noen andre venninner, gode venninner de også, men ikke så nære som førstnevnte.

I tillegg har samboeren min og jeg flere felles venner, da som regel par, som vi gjerne drar på tur sammen med o.l, men de er liksom ikke de jeg forteller alt til.

[jubalong70]

Godt spørsmål.

Jeg har to gode, forholdsvis nye venner, i nabolaget. De snakker jeg med nesten daglig.

Jeg har 3-4 venner fra barndommen som jeg sjelden ser, sjelden snakker med, men som jeg vet er der for meg om jeg trenger dem.

Så har jeg noen venner jeg ser litt oftere og snakker med på telefonen en gang i blant.

JEg har flere bekjente som jeg kan snakke med en gang i blant, men som jeg ikke føler jeg kan regne med om det trengs.

Jeg synes det er vanskelig å ta skikkelig vare på for mange vennskap. Det går så mye tid om man skal snakke med alle flere ganger i uka, så jeg prioriterer ikke det.

Det var lettere før jeg fikk familie...

[Mrs. Wallace]

Jeg har to-tre venninner som jeg snakker/mailer/melder med flere ganger i uka. I perioder treffes vi ofte, i perioder blir det sjeldnere. Enten kommer de innom meg, jeg drar til dem, eller vi går ut sammen.

Vi har også et par vennepar som vi er ganske mye sammen med, stikker innom hverandre, ungene leker sammen, vi spiser middag, tar en kaffe eller et glass vin.

Så er det familie som også fungerer som venner (svigerinne/svoger/kusine etc).

I tillegg har jeg mange venner/bekjente som jeg ser mer sporadisk. Det blir en mail innimellom, en og annen telefonsamtale og så klarer vi å treffes med svært ujevne mellomrom. I sånne forhold er begge parter klar over at vi liker hverandre og gjerne er sammen, men at tiden ofte blir for knapp - men vi har det veldig fint sammen når vi først treffes.

Og så er de de bekjente som man veksler noen ord med når man treffes på samme tilstelninger, på butikken el.l. De faller utenfor vennebegrepet, men innenfor en slags sosial krets.

[Gjest kvinne 46]

Eg har tre nære veninner. Vi snakker om alt, og er der for kvarandre. Vi snakkast ikkje kvar veke, til det er vi for opptatt med familie og aktiviteter. Og så har eg mange venner som også står meg nær, men som eg ikkje rekner med på same måten.

Familien treffest også ofte.

I perioder har eg følt meg ensom sjølv om eg har mange venner. Då har redninga vore mine tre nære veninner. Dei har vore der gjennom alle kriser.

[Gjest filisofia]

DA må en først definere hva en som er en venn. Mine to beste venninner er absolutt ikke de jeg ser oftest. Dette pga praktiske ting som jobb og bosted. Så har jeg mange jeg omgås jevnlig, trives godt sammen med, og kan utvikle vennskapet hvis jeg vil. Eller det kan forsvinne sakte og sikkert hvis jeg ikke gir det næring. Så har jeg vennebekjente som jeg kaller det, som jeg 'bruker' til forskjellige ting. De bruker jo meg igjen da selvfølgelig. Enkelte er perfekte shoppingvenninner, så er det dra-på-ferie-venninner, festevenninner, cafevenninner, være-alvorlig-venninner, kinog- og teatervenninner, kunstutstillingsvenninner. Livet tar oss hit og dit, venner kommer og går. Det er de to jeg nevnte først som kommer til å følge meg, til enten de eller jeg dør.