Når blir slankingen en spiseforstyrrelse? *NHD*

[Gjest Hvem er hva og hva er hvem?]

Hei.

Jeg lurer litt på når slanking går over til å kalles spiseforstyrrelse.

Jeg begynte å slanke meg normalt for et halvt år siden. Begynte med en diett som bestod av proteiner og fett. Skulle ha minimalt med karbohydrater i den kuren.

Jeg gikk fort ned, men jeg begynte å få problemer med kosten, da jeg syntes den var for fet. Dette resulterte i at jeg begynte å kaste opp maten etter måltidene.

Dette har pågått i flere mnd og jeg begynte etter sist jul å innta store mengder med avføringspiller hver dag for å gå ned mer i vekt. For 3 mnd siden begynte jeg også å innta Furix hver dag.

Jeg har prøvd å slutte med avføringspiller og vanndrivende. Jeg er flinkere til å ikke kaste opp maten etter måltider, men det resulterer i at jeg går lengre perioder uten å klare å spise mat. Jeg får jo dårlig samvittighet etter maten hvis jeg ikke kan kvitte meg med den med en gang.

Jeg har måtte brukt kaliumtilskudd i perioder for jeg tapper kroppen for kalium slik jeg har holdt på. Kaleorid, Kajos og kaliuminfusjon.

Jeg trener hver eneste dag, så jeg vet jo at jeg forbrenner mer enn jeg inntar av kcalorier pr dag. Jeg tenker konstant på mat og hva jeg kan tillate meg å spise eller ikke.

Jeg kjenner mye på dobbelthet rundt dette med mat, spising, oppkast, fasting etc. Jeg føler at det fungerer, men samtidig så skjønner jeg at det er skadelig i det lange løp. Jeg føler meg sterk når jeg avstår fra mat, men samtidig så vet hode at det trenger mat for å fungere. Jeg vil bli slank og er villig til å gjøre hva som helst for å nå det målet, samtidig som jeg ikke vil at dette skal ta over kontrollen for livet mitt.

Spiser jeg mat eller mer enn den youghurten eller knekkebrødet jeg tillater meg, så får jeg dårlig samvittighet og må kvitte meg med maten.

Maten styrer hverdagen min. Jeg kan ikke gå ut å spise med venner, for da vet jeg jo ikke hvor mange kcalorier jeg får i meg og om jeg har mulighet til å kvitte meg med det, jeg kan ikke kjøpe inn for mye mat da det resulterer i overspising med oppkast. Kjøper jeg ikke inn mat så faster jeg i lengre perioder.

På en måte fungerer det, men på en annen måte er jeg lei av at maten skal styre meg og at jeg er avhengig av vekta mi minst 5 ggr daglig for å være sikker på at jeg ikke går opp masse i vekt av å spise.

Jeg vil bli usynlig, men samtidig synlig. Jeg vil være tynn, jeg vil se beina mine, jeg vil ta all kontroll tilbake i livet mitt igjen, jeg vil være flink, jeg vil være sterk, MEN jeg vil ikke miste kontrollen over livet mitt og ende opp med å skade kroppen min

Jeg er fortsatt overvektig, men har gått ned over 50 kg på litt over et halvt år. Jeg er 75 kg nå, men trenger å gå ned minst 10-15 kg til for å nå en normal vekt. Tror ikke det skal bli noen problem å gå ned de kiloene.

Er en voksen dame i 20-årene, så det er ikke valpefett som jeg prøver å slanke bort.

Har dette gått over til en spiseforstyrrelse og hvilke kriterier må oppfylles i en slik diagnose? Når bør man be om hjelp og hvor langt skal det ha gått da?

Hva kan jeg gjøre selv for å komme på rett kjøl igjen?

[mariaflyfly]

Om dette har gått over i en spiseforstyrrelse?

Jeg tror du veit svaret på dette sjøl.

[Gjest Hvem er hva og hva er hvem?]

Om dette har gått over i en spiseforstyrrelse?

Jeg tror du veit svaret på dette sjøl.

Jeg er litt usikker.

Jeg ser jo ikke helt på meg selv som en spiseforstyrret person, samtidig som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra mønsteret jeg er inni nå.

Og jeg er jo fortsatt veldig overvektig med en BMI på 28, da kan jeg jo ikke ha en spiseforstyrrelse, eller?

Ja, jeg innrømmer at jeg ikke har et naturlig forhold til mat, men det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var 13 år da jeg begynte min store overspising som resulterte i sykelig overvekt.

Men å kalle dette mønstret en spiseforstyrrelse klarer jeg ikke. I såfall er jeg da en bulemiker eller på tur mot en anorektiker? Eller er jeg bare en wannabe som ikke fikser noe i livet mitt?

[Gjest mimmkkkmm]

Jeg er litt usikker.

Jeg ser jo ikke helt på meg selv som en spiseforstyrret person, samtidig som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra mønsteret jeg er inni nå.

Og jeg er jo fortsatt veldig overvektig med en BMI på 28, da kan jeg jo ikke ha en spiseforstyrrelse, eller?

Ja, jeg innrømmer at jeg ikke har et naturlig forhold til mat, men det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var 13 år da jeg begynte min store overspising som resulterte i sykelig overvekt.

Men å kalle dette mønstret en spiseforstyrrelse klarer jeg ikke. I såfall er jeg da en bulemiker eller på tur mot en anorektiker? Eller er jeg bare en wannabe som ikke fikser noe i livet mitt?

man er ikke veldig overvektig med bmi på 28, kanskje lubben, eller om man trener mye styrke kan en være slank også faktisk.

en kan godt ha bulimi selv om man er både normalvektig og overvektig.

[mariaflyfly]

Jeg er litt usikker.

Jeg ser jo ikke helt på meg selv som en spiseforstyrret person, samtidig som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra mønsteret jeg er inni nå.

Og jeg er jo fortsatt veldig overvektig med en BMI på 28, da kan jeg jo ikke ha en spiseforstyrrelse, eller?

Ja, jeg innrømmer at jeg ikke har et naturlig forhold til mat, men det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var 13 år da jeg begynte min store overspising som resulterte i sykelig overvekt.

Men å kalle dette mønstret en spiseforstyrrelse klarer jeg ikke. I såfall er jeg da en bulemiker eller på tur mot en anorektiker? Eller er jeg bare en wannabe som ikke fikser noe i livet mitt?

Det er ikke BMI'en din som bestemmer om du har en spiseforstyrrelse eller ikke.

Oppsøk hjelp dersom du ikke klarer å komme ut av mønsteret på egenhånd.

[Mirabell]

Jeg er litt usikker.

Jeg ser jo ikke helt på meg selv som en spiseforstyrret person, samtidig som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra mønsteret jeg er inni nå.

Og jeg er jo fortsatt veldig overvektig med en BMI på 28, da kan jeg jo ikke ha en spiseforstyrrelse, eller?

Ja, jeg innrømmer at jeg ikke har et naturlig forhold til mat, men det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var 13 år da jeg begynte min store overspising som resulterte i sykelig overvekt.

Men å kalle dette mønstret en spiseforstyrrelse klarer jeg ikke. I såfall er jeg da en bulemiker eller på tur mot en anorektiker? Eller er jeg bare en wannabe som ikke fikser noe i livet mitt?

''Spiser jeg mat eller mer enn den youghurten eller knekkebrødet jeg tillater meg, så får jeg dårlig samvittighet og må kvitte meg med maten.''

''Maten styrer hverdagen min. Jeg kan ikke gå ut å spise med venner, for da vet jeg jo ikke hvor mange kcalorier jeg får i meg og om jeg har mulighet til å kvitte meg med det, jeg kan ikke kjøpe inn for mye mat da det resulterer i overspising med oppkast. Kjøper jeg ikke inn mat så faster jeg i lengre perioder.''

Det du skriver, er for meg omtrent definisjonen på en spiseforstyrrelse. Med både oppkast og dagevis med faste, så vet ikke jeg om det er bulimi eller anoreksi, men rådet mitt er uansett: Søk hjelp til å komme ut av det. Jo før jo heller!

PS: Du er ikke veldig overvektig med en BMI på 28.

[Gjest Hvem er hva og hva er hvem?]

Det er ikke BMI'en din som bestemmer om du har en spiseforstyrrelse eller ikke.

Oppsøk hjelp dersom du ikke klarer å komme ut av mønsteret på egenhånd.

Men hvor søker man hjelp for dette og hva sier man?

Jeg føler det blir for dumt å dra til fastlegen å si; Hei, kan du hjelpe meg, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse. Legen kommer jo bare til å se alt flesket rundt meg og le seg ihjel jo...

[Mirabell]

Men hvor søker man hjelp for dette og hva sier man?

Jeg føler det blir for dumt å dra til fastlegen å si; Hei, kan du hjelpe meg, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse. Legen kommer jo bare til å se alt flesket rundt meg og le seg ihjel jo...

Det er ikke dumt å gå til fastlegen med dine problemer. Du sier det som det er, at du har slanket deg 50kg på et halvt år, men at du nå tror du er i ferd med å få en spiseforstyrrelse.

Du skriver også at du har overspist fra du var 13 år, og det er jo også en spiseforstyrrelse. Kjempefint at du har klart å slanke deg til normalvekt, men NÅ er tidspunktet inne for å få et NORMALT forhold til mat! Det vil gjøre livet ditt MYE bedre!

Tenk deg hvordan det er å:

Spise når du er sulten, slutte når du er mett

Aldri dårlig samvittighet når du har spist deg mett

Aldri føle deg flink når du hopper over et måltid eller tre

Trene fordi du har lyst, ikke fordi du spiste for mye til middag

Aldri tømme kjøleskapet og overspise når du er blitt ekstra sulten

Gå på restaurant og bestille det du har mest lyst på, uten å tenke på kaloriene

La jobb, venner, hobbier, kjæreste og familie være det viktige i livet ditt, ikke mat og vekt.

[laban]

Men hvor søker man hjelp for dette og hva sier man?

Jeg føler det blir for dumt å dra til fastlegen å si; Hei, kan du hjelpe meg, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse. Legen kommer jo bare til å se alt flesket rundt meg og le seg ihjel jo...

Det er absolutt ikke slik at alle med spiseforstyrrelser er radmagre.

[Gjest Jente31]

Men hvor søker man hjelp for dette og hva sier man?

Jeg føler det blir for dumt å dra til fastlegen å si; Hei, kan du hjelpe meg, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse. Legen kommer jo bare til å se alt flesket rundt meg og le seg ihjel jo...

Fastlegen er der for å hjelpe deg.. Ikke for å gjøre narr av deg.

Du har et seriøst problem, som jeg er sikker på at han kan hjelpe deg med. Evt henvise videre.

Si det som det er. At dette er et problem for deg. Jeg synes det er flott at du tar tak i dette!

[frosken]

Dette er en spiseforstyrrelse; at du fortsatt har en noe høy vekt spiller ingen rolle.

Du kan lese om spiseforstyrrelser på www.iks.no

Dersom de lave kaliumverdiene har vært konstatert via blodprøver bestilt av legen, så forundrer deg litt at du og legen ikke har drøftet situasjonen, herunder utviklingen av spiseforstyrrelsen.

Snakk med legen, og hold fast ved tanken om at dette kan fort gå enda mer ut av kontroll og bli det motsatte av det du ønsker.

[frosken]

Det er ikke dumt å gå til fastlegen med dine problemer. Du sier det som det er, at du har slanket deg 50kg på et halvt år, men at du nå tror du er i ferd med å få en spiseforstyrrelse.

Du skriver også at du har overspist fra du var 13 år, og det er jo også en spiseforstyrrelse. Kjempefint at du har klart å slanke deg til normalvekt, men NÅ er tidspunktet inne for å få et NORMALT forhold til mat! Det vil gjøre livet ditt MYE bedre!

Tenk deg hvordan det er å:

Spise når du er sulten, slutte når du er mett

Aldri dårlig samvittighet når du har spist deg mett

Aldri føle deg flink når du hopper over et måltid eller tre

Trene fordi du har lyst, ikke fordi du spiste for mye til middag

Aldri tømme kjøleskapet og overspise når du er blitt ekstra sulten

Gå på restaurant og bestille det du har mest lyst på, uten å tenke på kaloriene

La jobb, venner, hobbier, kjæreste og familie være det viktige i livet ditt, ikke mat og vekt.

Dette synes jeg var en god beskrivelse av fordelene ved å kjempe seg ut av en spiseforstyrrelse :-)

[Gjest Hvem er hva og hva er hvem?]

Dette er en spiseforstyrrelse; at du fortsatt har en noe høy vekt spiller ingen rolle.

Du kan lese om spiseforstyrrelser på www.iks.no

Dersom de lave kaliumverdiene har vært konstatert via blodprøver bestilt av legen, så forundrer deg litt at du og legen ikke har drøftet situasjonen, herunder utviklingen av spiseforstyrrelsen.

Snakk med legen, og hold fast ved tanken om at dette kan fort gå enda mer ut av kontroll og bli det motsatte av det du ønsker.

Lave kaliumverdier har blitt påvist på blodprøver hos fastlegen og under sykehusinnleggelse. Fastlegen vet jeg bruker avføringspiller og vanndrivende tabletter for å gå fortere ned i vekt, men han sier ikke så mye til det. Han spurte meg hva jeg trodde det kom av at jeg hadde lave kaliumverdier, høy HB, alt for høyt Fritt T4 etc. Jeg sa at jeg brukte pillene for å gå raskere ned i vekt. Han henviste meg videre til sykehuset for å få fjernet "fettforkle" ettersom jeg har mye løs hud nå.

Sykehuset har funnet lave kaliumverdier og måtte satt igang med kaliuminfusjon.

Jeg er nok alt for feit ennå til at leger tar dette alvorlig. Så da blir det bare for flaut å ta det opp...

[frosken]

Lave kaliumverdier har blitt påvist på blodprøver hos fastlegen og under sykehusinnleggelse. Fastlegen vet jeg bruker avføringspiller og vanndrivende tabletter for å gå fortere ned i vekt, men han sier ikke så mye til det. Han spurte meg hva jeg trodde det kom av at jeg hadde lave kaliumverdier, høy HB, alt for høyt Fritt T4 etc. Jeg sa at jeg brukte pillene for å gå raskere ned i vekt. Han henviste meg videre til sykehuset for å få fjernet "fettforkle" ettersom jeg har mye løs hud nå.

Sykehuset har funnet lave kaliumverdier og måtte satt igang med kaliuminfusjon.

Jeg er nok alt for feit ennå til at leger tar dette alvorlig. Så da blir det bare for flaut å ta det opp...

Her er legen sløv, og tror litt for mye på "julenissen" (dvs. at ting skal ordne seg av seg selv...)

Ta det opp direkte med legen, spør hva slags tiltak han har å anbefale i forhold til en spiseforstyrrelsesproblematikk. Vær voksen, og bestem deg for ikke å la dette komme mer ut av kontroll enn det allerede er.

Hvis du leser litt på nettet om spiseforstyrrelser, så vil du se at det mange steder sies at spiseforstyrrede kan ha normal eller forhøyet vekt.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Men hvor søker man hjelp for dette og hva sier man?

Jeg føler det blir for dumt å dra til fastlegen å si; Hei, kan du hjelpe meg, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse. Legen kommer jo bare til å se alt flesket rundt meg og le seg ihjel jo...

Rett for deg å gjøre er å oppsøke en psykolog (ev. psykiater) for ditt problem. Henvisning får du av legen din.

Som forklaring til legen din bør du si at du i løpet av denne slankeperioden, til slutt har blitt helt opphengt i mat. Det styrer totalt livet ditt slik at du ikke får frigjort særlige ressurser og krefter til andre ting. Selvsagt er det ikke sunt å være særdeles overvektig slik du var. Like selvsagt er det ikke sunt å være særdeles overopptatt av mat, fasting, avføringsmidler, kaloritelling, osv.

Overspising og oppkast er bulimi. Anorexi er sykelig undervektighet, særdeles lite matinntak, mye trening, livredde for å legge på seg osv. I siste kategorien passer du ikke helt mht den vekten du har nå. Men du begynner vise et mikset mønster av de to spiseforstyrrelses-atferdsmåtene - og ikke minst tenkemåtene!

I tillegg er faktisk overspising i stor skala også tegn på at noe er galt. Ditt forhold til mat er avvikende i forhold til det som er normalen. Du har altså et problem. Problemer må man gjøre noe med.

Lykke til

[Gjest miss vesla]

man er ikke veldig overvektig med bmi på 28, kanskje lubben, eller om man trener mye styrke kan en være slank også faktisk.

en kan godt ha bulimi selv om man er både normalvektig og overvektig.

hei!!

dette er klart spiseforrstyrelse.. men det har du jo fåt svar på=)

vil bare få frem at en spiseforstyrrelse har INGENTING med vekt

og utseende, det har med hvilket forhold man har til mat, trening og livet.

jeg har hatt spisef. i 7 år, med vekt mellom 43 og 80 kg. forholdet mitt til

kroppen er vanskeligere når jeg er 80 kg.

men, hverfall spiseforrstyrelser er i hodet - ikke i kiloene

skaff hjelp før du faller helt til grunne, du fyller alle krav for å få hjelp!

[Gjest Undrende!!]

Selvfølgelig er dette en spiseforstyrrelse. Skjønner nesten ikke at du kan lure deg selv til å tro noe annet?

[Gjest togli]

Jeg er litt usikker.

Jeg ser jo ikke helt på meg selv som en spiseforstyrret person, samtidig som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra mønsteret jeg er inni nå.

Og jeg er jo fortsatt veldig overvektig med en BMI på 28, da kan jeg jo ikke ha en spiseforstyrrelse, eller?

Ja, jeg innrømmer at jeg ikke har et naturlig forhold til mat, men det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var 13 år da jeg begynte min store overspising som resulterte i sykelig overvekt.

Men å kalle dette mønstret en spiseforstyrrelse klarer jeg ikke. I såfall er jeg da en bulemiker eller på tur mot en anorektiker? Eller er jeg bare en wannabe som ikke fikser noe i livet mitt?

Man trenger ikke se ut som en anorektiker for å kunne si at man har en spiseforstyrrelse. Du har helt klart en spiseforstyrrelse og du vil neppe klare å slutte med fikseringen din på mat når du har nådd trivselsvekta di. Mest sannsynlig vil du fortsette på samme måten (selv om hodet ditt nå sier noe annet) og vekta vil bare fortsette å gå ned. Da er du ille ute!!

[Orio]

Når du begynner å fremprovosere oppkast etter at du har spist er grensen mellom slanking og spiseforstyrrelse helt klart overskredet. Det gjelder uansett hvor mye/lite du veier. Men dette tror jeg du vet selv, kom deg til legen og få hjelp.