Var dette en psykose? Er det vanlig ved depresjon?

[mariaflyfly]

 

Nå har det gått noen dager og her er en liten oppdatering for de som skulle ha interesse av det.

 

Det har så langt vært en veldig fin jul med jevn fremgang. Ikke så mye opp og ned lenger som før jul. Jeg synes en økning til 15 mg Cipralex har hatt en veldig god virkning på han og han synes det faktisk selv også.

 

Han ser mye gladere ut. Jeg ser ikke den angstpregede uroen på kvelden lenger. Han sier selv at de går litt opp og ned på kveldstid. At han kan få litt angst enda noen ganger på kvelden, men ikke hver kveld og han mener at det er mye mildere enn det han tidligere har følt. I hvert fall er det ikke på et nivå som jeg ser lenger. Tidligere var det veldig tydelig. Det var fryktelig å se på.

Han tar medisinene sine uoppfordret nå. Dette fordi han selv ser at de hjelper. Han har skrevet opp legetimer og kjøretimer i en kalenderbok. Bare en sånn liten ting som det viser at han er på rett vei. At han ønsker å ha oversikt.

Jeg synes også merke at han snakker mer positivt om menneskene rundt seg. Ikke så mange paranoide uttalelser fra han nå.

 

Så alt i alt ser det ut til at Cipralex hjelper på alt sammen og det har jeg ikke turt å håpe på. Det er nesten for godt til å være sant og jeg tør ikke puste ut enda, men jeg føler jeg er i ferd med å få sønnen min tilbake. Det er tidlig enda, men de siste dagene har i hvert fall gått rett vei og han har ikke vært slik stabil over flere dager tidligere som han er nå.

 

Uansett så har vi snakket sammen om at det kunne vært lurt at han går til psykiater og nå er han veldig positiv til det og han sier han vil ta det opp med fastlegen neste gang han har time. Han sier at han er litt redd for å få angstanfall på steder han ikke bør få det. F.eks på hyttetur med kamerater og i slalombakken. Dette er grunnen til at han nå er mer positiv til å bli henvist til psykiater.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

Hyggelig at han er bedre!

[AnonymBruker]

Takk Mariaflyfly :-) Det er en lettelse, men jeg venter fortsatt på tilbakeslag, siden ingen hadde tro på at Cipralex var rett medisin.

 

Jeg hadde tro på at det var rett medisin, men ikke at Cipralex alene var nok. Får bare vente et par uker til og se det an. Jeg synes nå det kan se ut som det er det eneste som skal til, men det hadde sikkert ikke skadet å øke til 20 mg.

 

Dessuten tror jeg også det er veldig viktig at han har kommet i gang med sprøytene mot immunsvikten igjen.

 

Jeg tror det kan ha en sammenheng. At en fysisk sliten kropp  kan gi et slitent hode, synes jeg høres logisk ut.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Takk for det Katt-ja :-)

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Kayia]

Nå har det gått noen dager og her er en liten oppdatering for de som skulle ha interesse av det.

 

Det har så langt vært en veldig fin jul med jevn fremgang. Ikke så mye opp og ned lenger som før jul. Jeg synes en økning til 15 mg Cipralex har hatt en veldig god virkning på han og han synes det faktisk selv også.

 

Han ser mye gladere ut. Jeg ser ikke den angstpregede uroen på kvelden lenger. Han sier selv at de går litt opp og ned på kveldstid. At han kan få litt angst enda noen ganger på kvelden, men ikke hver kveld og han mener at det er mye mildere enn det han tidligere har følt. I hvert fall er det ikke på et nivå som jeg ser lenger. Tidligere var det veldig tydelig. Det var fryktelig å se på.

Han tar medisinene sine uoppfordret nå. Dette fordi han selv ser at de hjelper. Han har skrevet opp legetimer og kjøretimer i en kalenderbok. Bare en sånn liten ting som det viser at han er på rett vei. At han ønsker å ha oversikt.

Jeg synes også merke at han snakker mer positivt om menneskene rundt seg. Ikke så mange paranoide uttalelser fra han nå.

 

Så alt i alt ser det ut til at Cipralex hjelper på alt sammen og det har jeg ikke turt å håpe på. Det er nesten for godt til å være sant og jeg tør ikke puste ut enda, men jeg føler jeg er i ferd med å få sønnen min tilbake. Det er tidlig enda, men de siste dagene har i hvert fall gått rett vei og han har ikke vært slik stabil over flere dager tidligere som han er nå.

 

Uansett så har vi snakket sammen om at det kunne vært lurt at han går til psykiater og nå er han veldig positiv til det og han sier han vil ta det opp med fastlegen neste gang han har time. Han sier at han er litt redd for å få angstanfall på steder han ikke bør få det. F.eks på hyttetur med kamerater og i slalombakken. Dette er grunnen til at han nå er mer positiv til å bli henvist til psykiater.

Så godt å høre at dere har hatt en fin jul Jeg tenkte litt på hvordan det skulle bli før jul, og er glad at det gikk rett vei! Veldig bra at han er positiv til å få hjelp med det han sliter med også, og godt at han virker å ha en god selvinnsikt. Kanskje kan han ha nytte av å snakke med en psykolog også, ikke bare en psykiater?

[AnonymBruker]

Kayia : Takk for det. Hva som er best av psykiater eller psykolog, vet jeg ikke. Det får han finne ut i samråd med fastlegen. Nå ser det i i hvert fall ut som han er villig til å ta tak i det selv og da kan jeg slutte å blande meg så mye.

 

Jeg skrev likevel en mail til fastlegen i dag bare for å si i fra om at Cipralex likevel hjelper og om han bør øke til 20 mg?  Fikk raskt svar tilbake om at han skulle vente å se det an på 15 mg først.

 

Nhd : Hvis du leser dette, hadde det vært interessant å vite hvorfor du hadde så liten tro på Cipralex ?

 

Var det dette jeg skrev om at han følte han ble beglodd som om han skulle vært Justin Bieber ? At du tenkte Schizofreni ? Justin Bieber var bare et eksempel han kom med på en som blir beglodd. Han mangler i grunnen alle symptomer på det.

 

Jeg bare gjetter hva du tenkte her. Er veldig nysgjerrig på hva du tenkte :-)

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Kalevaala]

 

Jeg skrev likevel en mail til fastlegen i dag bare for å si i fra om at Cipralex likevel hjelper og om han bør øke til 20 mg?  Fikk raskt svar tilbake om at han skulle vente å se det an på 15 mg først.

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

 

 

Bare kort om egen erfaring med Cipralex (10 mg), for hva det er verdt:  Jeg startet på disse under en depresjon i fjor. De løftet meg ut av den tunge depresjonen ganske raskt, men noen depresjons- og angstsymptomer, samt tvangstanker hang igjen en god stund. Opptil 3 måneder.  

 

Gradvis uke for uke slapp det taket, og nå litt over ett år etter er jeg helt frisk. (fortsatt på samme dose Cipralex)

[Kayia]

Kayia : Takk for det. Hva som er best av psykiater eller psykolog, vet jeg ikke. Det får han finne ut i samråd med fastlegen. Nå ser det i i hvert fall ut som han er villig til å ta tak i det selv og da kan jeg slutte å blande meg så mye.

 

Jeg skrev likevel en mail til fastlegen i dag bare for å si i fra om at Cipralex likevel hjelper og om han bør øke til 20 mg?  Fikk raskt svar tilbake om at han skulle vente å se det an på 15 mg først.

Ja det høres lurt ut, iallefall om han er god på å formidle behov. Jeg ville by the way gjort det samme som deg, dvs formidlet til dem som vurderer tilstanden hvordan jeg som mor opplevde at han reagerte på medisiner og doser Fortsatt god jul!

[motorPrøysen]

@Kayia: Psykiatere har i prinsippet like gode forutsetninger for å bedrive psykoterapi som psykologer.

[Kayia]

@Kayia: Psykiatere har i prinsippet like gode forutsetninger for å bedrive psykoterapi som psykologer.

I prinsippet, ja. Jeg kom med min oppfordring både fordi ts konsekvent nevnte "psykiater" og ellers har vært opptatt av medisinering i spørsmål her på dol, men også fordi jeg er kjent med at prinsippet du viser til ikke alltid innfrir i praksis. Jeg ville ikke bli veldig overrasket om ts sin sønn vil ha godt av god terapi i tillegg til riktig medisinering.

[motorPrøysen]

Virker som en del tror psykiatere ikke har kompetanse eller interesse for å bedrive psykoterapi, men alle psykiatere har en spesialisering og praksis i enten psykodynamisk eller kognitiv psykoterapi, på samme måte som psykologspesialister. Jeg tror faktisk flere psykiatere enn psykologer i dag er orientert mot psykodynamisk terapi, altså relativt langvarig og dyptgående prateterapi.

[missmas]

Så bra at han er bedre. Skulle ønske cipralex kunne kurere min psykose også. Så slapp jeg vektøkende medisiner.

[Gjest]

Godt han er bedre.

Håper det varer i 2015.

[AnonymBruker]

Missmas : Han hadde ingen psykose iflg legen som kom hjem til oss. Det var jeg som feiltolket.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Kayia]

Virker som en del tror psykiatere ikke har kompetanse eller interesse for å bedrive psykoterapi, men alle psykiatere har en spesialisering og praksis i enten psykodynamisk eller kognitiv psykoterapi, på samme måte som psykologspesialister. Jeg tror faktisk flere psykiatere enn psykologer i dag er orientert mot psykodynamisk terapi, altså relativt langvarig og dyptgående prateterapi.

Jeg vet ikke hva folk tror, og det var ikke min mening å tråkke på noens tær med dette ps'et. Jeg vet bare at jeg for min egen del ville vært svært interessert i at min sønn fikk den behandlingen han hadde behov for, om det var min sønn det gjaldt. 

[AnonymBruker]

Til Kalevaala : Tusen takk for dette svaret  Min sønn vet ikke at jeg skriver her inne, men jeg måtte lese opp svaret ditt til han. Først og fremst for å gi han håp for at han skal bli helt bra

 

Han sier han føler det slik selv også. Det har tatt vekk den verste depresjonen og også den verste angsten. Mildere depresjon og mildere angst henger igjen. Helst på kvelden med han.

 

Det er nå ganske sikkert at dette har handlet om depresjon og angst og ikke noe annet.

 

Jeg ser mye lysere på det nå enn jeg gjorde en stund når alt virket så skremmende.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[AnonymBruker]

Håp -om-, skal det stå.

Anonymous poster hash: 0ac96...7f5

[Nicklusheletida]

Et annet innlegg her på forumet satte meg litt tilbake i tid og fikk meg til å søke opp dette snart 6 år gamle innlegget .

GRØSS OG GRU !,  for en slitsom tid som fulgte etter dette 😞. En lang vei med opp og nedturer over noen år som gjode meg forvirret, men som har gått bedre enn forventet i de verste stundene. Blir nesten dårlig av lese mine innlegg fra den tiden. Skjønner nesten ikke hvordan jeg orket.

Først var det et slit å få hjelp i psykiatrien, deretter skulle han ta opp fag som han mistet siste året på videregående. Han tok det alene stegvis uten undervisning, mens opp og nedturene pågikk samtidig. Selv var jeg relativt nyskilt og hadde flyttet fra et stort hus til en bitte liten leilighet. Der hadde jeg en psykotisk som vaset rundt om nettene og ville gå tur midt på natta, mens jeg selv sov i samme rom og skulle på jobb dagen etter og en frisk datter som skulle på skolen dagen etter. Husker hvor redd jeg var for å forlate han om dagene og hvor vanskelig det var å konsentrere seg på jobb. En gang ringte jeg legevakta midt på natta som kom og som mente han ikke var psykotisk. Så slitsomt det var den følelsen av å stange hodet i veggen uansett hvem i hjelpeapparatet jeg søkte hjelp hos.

Det er en lang historie mellom starten her og slik det er nå. I ettertid har jeg fått vite at han røkte hasj også, noen han benektet den gangen. Og naiv som han var trodde jeg på han. Han var jo ikke typen til det, tenkte jeg. Dette gjorde ikke saken bedre selvfølgelig.

NÅ : Han ble ferdig med alle fag på videregående, han studerer andre året på universitet (data hans store interesse) og kjører truck 4-5 timer hver kveld. En sommerjobb han fikk i år og nå trengte de han igjen til over jul. Jeg synes han jobber alt for mye med tanke på at det er eksamen snart, men det er et luksusproblem tross alt og prøver å ikke blande meg 🙂. Han motiveres av å tjene penger og av å kunne sette penger inn på BSU til fremtidig bolig. Han har blitt svært fornuftig til og med 😄  Han har også sluttet helt med dataspill som han brukte all sin tid på.

Alt er ikke bare solskinn bestandig nå heller, men nå er det bare småtteri i forhold. Det er bare noen få uker siden han ringte og spurte om han kunne bo hos meg og kjæresten ei uke fordi han begynte å få angst og trodde det ville hjelpe å være her noen dager. , Han har blitt flinkere til å kjenne igjen symtomene selv, høyne dosen litt. Etter ei uke følte han seg bedre og ville kjøre hjem til seg selv. Jeg vet enda ikke hvilken diagnose han har, men det er angst i hvert fall (uro i kroppen sier han) som går over i stemmer hvis ikke det blir stoppet på et tidlig stadie. Kommer gjerne når han har en infeksjon i kroppen (han har en annen sykdom også )

Må nesten grine en skvett når jeg tenker på hvordan det var og hvordan ting er nå.

Hvorfor skriver jeg dette ? Ikke for å skryte av min sønn altså, men begynte å tenke tilbake da jeg leste et annet innlegg på psykiatri i dag. Det er håp for alle som er midt oppe i det nå. Det er håp selv om det kan se helsvart ut og det er viktig ikke å gi opp . Så mange ganger jeg tenkte at jeg ikke orker mer. Men det gjør man jo. 

 

[påskelilje]

9 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Et annet innlegg her på forumet satte meg litt tilbake i tid og fikk meg til å søke opp dette snart 6 år gamle innlegget .

GRØSS OG GRU !,  for en slitsom tid som fulgte etter dette 😞. En lang vei med opp og nedturer over noen år som gjode meg forvirret, men som har gått bedre enn forventet i de verste stundene. Blir nesten dårlig av lese mine innlegg fra den tiden. Skjønner nesten ikke hvordan jeg orket.

Først var det et slit å få hjelp i psykiatrien, deretter skulle han ta opp fag som han mistet siste året på videregående. Han tok det alene stegvis uten undervisning, mens opp og nedturene pågikk samtidig. Selv var jeg relativt nyskilt og hadde flyttet fra et stort hus til en bitte liten leilighet. Der hadde jeg en psykotisk som vaset rundt om nettene og ville gå tur midt på natta, mens jeg selv sov i samme rom og skulle på jobb dagen etter og en frisk datter som skulle på skolen dagen etter. Husker hvor redd jeg var for å forlate han om dagene og hvor vanskelig det var å konsentrere seg på jobb. En gang ringte jeg legevakta midt på natta som kom og som mente han ikke var psykotisk. Så slitsomt det var den følelsen av å stange hodet i veggen uansett hvem i hjelpeapparatet jeg søkte hjelp hos.

Det er en lang historie mellom starten her og slik det er nå. I ettertid har jeg fått vite at han røkte hasj også, noen han benektet den gangen. Og naiv som han var trodde jeg på han. Han var jo ikke typen til det, tenkte jeg. Dette gjorde ikke saken bedre selvfølgelig.

NÅ : Han ble ferdig med alle fag på videregående, han studerer andre året på universitet (data hans store interesse) og kjører truck 4-5 timer hver kveld. En sommerjobb han fikk i år og nå trengte de han igjen til over jul. Jeg synes han jobber alt for mye med tanke på at det er eksamen snart, men det er et luksusproblem tross alt og prøver å ikke blande meg 🙂. Han motiveres av å tjene penger og av å kunne sette penger inn på BSU til fremtidig bolig. Han har blitt svært fornuftig til og med 😄  Han har også sluttet helt med dataspill som han brukte all sin tid på.

Alt er ikke bare solskinn bestandig nå heller, men nå er det bare småtteri i forhold. Det er bare noen få uker siden han ringte og spurte om han kunne bo hos meg og kjæresten ei uke fordi han begynte å få angst og trodde det ville hjelpe å være her noen dager. , Han har blitt flinkere til å kjenne igjen symtomene selv, høyne dosen litt. Etter ei uke følte han seg bedre og ville kjøre hjem til seg selv. Jeg vet enda ikke hvilken diagnose han har, men det er angst i hvert fall (uro i kroppen sier han) som går over i stemmer hvis ikke det blir stoppet på et tidlig stadie. Kommer gjerne når han har en infeksjon i kroppen (han har en annen sykdom også )

Må nesten grine en skvett når jeg tenker på hvordan det var og hvordan ting er nå.

Hvorfor skriver jeg dette ? Ikke for å skryte av min sønn altså, men begynte å tenke tilbake da jeg leste et annet innlegg på psykiatri i dag. Det er håp for alle som er midt oppe i det nå. Det er håp selv om det kan se helsvart ut og det er viktig ikke å gi opp . Så mange ganger jeg tenkte at jeg ikke orker mer. Men det gjør man jo. 

 

Jeg husker veldig godt at du fortalte om denne tunge perioden, og hvor frustrert du var. Godt å høre at han har det mye bedre og at han lytter til kroppen signaler når noe endrer seg ❤

[frosken]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Et annet innlegg her på forumet satte meg litt tilbake i tid og fikk meg til å søke opp dette snart 6 år gamle innlegget .

GRØSS OG GRU !,  for en slitsom tid som fulgte etter dette 😞. En lang vei med opp og nedturer over noen år som gjode meg forvirret, men som har gått bedre enn forventet i de verste stundene. Blir nesten dårlig av lese mine innlegg fra den tiden. Skjønner nesten ikke hvordan jeg orket.

Først var det et slit å få hjelp i psykiatrien, deretter skulle han ta opp fag som han mistet siste året på videregående. Han tok det alene stegvis uten undervisning, mens opp og nedturene pågikk samtidig. Selv var jeg relativt nyskilt og hadde flyttet fra et stort hus til en bitte liten leilighet. Der hadde jeg en psykotisk som vaset rundt om nettene og ville gå tur midt på natta, mens jeg selv sov i samme rom og skulle på jobb dagen etter og en frisk datter som skulle på skolen dagen etter. Husker hvor redd jeg var for å forlate han om dagene og hvor vanskelig det var å konsentrere seg på jobb. En gang ringte jeg legevakta midt på natta som kom og som mente han ikke var psykotisk. Så slitsomt det var den følelsen av å stange hodet i veggen uansett hvem i hjelpeapparatet jeg søkte hjelp hos.

Det er en lang historie mellom starten her og slik det er nå. I ettertid har jeg fått vite at han røkte hasj også, noen han benektet den gangen. Og naiv som han var trodde jeg på han. Han var jo ikke typen til det, tenkte jeg. Dette gjorde ikke saken bedre selvfølgelig.

NÅ : Han ble ferdig med alle fag på videregående, han studerer andre året på universitet (data hans store interesse) og kjører truck 4-5 timer hver kveld. En sommerjobb han fikk i år og nå trengte de han igjen til over jul. Jeg synes han jobber alt for mye med tanke på at det er eksamen snart, men det er et luksusproblem tross alt og prøver å ikke blande meg 🙂. Han motiveres av å tjene penger og av å kunne sette penger inn på BSU til fremtidig bolig. Han har blitt svært fornuftig til og med 😄  Han har også sluttet helt med dataspill som han brukte all sin tid på.

Alt er ikke bare solskinn bestandig nå heller, men nå er det bare småtteri i forhold. Det er bare noen få uker siden han ringte og spurte om han kunne bo hos meg og kjæresten ei uke fordi han begynte å få angst og trodde det ville hjelpe å være her noen dager. , Han har blitt flinkere til å kjenne igjen symtomene selv, høyne dosen litt. Etter ei uke følte han seg bedre og ville kjøre hjem til seg selv. Jeg vet enda ikke hvilken diagnose han har, men det er angst i hvert fall (uro i kroppen sier han) som går over i stemmer hvis ikke det blir stoppet på et tidlig stadie. Kommer gjerne når han har en infeksjon i kroppen (han har en annen sykdom også )

Må nesten grine en skvett når jeg tenker på hvordan det var og hvordan ting er nå.

Hvorfor skriver jeg dette ? Ikke for å skryte av min sønn altså, men begynte å tenke tilbake da jeg leste et annet innlegg på psykiatri i dag. Det er håp for alle som er midt oppe i det nå. Det er håp selv om det kan se helsvart ut og det er viktig ikke å gi opp . Så mange ganger jeg tenkte at jeg ikke orker mer. Men det gjør man jo. 

 

Jeg husker også godt dette. Veldig hyggelig å høre at det går så bra med ham:-)

[påskelilje]

Vi er jo en del her som har delt en del av våre utfordringer de siste 10-20 årene, både når det gjelder sykdom, barn, ektefelle og annet. Det er så godt å høre slike oppdateringer,  at ting har falt på plass og at livet går videre på en positiv måte.

For dere som har fulgt meg i mange år, så har brikkene falt på plass både når det gjelder det ene barnet mitt som jeg skrev mye om, og mht mannen 💕 "Barnet" trenger nok fremdeles litt ekstra støtte fra oss foreldre, men det er noe helt annet enn for 3-6-9-12-15 år siden 💕