Noe poeng i å fortsette ?

[Gjest Dame på 27 år]

Etter en innleggelse i fjor har jeg fått tett oppfølging fra sykehuset hvor jeg var innlagt. Det vil si helt fram til sommerferien sto for tur. Hadde et behandlingsteam, og pleiere som kom på besøk 2-3 ganger i uka. Jeg har vært sykemeldt i over et år, og hatt mange store påkjenninger. Jeg orker ikke tanken på å begynne i samme jobben og det er ingenting annet som frister. Jeg planlegger å selge huset jeg bor i til høsten, men vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva. Av og til tenker jeg på selvmord, men av hensyn til familien min så blir det likevel uaktuellt. Så jeg tar bare en dag om gangen. Når jeg våkner lurer jeg på hva jeg skal finne på i dag. Eneste som holder meg oppe og som gir meg håp, er at når jeg har solgt huset kan jeg flytte på en gudforlatt øy i Stillehavet eller kanskje til Spania eller Tyrkia. Kanskje totalt nye omgivelser vil gi meg livsgnisten tilbake.

Men det jeg egentlig ønsker råd om er hvordan jeg skal forholde meg til psykiatrien. På en måte føler jeg at jeg har det litt bedre nå som jeg ikke har hatt kontakt med dem på et par uker. Jeg tenker og grubler ikke så mye over hvor elendig livet mitt er og ting som har skjedd. Men mandag starter mange av dem på jobb igjen...

Selv om jeg har prøvd å virke munter har folk som kjenner meg sagt at jeg virker så sliten og lei meg. Det er jeg også... Men hva kan en gjøre med det? Jeg har mistet to av de menneskene jeg var mest glad i her på jorden det siste året Ingen greier å muntre meg opp og jeg vet at livet blir aldri det samme igjen.

Sorgen blir kanskje lettere å bære med tiden, likevel er det nesten som jeg får panikk når jeg tenker på at jeg ikke får se disse menneskene igjen. Aldri mer klemme dem eller høre latteren deres.

Å når jeg føler at verken ord eller piller hjelper en dritt. Hva er da poenget med å fortsette ?

[Serafin]

Humm. Jeg har tenkt på innlegget ditt her en del. Jeg leste det i går kveld.

Jeg må svare deg på spørsmålet ditt aller først. Om det er noe poeng i å fortsette? Det er meningen du skal leve. Jeg vil veldig gjerne at du fortsetter å kjempe for deg og ditt liv og for familien din som du er så glad i. Jeg vil at du skal leve, selvom jeg ikke kjenner deg.

Du må lese innlegget skrevet av "psykisk smerte." med tittelen "Beinhard trening"

Vi som sliter må kjempe, det må de som ikke er psyke også. Det er slik livet er, har jeg funnet ut.. Vi opplever mye vondt alle vi mennesker. Hvis du gir opp og fortsetter livet så blir livet vondt og tungt. Hvis du slåss og kjemper vil du nyte godt av fruktene smått om senn. Ikke sett deg for høye mål, men prøv å leve så normalt som mulig og ta en dag av gangen.

Du er så ung.. Like ung som mine barn. Du kan oppleve mye i livet som du pr. dags dato aldri hadde drømt om...Slik er livet.

Når det gjelder å reise og selge huset ditt, så bruk fornuften. Still deg spørsmålene: Hva er lurt for meg nå. Selv om du er psyk så er ikke fornuften din borte. Tenk langsiktig og kortsiktig samtidig. Når det gjelder din psykdom så forsyn deg av den hjelpen du kan få og ikke gi opp. Det kan ta tid å bli bra.

Jeg sier ikke dette til deg uten bakgrunn i det jeg prøver å formidle, men utifra det jeg har erfart selv. Jeg har vært psyk selv og føler meg frisk i dag. Jeg har opplevd mye vondt og mye godt. (Veldig mye vondt). Men jeg har levd med "beinhard trening" og jeg har slåss og kjempet.

Søndag reiser jeg til Tyskland på språkstudier i 2 uker..... Jeg er 54 år!!!! Og har kjempet hele livet og trent beinhardt. Trening kan skje ut i fra det du synes er moromt å drive med.

Jeg håper svaret mitt har vært godt for deg..... )

Mange hilsner fra den snart tysktalende: )

[Serafin]

Humm. Jeg har tenkt på innlegget ditt her en del. Jeg leste det i går kveld.

Jeg må svare deg på spørsmålet ditt aller først. Om det er noe poeng i å fortsette? Det er meningen du skal leve. Jeg vil veldig gjerne at du fortsetter å kjempe for deg og ditt liv og for familien din som du er så glad i. Jeg vil at du skal leve, selvom jeg ikke kjenner deg.

Du må lese innlegget skrevet av "psykisk smerte." med tittelen "Beinhard trening"

Vi som sliter må kjempe, det må de som ikke er psyke også. Det er slik livet er, har jeg funnet ut.. Vi opplever mye vondt alle vi mennesker. Hvis du gir opp og fortsetter livet så blir livet vondt og tungt. Hvis du slåss og kjemper vil du nyte godt av fruktene smått om senn. Ikke sett deg for høye mål, men prøv å leve så normalt som mulig og ta en dag av gangen.

Du er så ung.. Like ung som mine barn. Du kan oppleve mye i livet som du pr. dags dato aldri hadde drømt om...Slik er livet.

Når det gjelder å reise og selge huset ditt, så bruk fornuften. Still deg spørsmålene: Hva er lurt for meg nå. Selv om du er psyk så er ikke fornuften din borte. Tenk langsiktig og kortsiktig samtidig. Når det gjelder din psykdom så forsyn deg av den hjelpen du kan få og ikke gi opp. Det kan ta tid å bli bra.

Jeg sier ikke dette til deg uten bakgrunn i det jeg prøver å formidle, men utifra det jeg har erfart selv. Jeg har vært psyk selv og føler meg frisk i dag. Jeg har opplevd mye vondt og mye godt. (Veldig mye vondt). Men jeg har levd med "beinhard trening" og jeg har slåss og kjempet.

Søndag reiser jeg til Tyskland på språkstudier i 2 uker..... Jeg er 54 år!!!! Og har kjempet hele livet og trent beinhardt. Trening kan skje ut i fra det du synes er moromt å drive med.

Jeg håper svaret mitt har vært godt for deg..... )

Mange hilsner fra den snart tysktalende: )

Når du har mistet noen du er glad i som har betydd mye for deg tar det tid å komme over tomrommet. Sorg tar tid. -la den ta den tiden den trenger.

[Carwing]

Kan du forsøke med "fri" fra de som du må snakke med triste ting om i en periode til? Du sier at du blir mindre trist når du slipper å snakke med de. Det å snakke om fæle ting kan i noen tilfeller opprettholde en deprimert tilstand.