Ekspertsvar Selv-test ADD

[Beautiful_Creatures]

Jeg tror kanskje man kan ha nytte av terapi til tilleggsproblemer som har oppstått som følge av lang tids ubehandlet ADHD. Jo og selvfølgelig av typen "hvordan organisere hverdagen bedre" osv, men på meg så merker jeg mer og mer at selve kjernen av ADHD problemene er så "kjemisk" at det blir litt som å skulle "snakke bort" bipolar uten medisiner. 

Forskjellen er selvfølgelig stor på bipolar og ADHD så det var bare er eksempel. Jeg hadde jo rent fysisk overlevd uten medisiner, men det er det faktisk ikke sikkert en med bipolar hadde.

Derimot er hverdagen min ekstremt tung å gjennomføre uten medisiner slik at det i seg selv over tid kan gjøre meg deprimert og "utbrent", og gi angst over tid fordi man ikke makter det andre tar som en selvfølge. 

Endret 6. mars 2016 av Beautiful_Creatures

[AnonymBruker]

1 time siden, Beautiful_Creatures skrev:

Jeg tror kanskje man kan ha nytte av terapi til tilleggsproblemer som har oppstått som følge av lang tids ubehandlet ADHD. Jo og selvfølgelig av typen "hvordan organisere hverdagen bedre" osv, men på meg så merker jeg mer og mer at selve kjernen av ADHD problemene er så "kjemisk" at det blir litt som å skulle "snakke bort" bipolar uten medisiner. 

Forskjellen er selvfølgelig stor på bipolar og ADHD så det var bare er eksempel. Jeg hadde jo rent fysisk overlevd uten medisiner, men det er det faktisk ikke sikkert en med bipolar hadde.

Derimot er hverdagen min ekstremt tung å gjennomføre uten medisiner slik at det i seg selv over tid kan gjøre meg deprimert og "utbrent", og gi angst over tid fordi man ikke makter det andre tar som en selvfølge. 

Takk for alle svarene jeg har fått av deg og andre i denne tråden. Har du lyst til å utdype litt hvorfor dagen blir ekstrem tung å gjennomføre uten medisiner? 

Anonymkode: e9e4f...4b8

[Beautiful_Creatures]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svarene jeg har fått av deg og andre i denne tråden. Har du lyst til å utdype litt hvorfor dagen blir ekstrem tung å gjennomføre uten medisiner? 

Anonymkode: e9e4f...4b8

Hei!

Bare fint å kunne være til hjelp:-) Det er så mye som gjør at ADHD'n sliter meg ut uten medisiner, men skal prøve å skrive det viktigste for meg.

Det går mye på det mentale for meg. Det at jeg bruker lang tid på å sette sammen "informasjonen" jeg ser rundt meg. Med det mener jeg f.eks bare det å gå inn i et rom og få "oversikten" sånn at jeg vet hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre, og i hvilken rekkefølge. Dette er også typisk når jeg skal handle i butikker. Det er sånn folk flest ikke tenker over at de gjør, men jeg klarer ikke få denne oversikten sånn at jeg kan bli stående rett opp og ned og sikkert se fjern eller forvirret ut lenge.

Dette gjør igjen at jeg ofte går fram og tilbake mange ganger før jeg husker hva jeg holdt på med eller skulle hente. Det tar energi og tid og er slitsomt når det skjer jevnt over hver eneste dag, hele tiden. 

Samtidig har jeg også det at jeg ikke er mentalt tilstede. Hodet mitt kan tenke på tusen ting på en gang, og jeg faller ut fra det jeg holdt på med, eller samtaler jeg er i. Da glemmer jeg også ting som er sagt og viktige beskjeder som gjør at jeg må bruke ekstra energi på dette i etterkant.

Så er det impulsiviteten som også forverrer det hele ved at jeg kommer på alt mulig jeg skal gjøre på veien fra A til B, og så må jeg skyndte meg å gjøre det "før jeg glemmer det igjen". Og innen da har jeg gjerne glemt det jeg egentlig holdt på med og må begynne forfra igjen. 

En stor forskjell med og uten medisiner er at jeg "ser" ting rundt meg og dermed klarer å sette sammen i hodet hvordan jeg skal gjøre ting og i hvilken rekkefølge. Medisinen hjelper meg å sortere tankene før de blir til handling, og jeg sitter ikke plutselig en halv time og tenker på "alt og ingenting" før jeg kommer igang med noe. Det er mye lettere å gjennomføre dagligdagse gjøremål og samlet gjør dette meg mindre sliten over tid.

Med og uten medisiner er det veldig stor forskjell på hvor krevende "voksenlivet" med alt man må huske på og ta ansvar for er for meg. Uten er det overveldende, med er det gjennomførbart uten å føle seg totalt utslitt innen kl er 15 på ettermiddagen. 

Jeg kunne skrevet så veldig mye mer, og for noen høres dette kanskje bagatellmessig ut, men jeg ble utslitt og på grensen til deprimert med angstanfall til slutt av å leve sånn daglig i nærmere 40 år uten hjelp. 

For meg tror jeg ikke det hadde hjulpet så veldig mye å lære meg teknikker for å få ting til å fungere bedre. Ikke bare alene ihvertfall. Etter medisiner har jeg nemlig funnet ut at det er så mye jeg ikke "ser" eller har skjønt som andre bare "gjør". Dette hadde vært umulig å forklare meg da jeg ikke hadde hatt noen mental gren å henge dette på, rett og slett fordi uten medisiner mangler hodet mitt den evnen.

Akkurat dette har vært veldig rart og oppklarende for meg og oppdage. Det var en verden der ute jeg rett og slett ikke visste om. 

Jeg tror kanskje, at på veldig lang sikt, så kan det kanskje være mulig å gå umedisinert når man først har fått denne "nye innsikten" som medisiner gir meg. Men andre veien, at noen skulle forklart meg ting, og prøvd å lære meg metoder før jeg hadde fått "se" det med egne øyne, tror jeg ikke hadde hatt så mye for seg. 

Håper det er forståelig det jeg skriver. Skjønner at det kanskje høres rart ut for andre som ikke har dette selv. 

Og til slutt så har jeg en helt annen ro inni meg. Jeg puster roligere t.o.m, har mindre smerter i kroppen, og har mye færre (nesten fraværende) affekt utbrudd i sinne. Jeg er mye mer tålmodig med alt mulig og det er en veldig god følelse, både for meg og omgivelsene:-)

[AnonymBruker]

1 time siden, Beautiful_Creatures skrev:

Hei!

Bare fint å kunne være til hjelp:-) Det er så mye som gjør at ADHD'n sliter meg ut uten medisiner, men skal prøve å skrive det viktigste for meg.

Det går mye på det mentale for meg. Det at jeg bruker lang tid på å sette sammen "informasjonen" jeg ser rundt meg. Med det mener jeg f.eks bare det å gå inn i et rom og få "oversikten" sånn at jeg vet hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre, og i hvilken rekkefølge. Dette er også typisk når jeg skal handle i butikker. Det er sånn folk flest ikke tenker over at de gjør, men jeg klarer ikke få denne oversikten sånn at jeg kan bli stående rett opp og ned og sikkert se fjern eller forvirret ut lenge.

Dette gjør igjen at jeg ofte går fram og tilbake mange ganger før jeg husker hva jeg holdt på med eller skulle hente. Det tar energi og tid og er slitsomt når det skjer jevnt over hver eneste dag, hele tiden. 

Samtidig har jeg også det at jeg ikke er mentalt tilstede. Hodet mitt kan tenke på tusen ting på en gang, og jeg faller ut fra det jeg holdt på med, eller samtaler jeg er i. Da glemmer jeg også ting som er sagt og viktige beskjeder som gjør at jeg må bruke ekstra energi på dette i etterkant.

Så er det impulsiviteten som også forverrer det hele ved at jeg kommer på alt mulig jeg skal gjøre på veien fra A til B, og så må jeg skyndte meg å gjøre det "før jeg glemmer det igjen". Og innen da har jeg gjerne glemt det jeg egentlig holdt på med og må begynne forfra igjen. 

En stor forskjell med og uten medisiner er at jeg "ser" ting rundt meg og dermed klarer å sette sammen i hodet hvordan jeg skal gjøre ting og i hvilken rekkefølge. Medisinen hjelper meg å sortere tankene før de blir til handling, og jeg sitter ikke plutselig en halv time og tenker på "alt og ingenting" før jeg kommer igang med noe. Det er mye lettere å gjennomføre dagligdagse gjøremål og samlet gjør dette meg mindre sliten over tid.

Med og uten medisiner er det veldig stor forskjell på hvor krevende "voksenlivet" med alt man må huske på og ta ansvar for er for meg. Uten er det overveldende, med er det gjennomførbart uten å føle seg totalt utslitt innen kl er 15 på ettermiddagen. 

Jeg kunne skrevet så veldig mye mer, og for noen høres dette kanskje bagatellmessig ut, men jeg ble utslitt og på grensen til deprimert med angstanfall til slutt av å leve sånn daglig i nærmere 40 år uten hjelp. 

For meg tror jeg ikke det hadde hjulpet så veldig mye å lære meg teknikker for å få ting til å fungere bedre. Ikke bare alene ihvertfall. Etter medisiner har jeg nemlig funnet ut at det er så mye jeg ikke "ser" eller har skjønt som andre bare "gjør". Dette hadde vært umulig å forklare meg da jeg ikke hadde hatt noen mental gren å henge dette på, rett og slett fordi uten medisiner mangler hodet mitt den evnen.

Akkurat dette har vært veldig rart og oppklarende for meg og oppdage. Det var en verden der ute jeg rett og slett ikke visste om. 

Jeg tror kanskje, at på veldig lang sikt, så kan det kanskje være mulig å gå umedisinert når man først har fått denne "nye innsikten" som medisiner gir meg. Men andre veien, at noen skulle forklart meg ting, og prøvd å lære meg metoder før jeg hadde fått "se" det med egne øyne, tror jeg ikke hadde hatt så mye for seg. 

Håper det er forståelig det jeg skriver. Skjønner at det kanskje høres rart ut for andre som ikke har dette selv. 

Og til slutt så har jeg en helt annen ro inni meg. Jeg puster roligere t.o.m, har mindre smerter i kroppen, og har mye færre (nesten fraværende) affekt utbrudd i sinne. Jeg er mye mer tålmodig med alt mulig og det er en veldig god følelse, både for meg og omgivelsene:-)

Dette er akkurat sånn som min datter har det. Jeg håper at hun får hjelp neste år. 

Anonymkode: e9e4f...4b8

[frosken]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er akkurat sånn som min datter har det. Jeg håper at hun får hjelp neste år. 

Anonymkode: e9e4f...4b8

Hvordan begrunner BUP at de ikke vil utrede? Har dere prøvd å klage over avgjørelsen?

[AnonymBruker]

26 minutter siden, frosken skrev:

Hvordan begrunner BUP at de ikke vil utrede? Har dere prøvd å klage over avgjørelsen?

Har ikke fått noen begrunnelse for det. Det ble bare ikke gjort noen utredning på det. Hun fikk 10-15 min hos en psykolog en gang i mnd. Men forhåpentligvis får hun hjelp når hun er 18, jeg er veldig bekymret for at det skal gå utover utdannelsen at hun har det slik. Jeg ser jo hvor mye jenta sliter med dette. Heldigvis fikk hun delt opp skoleåret, men hva som skjer når vg1 er ferdig vet vi ikke. Hun klarer iallefall ikke alt presset sånn som hun har det. Før hun delte skoleåret gikk det bare nedover med henne når det gjelder karakterer også. Hun var i ferd med å gi opp, og hun var mye sliten. Orker ikke å være med venner på fritiden en gang. Skolen slukte all energien hennes, og hun sov mye. Nå har hun i det minste et notmalt liv, for nå får hun puste som hun sier.

Anonymkode: e9e4f...4b8

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke fått noen begrunnelse for det. Det ble bare ikke gjort noen utredning på det. Hun fikk 10-15 min hos en psykolog en gang i mnd. Men forhåpentligvis får hun hjelp når hun er 18, jeg er veldig bekymret for at det skal gå utover utdannelsen at hun har det slik. Jeg ser jo hvor mye jenta sliter med dette. Heldigvis fikk hun delt opp skoleåret, men hva som skjer når vg1 er ferdig vet vi ikke. Hun klarer iallefall ikke alt presset sånn som hun har det. Før hun delte skoleåret gikk det bare nedover med henne når det gjelder karakterer også. Hun var i ferd med å gi opp, og hun var mye sliten. Orker ikke å være med venner på fritiden en gang. Skolen slukte all energien hennes, og hun sov mye. Nå har hun i det minste et notmalt liv, for nå får hun puste som hun sier.

Anonymkode: e9e4f...4b8

Dere kan selv ta initiativ i forhold til BUP og evt. be om et møte hvor dere kan fremme deres synspunkter. Det er ingen grunn til å anta at hun automatisk skal få mer hjelp i voksenpsykiatrien. Hva bruker hun tiden til de dagene hun ikke er på skolen?

[AnonymBruker]

30 minutter siden, frosken skrev:

Dere kan selv ta initiativ i forhold til BUP og evt. be om et møte hvor dere kan fremme deres synspunkter. Det er ingen grunn til å anta at hun automatisk skal få mer hjelp i voksenpsykiatrien. Hva bruker hun tiden til de dagene hun ikke er på skolen?

Bup er avsluttet. Hun måtte i så fall blitt henvist på nytt, og det er ikke noe alternativ. 

Hun gjør lekser, jobber og gjør ting hun liker på fritiden. I helgene er hun ofte sammen med venner. Karakterene hennes har gått vesentlig opp. Hun blir ikke kvalt, sier hun. 

Anonymkode: e9e4f...4b8

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bup er avsluttet. Hun måtte i så fall blitt henvist på nytt, og det er ikke noe alternativ. 

Hun gjør lekser, jobber og gjør ting hun liker på fritiden. I helgene er hun ofte sammen med venner. Karakterene hennes har gått vesentlig opp. Hun blir ikke kvalt, sier hun. 

Anonymkode: e9e4f...4b8

Her skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker. Hvorfor ønsker du at en evt. ADD utredning skal vente et helt år? Hvis hun har ADD, så bør jo det avdekkes nå, slik at hun kan få hjelp til å fullføre VGS.

[Nicklusheletida]

På ‎05‎.‎03‎.‎2016 den 14.17, Madelenemie skrev:

mm

skjønner. Man kjenner barna sine som regel best selv, 

Men har han gjort det kan det hende du får høre om det på hans 40 års dag:-) 

Mine barn er også fornuftige, men det er sikkert mange og ulike grunner til at man kan falle for fristelsen, til tross for egentlig fornuftig, enten man vil være kul, gir etter for press, vil prøve, og finner det behagelig og greit nok, sikkert mange flere grunner.

Men det er mye stoff, kokain, hasj og amfetamin m.m. på fester, dette vet jeg fordi politi og ambulansepersonell har forsøkt opplyse om dette i årevis.

Men uansett så har han nok lært av det, om han likevel har brukt det. Jeg leste at mange psykoser hos unge, svensk artikkel var oppstått av bruk av partydop, hasj, amfetamin. 

Men best er at han er helt ok og frisk:-)

 

Måtte hente frem dette innlegget. Du hadde jo helt rett  Vel, jeg slapp å vente til 40-års- dagen før jeg fikk hele sannheten, men ja du hadde altså rett.

Jeg trodde jeg kjente han  godt . At han var for fornuftig til å finne på noe slikt, men jeg prøvde å ikke være likevel. Jeg fulgte årvåkent med, mente jeg selv. Men dessverre ikke godt nok.  Begge søstrene visste mer enn meg, men heller ikke de visste hvor mye det var snakk om. Storesøster prøvde snakke han til fornuft, men uten å si noe til meg.  Det _ var_ hasj og jeg var naiv som trodde han ikke var typen til det.

Han fortalte selv, da jeg for noe dager siden tok det opp med han igjen og spurte om sannheten kom frem på den tiden. Da fortalte han alt. Han synes det var greit å fortelle om det nå, siden han selv tok til fornuft til slutt og angrer seg. Han hadde googlet og funnet ut av det selv. Tidligere trodde han at hasj var mindre farlig enn alkohol. Det var det han hadde hørt av kamerater.

Nå får vi bare se fremover og være glade for at dette ikke endte verre :-)

Endret 27. februar 2017 av Nicklusheletida
.

[yellow ledbetter]

Veldig synd at det skal være så vanskelig å bli tatt på alvor. Sønnen min var på BUP da han var femten. De hang alle problemene hans på mistrivsel på skolen, søvnvansker og mobbing (noe som forsåvidt stemte), og han fikk det bedre etter at han byttet skole i tiende, men han klarte ikke å gjennomføre vidergående verken på første eller andre forsøk. Han var imidlertid flink til å jobbe og klarte seg brukbart, men hadde ikke kontroll på pengebruk, og det var generelt mye rot og kaos i livet hans. Først da han oppsøkte DPS etter å ha fylt 20 fikk han ADHD-diagnose og hjelp. Han har fortsatt ikke tatt noen utdannelse, men har fast jobb som han klarer fint, og har i det store og hele mye bedre orden på livet sitt med medisiner og mer selvinnsikt. 

Jeg fikk min diagnose først nå nylig, etter å ha slitt med en del av det samme hele livet, men da jeg gikk på skolen var det ingen som tenkte i de baner når det gjaldt skoleflinke jenter, og det største problemet mitt i hverdagen var vel angsten og uroen som fulgte med og hindret meg i å gjennomføre veldig mye. Det er mye lettere å forholde meg til det nå, når jeg vet bakgrunnen for problemene mine, og jeg håper at medisin også kan være en hjelp etter hvert.

[Madelenemie]

23 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Måtte hente frem dette innlegget. Du hadde jo helt rett  Vel, jeg slapp å vente til 40-års- dagen før jeg fikk hele sannheten, men ja du hadde altså rett.

Jeg trodde jeg kjente han  godt . At han var for fornuftig til å finne på noe slikt, men jeg prøvde å ikke være likevel. Jeg fulgte årvåkent med, mente jeg selv. Men dessverre ikke godt nok.  Begge søstrene visste mer enn meg, men heller ikke de visste hvor mye det var snakk om. Storesøster prøvde snakke han til fornuft, men uten å si noe til meg.  Det _ var_ hasj og jeg var naiv som trodde han ikke var typen til det.

Han fortalte selv, da jeg for noe dager siden tok det opp med han igjen og spurte om sannheten kom frem på den tiden. Da fortalte han alt. Han synes det var greit å fortelle om det nå, siden han selv tok til fornuft til slutt og angrer seg. Han hadde googlet og funnet ut av det selv. Tidligere trodde han at hasj var mindre farlig enn alkohol. Det var det han hadde hørt av kamerater.

Nå får vi bare se fremover og være glade for at dette ikke endte verre :-)

Hei!

 

Jeg er sjeldent her for tiden, så flaks at jeg så innlegget ditt på dette:-)

Men godt det nå er oppklart, og vi foreldre får oss nok mer enn en overraskelse gjennom vårt foreldreskap, er nok litt sånn å være mamma, og også være litt naiv, tror det ligger mye god og nødvendig kjærlighet bak det å ikke tenke det verste.

Og med rette, alle mennesker gjør vi jo feil, så å se formildende eller litt naivt på våre unge håpefulle, det er jo litt:-) setter det på spissen nå da:-) en mammas lodd i livet:-)

Jeg har det forferdelig heseblesende for tiden....så sjelden tid å se innom her og aldri tid til å logge meg på min FB, det er så mange ting jeg må gjøre, men det kommer nok roligere tider:-)

Godt å lese at det opp i dette, og alt i alt, går bra med deg og barna og livet:-)

Klem madelenemie