NHD: blir du noengang misunnelig på pasientene?

[Gjest gammal traver på DOL]

Jeg snakket med en psykiatrisk sykepleier som sa at han av og til kunne føle misunnelse ovenfor pasientene som fikk så mye omsorg mens han skulle være hjelperen som skulle klare seg selv.

Er det typisk for de som jobber i psykiatrien? Blir man til tider misunnelig på pasientene?

[frosken]

Jeg har hørt tilsvarende utsagn tidligere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, aldri.

Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.

[rose23]

Jeg har inntrykk av at flere som jobber i psykiatrien har personlige problemer. Har hørt mange dele sine erfaringer, og ser hvem av dem som er anspent og nervøse, og hvem som er utrolig overfladiske eller usikre.

Jeg selv følte ikke akkurat at jeg fikk så mye omsorg da jeg var innlagt. Personalet tok seg aldri tid til å snakke med meg. Mange av dem var mest opptatt av å fordrive tiden med røyking, kortspill, skravle med hverandre og strikke. Jeg gikk gjennom hele avdelingen gråt og skalv etter å ha fått melding om dødsfall på telefonen, men det var ingen som brydde seg før jeg gikk å ba om beroligende og knakk sammen på gulvet.

[Gjest deprimerende fakta]

Jeg håper ikke det er mange, for det er psykdomstegn. Men som andre påpeker er det folk som sliter over alt.

[Gjest gammal traver på DOL]

Nei, aldri.

Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.

Synes du det er så rart at slike følelser kan dukke opp fra tid til annen? Det kan også være et signal om at det er tøft å jobbe i psykiatrien. Ikke alle jobber med individualterapi.

Når jeg jobbet med psykisk utviklingshemmede barn så var det en periode at jeg fikk en voldsom lengel om at noen skulle dekke bordet for meg, og legge frem klærne jeg skulle ha neste morgen. At jeg skulle slippe å gjøre noe selv. Er det unormalt å få slike tanker?

[Gjest Nerda]

Det er en absurd tanke spør du meg, og jeg er glad for at NHD svarer hva han gjør. Å si noe sånt minner som svært dårlig evne til å reflektere, for jeg tror ikke noen virkelig ønsker å være psyk! Jeg ville i alle fall ikke tilby noen hverken bipolar 2 eller ptsd! Hvem går og ønsker seg uføretrygd og bemannet kommunalbolig om de er friske, jobber et sted de trives og tjener godt? Jeg synes personlig at det er bittert at jeg går på trygd og bor kommunalt med noe hjelp.

Jeg var innlagtt en gang der en av personalet tok meg for seg aleine på røykerommet. Hun begynte å si at hun hadde så vondt av meg fodi hun "visste litt om hvordan jeg hadde det." Hun var radmager, bleik som et laken, pistrete hår. Klagde i detaljer om overgangsalderplager til meg. Hadde det ikke vært for at jeg var så depressiv at jeg tenkte i sneilefart ville jeg bedt henne å finne seg et annet psykehus - et hun kunne bli lagt inn på.

Så det med at enkelte i psykiatrien er psyke selv er nok dessverre ingen uvanlig ting. Jeg tror noen føler det er en tilfredsstillelse å jobbe med psyke, for de kjenner seg igjen. Dessverre er det ofte slik at en del personer ikke vet hvordan man skal bruke sine egne erfaringer på en fornuftig måte. En sykepleier som jobbet ved en post jeg var innlagt på tok livet sitt kort tid etter at jeg var utskrevet derifra. Hun hadde etter sigende hatt store personlige problemer som hun kompenserte for ved å jobbe som et piska skinn i psykiatrien. Veldig trist, for dette var et menneske som greide å gjøre en kjempejobb tross sine problemer. Akkurat henne kunne jeg forsvart om ærklærte misunnelse - så fremt jeg visste hva som sto bak.

[frosken]

Nei, aldri.

Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.

''Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.''

Typisk er det neppe, men også ansatte i psykiatrien har svært ulik grad av modenhet mm.

[Gjest J31!]

''Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.''

Typisk er det neppe, men også ansatte i psykiatrien har svært ulik grad av modenhet mm.

Hm. Psykologer og psykiatere, mener du?

[Gjest gammel traver på DOL]

Det er en absurd tanke spør du meg, og jeg er glad for at NHD svarer hva han gjør. Å si noe sånt minner som svært dårlig evne til å reflektere, for jeg tror ikke noen virkelig ønsker å være psyk! Jeg ville i alle fall ikke tilby noen hverken bipolar 2 eller ptsd! Hvem går og ønsker seg uføretrygd og bemannet kommunalbolig om de er friske, jobber et sted de trives og tjener godt? Jeg synes personlig at det er bittert at jeg går på trygd og bor kommunalt med noe hjelp.

Jeg var innlagtt en gang der en av personalet tok meg for seg aleine på røykerommet. Hun begynte å si at hun hadde så vondt av meg fodi hun "visste litt om hvordan jeg hadde det." Hun var radmager, bleik som et laken, pistrete hår. Klagde i detaljer om overgangsalderplager til meg. Hadde det ikke vært for at jeg var så depressiv at jeg tenkte i sneilefart ville jeg bedt henne å finne seg et annet psykehus - et hun kunne bli lagt inn på.

Så det med at enkelte i psykiatrien er psyke selv er nok dessverre ingen uvanlig ting. Jeg tror noen føler det er en tilfredsstillelse å jobbe med psyke, for de kjenner seg igjen. Dessverre er det ofte slik at en del personer ikke vet hvordan man skal bruke sine egne erfaringer på en fornuftig måte. En sykepleier som jobbet ved en post jeg var innlagt på tok livet sitt kort tid etter at jeg var utskrevet derifra. Hun hadde etter sigende hatt store personlige problemer som hun kompenserte for ved å jobbe som et piska skinn i psykiatrien. Veldig trist, for dette var et menneske som greide å gjøre en kjempejobb tross sine problemer. Akkurat henne kunne jeg forsvart om ærklærte misunnelse - så fremt jeg visste hva som sto bak.

Jeg vet ikke om innlegget mitt var uklart på noe vis. Det jeg mente å spørre om var om de som behandler noen gang kan få lyst til å søke seg omsorg de også, ikke at de er misunnelige på pasientenes liv. Det tror jeg vel ingen av dem er.

Jeg ser ikke noe unaturlig med at en behandler som kanskje er veldig sliten selv kan få et veldig sterkt ønske om omsorg når man hele tiden skal gi hjelp og støtte til andre. Men om man gjør noe med den tanken i praksis, feks bytter rolle med pasienten så er det noe alvorlig galt et sted. En behandler skal forholde seg profesjonell men at en del uønskede tanker dukker opp fra tid til annen ser jeg ikke på som så veldig galt. Men jeg er kanskje umoden?

[Gjest J31!]

Jeg vet ikke om innlegget mitt var uklart på noe vis. Det jeg mente å spørre om var om de som behandler noen gang kan få lyst til å søke seg omsorg de også, ikke at de er misunnelige på pasientenes liv. Det tror jeg vel ingen av dem er.

Jeg ser ikke noe unaturlig med at en behandler som kanskje er veldig sliten selv kan få et veldig sterkt ønske om omsorg når man hele tiden skal gi hjelp og støtte til andre. Men om man gjør noe med den tanken i praksis, feks bytter rolle med pasienten så er det noe alvorlig galt et sted. En behandler skal forholde seg profesjonell men at en del uønskede tanker dukker opp fra tid til annen ser jeg ikke på som så veldig galt. Men jeg er kanskje umoden?

Jeg tenker at om det en behandler får slike behov, så er det på tide med en pause og/eller psykologisk behandling selv? Jeg vet ikke?

[frosken]

Hm. Psykologer og psykiatere, mener du?

Det er mange ulike yrkesgrupper blant de ansatte i psykiatrien, psykolgene og psykiaterne er kun to av dem.

[Gjest gammal traver på DOL]

Jeg tenker at om det en behandler får slike behov, så er det på tide med en pause og/eller psykologisk behandling selv? Jeg vet ikke?

hvis det er noe som foregår over lengre tid så bør en nok søke veiledning eller jobbe med noe annet en periode. Det kan også være tegn på slitenhet. Jeg vet at det kan være vanskelig å kombinere jobb i psykiatrien med en vanskelig situasjon privat. Noen jobber også med svært utagerende personer, og personer som krever veldig mye. Da er det lett å bli sliten og man er avhengig av å et godt miljø på jobben for å kunne hente seg inn igjen.

Men at følelsene av og til kommer, men forsvinner igjen ser jeg ikke på som noe stort problem. Det viktigste er at det ikke påvirker deg noe særlig i praksis.

[Gjest deprimerende]

hvis det er noe som foregår over lengre tid så bør en nok søke veiledning eller jobbe med noe annet en periode. Det kan også være tegn på slitenhet. Jeg vet at det kan være vanskelig å kombinere jobb i psykiatrien med en vanskelig situasjon privat. Noen jobber også med svært utagerende personer, og personer som krever veldig mye. Da er det lett å bli sliten og man er avhengig av å et godt miljø på jobben for å kunne hente seg inn igjen.

Men at følelsene av og til kommer, men forsvinner igjen ser jeg ikke på som noe stort problem. Det viktigste er at det ikke påvirker deg noe særlig i praksis.

Jeg synes det er ganske stor forskjell på å bli trøtt av pasienter, og å synes at de syter eller vil ha oppmerksomhet i for stor grad, kontra å bli misunnelig på oppmerksomheten de får.

[Gjest gammal traver på DOL]

Jeg synes det er ganske stor forskjell på å bli trøtt av pasienter, og å synes at de syter eller vil ha oppmerksomhet i for stor grad, kontra å bli misunnelig på oppmerksomheten de får.

jeg jobber selv på en psykiatrisk bolig, hvor jeg må yte hjelp til mange forskjellige mennesker. Vi har en ung jente der som nærmest "spiser" opp personalet og vil ha oss der hele tiden. Det er ikke slik at hun er i akutt krise eller noe sånt når det skjer, men det er vel mere et behov hun har for hele tiden å ha noen hos seg som hun kan prate med.

Jeg hadde en skikkelig krise privat for noen måneder siden. Akkurat da kunne jeg ønske at jeg bare kunne gå ned på et vaktrom og hente noen jeg kunne prate med. At noen kunne være min person for hele vakten. Det betyr ikke at jeg ønsker å bytte plass med henne, jeg tviler ikke på hun har det fælt, men jeg følte litt misunnelse med tanke på hvor lett det var for henne å tilkalle noen.

[Gjest lat og bedagelig]

Kunne tenkt meg halv trygd og en assistent som kjørte barnet i barnehagen de dagene jeg jobbet. Og så kunne jeg ønske meg en treningskontakt som sørget for at jeg fikk trimmet og en hjemmehjelp som hjalp med å holde huset i orden. Men sykdom, det vil jeg selvfølgelig ikke ha. Jeg vil bare ha det godt.Vil ikke alle det?

[Gjest solfryd]

Jeg vet ikke om innlegget mitt var uklart på noe vis. Det jeg mente å spørre om var om de som behandler noen gang kan få lyst til å søke seg omsorg de også, ikke at de er misunnelige på pasientenes liv. Det tror jeg vel ingen av dem er.

Jeg ser ikke noe unaturlig med at en behandler som kanskje er veldig sliten selv kan få et veldig sterkt ønske om omsorg når man hele tiden skal gi hjelp og støtte til andre. Men om man gjør noe med den tanken i praksis, feks bytter rolle med pasienten så er det noe alvorlig galt et sted. En behandler skal forholde seg profesjonell men at en del uønskede tanker dukker opp fra tid til annen ser jeg ikke på som så veldig galt. Men jeg er kanskje umoden?

''Jeg ser ikke noe unaturlig med at en behandler som kanskje er veldig sliten selv kan få et veldig sterkt ønske om omsorg når man hele tiden skal gi hjelp og støtte til andre.''

Jo, jeg ser noe galt i det. Er ikke normalt i mine øyne. Da er det nok på tide med en sykmelding og litt fri fra jobben slik at h*n får hentet seg inn igjen.

[Gjest xbellax]

Nei, aldri.

Jeg er også sikker på at ikke er typisk for ansatte i psykiatrien å være misunnelige.

Tja, misunnelse er en egenskap vi alle har i oss og hos noen tydeligere enn andre. Jeg er neimen ikke så sikker på at ansatte innen psykiatri har et generelt lavere misunnelse- nivå eller er generelt mer moden enn i andre yrker.

[Caloni Makaroni]

Synes du det er så rart at slike følelser kan dukke opp fra tid til annen? Det kan også være et signal om at det er tøft å jobbe i psykiatrien. Ikke alle jobber med individualterapi.

Når jeg jobbet med psykisk utviklingshemmede barn så var det en periode at jeg fikk en voldsom lengel om at noen skulle dekke bordet for meg, og legge frem klærne jeg skulle ha neste morgen. At jeg skulle slippe å gjøre noe selv. Er det unormalt å få slike tanker?

Jeg kan forstå hvor tankene kommer i fra, men selv jobber jeg med mennesker med ulike typer funksjonshemninger, noen som får hjelp til svært mye, og mange som får tilsyn/støttesamtaler. Jeg har aldri følt misunnelse overfor dem.

Da jeg var pasient i psykiatrien selv, så tenkte jeg med gru på hvordan det skulle gå en dag jeg ble erklært "frisk", hvordan det ville bli uten at noen hørte hvordan det gikk med meg flere ganger i uka, uten oppmerksomheten/samtalene. Da jeg ble frisk ble det bare borte, rett og slett. Behovet opphørte, og nå savner jeg det ikke, selv om jeg godt husker hvordan behovet var tidligere.

Så om noe psykiatrisk helsepersonell føler misunnelse tyder det nesten på at de ikke har det så greit med seg selv, det er iallfall det som slår meg først.

[Gjest deprimerende fakta]

''Jeg ser ikke noe unaturlig med at en behandler som kanskje er veldig sliten selv kan få et veldig sterkt ønske om omsorg når man hele tiden skal gi hjelp og støtte til andre.''

Jo, jeg ser noe galt i det. Er ikke normalt i mine øyne. Da er det nok på tide med en sykmelding og litt fri fra jobben slik at h*n får hentet seg inn igjen.

Enig. Behov for omsorg er ikke unormalt. Det kan vi alle trenge. Det er koblingen til å kjenne på omsorgsbehov satt opp mot behovet pasientene har for hjelp og omsorg som blir psykelig for meg.

Jeg vet ikke om sykmelding er det rette, men noen timer i terapi for å ta ansvar for behovet på en voksen måte kanskje.