Gå til innhold

Noen som har møtt sin "skytsengel?"


Gjest outside in

Anbefalte innlegg

Gjest outside in

Det har jeg gjort flere ganger når jeg har vært oppe i situasjoner hvor jeg har vært sikker på å dø, eller hvor jeg har mistet kontroll.

Det kan sikkert diskuteres om dette er reellt, eller ikke, men for meg er det en sannhet. Det har gitt meg en trygghet når alt håp er ute, en visshet om at noen faktisk passer på meg uansett.

Tror dere på dette? Flere som har opplevd det samme? Er jeg sprø? Tar imot alle meninger dere måtte ha om dette :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har en mistanke om at min eldste datter har en skytsengel og jeg tror jeg vet hvem han er også... Vet det høres helt skrullete ut og jeg ville aldri trodd på det dersom jeg ikke hadde hatt personlige oppleveleser rundt dette ;) Det blir for mye å fortelle hele greia her, så det dropper jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

candyqueen_83

Jeg har en mistanke om at min eldste datter har en skytsengel og jeg tror jeg vet hvem han er også... Vet det høres helt skrullete ut og jeg ville aldri trodd på det dersom jeg ikke hadde hatt personlige oppleveleser rundt dette ;) Det blir for mye å fortelle hele greia her, så det dropper jeg ;)

Nei, fortell nå da ;O)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Niccola

Har flere ganger i dypeste fortvilelse tryglet om at det må være "noe" der ute som passer på meg, men har ennå ikke fått noen følelse av det... :-)

Når sant skal sies ville jeg blitt pissredd dersom jeg faktisk skulle fått tegn til noe slikt, så det er nok best at jeg lever i uvitenhet ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Niccola

Jeg har en mistanke om at min eldste datter har en skytsengel og jeg tror jeg vet hvem han er også... Vet det høres helt skrullete ut og jeg ville aldri trodd på det dersom jeg ikke hadde hatt personlige oppleveleser rundt dette ;) Det blir for mye å fortelle hele greia her, så det dropper jeg ;)

Jo, fortell!? :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvis alle har en såkalt skytsengel, så er det naturlig å spørre: hvorfor er det da bare noen som blir reddet, og så mange som ikke blir det?

Utallige millioner har dødd på grunn av sykdom, krig, hungersnød og naturkatastrofer. Mange av dem hadde sikkert bedt oppriktig om hjelp. Hvorfor var det ingen skytsengel som reddet dem?

Mange av historiene om engler er nærmest tåpelige. Det er blitt sagt at engler kan hjelpe en sliten mor med å skifte sengetøy, minne en på å kjøpe fyrstikker og hjelpe folk til å finne parkeringsplass.

Her er en liten historie fra utlandet. En ung kvinne i Skottland kniser og sier: «De tre siste ukene har jeg parkert i en del av St Mary’s Street hvor det er forbudt å parkere, og så har jeg bedt engelen min om å omgi bilen med kjærlighet og barmhjertighet. Hvis det kommer noen parkeringsvakter, vil de bli så overveldet av kjærlighet at de lar den stå i fred. Jeg har ennå ikke fått parkeringsbot.»

Mennesker opplever de forferdlige ting i livet, og så skulle en engel være opptatt med slike ting som dette ?

Det er ikke så rart at noen sammenligner en moderne skytsengel med en god fe eller en julenisse for voksne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest outside in

Hvis alle har en såkalt skytsengel, så er det naturlig å spørre: hvorfor er det da bare noen som blir reddet, og så mange som ikke blir det?

Utallige millioner har dødd på grunn av sykdom, krig, hungersnød og naturkatastrofer. Mange av dem hadde sikkert bedt oppriktig om hjelp. Hvorfor var det ingen skytsengel som reddet dem?

Mange av historiene om engler er nærmest tåpelige. Det er blitt sagt at engler kan hjelpe en sliten mor med å skifte sengetøy, minne en på å kjøpe fyrstikker og hjelpe folk til å finne parkeringsplass.

Her er en liten historie fra utlandet. En ung kvinne i Skottland kniser og sier: «De tre siste ukene har jeg parkert i en del av St Mary’s Street hvor det er forbudt å parkere, og så har jeg bedt engelen min om å omgi bilen med kjærlighet og barmhjertighet. Hvis det kommer noen parkeringsvakter, vil de bli så overveldet av kjærlighet at de lar den stå i fred. Jeg har ennå ikke fått parkeringsbot.»

Mennesker opplever de forferdlige ting i livet, og så skulle en engel være opptatt med slike ting som dette ?

Det er ikke så rart at noen sammenligner en moderne skytsengel med en god fe eller en julenisse for voksne.

Tror du misforstår litt hva jeg mener med dette. De gangene jeg har fått "hjelp" har jeg like gjerne kunne vært død. Tror ikke det var engelen som reddet meg på det viset. Engelen fikk meg til å føle en trygghet, død eller levende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest outside in

Har flere ganger i dypeste fortvilelse tryglet om at det må være "noe" der ute som passer på meg, men har ennå ikke fått noen følelse av det... :-)

Når sant skal sies ville jeg blitt pissredd dersom jeg faktisk skulle fått tegn til noe slikt, så det er nok best at jeg lever i uvitenhet ;-)

Jeg har alltid følt en enorm trygghet når engelen er i nærheten. Ikke noe å være redd for :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest outside in

Jeg har en mistanke om at min eldste datter har en skytsengel og jeg tror jeg vet hvem han er også... Vet det høres helt skrullete ut og jeg ville aldri trodd på det dersom jeg ikke hadde hatt personlige oppleveleser rundt dette ;) Det blir for mye å fortelle hele greia her, så det dropper jeg ;)

Ja, er også klar over at mange synes dette høres skrullete ut, men jeg kan ikke annet enn å tro på min engel. Jeg også vet hvem det er :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du misforstår litt hva jeg mener med dette. De gangene jeg har fått "hjelp" har jeg like gjerne kunne vært død. Tror ikke det var engelen som reddet meg på det viset. Engelen fikk meg til å føle en trygghet, død eller levende.

Ja vel, da er mange typer skytsengler da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, er også klar over at mange synes dette høres skrullete ut, men jeg kan ikke annet enn å tro på min engel. Jeg også vet hvem det er :)

Spennende :) Fortell :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Vet ikke hvem min er

Jeg har aldri møtt, aldri sett, aldri hørt. Men jeg tror at noe tar vare på meg gjennom livet.

Det redder meg ikke fra døden når den tiden kommer, den sparer meg ikke for bøter og å gjøre feile ting.

Men den gir meg styrke. Styrke til å stå på bena tross tykke vegger som knekker mange.

Jeg tror at jeg uten hjelpen fra min skydsengel ikke ville stått her i dag som jeg gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maniana

Hvis jeg har vært skikkelig lei,trist eller redd,eller alle tingene på en gang og ber om hjelp...da lyser det lys rundt meg,særlig på venstre side. Tror dette er min skytsengel ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, fortell!? :-)

Hmm, skal prøve å fortelle kort (om jeg klarer det ;))

Jeg var to mnd på vei med eldstejenta når min snille, gode morfar døde av kreft... Datteren min fikk to språk inn med morsmelka, så hun lærte norsk tegnspråk og norsk side om side. Siden barn er mye mer visuelle enn auditive (hørsel), samt at taleorganene ikke utvikles like tidlig som hendenes motoriske ferdigheter, så prata hun aller først kun tegnspråk. Hun gjorde seg forstått i korte setninger fra før ettårsalder, og hadde dermed mange begreper inne svært tidlig.

Når hun var litt over året gammel elsket hun boken "Peter og ulven" og så mye på bildene. Bildet av bestefaren ligna veldig på bildet av min morfar som hang på veggen hjemme. Hun leste boka, pekte på bildet av bestefaren til Peter og sa "oldefar" ("fa" med stemme, men tegnet for oldefar). Hun gikk på lekerommet og påsto at oldefar var der. Jeg avviste dette og viste henne oldefar på bildet på veggen i stua. Hun nektet og sa han også var på lekerommet. Når hun skulle få tran om kvelden, måtte oldefar også få tran. Hun førte skeia opp mot "ingenting" og vi måtte løfte henne for at hun skulle treffe munnen til oldefar (riktig høyde i forhold til hans høyde).

Jeg spurte henne en gang hva oldefar gjorde på lekerommet og hun hermet etter gangen hans (hendene bak på ryggen, høyreist og med hodet litt nedovervendt - noe som var helt typisk for ham). Hun fortalte også at han klappa henne på hodet (noe han alltid gjorde med barnebarna sine og etterhvert det eneste oldebarnet han fikk møte). En gang vi dro til oldemor, fortalte datteren min at oldefar var med oss, men at han ble med oss hjem igjen etterpå...

Mannen min mente dette måtte ha sin naturlige forklaring og vi prata minst mulig om det. Syntes jo egentlig det var litt snodig og spesielt ;) Lekerommet var ved soverommet vårt (vi alle tre lå på samme rom) og mannen min skulle titte inn til datteren vår for å se om hun hadde sovna. Hun sto i sprinkelsenga og så gledesstrålende over skuldra til pappaen sin, pekte ivrig mot "intet" bak skuldra hans og ropte: "Der er oldefar!!" Da ble mannen min ganske blek, for å si det sånn ;)

Datteren min hadde en kraftig feberkrampeepisode 15 mnd gammel. Etter dette hadde hun tendenser til feberkramper fram til treårsalder, men vi klarte alltid å stoppe det før hun gikk i skikkelige kramper. En natt skjedde det noe rart... Hun var frisk når hun la seg for kvelden. I halv to-tida på natta registrerte jeg en følelse av dunking i sengesida mi. Jeg husker at jeg sov tungt og i "drømme" dunka det tre ganger, taktfast og rytmisk. Jeg prøvde å våkne og det dunka tre ganger til. Endelig bråvåkna jeg skikkelig og kjente tydelig tre dunk for tredje gang. Siden jeg er døv, så hørte jeg det ikke. Det var vibrasjonen som vekket meg. Jeg sto opp og titta ut av vinduene og sjekka ytterdøra..Ble litt urolig, men så ingenting unormalt. Jeg gikk tilbake til soverommet igjen. Mannen min sov som en stein og jeg kjente på datteren min. Hun var glovarm og hadde rykninger i kroppen. Jeg fikk slått på lyset. Hun hadde små kramper og jeg kledde kjapt av henne og åpnet soveromsvinduet for å avkjøle henne før hun fikk skikkelige kramper! Heldigvis fikk jeg stoppa det og hun kunne få febernedsettende.

Jeg begynte å reflektere over hva som hadde vekket meg... og kom til at uten dunkene i senga, så hadde jeg ikke våkna... Hva ville skjedd med henne da?... Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det....

Noen mnd etterpå leste jeg ei bok som er skrevet at moren til en bekjent av meg som omkom i en bilulykke. Moren beskrev at hun hadde følt kontakt med sønnen etter hans død. Kontakten kom i form av tre ganger tre dunk i et bord..... Enda mer gåsehud ;)

Datteren min hadde også et par episoder der hun kommenterte et gammelt jugendhus i Ålesund. Vi kjørte forbi huset og hun pekte ivrig når hun sa (på tegnspråk): "Der har jeg bodd før!!" Jeg lo og sa at vi aldri hadde bodd der, nei... Hun så strengt på meg og sa: "Meg bodde der før meg dødde!" på talespråk. Hun refererte alltid til "meg" om seg selv. Disse uttalelsene kom hun med rundt toårsalderen.

Etter toårsalder har vi aldri opplevd at hun har kommet med "rare" utsagn, og hun husker ikke noe av det idag. Det sies at helt små barn er åpne for "overnaturlige" ting siden de ikke ennå er påvirket av verden rundt seg. Problemet er at de ikke kan fortelle hva de ser, så vi får ikke vite noe. Pga at hun hadde et visuelt språk, greide hun å formidle ting hun normalt sett ikke ville klart.

Nå har jeg iallefall fortalt hva vi opplevde, så får folk tro hva de vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, fortell nå da ;O)

Hmm, skal prøve å fortelle kort (om jeg klarer det ;))

Jeg var to mnd på vei med eldstejenta når min snille, gode morfar døde av kreft... Datteren min fikk to språk inn med morsmelka, så hun lærte norsk tegnspråk og norsk side om side. Siden barn er mye mer visuelle enn auditive (hørsel), samt at taleorganene ikke utvikles like tidlig som hendenes motoriske ferdigheter, så prata hun aller først kun tegnspråk. Hun gjorde seg forstått i korte setninger fra før ettårsalder, og hadde dermed mange begreper inne svært tidlig.

Når hun var litt over året gammel elsket hun boken "Peter og ulven" og så mye på bildene. Bildet av bestefaren ligna veldig på bildet av min morfar som hang på veggen hjemme. Hun leste boka, pekte på bildet av bestefaren til Peter og sa "oldefar" ("fa" med stemme, men tegnet for oldefar). Hun gikk på lekerommet og påsto at oldefar var der. Jeg avviste dette og viste henne oldefar på bildet på veggen i stua. Hun nektet og sa han også var på lekerommet. Når hun skulle få tran om kvelden, måtte oldefar også få tran. Hun førte skeia opp mot "ingenting" og vi måtte løfte henne for at hun skulle treffe munnen til oldefar (riktig høyde i forhold til hans høyde).

Jeg spurte henne en gang hva oldefar gjorde på lekerommet og hun hermet etter gangen hans (hendene bak på ryggen, høyreist og med hodet litt nedovervendt - noe som var helt typisk for ham). Hun fortalte også at han klappa henne på hodet (noe han alltid gjorde med barnebarna sine og etterhvert det eneste oldebarnet han fikk møte). En gang vi dro til oldemor, fortalte datteren min at oldefar var med oss, men at han ble med oss hjem igjen etterpå...

Mannen min mente dette måtte ha sin naturlige forklaring og vi prata minst mulig om det. Syntes jo egentlig det var litt snodig og spesielt ;) Lekerommet var ved soverommet vårt (vi alle tre lå på samme rom) og mannen min skulle titte inn til datteren vår for å se om hun hadde sovna. Hun sto i sprinkelsenga og så gledesstrålende over skuldra til pappaen sin, pekte ivrig mot "intet" bak skuldra hans og ropte: "Der er oldefar!!" Da ble mannen min ganske blek, for å si det sånn ;)

Datteren min hadde en kraftig feberkrampeepisode 15 mnd gammel. Etter dette hadde hun tendenser til feberkramper fram til treårsalder, men vi klarte alltid å stoppe det før hun gikk i skikkelige kramper. En natt skjedde det noe rart... Hun var frisk når hun la seg for kvelden. I halv to-tida på natta registrerte jeg en følelse av dunking i sengesida mi. Jeg husker at jeg sov tungt og i "drømme" dunka det tre ganger, taktfast og rytmisk. Jeg prøvde å våkne og det dunka tre ganger til. Endelig bråvåkna jeg skikkelig og kjente tydelig tre dunk for tredje gang. Siden jeg er døv, så hørte jeg det ikke. Det var vibrasjonen som vekket meg. Jeg sto opp og titta ut av vinduene og sjekka ytterdøra..Ble litt urolig, men så ingenting unormalt. Jeg gikk tilbake til soverommet igjen. Mannen min sov som en stein og jeg kjente på datteren min. Hun var glovarm og hadde rykninger i kroppen. Jeg fikk slått på lyset. Hun hadde små kramper og jeg kledde kjapt av henne og åpnet soveromsvinduet for å avkjøle henne før hun fikk skikkelige kramper! Heldigvis fikk jeg stoppa det og hun kunne få febernedsettende.

Jeg begynte å reflektere over hva som hadde vekket meg... og kom til at uten dunkene i senga, så hadde jeg ikke våkna... Hva ville skjedd med henne da?... Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det....

Noen mnd etterpå leste jeg ei bok som er skrevet at moren til en bekjent av meg som omkom i en bilulykke. Moren beskrev at hun hadde følt kontakt med sønnen etter hans død. Kontakten kom i form av tre ganger tre dunk i et bord..... Enda mer gåsehud ;)

Datteren min hadde også et par episoder der hun kommenterte et gammelt jugendhus i Ålesund. Vi kjørte forbi huset og hun pekte ivrig når hun sa (på tegnspråk): "Der har jeg bodd før!!" Jeg lo og sa at vi aldri hadde bodd der, nei... Hun så strengt på meg og sa: "Meg bodde der før meg dødde!" på talespråk. Hun refererte alltid til "meg" om seg selv. Disse uttalelsene kom hun med rundt toårsalderen.

Etter toårsalder har vi aldri opplevd at hun har kommet med "rare" utsagn, og hun husker ikke noe av det idag. Det sies at helt små barn er åpne for "overnaturlige" ting siden de ikke ennå er påvirket av verden rundt seg. Problemet er at de ikke kan fortelle hva de ser, så vi får ikke vite noe. Pga at hun hadde et visuelt språk, greide hun å formidle ting hun normalt sett ikke ville klart.

Nå har jeg iallefall fortalt hva vi opplevde, så får folk tro hva de vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid følt en enorm trygghet når engelen er i nærheten. Ikke noe å være redd for :)

Det samme sa min mormor. Hun fortalte aldri om "engler", men hadde nok litt synske evner. Flere ganger så hun døde mennesker hun hadde vært glad i, men hun ble aldri noensinne redd når hun opplevde dette. Tanken på å se det gjorde henne nervøs, men når det virkelig skjedde, så følte hun bare ro, trygghet og glede :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

candyqueen_83

Hmm, skal prøve å fortelle kort (om jeg klarer det ;))

Jeg var to mnd på vei med eldstejenta når min snille, gode morfar døde av kreft... Datteren min fikk to språk inn med morsmelka, så hun lærte norsk tegnspråk og norsk side om side. Siden barn er mye mer visuelle enn auditive (hørsel), samt at taleorganene ikke utvikles like tidlig som hendenes motoriske ferdigheter, så prata hun aller først kun tegnspråk. Hun gjorde seg forstått i korte setninger fra før ettårsalder, og hadde dermed mange begreper inne svært tidlig.

Når hun var litt over året gammel elsket hun boken "Peter og ulven" og så mye på bildene. Bildet av bestefaren ligna veldig på bildet av min morfar som hang på veggen hjemme. Hun leste boka, pekte på bildet av bestefaren til Peter og sa "oldefar" ("fa" med stemme, men tegnet for oldefar). Hun gikk på lekerommet og påsto at oldefar var der. Jeg avviste dette og viste henne oldefar på bildet på veggen i stua. Hun nektet og sa han også var på lekerommet. Når hun skulle få tran om kvelden, måtte oldefar også få tran. Hun førte skeia opp mot "ingenting" og vi måtte løfte henne for at hun skulle treffe munnen til oldefar (riktig høyde i forhold til hans høyde).

Jeg spurte henne en gang hva oldefar gjorde på lekerommet og hun hermet etter gangen hans (hendene bak på ryggen, høyreist og med hodet litt nedovervendt - noe som var helt typisk for ham). Hun fortalte også at han klappa henne på hodet (noe han alltid gjorde med barnebarna sine og etterhvert det eneste oldebarnet han fikk møte). En gang vi dro til oldemor, fortalte datteren min at oldefar var med oss, men at han ble med oss hjem igjen etterpå...

Mannen min mente dette måtte ha sin naturlige forklaring og vi prata minst mulig om det. Syntes jo egentlig det var litt snodig og spesielt ;) Lekerommet var ved soverommet vårt (vi alle tre lå på samme rom) og mannen min skulle titte inn til datteren vår for å se om hun hadde sovna. Hun sto i sprinkelsenga og så gledesstrålende over skuldra til pappaen sin, pekte ivrig mot "intet" bak skuldra hans og ropte: "Der er oldefar!!" Da ble mannen min ganske blek, for å si det sånn ;)

Datteren min hadde en kraftig feberkrampeepisode 15 mnd gammel. Etter dette hadde hun tendenser til feberkramper fram til treårsalder, men vi klarte alltid å stoppe det før hun gikk i skikkelige kramper. En natt skjedde det noe rart... Hun var frisk når hun la seg for kvelden. I halv to-tida på natta registrerte jeg en følelse av dunking i sengesida mi. Jeg husker at jeg sov tungt og i "drømme" dunka det tre ganger, taktfast og rytmisk. Jeg prøvde å våkne og det dunka tre ganger til. Endelig bråvåkna jeg skikkelig og kjente tydelig tre dunk for tredje gang. Siden jeg er døv, så hørte jeg det ikke. Det var vibrasjonen som vekket meg. Jeg sto opp og titta ut av vinduene og sjekka ytterdøra..Ble litt urolig, men så ingenting unormalt. Jeg gikk tilbake til soverommet igjen. Mannen min sov som en stein og jeg kjente på datteren min. Hun var glovarm og hadde rykninger i kroppen. Jeg fikk slått på lyset. Hun hadde små kramper og jeg kledde kjapt av henne og åpnet soveromsvinduet for å avkjøle henne før hun fikk skikkelige kramper! Heldigvis fikk jeg stoppa det og hun kunne få febernedsettende.

Jeg begynte å reflektere over hva som hadde vekket meg... og kom til at uten dunkene i senga, så hadde jeg ikke våkna... Hva ville skjedd med henne da?... Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det....

Noen mnd etterpå leste jeg ei bok som er skrevet at moren til en bekjent av meg som omkom i en bilulykke. Moren beskrev at hun hadde følt kontakt med sønnen etter hans død. Kontakten kom i form av tre ganger tre dunk i et bord..... Enda mer gåsehud ;)

Datteren min hadde også et par episoder der hun kommenterte et gammelt jugendhus i Ålesund. Vi kjørte forbi huset og hun pekte ivrig når hun sa (på tegnspråk): "Der har jeg bodd før!!" Jeg lo og sa at vi aldri hadde bodd der, nei... Hun så strengt på meg og sa: "Meg bodde der før meg dødde!" på talespråk. Hun refererte alltid til "meg" om seg selv. Disse uttalelsene kom hun med rundt toårsalderen.

Etter toårsalder har vi aldri opplevd at hun har kommet med "rare" utsagn, og hun husker ikke noe av det idag. Det sies at helt små barn er åpne for "overnaturlige" ting siden de ikke ennå er påvirket av verden rundt seg. Problemet er at de ikke kan fortelle hva de ser, så vi får ikke vite noe. Pga at hun hadde et visuelt språk, greide hun å formidle ting hun normalt sett ikke ville klart.

Nå har jeg iallefall fortalt hva vi opplevde, så får folk tro hva de vil :)

Oi, det må jo være noe i det. Alle disse episodene kan ikke være tilfeldig. Jeg syns det er litt skummelt, men samtidig litt trygt :o) Aldri opplevd noe lignende selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, det må jo være noe i det. Alle disse episodene kan ikke være tilfeldig. Jeg syns det er litt skummelt, men samtidig litt trygt :o) Aldri opplevd noe lignende selv.

Jeg sliter selv litt med å tro på dette, men kan jo ikke kimse av disse opplevelsene... Dunkinga i senga er vel det nærmeste jeg personlig har kommet det som muligens er en overnaturlig opplevelse. Jeg har nok ikke evner i den retning i det hele tatt. Husker mormor og jeg hadde en avtale om at hun skulle gå igjen etter at hun var død (hun så nemlig døde slektninger selv), slik at jeg fikk bevis for at det var mulig ;) Det er nå åtte år siden hun døde og jeg har ennå ikke sett henne ;-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...