Jeg har behov for trøst, ikke terapi

[Gjest Lille Kine]

Etter et 17 år langt liv i total ensomhet og innesperret frykt, har jeg plutselig nå i det siste halve året hatt et enormt behov for å bli sett. Da i hovedsak av en voksenperson, en morsfigur..

Jeg forstår ikke hva som har skjedd med meg. Jeg har aldri tidligere ønsket å åpne meg for andre, og har allltid følt meg svært ukomfortabel når noen har kommet for nært innpå meg - både fysisk og psykisk.

Mens nå er det det eneste jeg drømmer om og tenker på. Jeg har opplevd mye motgang og vanskeligheter i oppveksten, og foreldrene mine har jeg ikke et nært forhold til. Jeg har slitt med diverse det siste året, jeg har vært hos legen som henviste meg til psykolog. Har vært hos psykologen et par ganger, men det er ikke en psykolog jeg trenger. Det er selve omsorgen og det å bli ivaretatt jeg savner. Noen som bryr seg om meg kan ta vare på meg i en sårbar situasjon. Jeg har grått en gang hos psykologen, hun satt bare der og forholdt seg rolig (gjorde jobben sin). Jeg som gråt for første gang på flere år, følte meg så uenderlig liten og hjelpeløs - det hadde vært så godt om hun kunne holdt rundt meg, gitt meg en klem eller et kjærtegn. Men jeg forstår at en psykolog tar avstand, selv om jeg egentlig ikke skjønner hvorfor nærhet (av ikke seksuell handling) ikke kan bli gitt i en sårbar og vanskelig situasjon. Hva er så galt med det egentlig?..

For noen uker siden møtte jeg tilfeldig en kvinne i 40-årene på en fest. Vi pratet sammen og jeg åpnet meg for henne. Hun var så snill, omsorgsfull og god. Hun satte seg ved siden av meg og strøk meg på ryggen og håret, og hun sa så mye fint til meg. Hun ga meg ufattelig mye den kvelden, og jeg har tenkt på denne hendelsen nesten hver eneste dag etter denne festen, Jeg savner henne og denne nærheten og forståelsen som jeg var så heldig og fikk oppleve. Om jeg bare kunne hatt en slik person - alltid...

Hva skal jeg gjøre for å komme over dette savnet mitt? Jeg vet jeg ikke får en ny barndom, at det er for sent. Men jeg savner så å ha noen som har omsorg for meg fordet.. Hvordan kan jeg klare å slutte å tenke på det hele tiden?

[lonelyP]

Det vil være veldig vanskelig for en psykolog å kunne gi deg den trøsten du føler du trenger, med klapp og klem. Klemming skaper en nærhet som en psykolog kanskje ikke bør ha til sine pasienter, det vil være ganske tøft for en psykolog om man skal være så innvolvert i sine pasienter. En psykolog er der for å høre hva og hvordan du tenker for så å prøve å få deg til å tenke på en litt annen måte. Det er hvertfall slik jeg har opplevd det.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om et veldig behov for å bli sett og bli tatt litt vare på. Det er ikke trøsten du trenger av psykologen, men hjelp til å forstå deg selv og dine egne tanker slik at du kan endre på det som er galt, eller finne ut hvordan du kan få det du søker. Men vær obs på at i ethvert mellommenneskelig forhold så handler det om å gi og å få. Det er veldig få mennesker som orker å omgås en person som bare snakker om sine savn og sine sorger, det må vannes ut med masse positive greier også. Hvis det er en mor du søker så bør du egentlig prøve å få et bedre forhold til din egen mor, uten at jeg vet noe om hvor vanskelig eller lett det kan være for deg. Men mødre forstår ofte mer enn man først tror. Og reagerer kanskje litt annerledes enn man først tror.

Det ble et rotete svar dette, men håper du tar poenget mitt. Fortsett å jobbe med deg selv hos psykologen og etterhvert alene så skal du se du finner ut av det. Been there, done that.

Klem fra

[yffu]

Jeg forstår ditt savn- og det er trist at psykologen ikke kunne holde deg i hånden, eller stryke deg over ryggen- blir jo ikke det samme om noen gjør det to dager etterppå.. Jeg tror nok ikke psykologen vill bli ødelagt av å gjøre det- tvert imot ville vedkomne kanskje føle seg mer til nytte..

Men uansett- hvordan kan du løse dette i ditt daglige liv- tja- kanskje du kan søke etter en bestemor som trenger hjelp til å klippe plenen, luke litt i blomster bed, vaske noen gulver, og så kan hun gi deg det du trenger- noen til å lytte, til å lage litt kakao og prate. Søk å få kontakt med noen du kan inngå et balansert forhold med- som kan gi deg trygghet og trøst- som kan gi deg råd på veien og trøst når du er ulykkelig forelsket! Det finnes mange der ute som gjerne vil gi- bare ikke spsi de opp!