Å prøve å komme videre

[FGT]

Har merket meg at det er noen her på dol som har opplevd vonde ting i livet som andre har begått mot dem, og som de bærer på fortsatt. Får da et inntrykk av at noen av disse vonde opplevelsene som de sliter med kan ikke forsvinne helt, , hvis de ikke tilgir denne gjerningsmannen, (hvis vi kaller han det, selv om det også kan være en kvinne, selvfølgelig.)

Problemet blir da for disse som har vært utsatt for dette, at for å tilgi, så godkjenner, eller sier at de var OK, det denne gjerningsmannen gjorde, og derfor så kan de ikke tilgi denne personen.

Hvis det da er så tillfelle, at noen har det slik, eller ser det slik her på Dol, så er jeg redd for at de har påført seg ekstra følelsemessig belastninger, altså hvis de i tillegg må føle et krav at en skal tilgi slike alvorlige overgrep eller overtredelser.

I alvorlige tilfelle kan det være at det ikke er riktig å tilgi, men at en forsøker heller som ble sagt her tidligere i et innlegg, at en heller prøver å forsone seg med det som har skjedd, for at en kan klare å legge det bak seg. Det viktigste for en som har opplevd alvorlige overtredelser får hjelp til å bearbeide seg selv og sine følelser, og at en for al del ikke fortjener å ha det slik, før en kanskje begynner å utvikle et selvhat

Selv om en overtreder gir utrykk for at han angrer en overteredelse i ettertid, så er det ingen som kan si at du må tilgi, selv om det i mange tilfeller gjør det bedre for begge partner.

Så jeg håper med dette innlegget at de som føler at dette gjelder dem, så husk at det er ikke snakk om at en må tilgi for å komme videre , men at noen har den muligheten, og kan klare å bruke den.

[Gjest hva er å tilgi egentlig?]

Jeg var 10 år da jeg opplevde misbruk (inkl voldtekt) av et menneske jeg enda i dag er livredd. Hadde jeg hatt ei børse og dette menneske i sikte, så hadde jeg skutt. Aldri i livet om jeg noen gang kommer til å tilgi han den handlingen som ødela mange år av mitt liv.

Jeg sluttet å snakke, låste meg inne, svelget alle medisinene til mor i håp om å dø, jeg gikk og skulte på alle, trodde at alle "visste", måtte holde dette skjult for enhver pris. Skjulte spor, kastet undertøyet som var ødelagt. Var livredd for at jeg hadde blitt gravid. I tillegg måtte jeg ha noe med denne fyren å gjøre gjennom skolen. Jeg var fanget. Da jeg var 12 år var jeg 165 høy og veide 40 kg.

Hvorfor skulle jeg tilgi et sånt menneske? Ja, jeg lever med dette og greier meg ikke så verst i perioder. Men det ga meg en del psykiske skader som jeg enda sliter med, bla at jeg er veldig paranoid, mistenksom, tror at alle er ute etter meg, ingen liker meg osv. Nå er jeg voksen og bestemmer selv at jeg ikke ønsker å se dette mennesket for mine øyne og jeg vil ALDRI kunne tilgi.

Du får det til å høres så enkelt ut dette med å tilgi, men det er det ihverfall ikke for meg. Og hva er egentlig vitsen med å tilgi slike handlinger? Det blir litt sånn bibelsk i mine øyne, "snu det andre kinnet til", ikke pokker heller.

[Gjest wenchens]

Jeg var 10 år da jeg opplevde misbruk (inkl voldtekt) av et menneske jeg enda i dag er livredd. Hadde jeg hatt ei børse og dette menneske i sikte, så hadde jeg skutt. Aldri i livet om jeg noen gang kommer til å tilgi han den handlingen som ødela mange år av mitt liv.

Jeg sluttet å snakke, låste meg inne, svelget alle medisinene til mor i håp om å dø, jeg gikk og skulte på alle, trodde at alle "visste", måtte holde dette skjult for enhver pris. Skjulte spor, kastet undertøyet som var ødelagt. Var livredd for at jeg hadde blitt gravid. I tillegg måtte jeg ha noe med denne fyren å gjøre gjennom skolen. Jeg var fanget. Da jeg var 12 år var jeg 165 høy og veide 40 kg.

Hvorfor skulle jeg tilgi et sånt menneske? Ja, jeg lever med dette og greier meg ikke så verst i perioder. Men det ga meg en del psykiske skader som jeg enda sliter med, bla at jeg er veldig paranoid, mistenksom, tror at alle er ute etter meg, ingen liker meg osv. Nå er jeg voksen og bestemmer selv at jeg ikke ønsker å se dette mennesket for mine øyne og jeg vil ALDRI kunne tilgi.

Du får det til å høres så enkelt ut dette med å tilgi, men det er det ihverfall ikke for meg. Og hva er egentlig vitsen med å tilgi slike handlinger? Det blir litt sånn bibelsk i mine øyne, "snu det andre kinnet til", ikke pokker heller.

Spør du meg så syns jeg ikke du skal streve med å tilgi. Det som er viktig er at du kan legge dette bak deg og gå videre i livet ditt. Og at du får det best mulig.

[Gjest hva er å tilgi egentlig?]

Spør du meg så syns jeg ikke du skal streve med å tilgi. Det som er viktig er at du kan legge dette bak deg og gå videre i livet ditt. Og at du får det best mulig.

Du har helt rett, hadde jeg ikke greid å lagt dette fra meg og se framover hadde jeg ikke greid å overleve. Å tilgi blir for meg ganske latterlig.

[FGT]

Jeg var 10 år da jeg opplevde misbruk (inkl voldtekt) av et menneske jeg enda i dag er livredd. Hadde jeg hatt ei børse og dette menneske i sikte, så hadde jeg skutt. Aldri i livet om jeg noen gang kommer til å tilgi han den handlingen som ødela mange år av mitt liv.

Jeg sluttet å snakke, låste meg inne, svelget alle medisinene til mor i håp om å dø, jeg gikk og skulte på alle, trodde at alle "visste", måtte holde dette skjult for enhver pris. Skjulte spor, kastet undertøyet som var ødelagt. Var livredd for at jeg hadde blitt gravid. I tillegg måtte jeg ha noe med denne fyren å gjøre gjennom skolen. Jeg var fanget. Da jeg var 12 år var jeg 165 høy og veide 40 kg.

Hvorfor skulle jeg tilgi et sånt menneske? Ja, jeg lever med dette og greier meg ikke så verst i perioder. Men det ga meg en del psykiske skader som jeg enda sliter med, bla at jeg er veldig paranoid, mistenksom, tror at alle er ute etter meg, ingen liker meg osv. Nå er jeg voksen og bestemmer selv at jeg ikke ønsker å se dette mennesket for mine øyne og jeg vil ALDRI kunne tilgi.

Du får det til å høres så enkelt ut dette med å tilgi, men det er det ihverfall ikke for meg. Og hva er egentlig vitsen med å tilgi slike handlinger? Det blir litt sånn bibelsk i mine øyne, "snu det andre kinnet til", ikke pokker heller.

Det var ikke poenget om det er enkelt eller ikke. Hvis du har klart å komme videre i livet, så er det det viktigste. Hvilken følelser plages du med nå i forbindelse med denne personen ?

[FGT]

Spør du meg så syns jeg ikke du skal streve med å tilgi. Det som er viktig er at du kan legge dette bak deg og gå videre i livet ditt. Og at du får det best mulig.

Tror heller ikke så mange har det problemet, men heller å glemme de vonde tingene som er blitt påført en.

[FGT]

Du har helt rett, hadde jeg ikke greid å lagt dette fra meg og se framover hadde jeg ikke greid å overleve. Å tilgi blir for meg ganske latterlig.

Nettopp, men når du alikavel ser denne personen, gjennopplever du dette som hendte deg, eller kommer det sterke reaksjoner inni deg, som hat eller andre sterke følelser, og hva gjør du i tillfelle med det ?

[FGT]

Jeg var 10 år da jeg opplevde misbruk (inkl voldtekt) av et menneske jeg enda i dag er livredd. Hadde jeg hatt ei børse og dette menneske i sikte, så hadde jeg skutt. Aldri i livet om jeg noen gang kommer til å tilgi han den handlingen som ødela mange år av mitt liv.

Jeg sluttet å snakke, låste meg inne, svelget alle medisinene til mor i håp om å dø, jeg gikk og skulte på alle, trodde at alle "visste", måtte holde dette skjult for enhver pris. Skjulte spor, kastet undertøyet som var ødelagt. Var livredd for at jeg hadde blitt gravid. I tillegg måtte jeg ha noe med denne fyren å gjøre gjennom skolen. Jeg var fanget. Da jeg var 12 år var jeg 165 høy og veide 40 kg.

Hvorfor skulle jeg tilgi et sånt menneske? Ja, jeg lever med dette og greier meg ikke så verst i perioder. Men det ga meg en del psykiske skader som jeg enda sliter med, bla at jeg er veldig paranoid, mistenksom, tror at alle er ute etter meg, ingen liker meg osv. Nå er jeg voksen og bestemmer selv at jeg ikke ønsker å se dette mennesket for mine øyne og jeg vil ALDRI kunne tilgi.

Du får det til å høres så enkelt ut dette med å tilgi, men det er det ihverfall ikke for meg. Og hva er egentlig vitsen med å tilgi slike handlinger? Det blir litt sånn bibelsk i mine øyne, "snu det andre kinnet til", ikke pokker heller.

I nicket ditt så har du spørsmålet, Hva er å tilgi egentlig ?

Det er noe en kan bestemme deg for når tiden er inne, en aktiv handling

"for å slutte å føle sinne eller bitterhet mot noen på grunn av en overtredelse eller krenkelse, idet man oppgir ethvert krav om straff eller vederlag"

Som du ser, så høres det ikke så enkelt ut, og enda mindre å gjøre det, når det gjelder å tilgi alvorlige overgrep.

[hidi, the scorpion]

I et annet innlegg sa du at: ''Tilgi, kan en gjøre relativt fort, hvis du har vilje til det, og forstår hvilken fordel du også har av det, men det betyr ikke at det du har opplevd er ute av kroppen så fort.''

Du sier noe i ett innlegg, men så skifter du forferdelig fort mening, hva skal lesere tro om deg?

[FGT]

I et annet innlegg sa du at: ''Tilgi, kan en gjøre relativt fort, hvis du har vilje til det, og forstår hvilken fordel du også har av det, men det betyr ikke at det du har opplevd er ute av kroppen så fort.''

Du sier noe i ett innlegg, men så skifter du forferdelig fort mening, hva skal lesere tro om deg?

Noen ganger kan det være lettere, mens andre ganger kan det være svært vanskelig, selvfølgelig mye på hva overtredelsen består i