Jump to content
Prinsesse uten land

12-åring uten venner

Recommended Posts

Prinsesse uten land

Prøver her, da jeg synes vi passer bedre her enn under småbarn.. snart tenåring dette gjelder :unsure:   - dette ble litt langt - men håper noen vil ta seg tid til å lese dette, slik at vi kanskje kan få litt hjelp? Jeg vet rett og slett ikke mi arme råd..

 

Jenta mi på 12 år har alltid slitt sosialt. Da ho var yngre ble d sagt ho var sosial, ho leika med alle og hadde aldri problemer med at ho var aleine - på barnehage og skole. Privat har det aldri vært stor pågang... med d mener jeg at d sjelden har vært noen som kom på døra eller ringte for å avtale besøk. Ho (vi) var alltid aktive og søkte andre som ho ønska å leike med. Dette blei ikkje sett på som problem hos hverken bhg eller skole, og jeg slo meg til ro med at ho var ei aktiv og sosial jente som bare ikke hadde funnet "sine" venner enda. Ho har alltid hatt et savn etter "bestevenn" - og har kanskje prøvd litt for aktivt i sin søken etter denne vennen. Ho har liksom alltid vært fornøyd og sagt ho trives på skolen - til for ca 1-1,5 år siden. Da kom det fram at ho følte seg utenfor, at dei andre ikkje inkluderte ho osv. Dette prøvde vi ta tak i sammen med lærer, men d er jo slik at d ikkje går å styre. Så plutselig var ho kjempevenn m ei som ho ønskte i fjor sommer, og dette fortsatte utover høsten, og det virka som d løste seg. Rundt juletider slo d likevel plutselig galt ut.... D ble en skikkelig oppvask mellom disse to, og jenta mi var helt fortvilet og følte ho sto helt alene i verden. Eneste løsning hun så var å bytte skole. Vi tok kontakt med lærer igjen, hadde samtale med venninen og moren hennes, og jenta mi starta gå til helsesøster til samtaler. Dette vennskapet så ikke ut til å kunne reddes - og vi hadde en tøff vår. Sist sommer opplevde hun mestring i en hobby, som hun nå har holdt på med i over et år, og her skapte hun nye relasjoner som så ut til å bli gode. Jevngamle jenter. Så prøvde hun å videreføre dette ved å bli med i en idrett disse jentene holdt på med, og det så ut til å gå greit. Fremdeles var den ingen som rant ned dørene her, men jeg skjønte det slik at de hadde god kontakt. Det er jo så populært med instagram og kik osv. Nå ser det ut som det har snudd igjen... Men spørsmålet er om det er noe hun føler på, eller om d er reellt. Hun sier de overser henne, planlegger ting uten at hun blir inkludert og er "sure" på henne....  

D som jo er rart er at dette skjer i alle miljø hun kommer?? Hvordan skal jeg gripe dette an videre?? Selv har jeg nok litt sosiale plager, og skjønner at d kan påvirke ho, men likevel var ho så ulik meg i utgangspunktet at jeg trodde d skulle gå bra... Hvor kan jeg henvende meg slik at ho kan få hjelp? For jeg tror hun trenger hjelp til å lære noe?? Det virker ikke som praten m helsesøster har hjulpet - hvor dypt de evt går vet jeg ikke, men vet at jenta ikke har historie for å prate om følelser - og har lett for å legge alle feil til andre - som at de nå overser, er sinte... men hun aner ikke hvorfor - hun har vært som alltid...

Sikkert noe jeg har glemt å ta med, men dere ser kanskje tegninga og problemet? Føler med henne da jeg nok hadde litt av samme problemet da jeg vokste opp, men d var på en mye mindre plass, og jeg hadde liksom alltid noen...

Er det noen som har tanker om hva eller hvordan jeg kan gå fram for å hjelpe henne? Føler meg litt hjelpeløs...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Bella Dotte

Be om utredning på BUP eller PPT? Høres ut som Asperger eller lignende.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Prinsesse uten land

Be om utredning på BUP eller PPT? Høres ut som Asperger eller lignende.

 

Men ho har alltid vært empatisk og ikkje spesielt "geni" på noke spesielt område... Er vel hovedtrekk i Asbergers d vel? Og må ikkje skole involveres for det? Dei ser nå ikkje noke problem...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bella Dotte

Hva mener du med empatisk? Man må ikke være geni for å få diagnosen Asperger. Skolen ser aldri problemer før det går uten over dem selv, dere foreldre må stå på.

Edited by Bella Dotte

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ladytron

Be om utredning på BUP eller PPT? Høres ut som Asperger eller lignende.

Bare fordi du har Asperger betyr ikke det at alle andre må ha det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie

Prøver her, da jeg synes vi passer bedre her enn under småbarn.. snart tenåring dette gjelder :unsure:   - dette ble litt langt - men håper noen vil ta seg tid til å lese dette, slik at vi kanskje kan få litt hjelp? Jeg vet rett og slett ikke mi arme råd..

 

Jenta mi på 12 år har alltid slitt sosialt. Da ho var yngre ble d sagt ho var sosial, ho leika med alle og hadde aldri problemer med at ho var aleine - på barnehage og skole. Privat har det aldri vært stor pågang... med d mener jeg at d sjelden har vært noen som kom på døra eller ringte for å avtale besøk. Ho (vi) var alltid aktive og søkte andre som ho ønska å leike med. Dette blei ikkje sett på som problem hos hverken bhg eller skole, og jeg slo meg til ro med at ho var ei aktiv og sosial jente som bare ikke hadde funnet "sine" venner enda. Ho har alltid hatt et savn etter "bestevenn" - og har kanskje prøvd litt for aktivt i sin søken etter denne vennen. Ho har liksom alltid vært fornøyd og sagt ho trives på skolen - til for ca 1-1,5 år siden. Da kom det fram at ho følte seg utenfor, at dei andre ikkje inkluderte ho osv. Dette prøvde vi ta tak i sammen med lærer, men d er jo slik at d ikkje går å styre. Så plutselig var ho kjempevenn m ei som ho ønskte i fjor sommer, og dette fortsatte utover høsten, og det virka som d løste seg. Rundt juletider slo d likevel plutselig galt ut.... D ble en skikkelig oppvask mellom disse to, og jenta mi var helt fortvilet og følte ho sto helt alene i verden. Eneste løsning hun så var å bytte skole. Vi tok kontakt med lærer igjen, hadde samtale med venninen og moren hennes, og jenta mi starta gå til helsesøster til samtaler. Dette vennskapet så ikke ut til å kunne reddes - og vi hadde en tøff vår. Sist sommer opplevde hun mestring i en hobby, som hun nå har holdt på med i over et år, og her skapte hun nye relasjoner som så ut til å bli gode. Jevngamle jenter. Så prøvde hun å videreføre dette ved å bli med i en idrett disse jentene holdt på med, og det så ut til å gå greit. Fremdeles var den ingen som rant ned dørene her, men jeg skjønte det slik at de hadde god kontakt. Det er jo så populært med instagram og kik osv. Nå ser det ut som det har snudd igjen... Men spørsmålet er om det er noe hun føler på, eller om d er reellt. Hun sier de overser henne, planlegger ting uten at hun blir inkludert og er "sure" på henne....  

D som jo er rart er at dette skjer i alle miljø hun kommer?? Hvordan skal jeg gripe dette an videre?? Selv har jeg nok litt sosiale plager, og skjønner at d kan påvirke ho, men likevel var ho så ulik meg i utgangspunktet at jeg trodde d skulle gå bra... Hvor kan jeg henvende meg slik at ho kan få hjelp? For jeg tror hun trenger hjelp til å lære noe?? Det virker ikke som praten m helsesøster har hjulpet - hvor dypt de evt går vet jeg ikke, men vet at jenta ikke har historie for å prate om følelser - og har lett for å legge alle feil til andre - som at de nå overser, er sinte... men hun aner ikke hvorfor - hun har vært som alltid...

Sikkert noe jeg har glemt å ta med, men dere ser kanskje tegninga og problemet? Føler med henne da jeg nok hadde litt av samme problemet da jeg vokste opp, men d var på en mye mindre plass, og jeg hadde liksom alltid noen...

Er det noen som har tanker om hva eller hvordan jeg kan gå fram for å hjelpe henne? Føler meg litt hjelpeløs...

Hei!

 

Det er viktig at dere tar det på alvor, be om utredning og hjelp av en barnepsykiater/BUP.

 

Selv har jeg asperger syndrom, jeg hadde egentlig ingen venner når jeg var på din datters alder, men jeg var "litt med" på den måten at jeg fikk stå i gruppen av jenter å høre på. Kanskje kunne det se ut som jeg var med, men det var jeg ikke.

 

Jeg hadde av og til en vond følelse i meg, den vokste, jeg ville være med, men jeg klarte ikke snakke ord, jeg hadde ingen ord for annet enn fakta og jeg følte meg litt ensom på skolen.

 

Da jeg lukket døren til rommet mitt var jeg imidlertid lykkelig som regel, der inne hadde jeg mine hobbyer og interesser som jeg brukte mye tid på.

 

Jeg hadde ingen tanker om andre mennesker, jeg snakket ikke om dem, og jeg snakket lite til dem, derfor klagde jeg aldri på at andre var sure på meg, eller ikke inkluderte meg, det var helt fremmede tanker for meg. Jeg tror ikke barn med autisme vil tenke på å gjøre det av mange grunner.

 

Derfor tror jeg din datter har en annen type problemstilling, jeg vet jo ikke, men mange ting kan arbeides med, og mye kan bli bedre. 

 

Også er det bedre om din datter bare trenger litt strukturert hjelp, autisme sitter fast, er gjennomgripende og en livslang ganske alvorlig utfordring.

 

Jeg har imidlertid en datter som har asperger, hun er kjempeflink med å sette ord på følelser, men hun har jo vokst opp med meg, og det i en tid av livet hennes der jeg selv lærte om dette og derfor ga det videre til henne. 

 

Nå er det grader av asperger syndrom, og kanskje er det en forskjell som enda er nokså uklar på oss som hadde barneautisme og de som har asperger, alt det der vet ingen noe om... men jeg håper for ditt barn at hun har noe mindre gjennomgripende. Men hva det er kan BUP hjelpe dere med. 

 

Nå er kompetansen på jenter og kvinner med asperger syndrom ganske elendig, kanskje skal du lese litt om det. Jeg har lite empati, men mye sympati, for meg og min psykiater er det å ha sympati det viktigste, mange mennesker blander begrepene.

 

Håper du går videre med dette, og setter deg inn i tema, "jenter med sosiale vansker" samt oppsøker BUP. Hm det glemte jeg skrive, husk det kan se ut som jenter er sosiale, å sitte/stå/leke ved siden av andre er ikke å være sosial, men jeg tror ikke alle barn som strever sosialt har asperger, men hva det er kan spesialisthelsetjenesten hjelpe med. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

påskelilje

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg leser innlegget ditt. Det er vondt for en mamma eller en pappa å oppleve at ett eller flere av barna ikke har venner, eller at de savner den ENE som kan være bestevenn i tykt og tynt.

Det er vanskelig å vite hva en bør gjøre. Noen har gode erfaringer med at foreldtene trekker i trådene og onviteter til jentekveld, kinobesøk, tur til svømmehall osv. Andre opplever at det blir ekstra sårt dersom vennene aldri inviteter på noe liknende tilbake eller aldri ringer på likevel selv om de hafde det fint sammen når treffpunktet var arrangert.

Jeg tror en løsning som kan fungere (men som kan være vanskelig) er at du blir bedre kjent med noen av foreldrene til aktuelle venner. Dersom de voksne kommer godt overens, trir jeg det er større sjanse for at også barna vil være venner.

Vi har ikke funnet noen fasit. Håper det løsner både for dere og oss!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Prinsesse uten land

Hva mener du med empatisk? Man må ikke være geni for å få diagnosen Asperger. Skolen ser aldri problemer før det går uten over dem selv, dere foreldre må stå på.

 

Har alltid ment ho er god på å forstå andre - men dess meir eg les om dette dess mindre sikker blir eg... Mykje som kan passa mtp ad/hd eller asbergers - har aldri falt meg inn at det kan vere noko slikt... Må finne en måte å finne ut av dette på. Takk for svar!!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Prinsesse uten land

Hei!

 

Det er viktig at dere tar det på alvor, be om utredning og hjelp av en barnepsykiater/BUP.

 

Selv har jeg asperger syndrom, jeg hadde egentlig ingen venner når jeg var på din datters alder, men jeg var "litt med" på den måten at jeg fikk stå i gruppen av jenter å høre på. Kanskje kunne det se ut som jeg var med, men det var jeg ikke.

 

Jeg hadde av og til en vond følelse i meg, den vokste, jeg ville være med, men jeg klarte ikke snakke ord, jeg hadde ingen ord for annet enn fakta og jeg følte meg litt ensom på skolen.

 

Da jeg lukket døren til rommet mitt var jeg imidlertid lykkelig som regel, der inne hadde jeg mine hobbyer og interesser som jeg brukte mye tid på.

 

Jeg hadde ingen tanker om andre mennesker, jeg snakket ikke om dem, og jeg snakket lite til dem, derfor klagde jeg aldri på at andre var sure på meg, eller ikke inkluderte meg, det var helt fremmede tanker for meg. Jeg tror ikke barn med autisme vil tenke på å gjøre det av mange grunner.

 

Derfor tror jeg din datter har en annen type problemstilling, jeg vet jo ikke, men mange ting kan arbeides med, og mye kan bli bedre. 

 

Også er det bedre om din datter bare trenger litt strukturert hjelp, autisme sitter fast, er gjennomgripende og en livslang ganske alvorlig utfordring.

 

Jeg har imidlertid en datter som har asperger, hun er kjempeflink med å sette ord på følelser, men hun har jo vokst opp med meg, og det i en tid av livet hennes der jeg selv lærte om dette og derfor ga det videre til henne. 

 

Nå er det grader av asperger syndrom, og kanskje er det en forskjell som enda er nokså uklar på oss som hadde barneautisme og de som har asperger, alt det der vet ingen noe om... men jeg håper for ditt barn at hun har noe mindre gjennomgripende. Men hva det er kan BUP hjelpe dere med. 

 

Nå er kompetansen på jenter og kvinner med asperger syndrom ganske elendig, kanskje skal du lese litt om det. Jeg har lite empati, men mye sympati, for meg og min psykiater er det å ha sympati det viktigste, mange mennesker blander begrepene.

 

Håper du går videre med dette, og setter deg inn i tema, "jenter med sosiale vansker" samt oppsøker BUP. Hm det glemte jeg skrive, husk det kan se ut som jenter er sosiale, å sitte/stå/leke ved siden av andre er ikke å være sosial, men jeg tror ikke alle barn som strever sosialt har asperger, men hva det er kan spesialisthelsetjenesten hjelpe med. 

 

Har fått mykje å tenke på her! Tusen takk for svar! Eg må visst sjå på dette med ad/hd trur eg - sjølv om eg aldri har tenkt tanken på at ho kan ha noke slikt.... Men d er veldig mykje som stemmer... Korleis går man fram for å kontakte BUP? Er det gjennom skulen det da?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Prinsesse uten land

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg leser innlegget ditt. Det er vondt for en mamma eller en pappa å oppleve at ett eller flere av barna ikke har venner, eller at de savner den ENE som kan være bestevenn i tykt og tynt.

Det er vanskelig å vite hva en bør gjøre. Noen har gode erfaringer med at foreldtene trekker i trådene og onviteter til jentekveld, kinobesøk, tur til svømmehall osv. Andre opplever at det blir ekstra sårt dersom vennene aldri inviteter på noe liknende tilbake eller aldri ringer på likevel selv om de hafde det fint sammen når treffpunktet var arrangert.

Jeg tror en løsning som kan fungere (men som kan være vanskelig) er at du blir bedre kjent med noen av foreldrene til aktuelle venner. Dersom de voksne kommer godt overens, trir jeg det er større sjanse for at også barna vil være venner.

Vi har ikke funnet noen fasit. Håper det løsner både for dere og oss!

 

D er fryktelig sårt :(

Har prøvd veldig mykje. Er ikkje oversosial sjølv, og ikkje funne tonen med foreldra til skulevennene hennar. Eg har ikkje overskud til å holde sosialt liv utover det eg har i dag - og har lagt mykje av skulda på meg sjølv... Har invitert mange til alt mulig - uten at det går andre vegen - og det vert sårt... Må vel vere en grunn til at ho alltid blir utelatt? Skal utforske meir ang BUP og sjå om vi finn ei løysing før ungdomsskulen - d må vere målet. Tusen takk for svar!

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje

D er fryktelig sårt :(

Har prøvd veldig mykje. Er ikkje oversosial sjølv, og ikkje funne tonen med foreldra til skulevennene hennar. Eg har ikkje overskud til å holde sosialt liv utover det eg har i dag - og har lagt mykje av skulda på meg sjølv... Har invitert mange til alt mulig - uten at det går andre vegen - og det vert sårt... Må vel vere en grunn til at ho alltid blir utelatt? Skal utforske meir ang BUP og sjå om vi finn ei løysing før ungdomsskulen - d må vere målet. Tusen takk for svar!

Du må gjerne prøve BUP. Men det er slett ikke sikkert at jenta di har noen diagnose. En del barn har litt trøbbel når det gjelder de sosiale ferdighetene, og noen trenger noen år ekstra på seg i forhold til de andre for at det skal løsne.

 

For noen så er det nettopp overgang til ungdomsskolen som gjør at ting faller på plass. Det blir ofte nye klassesammensetninger, og de får en litt ny start, som kan gjøre det lettere å få nye venner. For andre, som kanskje har hatt det veldig greit sosialt på barneskolen, så kan overgangen til ungdomsskolen gjøre det vanskeligere sosialt. Vær åpen med den læreren hun har nå, slik at læreren kan være litt ekstra våken på det som skjer mellom jentene i både timer og friminutt, og ta gjerne kontakt med BUP.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Har fått mykje å tenke på her! Tusen takk for svar! Eg må visst sjå på dette med ad/hd trur eg - sjølv om eg aldri har tenkt tanken på at ho kan ha noke slikt.... Men d er veldig mykje som stemmer... Korleis går man fram for å kontakte BUP? Er det gjennom skulen det da?

Fastlegen kan evt. henvise til BUP.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie

Har fått mykje å tenke på her! Tusen takk for svar! Eg må visst sjå på dette med ad/hd trur eg - sjølv om eg aldri har tenkt tanken på at ho kan ha noke slikt.... Men d er veldig mykje som stemmer... Korleis går man fram for å kontakte BUP? Er det gjennom skulen det da?

Hei!

 

Hvis du leser og finner ut at dette minner mer om asperger enn adhd, bør du kun la ditt barn utredes ved et sted i Norge der de har kompetanse på jenter med autisme.

 

Vi bor i Oslo, og her fins ingen god kompetanse på jenter med autisme.

Det vet jeg av ulike grunner som jeg evt kan oppklare for deg om du ønsker.

 

Det fins god kompetanse på KUE på Telemark sykehus, det handler mye om ildsjeler som tar jobben sin lenger enn til kl 16.00. De utreder bredt og for andre samtidige sykdommer vansker, men en jente med asperger vil bli oppdaget her, samt få den hjelpen hun trenger videre og som er nødvendig for et godt liv, der man er satt på plass i seg selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...