Når den ene ikke vil

[Gjest hjerterom]

Ja, hva gjør en når den ene ikke vil? Jeg har alltid hatt en ønske om stor famile, med minst fire barn. Min mann har ikke vært fullt så begeistret for den tanken, så vi havnet på tre. Nå har vi fått to egenfødte, og grunnet sykdom, kan vi ikke produsere flere selv. Adopsjon har alltid vært et alternativ for meg, så det at vi ikke kan lage flere barn selv, er ikke så viktig for meg. Mannen mi derimot, klarer ikke helt å se adopsjon som et alternativ.

Vi har diskutert adopsjon seriøst i et års tid nå. Veldig sporadisk, da jeg gruer meg for hver gang temaet kommer på bane. Det er så sterke følelser i sving her, at tårene kommer med en gang, og da sier det seg selv at diskusjonen ikke blir særlig konstruktiv..!

Han sier selv han er takknemlig for de to vi har fått. Det er selvfølgelig jeg også, men klarer alikevel ikke å drømme om enda et barn. Siden jeg nå ikke kan lage flere selv, ser jeg at drømmen om adopsjon, som alltid har stått sterkt hos meg, kanskje kan bli virkelig.

Jeg vet at hadde vi fremdels vært fruktbare, hadde vi fått et og kanskje to barn til, og at det er adopsjonen som er problemet her. Han har selv en utenlansk mor, og har kjent på kroppen hva det vil si å skille seg ut i mengden. Våre egenfødte barn er nå så "utvannet" at han håper de ikke vil få de samme problemene som han. Han frykter at et adoptert barn vil oppleve det han har opplevd, og vil ikke gjøre sitt eget barn så vondt.

Dette er selvfølgelig oppriktige følelser, som jeg forstår veldig godt. På den andre siden, så mener jeg jo da han har det beste utganspunktet for å støtte og være til hjelp for barnet om det skulle bli et problem. Noe jeg egentlig ikke tror det vil bli, for verden vår har blitt mye mer fargefull enn den var når vi vokste opp.

I det hele tatt, så står jeg ganske hjelpesløs igjen. Jeg ønsker dette så utrolig sterkt, men vet ikke hvordan jeg kan få han til å ønske det. Jeg vil ikke presse for mye på, for dette er jo helt klart en sak vi må være to om. Vi har vært på informasjonsmøte, men dreide seg bare om søkeprosessen, ventetid og slike lite oppløftende saker, så det var ikke til særlig hjelp...

Dette ble visst forfedelig langt dette, men jeg håper noen fremdeles henger med og har noen gode råd og komme med. Finnes det håp om at jeg noen gang kan få oppleve adopsjon, eller burde jeg legge hele greia på hylla og leve med tomrommet i hjertet som mitt tredje barn skulle fylle? Mange takk for svar!

[Mrs. Wallace]

Det er slett ikke uvanlig at den ene parten (som oftest kvinnen) ønsker seg flere barn, mens mannen er mer nølende. Det ser vi jo til stadighet innlegg om på foreldreforum.

Det er heller ikke helt uvanlig at den ene parten (som oftest kvinnen, her også) er helt avklart og motivert for adopsjon, mens den andre parten er skeptsisk og usikker.

Så egentlig er det to ganske klassiske problemstillinger dere står midt oppi her. Det er utrolig vanskelig, og det blir selvsagt ikke lettere av at det ligger så mye følelser i en slik konflikt.

Det eneste du kan gjøre, er vel å prøve å legge frem ditt syn og dine følelser på en rolig og saklig måte, og få ham til å gjøre det samme. Det har han jo forsåvidt gjort, også - og det er klart at innvendingene hans er både ekte og relevante. Kjenner dere noen familier som har adoptert?

Jeg vet ikke hvor gamle dere er og om dere således har "god tid" i forhold til å la dette modne seg litt.

Vi var i litt den samme situasjonen: jeg var veldig avklart og motivert for adopsjon, mens mannen var mer tvilende. Vi snakket om det, jeg skaffet ham litt (eller rettere sagt ganske mye) informasjon, og deretter satte vi en dato noen måneder frem for når vi skulle snakke om det igjen. I mellomtiden skulle han tenke på det og lese litt om det - og vi skulle ikke diskutere det før den datoen. For oss fungerte det fint, og han fikk den roen han trengte for å vurdere saken uten å føle seg presset eller stresset.

Men det er klart at noen slett ikke lar seg rikke, og da er det nok fint lite den andre parten kan gjøre. Man bør i utgangspunktet være dønn enige før man skaffer seg (flere) barn, og når man adopterer bør man virkelig være motivert og sikker på at dette er noe man ønsker å gjøre.

[Gjest hjerterom]

Det er slett ikke uvanlig at den ene parten (som oftest kvinnen) ønsker seg flere barn, mens mannen er mer nølende. Det ser vi jo til stadighet innlegg om på foreldreforum.

Det er heller ikke helt uvanlig at den ene parten (som oftest kvinnen, her også) er helt avklart og motivert for adopsjon, mens den andre parten er skeptsisk og usikker.

Så egentlig er det to ganske klassiske problemstillinger dere står midt oppi her. Det er utrolig vanskelig, og det blir selvsagt ikke lettere av at det ligger så mye følelser i en slik konflikt.

Det eneste du kan gjøre, er vel å prøve å legge frem ditt syn og dine følelser på en rolig og saklig måte, og få ham til å gjøre det samme. Det har han jo forsåvidt gjort, også - og det er klart at innvendingene hans er både ekte og relevante. Kjenner dere noen familier som har adoptert?

Jeg vet ikke hvor gamle dere er og om dere således har "god tid" i forhold til å la dette modne seg litt.

Vi var i litt den samme situasjonen: jeg var veldig avklart og motivert for adopsjon, mens mannen var mer tvilende. Vi snakket om det, jeg skaffet ham litt (eller rettere sagt ganske mye) informasjon, og deretter satte vi en dato noen måneder frem for når vi skulle snakke om det igjen. I mellomtiden skulle han tenke på det og lese litt om det - og vi skulle ikke diskutere det før den datoen. For oss fungerte det fint, og han fikk den roen han trengte for å vurdere saken uten å føle seg presset eller stresset.

Men det er klart at noen slett ikke lar seg rikke, og da er det nok fint lite den andre parten kan gjøre. Man bør i utgangspunktet være dønn enige før man skaffer seg (flere) barn, og når man adopterer bør man virkelig være motivert og sikker på at dette er noe man ønsker å gjøre.

Mange takk for gode råd! Det er fint å vite at andre har vært i samme situasjon og at det finnes håp om at dette kan ordne seg. Forsåvidt så har vi god tid, men jeg vil heller ikke at det skal bli for stor aldersforskjell på barna. Men alikevel, det er ikke så veldig viktig heller. Bare jeg kan få meg en hjerteknuser til, så er alt annet bagateller!

Det er en annen ting jeg også lurer litt på. Er litt redd for at dersom han skulle forandre mening, og gå med på dette, at det vil være fordi han gir seg, om du forstår. Dette er jo noe han må ønske like mye som meg. Hvordan har det vært for eventuelle andre i samme situasjon? Har den andre parten blitt like entusiastisk etterhvert?

Igjen, mange takk for svar!

[gunrika]

Mange takk for gode råd! Det er fint å vite at andre har vært i samme situasjon og at det finnes håp om at dette kan ordne seg. Forsåvidt så har vi god tid, men jeg vil heller ikke at det skal bli for stor aldersforskjell på barna. Men alikevel, det er ikke så veldig viktig heller. Bare jeg kan få meg en hjerteknuser til, så er alt annet bagateller!

Det er en annen ting jeg også lurer litt på. Er litt redd for at dersom han skulle forandre mening, og gå med på dette, at det vil være fordi han gir seg, om du forstår. Dette er jo noe han må ønske like mye som meg. Hvordan har det vært for eventuelle andre i samme situasjon? Har den andre parten blitt like entusiastisk etterhvert?

Igjen, mange takk for svar!

Hei!

Hos oss tok det vel 4-5 år før den andre parten ble klar for adopsjon. Det var fullt og helt begges bestemmelse, så hos oss var det ingen som ga seg. Alderforskjellen på våre to er 6 år og det er helt ideellt synes nå jeg. Lykke til

[Blessed woman x 2]

Ja det høres ikke lett ut, og jeg har ikke vært i samme situasjon. Når vi

var helt i startfasen av å begynne å tenke på adopsjon begynte vi å

abonere på bladet som Adopsjonsforum utgir. Det var gull vert, vi fikk

informasjon om mange forskjellige tema og det vokser man på, kan få

seg en liten tankevekker også. Koselig og triste virkelighets historier og

mange nydelige bilder av barn som har kommet til Norge. Kanskje

det kan hjelpe å få et slik blad i posten inni mellom? Det er jo koselig

påvirkning :-) Lykke til! Hilsen 2 barnsmamma(snart 3 får jeg håpe)

[Gjest viktig valg]

Hvis det å skille seg ut fysisk er hovedargumentet (etter egne erfaringer), kan dere jo velge å adoptere fra et land der det er sannsynlig at barnet ville ligne på deres egne, "utvannede" avkom! Det går jo an å adoptere fra latinske land i sør-Amerika f.eks. Selv har vi adoptivbarn fra Øst Europa og ser jo at dette gjør deres situasjon veldig mye enklere enn en del andre adoptivbarn opplever mht det å ikke skille seg ut pga utseendet. De trenger jo aldri si at de er adoptert om de ikke vil, og de blir heller aldri spurt om hvor de kommer fra osv. Nå er de tenåringer - og de synes det er veldig fint å kunne vlege å fortelle dette selv - eller ikke fortelle det. LYkke til med barn nr. tre!

[Gjest togli]

Hvis det å skille seg ut fysisk er hovedargumentet (etter egne erfaringer), kan dere jo velge å adoptere fra et land der det er sannsynlig at barnet ville ligne på deres egne, "utvannede" avkom! Det går jo an å adoptere fra latinske land i sør-Amerika f.eks. Selv har vi adoptivbarn fra Øst Europa og ser jo at dette gjør deres situasjon veldig mye enklere enn en del andre adoptivbarn opplever mht det å ikke skille seg ut pga utseendet. De trenger jo aldri si at de er adoptert om de ikke vil, og de blir heller aldri spurt om hvor de kommer fra osv. Nå er de tenåringer - og de synes det er veldig fint å kunne vlege å fortelle dette selv - eller ikke fortelle det. LYkke til med barn nr. tre!

Jeg har ofte tenkt at det kanskje heller kan bli litt mer problematisk å adoptere et barn fra et land der folk ligner oss? Selv gikk jeg på skole sammen med barn som var adopterte fra øst-europa. Det ble endel tisking og hvisking om hvorvidt disse barna var biologiske barn av sine foreldre osv.. Muligens fordi foreldrene våre visste om det, men følte de burde holde det hemmelig? Små gryter har store ører osv...

Dessuten så vi jo at barna ikke ligna på foreldrene sine..

Andre adopterte jeg vokste opp sammen med, var fra f.eks. Colombia og India. Her ble det aldri noe snakk. Vi bare visste at de var adopterte og hva så?!

[Mrs. Wallace]

Hvis det å skille seg ut fysisk er hovedargumentet (etter egne erfaringer), kan dere jo velge å adoptere fra et land der det er sannsynlig at barnet ville ligne på deres egne, "utvannede" avkom! Det går jo an å adoptere fra latinske land i sør-Amerika f.eks. Selv har vi adoptivbarn fra Øst Europa og ser jo at dette gjør deres situasjon veldig mye enklere enn en del andre adoptivbarn opplever mht det å ikke skille seg ut pga utseendet. De trenger jo aldri si at de er adoptert om de ikke vil, og de blir heller aldri spurt om hvor de kommer fra osv. Nå er de tenåringer - og de synes det er veldig fint å kunne vlege å fortelle dette selv - eller ikke fortelle det. LYkke til med barn nr. tre!

Jeg synes ikke det er noen god idé å satse på et land bare fordi man vil ha barn som "ligner" i utseende, ettersom man slett ikke har noen garanti for at barnet faktisk gjør det. Det har kommet barn med afrikansk utseende fra Russland også, for å si det sånn. Og hva gjør man da? Det er nok bedre å være avklart i forhold til den situasjonen i første omgang.

[Mrs. Wallace]

Mange takk for gode råd! Det er fint å vite at andre har vært i samme situasjon og at det finnes håp om at dette kan ordne seg. Forsåvidt så har vi god tid, men jeg vil heller ikke at det skal bli for stor aldersforskjell på barna. Men alikevel, det er ikke så veldig viktig heller. Bare jeg kan få meg en hjerteknuser til, så er alt annet bagateller!

Det er en annen ting jeg også lurer litt på. Er litt redd for at dersom han skulle forandre mening, og gå med på dette, at det vil være fordi han gir seg, om du forstår. Dette er jo noe han må ønske like mye som meg. Hvordan har det vært for eventuelle andre i samme situasjon? Har den andre parten blitt like entusiastisk etterhvert?

Igjen, mange takk for svar!

Det var en av grunnene til at jeg bestemte meg for å sette en "deadline" og ikke snakke noe mer om saken i mellomtiden - jeg ville han skulle få ro til å vurdere det uten press. Og da han først bestemte seg, var han hundre prosent avklart og motivert, ja.

[misstroy]

Mange takk for flotte svar! Jeg føler meg litt mer optimistisk nå, og er litt mer sikker på at dette kommer til å gå i boks! Det hjelper alltid å få lufte ut litt, så mange takk! Nå skal jeg få tak i masse info som han vil lese, så snur det seg nok. Håper vi ses igjen på forumet her under lykkelige omstendigheter!

[Gjest For en egoisme....]

Om du bare kunne innse hvor priviligert du er, med mann og 2 barn! Har ikke hørt (lest) på makan!!!

[Gjest Nå måtte jeg le godt!]

Om du bare kunne innse hvor priviligert du er, med mann og 2 barn! Har ikke hørt (lest) på makan!!!

Det er det dummeste jeg noen gang har hørt!!

Det er jo det vi er alle sammen som ønsker barn, nemlig egoister. Vi har et inderlig, brennende ønske om barn, enten det er barn nummer 1, 2, 3 eller 4.

Jeg håper du får mannen til å innse hvor fantastisk det er å adoptere, har seg 2 nydelige barn fra Colombia, og de er det største som noen gang har hendt meg!