Jump to content
omneot

etter ett brudd

Recommended Posts

morsan

Uansett tror jeg det er viktig å "gjøre opp status" og få snakket ut om en del ting. Ikke minst for samarbeid etterpå, dersom bruddet er definitivt. Kanskje kan det være en idé - dersom du får henne med deg - å gå til parsamtale/foreldresamtale for å få hjelp til å snakke om forholdet deres og bruddet på en ordentlig måte?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

omneot

PR i dag er hun der at dette er definitivt

Parsamtale er vist heller ikke aktuelt

Ergo sitter jeg igjen med alle spørsmål

Share this post


Link to post
Share on other sites
omneot

Det som tydelig vis er helt ok er type låne bilen min

Kan hun gå det og det fra boet

Jeg er vist god nok om det skal hjelpes

Bør jeg hjelpe eller holde helt avstand om jeg ønsker å kanskje få en mulighet hos henne igjen

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kayia

Det som tydelig vis er helt ok er type låne bilen min

Kan hun gå det og det fra boet

Jeg er vist god nok om det skal hjelpes

Bør jeg hjelpe eller holde helt avstand om jeg ønsker å kanskje få en mulighet hos henne igjen

Dette kan ingen her inne svare deg på.

 

DU må kjenne på om DU trenger avstand for å kunne gå videre, om DU vil føle deg bedre om du er decent og hjelpsom, om DU tror på at dette for DERE vil skape et godt samarbeidsklima i forhold til ungene etc.

 

Dere trenger en snarlig prat tror jeg.

 

En ting er imidlertid sikkert: IKKE vær grei i håp om å få noe (henne?) tilbake, og dette bør faktisk være en grenerell tommelfingerregel for alle og enhver:

 

Gi aldri noe med forventning om å få noe tilsvarende tilbake.

Edited by Kayia

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus

Det som tydelig vis er helt ok er type låne bilen min

Kan hun gå det og det fra boet

Jeg er vist god nok om det skal hjelpes

Bør jeg hjelpe eller holde helt avstand om jeg ønsker å kanskje få en mulighet hos henne igjen

Helt enig med Kaiya. Behandle henne pent og med respekt, men sett dine egne grenser. Gi henne luft og rom og pass på at ungene ikke lider.

 

Kommer hun tilbake så gjør hun det, men ikke gå rundt og vent på det, ikke la livet passere mens du venter på at hun skal komme tilbake. Jeg har veldig liten tro på det. Hun har nok bestemt seg og du er ikke noen del av hennes liv lenger, bortsett fra at du er hennes barns far.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lilletuppelure

Hei omnetot.

Jeg har aldri svart på nettforum før, men nå lagde jeg meg en bruker for å svare deg. Jeg har sett raskt gjennom alle svarene, men sikkert en del jeg ikke har fått med meg, men nå skal jeg svare fra mitt synspunkt, og for egen erfaring. 

 

Jeg ble veldig brått gått fra i fjor. Det kom helt uforberedt på meg, dvs de siste par ukene hadde det vært litt ustemning, men etter 3-4 år som samboere er jo ikke noe slikt unormalt. Han var helt urokkelig, og det forløp seg ganske dramatisk. Jeg fikk imidlertid overtalt ham til å bli med i terapi på farmilievernkontoret (laaang ventetid, bestill heller privat), for å få en arena til å belyse saken. Vi var der noen ganger, det forandret egentlig ingenting, men ihvertfall følte jeg at vi fikk snakket om saken, og at jeg hadde "gjort det jeg kunne". 

 

Det vil jo avhenge av hvorfor hun har valgt å gå, og om hennes grunner forandrer seg underveis, og også om hun har noen andre osv osv. I vårt tilfelle hadde han latt seg fascinere av en venninne som virkelig hadde LAGT seg etter ham, og forledet ham ut av forholdet (han var ikke utro eller noe slikt, men hun plantet noen tanker i hodet hans som han gjorde til sine egne, og gikk deretter fra meg). Hun trodde nok at hun skulle få han når han gikk, og selv tenkte han nok ikke stort på det. 

 

I vårt tilfelle, så hadde vi en del kontakt selv om det var helt slutt. Det er jo mye som må ordnes og fikses med papirarbeid, praktiske detaljer osv, men vi tilbrakte også en del tid sammen, nesten litt for å "trappe ned". (for etter en stund var det akkurat som han selv også syntes det hadde skjedd for brått, og ikke helt forstod hvorfor han hadde gått). Han var innom en del, og jeg var VELDIG takknemlig for at han hjalp meg med praktiske detaljer som bil og reparere ting osv. Vi spiste en del takeaway og så noen filmer sammen, og fikk lettet hjertet litt og pratet litt sammen. 

 

JEG personlig trengte å tenke at vi kanskje kom til å bli sammen igjen. Innerst inne visste jeg at jeg kanskje  lurte meg selv, men jeg ville ikke forholde meg til det, for DER OG DA var det letteste og mest overkommelige for meg; å tenke at det ikke var helt over. Samtidig; så var det veldig viktig for meg å tenke at AKKURAT NÅ er det helt over, sånn at jeg ikke fikk dårlig samvittighet dersom noen flørtet med meg eller lignende. Det er viktig å huske at man er svært sår i en såpass opprivende sorgprosess, så fang alle lykkestunder du kan med den største håven du har. Er det en pen dame som blunker til deg? Gled deg over det for alt det er verdt, selv om du kanskje ikke er klar for å gå inn i et nytt forhold eller noe i den sjangeren. Bli med på fest, treff venners venner, gled deg over livet; men om det hjelper for DEG; så kan du tenke at det er midlertidig, og med tid og hjelp vil dere komme sammen igjen. Dersom det beste for DEG er å tenke at det er over og ut for alltid; så kjør på med den følelsen. For sannheten er at vi ikke har noen kontroll over hva som skjer i fremtiden uansett, og det eneste du kan gjøre noe med; er den følelsen du har HER OG NÅ, og hvordan du vil håndtere den.

 

Hvis du vil vite hvordan det gikk med  oss to; så er det slik at bruddet var det beste som kunne skjedd oss. Og det er fordi vi har funnet tilbake til hverandre, og vi har et MYE sterkere felles grunnlag, vi deler en åpenhet og kommunikasjon vi ikke hadde tidligere, og vi har lært hverandre og oss selv å kjenne helt igjennom. Vi brukte lang tid, og vi var HELT single, men vi oppdaget at vi likevel delte et bånd vi ikke greide å slippe. Vi gikk noen timer i parterapi, og vi tok et samlivskurs/kommunikasjkonskurs, og det var helt fantastisk lurt og veldig veldig nyttig. Mange av teknikkene kan brukes også i jobb, med venner osv. 

Vi lærte å sette ord på problemer før de ble problemer, vi lærte å sette av tid til å finne ut av også de små tingene (som vokser seg store dersom de ikke blir håndtert) og vi lærte at; det å leve sammen krever arbeid, på samme måte som barneoppdragelse, arbeidslivet osv osv; alt trenger fokus og oppmerksomhet. 

 

Mitt beste råd er altså; kjenn etter med magen; hvem er DU? hvordan trenger DU å håndtere dette? Du kan ikke gjøre noe med hennes følelser, men dersom du ønsker å ha henne tilbake så bør du hvertfall ikke være vanskelig med vilje. I vårt tilfelle var det godt for oss begge to at han hjalp meg med ting; for meg ble det lettere, og for han føltes det fint å hjelpe den han elsket, selv om ting stod på hodet og var helt kaos. 

Men det viktigste; vær ÅPNE med hverandre. Trenger du å ikke snakke med henne en uke? Si fra. Behøver du å få en klem neste gang du ser henne? Fortell henne på forhånd, så hun også er forberedt på å kunne møte deg på det. Hadde du satt pris på å kunne være sammen en kveld og "late som ingenting", fordi du er sliten og bare vil stenge alt det vanskelige ute et par timer? Hør om hun kunne biltt med på noe sånt til helgen.... Osv osv; jeg tror du skjønner hva jeg mener. 

 

Uansett; dere vil enten komme sammen igjen eller splittes for godt. Men la denne tiden bli noe du ikke skjemmes over å se tilbake på. Vit at du har gjort alt med beste hensikt, både for deg selv og for den du har levd med. Vit at du for barnas skyld har oppført deg voksent, selv om det kanskje gjorde vondt. 

 

Kanskje er dere best hver for dere. Men kanskje er det bare noe hun ikke greier å sette ord på, som hun savner for å kunne leve med deg. 

 

Til sist, et tankekors: historien er nok ikke helt reell, men tanken kan ikke være mer ekte. http://urbanlegends.about.com/od/celebrities/ss/Brad-Pitt-About-His-Wife.htm

 

Lykke til, jeg ønsker deg alt godt.

/L

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

omneot

Takker for innlegg

Skulle gjerne sett at vi fant tilbake til hverandre , men slik der er i dag ser ikke hun det på samme måte.

Hva grunner angår , så er de jeg har fått etter min mening småting som fort kunne vært rettet på om hun hadde tatt det opp med meg.

Så slik sett skjønner jeg ikke at hun velger å gå etter så pass mang år.

Det eneste jeg kan tenke meg er at hun faktisk har funnet en ny og "byttet" meg ut.

Men dette sier hun at ikke er tilfelle , men jeg er meget usikker på hva jeg skal tro.

Mitt siste "håp" nå er at hun etter en stund skal savne meg og det vi sammen hadde. Se hva hun har gitt avkall på og ville ha det tilbake.

Tiden vil vise om og hva som skjer , men inntil videre lever jeg jo i håpet

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest

Takker for innlegg

Skulle gjerne sett at vi fant tilbake til hverandre , men slik der er i dag ser ikke hun det på samme måte.

Hva grunner angår , så er de jeg har fått etter min mening småting som fort kunne vært rettet på om hun hadde tatt det opp med meg.

Så slik sett skjønner jeg ikke at hun velger å gå etter så pass mang år.

Det eneste jeg kan tenke meg er at hun faktisk har funnet en ny og "byttet" meg ut.

Men dette sier hun at ikke er tilfelle , men jeg er meget usikker på hva jeg skal tro.

Mitt siste "håp" nå er at hun etter en stund skal savne meg og det vi sammen hadde. Se hva hun har gitt avkall på og ville ha det tilbake.

Tiden vil vise om og hva som skjer , men inntil videre lever jeg jo i håpet

Du må nok bare ta tiden til hjelp. Ikke legg noe press på henne, la henne være i fred. Så får du se hva tiden bringer. Men ikke ha for store forhåpninger, prøv å forson deg med/akseptere bruddet - det ville vært mye bedre for deg mener jeg..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lilletuppelure

Ja, enig med hww. Ikke tenk akkurat her og nå på om det blir dere eller ikke. For hvis du presser vil det ikke gjøre noen av dere noe godt. 

 

Slå deg til ro med den hverdagen du har her og nå, så skjer det som skjer etterhvert. For uansett må du forsone deg med bruddet dersom dere skal ha noen sjans i fremtiden også, eller om dere ikke skal ha det. 

 

Det viktigste er at du gjør det som er bra for DEG uten å presse noen andre. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Togli

Det er slutt mellom dere og det må du bare forsone deg med. Det er ikke alltid det er EN konkret grunn til at partneren går. Det kan være manglende følelser som gjør det vanskelig å bli i forholdet f.eks.

 

Du bør behandle henne med respekt, og begge bør hjelpe hverandre i starten etter bruddet. dere har tross alt levd sammen lenge. Å vise hverandre denne respekten vil også trolig føre til at samarbeidet mellom dere videre vil gå fint :) Sørg bare for at du ikke blir utnytta - det ligger en hårfin balanse der ;)

 

Hvis det virkelig er en ørliten sjanse for at hun kan ta deg tilbake, så gjør hun det garantert ikke om du oppfører deg som en "drittsekk" ;)

Edited by Togli

Share this post


Link to post
Share on other sites
omneot

Jeg har slik jeg ser det forsøkt å være greiest mulig

Latt henne få ro , tid og frihet til det hun ønsker

Samtidig føler jeg desverre at jeg blir møtt av en vegg med negativitet

Om der er faktum eller bare noe jeg føler er usikkert , men jeg har og kommet til en grense for hva jeg kan godta , eller rettere sagt så er jeg ferdig med å krype

Vil være fair , men samtidig sørge for at jeg får beholde det som er mitt

Så kan jeg etterhvert om jeg ikke trenger det selv tilby henne det

Jeg er jo glad i henne den dag i dag , og vil henne intet vondt

Men vi har vel alle en grense for hvor langt ned vi lar oss presse

Skjønner jo at "drittsekk" oppførsel ikke vil gi noen bonus poeng , men føler heller ikke jeg må gi mer enn hun har krav på i utgangspunktet slik at jeg må gå til nyanskaffelse selv

Håper jo uansett at hun på ett tidspunkt skal se hva hun har mistet og angre seg

Ser jo og at sjanse er liten , men inntil videre er det det jeg har

Vet at alle sier set blir bedre med tiden , men er på ingen måte der enda

Share this post


Link to post
Share on other sites
Togli

Jeg har slik jeg ser det forsøkt å være greiest mulig

Latt henne få ro , tid og frihet til det hun ønsker

Samtidig føler jeg desverre at jeg blir møtt av en vegg med negativitet

Om der er faktum eller bare noe jeg føler er usikkert , men jeg har og kommet til en grense for hva jeg kan godta , eller rettere sagt så er jeg ferdig med å krype

Vil være fair , men samtidig sørge for at jeg får beholde det som er mitt

Så kan jeg etterhvert om jeg ikke trenger det selv tilby henne det

Jeg er jo glad i henne den dag i dag , og vil henne intet vondt

Men vi har vel alle en grense for hvor langt ned vi lar oss presse

Skjønner jo at "drittsekk" oppførsel ikke vil gi noen bonus poeng , men føler heller ikke jeg må gi mer enn hun har krav på i utgangspunktet slik at jeg må gå til nyanskaffelse selv

Håper jo uansett at hun på ett tidspunkt skal se hva hun har mistet og angre seg

Ser jo og at sjanse er liten , men inntil videre er det det jeg har

Vet at alle sier set blir bedre med tiden , men er på ingen måte der enda

Du skal være hyggelig og rettferdig, men ikke dumsnill - det er der forskjellen ligger. Blir du sinna taper du lettere. Vær bestemt, men grei - og forsøk å ikke la deg vippe av pinnen...

 

Du kan selvsagt ikke vente at sorgen over dette går over fort. Kanskje vil det ta et par år, men vær tålmodig. Ting blir bedre etterhvert!

 

Lykke til! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
omneot

Får jo ikke håpe det går år

For nå har jeg det ikke bra

Kun tide vil vise om det igjen kan bli oss , eller når ting bedrer seg

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Togli

Får jo ikke håpe det går år

For nå har jeg det ikke bra

Kun tide vil vise om det igjen kan bli oss , eller når ting bedrer seg

Glem ideen om at du kan få henne tilbake! Det gjør bare at du drar ut sorgen... Kom deg videre i livet! Mitt fokus da samlivsbruddet var et faktum (jo, det var jeg som gikk - men jeg sørget allikevel), var at livet plutselig ble veldig spennende! For første gang i livet var ikke fremtiden min spikra, og det føltes spennende å få lov til å starte med blanke ark!

 

Jeg har det idag bedre enn noensinne og vet at jeg aldri kunne gått tilbake til fortiden!

 

Du har to valgmuligheter - å grave deg ned i sorg og selvmedlidenhet eller å lete etter de små positive tingene og si til deg selv at det blir spennende å starte på nytt! Hva velger du? Det du velger bestemmer hvordan du vil føle deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
omneot

Redd for at jeg pr i dag velger sorgen

Eller det er egentlig ikke ett valg , men det er ett faktum at det er der jeg er

Trolig er det lettere for den går enn den som sitter igjen med alle spørsmål

Forsøker oj samtidig å komme meg ut blandt folk , med det går så ymse

Har hatt tilfeller hvor enkelte damer jer tatt kontakt , men da har jeg vært avvisende så det holder

PR i dag har jeg bare ett ønske selv om jeg jo innser at det ikke er så reelt

Jeg vil ha min kjære tilbake

Så da sitter jeg her i min egen svære av idioti , og frykter at jeg kan bli sittenden en god stund

Share this post


Link to post
Share on other sites
Togli

Du oser av negativitet og har igrunnen selv valgt å se pessimistisk på alt - da kan du selvsagt ikke regne med at ting vil føles bedre. Det er tankene som bestemmer hvordan du føler deg, så det er igrunnen mye opp til deg hvordan du ønsker å ha det.

 

Mange velger det "trygge" ved å bli i sorgen fordi det føles skummelt å skulle komme seg videre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus

Trolig er det lettere for den går enn den som sitter igjen med alle spørsmål

Ikke nødvendigvis. Hos oss var det eksen min som gikk og det var ikke lett for ham heller. Han bar nok også på en stor sorg over at vi ikke fikk ting til å fungere, faktisk hadde jeg inntrykk av at han tok det tyngre enn meg som var den som ble forlatt og måtte flytte ut av felles bolig.

 

Men det er vel ikke mange ukene siden dette skjedde hos dere? Gi deg selv litt tid, ta deg tid til å sørge over at det ikke ble som du hadde tenkt, men pass deg så du ikke dyrker sorgen og pleier den! For livet går videre uansett og kanskje venter det deg noe fint og godt rundt svingen laaaangt der fremme? Det kan ta tid før du kommer rundt den svingen, men før eller siden er du der - jeg lover. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Togli

Ikke nødvendigvis. Hos oss var det eksen min som gikk og det var ikke lett for ham heller. Han bar nok også på en stor sorg over at vi ikke fikk ting til å fungere, faktisk hadde jeg inntrykk av at han tok det tyngre enn meg som var den som ble forlatt og måtte flytte ut av felles bolig.

 

Men det er vel ikke mange ukene siden dette skjedde hos dere? Gi deg selv litt tid, ta deg tid til å sørge over at det ikke ble som du hadde tenkt, men pass deg så du ikke dyrker sorgen og pleier den! For livet går videre uansett og kanskje venter det deg noe fint og godt rundt svingen laaaangt der fremme? Det kan ta tid før du kommer rundt den svingen, men før eller siden er du der - jeg lover. :)

Jeg er enig... Jeg hadde det grusomt i tiden etter jeg hadde gjort det slutt. Slet med dårlig samvittighet, sov dårlig og raste ned i vekt. Jeg gråt mye og hadde det skikkelig vondt både fysisk og psykisk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
omneot

Jeg er nok ikke enda kommet så langt at jeg ser fremover

Om ikke annet så er jeg forbi det stadiet hvor jeg nedten ba på mine knær om en mulighet

Ser jo at det i dag ikke er opp til meg , men er ikke kommet langt nok til å slippe håpet

Der er kun få uker siden brudd ja

Skal og ha jul i lag , noe som kan gå begge veier

Share this post


Link to post
Share on other sites
IngridSletten

Å bli forlatt mot sin vilje er å bli redusert til en brikke i sitt eget liv. Den andre har tatt et valg ( som han/hun kan streve med, ha dårlig samvittighet for, lure på om det riktig osv), men det er tross alt et valg. Den som blir forlatt har ikke det. Den andres valg medfører at man mister den man elsker, man mister muligheten til å se sine barn hver dag, man får et helt annet liv,- uten at man har valgt det eller på noen måte ønsket det. Og det er knalltøft! Og det tar tid å forsone seg med situasjonen, slutte å håpe på gjenforening, slutte å sørge over det som er tapt og over fremtiden som ikke blir noe av.

Jeg synes det er leit at du ikke får henne i tale slik at du får svar på spørsmålene dine. Kanskje må du finne det ut selv. Jeg anbefaler deg å oppsøke Familievernkontoret eller en psykolog alene og forsøke å finne ut hvor "hunden ligger begravd".

Jeg har vært i din situasjon, og vet hvilken krise det er. I mitt tilfelle fant vi tilbake til hverandre etter et par år. Og bruddet var nødvendig for å komme dit vi er i dag. Vi har det bedre enn på mange mange år ( og vi har vært sammen i over 20 år)

Jeg ønsker deg lykke til uansett hvilken vei det går. Du har en vanskelig tid foran deg, men det blir bedre!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×