Det gjør så vondt!

[Gjest Det gjør så vondt!]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg er fullstendig forvirret og knust!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få livet til å gå videre, en ting er å overleve - det er noe annet å leve..

Det har seg slik at jeg det siste året har gått et år på high school i USA. Der har jeg hatt det helt fantastisk, uten tvil det beste året i mitt liv.

Jeg har bodd hos en vertsfamilie som har stått med åpne armer og brydd seg om meg på en måte jeg aldri hadde drømt om. De så den lille,redde jenta bak den store,tykke muren som jeg har bygget opp og gjemt meg bak fra jeg var liten.

Jeg har aldri vist følelser før, ble sett på som udugelig og fikk kjeft dersom jeg en sjelden gang gav inntrykk av å være redd og søkte trøst. Har også slitt endel med spiseforstyrrelse og jeg har et kjølig og formelt forhold til mine foreldre.

Men det siste året har jeg fått starte på nytt. Jeg har åpnet meg for andre og jeg har blitt møtt og elsket for den jeg er. De har vært så gode mot meg, og det har vært så trygt og godt. Jeg behøvde som regel ikke å si noe når jeg hadde det vanskelig, de så det alltid på meg. Da var alltid en av dem hos meg og bare var der, holdt rundt meg, strøk meg over ryggen og fikk meg til å føle fullstendig trygghet. De har betydd utrolig mye for meg, og jeg vet jeg har betydd mye for dem også. Avreise dagen var jævlig og helt uvirkelig. Mye mulig ser jeg dem aldri igjen..

Nå i ettertid savner jeg dem noe helt vanvittig. De har gitt meg noe jeg aldri vil kunne få oppleve igjen. Jeg hadde det så godt, jeg visste ikke at det føltes så bra å bli tatt vare på.. Jeg savner vennligheten, omsorgen, samtalene, nærheten og tryggheten.. Jeg tenker på det hele tiden. Og at jeg aldri vil oppleve det igjen på den måten.

Hva skal jeg gjøre? Er helt desperat.. Hvordan skal jeg komme over dette? Glemme det? Har jo ikke lyst å skyve det fra meg heller.. Føler meg så uendelig ensom og sårbar nå... Hjelp meg...!

[Gjest tenker på deg]

Fikk så lyst til å bare gi deg en god klem når jeg leste innlegge dit.

Det finnes mange mensker der ute som har masse kjærlighet og

omsorg å gi andre mennesker, problemet er bare å finne dem.

Synes det er trist når barn ikke får vise følelser og får den omsorg

og trøst de trenger. Har en datter som nå har flyttet hjemmen i fra.

Vi ringes hver dag og hun kan altid komme hjem når hun har det

vannskelig eller når hun har en glede å dele. Du må ikke glemme den gode tiden men heller tenke på den og tenke på at det finnes flere slike mennesker og en dag vil du sikkert møte noen slike gode mennesker i gjenn som vil berike dit liv.

Hold ut og tenk posetivt

[Gjest togli]

Hvorfor kan du ikke besøke dem? Kanskje du kunne fortelle dem hva de har gjort for deg og at du gjerne ønsker å holde kontakten med dem? Sett deg f.eks. som mål at du skal besøke dem om et halvt år, et år (alt etter hva økonomien din tillater).. Da har du noe å se fram til

Du bør også prøve å tenke positivt og tenke at livet ditt fortsatt har uendelige muligheter:) En dag treffer du sikkert din livsledsagerske, dere får kanskje barn? Jeg skal love deg at fra barna dine vil du garantert få uendelig av kjærlighet!!!! Du kan gi dine evt. barn det du selv savnet i oppveksten..

*god klem*

[jubalong70]

Jeg skjønner du har det vondt.

Jeg har selv vært et år på high school i USA, og det var tøfft å komme hjem. Og jeg hadde en kjærlig familie som ventet på meg i Norge også. Derfor kan jeg absolutt forstå at du har det vondt nå.

For det første så må du tenke etter om det finnes noen i omgangskretsen din som også kan gi deg omsorg - som kan se deg som du er.

Så må du ikke si at du ikke kommer tilbake til vertsfamilien din i USA. Nå vet jeg ikke hvor du var, men det er ganske så billige flybilletter å få tak i innimellom.

Jeg går ut i fra at du vil fortsette å holde kontakten med vertsfamilien via brev, e-mail og/eller telefon. Kanskje de også har mulighet til å komme å besøke deg?

Du kan ta deg en jobb og spare penger så kanskje du kan dra over til sommeren igjen?

Tenk også på hva vertsfamilien din har gitt deg av styrke, og alt de har lært deg. Tenk også på hvor sterk du var når du var der. Du har den styrken i deg, selv om familien din ikke klarer å backe deg opp på samme måte.

Jeg håper du klarer å finne styrken din. Skal tenke på deg

[rose23]

Selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme, vet jeg så godt hva du snakker om. Du får smaken på himmelrike, tenker "hvorfor har jeg ikke vokst opp med dette?". Du hadde alle rettigheter til å få masse kjærlighet og omsorg, men verden er desverre ikke sluik. Noen blir sultet på omsorg i oppveksten... Budet "du skal hedre din mor og din far" burde ha vært omvendt "Du skal hedre dine barn". For min del har den eneste løsningen vært å bryte kontakten, komme seg videre og sats på at tiden leger noen sår og at du vil få nye opplevelser. Kanskje vil det å opprettholde kontakten bli det samme som å kaste bensin på bålet... det følte iallefall jeg. Men så er du i en litt annen situasjon. Tror du at det kan bli en trøst at du kan reise på besøk neste sommer?

[Gjest Det gjør så vondt!]

Selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme, vet jeg så godt hva du snakker om. Du får smaken på himmelrike, tenker "hvorfor har jeg ikke vokst opp med dette?". Du hadde alle rettigheter til å få masse kjærlighet og omsorg, men verden er desverre ikke sluik. Noen blir sultet på omsorg i oppveksten... Budet "du skal hedre din mor og din far" burde ha vært omvendt "Du skal hedre dine barn". For min del har den eneste løsningen vært å bryte kontakten, komme seg videre og sats på at tiden leger noen sår og at du vil få nye opplevelser. Kanskje vil det å opprettholde kontakten bli det samme som å kaste bensin på bålet... det følte iallefall jeg. Men så er du i en litt annen situasjon. Tror du at det kan bli en trøst at du kan reise på besøk neste sommer?

Det er jo klart at jeg kan besøke dem igjen neste sommer, noe jeg muligens kommer til å gjøre også. Men det er en fattig trøst.. Det blir aldri det samme igjen, jeg har mistet noe for alltid.

Nå må jeg klare meg selv, jeg har ikke dem å støtte meg til lenger. Det er sant det du sier - at jeg har fått smaken av himmelriket. Men altfor brått tok det slutt, og det gjør faktisk så vondt at jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde tilbragt dette året hos denne enestående vertsfamilien.. Nå VET jeg hva jeg har gått glipp av hele livet, men hadde jeg aldri fått oppleve det så hadde jeg jo heller aldri visst hva jeg hadde gått glipp av.

Kunne jeg bare skru tiden tilbake...